69 planer for framtida

Har han lagt merke til at ungdommene som ble drept på Utøya ikke drømte om å bli politikere?

En femten år gammel jente, som ble skutt ved skrenten nedenfor Kjærlighetsstien, hadde store planer for sitt liv. Hun skulle bli advokat. Hun døde ved siden av en jente som fylte 14 år fem dager tidligere. Hun ville bli motedesigner. En 16-åring, drept i det samme området, skulle jobbe med vanskeligstilt ungdom. En gutt som døde på Stoltenberget skulle bli barne- og ungdomsarbeider. En 18 år gammel jente fra Bergen ville bli lege og drømmen var å jobbe for Leger uten grenser. En jente fra Namsos skulle bli veterinær. Hun døde i Storsalen. En femtenåring skulle bli dataspilldesigner. Hun døde ved Pumpehuset.

Ikke i ett tilfelle den siste uka har det i rettssalen kommet fram at de døde ungdommene skulle vie livet sitt til å implementere kulturmarxismen i lover og paragrafer. De skulle bli lærere, musikere, fotografer eller kokker. Ikke dermed sagt at ingen av dem ville endte opp som politikere. Tore Eikeland fra Bergen og Håvard Vederhus fra Oslo ble begge spådd en lovende politikerkarriere. Men i familienes siste hilsen til de døde, som bistandsadvokatene har lest opp etter hver obduksjonsrapport, er det mangfoldige personligheter som trer fram. AUF tilbød et sosialt, inkluderende fellesskap, blant flere fellesskap, og var en interesse på lik linje med korpset, hesteridningen, gitarspillingen, dansen, medlemskapet i Natur og Ungdom og fotballtreningene.

Drapsmannen og terroristen valgte Utøya fordi han ville kvele rekrutteringen til Arbeiderpartiet og fordi øya var det mest «attraktive politiske målet» den sommeren. I hans hode var massakren på AUFs leir et «legitimt mål», og han er kry av sin presisjon, både i valg av mål og med pistolen og rifla. Men han bommet grovt. Han kan ikke se inn i framtida, og han så ikke hele mennesket. Han så ikke veterinæren eller advokaten eller kokken eller sykepleieren, han så en ny Jens Stoltenberg. 600 individer ble forvekslet med Arbeiderpartiets sentralstyre. Det kan være at de tar med seg (eller ville tatt med seg) idealene om frihet, likhet og solidaritet inn i yrket som lærer eller dataspilldesigner, men hvis disse verdiene er tilstrekkelig til å bli drept, og ikke lederverv eller maktposisjoner, er de fleste nordmenn et legitimt mål.

Etter en uke med detaljerte obduksjonsrapporter, er det amatørfotografiene på storskjermen, og de oppleste minneordene, som sitter dypest igjen. Som om vi har vært til stede i 69 korte begravelser. Det er vel bare den tiltalte som i løpet av uka ikke har felt en tåre eller er blitt blank i øynene i sal 250. Familienes hilsener har bekreftet hvorfor akkurat disse menneskene ble betraktet som en trussel mot den tiltaltes reaksjonære renhetsideologi («hun hadde en sterk rettferdighetssans», «han sto opp for de svake», «hun mente at alle var like mye verdt»). Samtidig har de minnet oss om at de drepte var helt vanlige ungdommer med helt gjennomsnittlige ungdomsinteresser: Hester, korps, katten Nusse, mote, høre på musikk, gutter, Facebook, jenter, bøker. Ismail Haji Ahmed skulle ikke bli statsminister i Norge, han skulle bli modell og drømte om å starte en danseskole. Han ble drept ved Pumpehuset.

«Planene var lagt for framtida», har vi ofte hørt i Oslo tinghus den siste uka. Det må ha vært de vondeste ordene å skrive. Om studievalgene og drømmeyrkene, skapt av troen på at det er mulig å velge på øverste hylle. Visjonene ville blitt justert gradvis og tilpasset virkeligheten. Men de hadde også kortere, mer realistiske planer. De skulle på selvforsvarskurs fredag ettermiddag, de skulle se «Kick ass» på nattkinoen, de skulle høre på Jens Stoltenberg lørdag, se sentralstyret opptre på kvelden, og søndag skulle de pakke sammen teltet og dra hjem til Namsos, Romsås eller Bergen. Så skulle de på sydenferie til Hellas med familien, forberede seg til første år på videregående skole, ta mopedlappen eller reise til Bulgaria på korpstur, som en attenåring fra Nordland skulle. Slik ble det ikke, som vi vet. Hvorfor disse ukompliserte, uskyldige planene ble avbrutt, finnes det lange, innfløkte svar på, men noen ganger er det enkle sannest, og setningen ble uttalt av båtredningsmannen Oddvar Hansen i vitneboksen onsdag ettermiddag: Det finnes ingen mening i det som skjedde.

69 avbrutte framtider. Til uka skal en rekke av de ungdommene som overlevde massakren, vitne om hva de så på Utøya 22. juli. Noen av dem fortalte sine historier i går. Janne Hovland sa at hun hadde planlagt å bli barneskolelærer, men tvilte på at den drømmen lot seg realisere, så fremt ikke energinivået tok seg betraktelig opp. Dagene går trått. Lars Henrik Rytter Øberg møtte opp i russedress. Advokatplanene måtte nok revideres, fordi karakterene ikke ble gode nok. Han går for halv maskin. Statsadvokaten spurte Mohammad Abdulrahman om hvordan det gikk på skolen. «Det går ikke bra». Hun lurte på om han ville utdype litt. «Tror jeg står over», svarte Hamar-gutten. 500 ungdommer hadde sett for seg hvordan livet skulle arte seg. Det ble ikke som de trodde. Nå må de improvisere og ta en dag av gangen.