Innenriks

Ble rike på fly til nazistene

Sammen med nazistene skjøt kremen av norsk næringsliv i 1941 inn penger i Norsk Hydros produksjon av lettmetall. Metallet skulle brukes til å lage tyske fly. Gevinsten var skyhøy.

Bilde 1 av 2

– Da krigen var over, lot den norske stat dem beholde investeringene. Det gjorde dem til noen av Norges største krigsprofitører, sier historikeren Anette H. Storeide.

– Vi har fokusert mye på heltemodige sabotører. Men hva med dem som kjøpte seg inn i krigsviktig produksjon, tjente store penger og aldri ble straffet?

Storeide mener ledelsen for Norsk Hydro slapp altfor lett unna etter krigen. I boka «Norske krigsprofitører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere» beskriver hun hvordan de bidro til å sette den norske hjørnesteinsbedriften under tysk kontroll.

Nazi-Tyskland håpet å vinne krigen fra lufta. Da trengte de lettmetall. I boka beskriver Storeide hvordan Norges industri-stolthet, Norsk Hydro, ble trukket dypt inn nazistenes flyproduksjon.

– De visste

I NRK-serien «Kampen om tungtvannet» ser vi hvordan Norsk Hydro vikler seg stadig tettere inn kappløpet om å framstille tungtvann til atombomben.

– Alt tyder på at styreformann Axel Aubert og flere i Hydro-ledelsen visste hva tyskerne ville med tungtvannet, sier Storeide til Dagsavisen.

Hun mener ledelsen i Hydro også var fullt klar over at produksjonen av lettmetall var såkalt «krigsviktig».

Før krigen eide franske interesser en betydelig del av Norsk Hydro. I boka beskriver Storeide hvordan tysk-norske næringsinteresser slo seg sammen i det såkalte Oslo-konsortiet. Gjennom en aksjeutvidelse i 1941, ble franskmennene skviset ut og det skjedde en storstilt verdioverføring til det såkalte Oslo-konsortiet. Målt i dagens pengeverdi kan det være snakk om så mye som over 500 millioner kroner. Her var det kapitalsterke krefter som rederiene Fred Olsen og A.F Klaveness, rederiet Fearnley og Eger, godseier F.M. Treschow og fabrikkeierne Jens P. Heyerdahl og Johan H. Andresen. I tillegg kom selskapene Orkla, Storebrand og deler av Hydros ledelse.

Luftwaffe

Fra tysk side var kjemigiganten IG Farben og Hitlers luftfartsministerium de store deltakerne. IG Farben eide 25 prosent av aksjene i Hydro. Den erklærte Hitler-tilhengeren Hermann Schmitz satt i Norsk Hydros styre. Hydros toppsjef, Axel Aubert, satt i IG Farbens representantskap.

Norsk Hydro var lenge tause om sin dunkle fortid. I 2004 gikk Dagens Næringsliv gjennom nedgraderte dokumenter i Riksarkivet og utenlandske arkiver. Her kom det fram at Norsk Hydro samarbeidet tett med IG Farben under krigen. IG Farben var medeier i selskapet Degesch som produserte gassen som tok livet av millioner av jøder i tyske konsentrasjonsleire.

Ledelsen i Hydro satte i gang en sjarmoffensiv overfor IG Farben. Det var nemlig IG Farben som eide patentet på framstilling av magnesium. Hydro drev lobbyvirksomhet, donerte penger til NS og en delegasjon dro til Berlin for å forhandle med tyskerne. Det var vellykket. Herman Göring, sjef for det tyske luftvåpenet, avgjorde at Hydro skulle bygge opp en lettmetallfabrikk i samarbeid med IG Farben og de tyske nazimyndighetene.

– En tvangssituasjon

– Okkupasjonen var selvfølgelig en tvangssituasjon, men man vet at flere selskaper som motsatte seg samarbeid fikk fortsette som før uten å bli overtatt av tyskerne, forteller Storeide.

– Veletablerte samfunnsstøtter som tjente store penger på krigen kom godt ut av det etterpå, sammenlignet med for eksempel de såkalte «tyskertøsene» og barna deres. Eller sammenlignet med offentlig ansatte som meldte seg inn i Nasjonal Samling fordi de var redde for å miste jobben.

Storeide forteller at krigen ikke fikk noen konsekvenser for ledelsen i Hydro.

– De ble etterforsket og fikk noen negative avisopplag etter krigen, men ingen ble tiltalt.

Hydro ble etterforsket etter krigen, men ikke straffet. Direktørene hevdet at de var havnet i en tvangssituasjon, og at de måtte være med på den tyske satsingen på lettmetall. De hadde villet holde hjulene i gang, slik det norske administrasjonsrådet hadde åpnet for. De hadde sagt at det var greit med et visst økonomisk samarbeid mellom nordmenn og tyskere.

– Under rettsoppgjøret ble det avgjørende i hvilken grad man hadde startet ny virksomhet eller deltok i krigsviktig produksjon. Norsk Hydro gjorde begge deler, men ble likevel ikke straffet, sier Storeide.

Tjente seg fete

– Noen industrieiere nektet å samarbeide med tyskerne og fikk eiendom og produksjonsutstyr beslaglagt. Hva synes du om at andre fikk «fem fete år» og tjente seg enda rikere?

– De jeg skriver om hjalp det tyske krigsmaskineriet. Det er mange moralske betenkeligheter over måten det økonomiske samarbeidet foregikk på. De var preget av en sterk pragmatisme. Man hevdet å være upolitiske og gjorde mye for at det skulle være «business as usual». Det er på tide at vi reflekterer mer over nordmenns handlemåte under krigen, og ikke bare løfter fram det vi synes er mest behagelig, som tungtvannsaksjonen, sier Storeide.

Mer fra Dagsavisen