Bedremanns barn leker i St. Olavs gate 25, 1896. Til høyre en rullestol.

Bedremannsbarna i Kristiania

I Kristiania ble avkom av de øverste samfunnsklassene kalt «bedremanns barn».

I boka «Det var en annen tid» forteller Tryggve B. Steen om de sosiale forskjellene i Kristiania. Av de fem trinna på den sosiale rangstigen trona «de fine» – embetsklassen, rederne og den velhavende handelsstand – øverst. Under dem kom «pene mennesker» – bankfolk og departementsfolk og andre «på kontor». Det var barn av disse to klassene som ble kalt «bedremanns barn».

Johan Borgen bruker uttrykket bedremanns barn om seg sjøl i erindringsboka «Barndommens rike», om enn en smule ironisk. Miljøet han vokste opp i, kaller han et verna velstandsstrøk, men hevder at de ikke var snobber: «Vi barn visste ikke hva det var. Vi kjente ikke vår egen foretrukkenhet. Fallhøyden fikk de fleste erfare siden. Vi kjente eller visste lite om livet i forhold til jevnaldrende som gikk med aviser i morgenmørket.»

Les også: Slik ble Alf en rød speider

Han beskriver også et møte med en annen jevnaldrende som måtte jobbe for føda, «en mager stake av en guttunge» som gjette sauer på løkka mellom Tors gate og Eckersbergs gate: «En av disse mystiske fremmede guttene fra en annen verden enn vår beskyttede barneverden på Kristianias «beste Vestkant», der en ante svært lite om fremmede barn som gikk på arbeid etter skoletid og drev sauer hjemover i skumringen.»

Johans barndom var en fortryllet verden, «vernet og verget og full av lys og god mat og alle vennlige ting» og eget barneværelse med fine møbler, spill og leker, samt en god dose mørkeredsel. Familien Borgen holdt seg med kokke, stuepike samt en «frøken» eller «dadda», med kappe på hodet og forkle, til å ta seg av unga. Borgen omtaler daddaene med kjærlighet: «Fenomenet barnepiker spilte en avgjørende rolle i hjem av denne standard. Hvem var de, hvor kom de fra, hva gjorde de ellers? Vi barn visste ikke stort om det, men vi var mektig glad i dem, iallfall vi i våre. De var hos oss i år efter år – en del av familien, og likevel så avgjort ikke.»

Forskjellen var spesielt tydelig julaften da «pikene» ble kalt inn til juletreet og «rødmende og med ennå fuktige oppvaskhender» måtte takke «klamt for tieren og kjoletøyet».

Som 12-åring fikk Johan øya opp for de sosiale forskjellene. Idet en stuepike knelte ned for å pusse skoa han hadde på, ble han «grepet av het skam og rev børsten fra henne med en forvirret unnskyldning». Etter det pussa han alltid skoa sine sjøl.

Kan hende bidro også Johans møter med tiggere til hans politiske oppvåkning. Han registrerte i hvert fall at tiggere som overså skiltet utafor døra: «Almisse gives ikke uden efter Samraad med Christiania Understøttelsesforening», likevel fikk en slant etter at faren hadde brumma: «Kunne ikke mannen lese?»

Av lidelser Johan ble utsatt for i barndommen, trekker han fram pianoundervisning og å gå på visitter iført «hvit lerretsnipp og fløyelsbesetning både her og der». Visittene foregikk som regel på søndager i 13-tida: «slik at den familien som var utsett som offer hadde en ridderlig chanse til å rømme hjemmefra – hvilket også den besøkende part håpet i det lengste. Da slapp man med å levere sitt visittkort, som man ga en pikant brett i det ene hjørnet, som tegn på at man beklaget sitt hell.»

Besøkene varte i en time til halvannen, noe som ifølge Borgen var et år regna i barnetid. De medbragte barna måtte enten utholde samvær med «et sjenert og tekkelig englebarn som spiste én kake og var ren på fingrene», eller stå og henge i «alle slags ganger og utjenelige rom, som ble kalt anretninger». På oppdagerferd i ukjente hus var det fort gjort å komme bort i en vaklevoren pyntegjenstand.

Da var det hyggeligere når det var selskap hjemme: «aldri har jeg sett vakrere bord enn når skjæret fra kandelabrene – gud vet om det var sølv! – falt over den skinnende hvite damaskes duken med det blå porselen og hele skrårekken av glass i glitrende krystall foran hver kuvert.» Men Johan – stivpynta i sin «fagre matrosdress» – fikk ikke sitte til bords: «Herregud – selv skulle man jo ikke være med, det falt en ikke en gang inn. Man skulle inn og hilse. Punktum. Og det gjorde man, motstandsløst og yndefullt».

Johan og brødrene ble servert suppe, skalldyr, jerpe, saltrett, frukt og dessert i sideværelset. Der satt de med øret til veggen for å få med seg hva det ble ledd av i stua. Når de voksne fortrakk til røke- og andre værelser, så 11 år gamle Johan sitt snitt til å drikke opp slumpene i glassa.