Bare en solid pott til likelønn vil viske ut lønnsforskjellen mellom kvinner og menn, mener SV

Av Helge Rønning Birkelund, FriFagbevegelse

SV-representantene Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski, Solfrid Lerbrekk og Torgeir Knag Fylkesnes vil gjøre noe med lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. I tillegg til å kreve en solid likelønnspott ser de til Island.

Torsdag var det åpen høring på Stortinget om forslagene. Endringene som foreslås vil blant annet åpne for en likelønnsstandard og sertifiseringsordning etter den islandske modellen. I tillegg kommer en likelønnspott i offentlig sektor og et samarbeid mellom partene i arbeidslivet om å utjevne lønnsforskjellene, blant annet gjennom en opptrappingsplan for likelønn.

Stortingsrepresentant og en av forslagsstillerne, Freddy André Øvstegård, var svært tilfreds med det store engasjementet spesielt fra forbundene i de kvinnedominerte yrkene på høringen.

– Det er et stort engasjement for å få en ny giv i debatten om likelønn og et samarbeid med partene i arbeidslivet om problematikken. Det er vi veldig glade for. Men så er jeg skuffet over at arbeidsgiversiden er så passive i dette. De tar ikke tak i de strukturelle utfordringene som for eksempel en likelønnspott har til hensikt å løse, sier Øvstegård til FriFagbevegelse.

– Når en kvinne fortsatt tjener 87 kroner for hver 100-lapp en mann tjener, og beregninger viser at det kan ta mellom 50 og 100 år å rette opp dette med dagens framdrift, trenger vi en mer aktiv holdning også fra arbeidsgiverne, mener Øvstegård.

Likelønnspott

Øvstegård mener en solid likelønnspott vil ha størst effekt.

– De største lønnsforskjellene er strukturelle og mellom sektorer. At kvinnedominerte yrker fortsatt ikke verdsettes gjennom lønnsdannelsen er et problem. Vi får aldri ekte likestilling uten økonomisk uavhengighet og økonomisk likhet mellom kvinner og menn. Derfor er likelønnspotten det største og beste tiltaket her, mener Øvstegård.

En del er også å se til Island.

– Noe av lønnsgapet kan ikke forklares av ulikheter mellom ulike sektorer men lønnsdiskriminering i hver enkelt bedrift. Derfor er det også behov for å styrke lovverket for å eliminere de siste lønnsforskjellene på hver enkelt arbeidsplass, mener SV-representantene.

Bruke regelverket

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) deltok på høringen. Fagrådgiver Ingeborg Fjelstad støtter forslagene, men mener det også er rom for å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn innenfor dagens regelverk.

– Dersom en arbeidstaker mistenker lønnsdiskriminering, har arbeidsgiver opplysningsplikt om andres lønn. I tillegg gjelder det en aktivitets- og redegjørelsesplikt. Alle arbeidsgivere som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning, skal redegjøre for «den faktiske tilstanden når det gjelder kjønnslikestilling i virksomheten». Diskrimineringsnemnda håndhever arbeidsgiveres redegjørelsesplikt, og kan utmåle erstatning dersom det foreligger brudd på denne plikten, sier Ingeborg Fjeldstad til FriFagbevegelse.

– Disse mekanismene er imidlertid mangelfulle, legger hun til.

– Det er ofte opp til den enkelte arbeidstaker selv å be om opplysninger fra arbeidsgiver hvis vedkommende mistenker at det gis ulik lønn for arbeid av lik verdi. For det andre er det etter dagens lovgivning ikke konkretisert at aktivitetsplikten innebærer en lønnskartlegging. Dermed er det ikke sikkert at virksomheter faktisk utarbeider statistikk over dette, sier hun.

For det tredje viser tall fra SSB at 98 prosent av virksomheter i Norge, sannsynligvis anses som «små foretak», som er unntatt plikten å levere årsberetning. Det betyr at dagens redegjørelsesplikt i realiteten gjelder svært få virksomheter. Til sist er det ingen som per i dag kan kontrollere at redegjørelsesplikten oppfylles, sier Ingeborg Fjelstad.

– For å komme nærmere målet om likelønn er avgjørende å endre lovverket slik at lønnsforskjeller innad i virksomheter lettere vil kunne avdekkes, mener hun.

Fronfagsmodellen

Nestleder i Unio, Kjetil Rekdal mener likelønnsproblematikken er en stor samfunnsutfordring. Lønnsgapet mellom kvinner og menn i hans gruppe er på 20 prosent.

– Den viktigste forklaringen på det evige og nesten uforanderlige lønnsgapet er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og verdsettingen av kvinnedominert sektor. For Unios medlemmer ligger ulikelønna mellom tariffområder og ikke i dem.

– Vi stiller oss bak frontfagmodellen, men den trenger en modernisering der målet er å i sterkere grad tilgodese den kvinnedominerte sektoren der også menn taper. I stor grad dreier dette seg om utdanningsgruppene i offentlig sektor.

Han viser til at kvinner tjener 87 prosent av det menn gjør, men brutt ned på utdanningsnivå, er det større forskjeller.

Heltidsansatte kvinner med inntil fire års høyere utdanning tjente ifølge rapporten fra Teknisk beregningsutvalg i 2017 79,3 prosent av menn med samme utdanning. Kvinner med mer enn fire års høyere utdanning tjener 81,2 prosent sammenlignet med menn med tilsvarende utdanning.

– Vanlige markedsmekanismer fungerer ikke for velferdsyrkene i det offentlige arbeidsmarkedet. Selv ikke der behovet er stort, settes lønningene opp for å sikre rekruttering, hevder han.

Unio-støtte

Og legger til at heller ikke likelønnsstandarden på Island kan løse problemet med at yrker i kvinnedominert sektor er lavere betalt enn i mannsdominert sektor. Ulikelønna rammer grupper på tvers av sektorer og tariffområder, hevder han.

Unio støtter initiativet til et partssamarbeid om likelønn.

– Myndighetene og arbeidslivets parter må bli enige om en opptrappingsplan med sikte på å fjerne verdsettingsdiskrimineringen mellom kvinne- og mannsdominerte yrkesgrupper. Dett er essensielt at partssamarbeidet får i mandat å se på tiltak på kort og lang sikt. En likelønnspott kan ha betydning, men langsiktige planer og tiltak må til for å faktisk å endre arbeidsmarkedet, sier Rekdal.

Randi Røvik, rådgiver i Fagforbundet, mener det er et politisk ansvar å rette opp dette.

– Dette går langt utenfor partene i arbeidslivets muligheter til å kunne rettes opp gjennom tariffoppgjør, mener hun.