Åttetimersdagen feirer hundre år, igjen

Arbeidernes krav om åttetimersdag var langt fra noe nytt i 1919. Kravet ble rest for aller første gang allerede i 1834, da tekstilarbeidere i Oldham i England gikk til streik som følger av kutt i bomullsindustrien, skriver

[ LO ]

. Fra siste del av 1800-tallet kjempet arbeidere fra både Europa og USA for retten til åtte timers arbeid, åtte timers hvile og åtte timers fritid.

Stod på krava

I 1897 gikk man ett steg i riktig retning, da arbeidsdagen ble kortet ned fra et sted mellom 12 og 14 timer til lovfestet 10-timersdag. Men kampen om et tredelt døgn fortsatte. I følge

[ FriFagbevegelse ]

var det på en arbeiderrådskonferanse i 1918 at norske arbeidere ble enige om en plan: «Har vi ikke fått åttetimersdagen innen 1.mai, så tar vi den 2. mai». 2. mai 1918 forlater de bedriftene etter åtte timer. Året etter ble åttetimersdagen endelig lovfestet i Norge.

Dette er i følge

[ Fagbladet ]

årsaken til at åttetimersdagens hundreårsdag ble markert allerede i fjor, selv om det da bare var 99 år siden loven ble endret.

Fra LO til kvinnebevegelsen

Kravet fra arbeiderne stoppet ikke ved åttetimersdagen. Så tidlig som i 1931 reiste LO kravet om sekstimersdag for aller første gang. 37 år senere, på kvinnedagen i 1968, gikk et sted mellom 6.000 og 7.000 mennesker i tog med massemønstring for innføring av sekstimersdagen. Siden den gang har kvinnebevgelsen hatt sekstimersdagen som en av sine viktigste saker. Og selv om de fleste fortsatt jobbe åtte timer om dagen, ble arbeidstimene per uke betraktlig kortet ned da femdagersuken ble lovfestet samme år.