Redningsanstalten Toftes Gave skulle få barnegråten ut av fengslene

Av Johanna Bergkvist

Fram til 1896 var den kriminelle lavalderen i Norge ti år. Det opprørte straffedommer i Aker, Fredrik Collin Elster, som ønsket å få barnegråten ut av fengslene.

Sammen med flere stiftet han en «rednings- eller bedringsanstalt for forsømte, forlatte eller vanartede barn» som ble plassert i samme bygning som barneasylet på Grønland i 1842.  Styremedlem, grosserer Andreas Tofte, kjøpte løkkeeiendommen Sommerfryd ved Munkedamsveien i Pipervika for å få større plass.

Barna flyttet inn i 1846, og i 1847 formulerte Tofte et gavebrev til Christiania kommune for denne «undervisningsanstalt for moralsk fordærvede børn». Kommunestyret bestemte at stiftelsen skulle hete «Andreas Toftes Gave» (Toftes gave 100 år, 1943).

Les også: Sommerkoloni i skuddlinja

Andreas Tofte kjøpte i 1864 en parsell av løkkeeiendommen Sommerfryd ved Munkedamsveien i Pipervika kalt Helverschousløkke etter eieren Nils Helverschou. Her maleri av utsikten fra Helverschousløkke mot Akershus av Ferdinand Jonas Gjøs. Foto: Knut B. Eng og Rune Aakvik

Toftes Gave var for både gutter og jenter, og slagordet var «Redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for Saa mange Kandidater som muligt». Barneredningstanken var at barna kunne formes gjennom rettledning, men var også preget av middelklassens frykt for de «farlige» fattige.

Tiltakene handlet om å korrigere ulydighet og umoral, ikke løse problemene i de fattige forstedene hvor barna kom fra (Dahl, Barnevern og samfunnsvern, 1978). Beretningene forteller om barn som ble straffet for å ha forlatt fattiglegden, spilt kort, stjålet, forsømt skolen, løyet, vært dovne eller gjenstridige.

Om en gutt som forlot tjenesten i 1869 står det «Denne Dreng har fulgt sit Egensind og Ufornuft, idet han har valgt hellere at vandre hjælpeløs og forladt om, end lydig at tjene Andre og have sit Udkomme». Hva slags forhold han rømte fra, nevnes ikke.

Byen vokste nærmere den landlige eiendommen i Pipervika, og i 1858 ble anstalten flyttet til Risebro i Ullensaker for at barna skulle få mer jordbruksarbeid. Da straffeloven ble endret i 1874 skulle barn sendes til oppdragelsesanstalter istedenfor fengsel, men Toftes Gave tilfredsstilte ikke lovens nye krav og ble derfor i 1878 flyttet til gården Sund på Helgøya.

Hit kom 120 gutter, 40 etter Straffeloven. Halvparten av plassene var til barn fra Kristiania. Guttene arbeidet på 900 mål med dyrka mark, og kun 15 timer var satt av til klasseromsundervisning.

Les også: Arbeidernes sjølbygde sommerparadis

Elevene fra Toftes Gave flyttes fra Munkedamsveien 31 i Pipervika til Ullensaker en månelys novembernatt i 1858. Tegnet av elev ved Toftes Gave, Gumal Alexander Hjorth, som senere ble en kjent hotell- og gentlemannstyv.

I 1900 ble Toftes Gave gjort om til et skolehjem av mildere type etter den nye Vergerådslovens bestemmelser for «forsømte og kriminelle» gutter i alderen 6-18 år. Driften ble overtatt av staten, mens Kristiania kommune fortsatt eide eiendommen. I 1903 rapporterte en besøkende til Helgøya om den forferdelige hverdagen her.

Bestyreren brukte stokk og pisk på guttene og gjesten var sjokkert over maten:

«Jeg vil herved spørre om den norske stat har så liten råd, at den ikke kan holde smør på brødet for de stakkars barn. Har den norske stat så liten råd at den skal slakte gamle hesteskrotter og salte ned og gi barna og spise? Har den norske stat så liten råd, at de stakkars barn på slike anstalter ikke skal få underklær om vinteren? Dette synes jeg er meget dårlig. Når den norske stat har råd til at bevilge store pensjoner til embetsmenn som i årevis, ja gjerne i 20 år, har sittet i et godt embete, så synes jeg også den kunne ha råd til å la barna på Toftes gave få smør på det sure brødet.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kart fra 1860 viser Toftes Gave tegnet inn to år etter at barna var flyttet fra anstalten i Munkedamsveien til Ullensaker. I dag ligger House of Norway på stedet Toftes gave lå, i kvartalet mellom Ruseløkkveien, Cort Adelers gate og Munkedamsveien. Da barna flyttet ut i 1858, beslagla Fattigvesenet bygningene til å huse de mange husløse etter bybrannen i 1858, og som koppelasarett 1860-1862. Utsnitt av Næsers kart over Christiania 1860.

Skandalen vokste, og i 1908 nedsatte departementet en komité som gjorde rettslige vitneopptak av elever og ansatte. Barnas fortalte i detalj om elendige boligforhold, sanitære misligheter, et mangelfullt kosthold, dårlig bekledning, og om arrestceller i kjellere hvor de kunne bli isolert i 14 dager.

Avstraffelsene var omfattende, og et dødsfall blant guttene i 1904 var særlig opprørende, da gutten omkom under arbeid på jordet, etter å ha blitt avstraffet av forstanderen med 36 slag. Undersøkelsene førte til flere innskjerpende tiltak, med skolehjemmet ble utsatt fra sterk kritikk fram til det ble nedlagt i 1947.