Slik beskriver hovedpersonen i Yngve Kveines bok «Lyden av asfalt» hvordan det føltes da den unge, nye læreren plutselig plukket ut nettopp ham til å bli mobbet.
Selv om Kveine, i dag kommunikasjonsdirektør ved Handelshøyskolen BI, understreker at boken ikke er en selvbiografi, forteller han at mobbingen han beskriver er selvopplevd.
Misbruker voksenmakt
«Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett.» Det var blant de siste setningene til Odin (13) før han tok livet sitt etter årevis med mobbing, plaging og trakassering på skolen. Tidligere i høst valgte moren Katrine Olsen Gillerdalen å stå fram i VG og fortelle Odins historie, i håp om å vekke i befolkningen til å forstå hvor stort problem mobbing faktisk er. Og etter at reportasjen sto på trykk, har ikke responsen latt vente på seg. 16. november gikk flere tusen i fakkeltog for å markere sin avstand mot mobbing i norske skoler.
Kveine mener det det viktig å sette fokus på mobbingen mellom barn, og at dette må slås ned på.
- Men i tillegg til dette, er det viktig å sette fokus på autoritetspersoner som misbruker voksenmakta si, sier Kveine, og mener dette kan sette i gang mobbing også fra barnas side.
- Hovedpersonen i boka har det fint, helt til han får en lærer som av en eller annen grunn begynner å mobbe ham. Sakte, men sikkert blir han redusert til klassens hakkekylling. Han blir fritt vilt. En som alle kan angripe. For klassen dilter ofte etter læreren, mener Kveine, og legger til at barn ofte er redde for at mobbing skal smitte over på dem selv.
Forsvarsløse barn
Når det er læreren som mobber, står man i realiteten ganske så forsvarsløs, mener han.
Han mener mange barn og unge vil være redde for å fortelle om dette, fordi de kommer i en ekstremt sårbar situasjon.
- Dessuten kan man være redd for at de man forteller det til kan sladre til den det gjelder og at situasjonen kan bli enda verre.
Likevel vil han oppfordre alle til å si fra om mobbing.
- Mitt beste råd til elever som opplever noe slikt, er å fortelle foreldrene sine hva som skjer. Foreldrene er de som er nærmest sine egne barn, og har størst sjanse til å håndtere lærere som oppfører seg på en måte de absolutt ikke skal gjøre. Dersom man av ulike årsaker ikke får sine egne foreldre til å gjøre noe med sitasjonen, bør man gå til rektor. Det verste en kan gjøre er å ikke fortelle det til noen. Da kan det pågå i årevis.
Misbruker voksenmakt
- Jeg opplever at både skolen og samfunnet er blitt mye flinkere til å snakke om mobbing de siste årene. Likevel ser vi til stadighet at det dukker opp tilfeller der lærere misbruker voksenmakta si ovenfor enkeltelever. For å kunne forebygge dette, må rektorer og skoleledere ha et enda sterkere fokus på at også mobbing fra lærere er noe som faktisk kan forekomme. Folk som blir ansatt i norsk skole må bli kontinuerlig minnet på hvilken makt de forvalter og konsekvensene av å misbruke denne. Å være lærer er en av de aller viktigste jobbene i samfunnet vårt.
Dyttet det bort
Han forteller at læreren startet med mobbingen etter at han tok med seg en elektrisk blyantspisser på skolen, som så ut som en Porsche.
- Dermed var det gjort. Læreren syntes dette var en barnslig og latterlig ting å ta med, og etter det beit han seg fast med ekle kommentarer og feige finter. Etter en stund fikk han alle de andre til å se på meg som en stor dust. Da dette skjedde, gikk jeg i sjette klasse, sier Kveine, som ikke nødvendigvis ønsker å se på seg selv som et mobbeoffer.
- Jeg gjorde vel bare det mange gjør i en slik situasjon, nemlig at man forsøker å overleve som best man kan. Å se på seg selv som et mobbeoffer sitter naturligvis langt inne og er langt ifra det de fleste ønsker å identifisere seg med. Så jeg gjorde meg hard. Og forsøkte å dytte alt sammen vekk, noe som ikke er særlig sunt.