Mange foreldre og familier har opplevd mangler i møtet med helsevesenet etter 22. juli, viser ny undersøkelse. FOTO: HEIKO JUNGE / NTB SCANPIX

22. juli-familier føler seg glemt

KRISEOPPFØLGING: Mange foreldre av Utøya-­overlevende følte seg glemt av helsevesenet etter 
22. juli. - Flere foreldre er sterkt traumatisert, sier forsker. I dag legges det fram tall om foreldrenes møte med helsevesenet etter terroren.

- En del foreldre føler seg glemt. Mange sier de følte at de måtte sette egne behov til side, og at primæroppgaven var å hjelpe sine barn. Det tror jeg mange foreldre kjenner seg igjen i. Først tenker man på å sikre trygghet for barna, så kommer dine egne behov, sier Tine Kristin Jensen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Sammen med to andre forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har hun skrevet en fagartikkel om foreldrene som 22. juli 2011 satt hjemme mens barna deres var på Utøya.

Artikkelen publiseres i dag i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, og tar for seg foreldrenes og familienes møte med helsevesenet i ukene, månedene og årene etter 22. juli. Tallene viser at hele seks av ti har savnet hjelp enten til seg selv, barna eller andre familiemedlemmer (se faktaboks).

- I ettertid kan vi studere hvordan tiltakene som ble satt i gang ble formulert. Det var snakk om «de berørte» og «de som var på Utøya». Familieperspektivet var ikke fremmet godt nok til at den enkelte hjelper tenkte på hele familien, sier Jensen, og legger til:

- Det er tydelig er at når man organiserte tilbudet etter Utøya ble det et veldig ensidig fokus på dem som var der.

Hun sier at familieperspektivet ofte er viktig når et offer er under 16 år, men at det samme perspektivet kan være like viktig når offeret er eldre.

- Jeg tror at budskapet må være at familien er en viktig arena for omsorg, uansett hvor gammel den berørte er.

 

Måtte klare seg selv

Undersøkelsen som artikkelen bunner i er gjennomført som spørreskjemaer, der foreldrene får muligheten til å utdype manglene de har møtt i helsevesenet.

«Jeg kunne selv hatt behov for å snakke med psykolog - en annen person enn den som var kontaktperson for vår sønn. Jeg ønsket selvfølgelig at alt fokus skulle være på han», sier en forelder i artikkelen.

«Rett etter 22. juli ringte de fra akutt-teamet i kommunen. Da de fikk vite at sønnen min som var på Utøya ikke var her i hjemkommunen, sa de at «dette klarer du sikkert selv» og så hørte jeg aldri fra dem igjen», sier en annen.

Jensen sier at det er fullt forståelig at mange foreldre har slitt etter 22. juli.

- Historiene deres helt forferdelige. De sitter hjemme, får tak i en datter eller sønn på telefonen og hører skyting og skrik bakgrunnen. Så blir kontakten brutt, og når de ringer opp igjen er det ingen som tar telefonen. Det kunne ta flere timer før de fikk vite om barna var i trygghet, og i mellomtiden måtte de se på TV. Det er klart at det har ført til at flere foreldre er sterkt traumatisert, sier Jensen.

 

Mangler kunnskap

Forskeren mener det i hovedsak er tre ting vi kan lære av studien:

- Vi kan bedre rutinene for oppfølging etter den første kontakten fra helsevesenet. Det er der det svikter, og det er veldig alvorlig for den videre oppfølgingen. Det er ulike forklaringer til at det svikter, men en forklaring er at familien ikke ytrer et klart behov for oppfølging. Da er vårt råd at selv om du får den beskjeden, bør du tilby videre kontakt.

- Det kan også se ut som ikke alle hjelperne har hatt gode nok kunnskaper. Da har vi et kunnskapsproblem, og bør bedre opplæringen raskt, før neste katastrofe.

- Det tredje er kontinuitet. Mange beskriver at de fikk kontakt med noen som enten sluttet eller henviste til noen andre. Det er et organisatorisk problem.

 

Positivt

Jensen vil minne om at når seks av ti har noe å utsette på møtet med helsevesenet, er det fire av ti som ikke har noe å klage på.

- Det er oppsiktsvekkende positivt at 40 prosent ikke har noe å utsette på oppfølgingen. Sammenligner vi det med første gang vi prøvde å koordinere helsetjenester, etter tsunamien i 2004, mener jeg vi har kommet veldig mye lenger både i måten å organisere ting på og i kunnskapen om hva traumer gjør med enkeltmennesker. Men vi må bli bedre. Studien vår viser at det var mange som ikke ble fulgt opp godt nok, sier Jensen.

stian.fyen@dagsavisen.no