Fire fullverdige ski-VM har vært arrangert i Norge: I Oslo i 1966, 1982 og 2011 og i Trondheim 1997. Jada, noen teller også inn VM i 1930 i Oslo i historien, men det var ikke så mange som skjønte at det var noe mesterskap som pågikk i de fire øvelsene som ble arrangert i forbindelse med Holmenkollrennene den gangen.
Så vår tidsregning starter i februar 1966. Minnene er like svart-hvite som de historiske bildene viser. For i tåke og snø blir det ikke mye fargespill. Og Norge gikk i hvite overdeler over nikkersen. Ingen reklame på draktene selvsagt. Og avisene og TV brakte bare svart-hvitt-bilder.
For hvert VM blir verden mer fragmentert. Vil de store massene følge årets VM i Trondheim? Det hjelper selvsagt at mesterskapet går på NRK og senere på TV2. Men det er ikke alle som ser på TV heller. Dette er historien om da ski-VM samlet nasjonen:
Oslo 1966: Alvorlige menn
Det hadde vært sprengkulde i Oslo i dagene før første renn i Holmenkollen. Per Borten var statsminister, og noe så revolusjonerende som folketrygden var på trappene …
Hva husker en 9-åring fra en slik begivenhet? Jeg kan ikke huske at jeg var spesielt interessert i langrenn eller hopp. Men det er noe med fenomener som alle snakker om. Ikke minst foreldrene. Her kunne noe stort oppleves i vår egen hjemby, fikk jeg vite.
Første bøyg var den endeløst lange veien å komme seg opp i menneskemylderet. Sammen med min barndomskompis Johs. hang vi på hans far Elias opp til dette området som jeg aldri hadde sett, bare hørt om: Holmenkollen. Av en eller annen grunn måtte vi inn via Tryvann og første dag gikk med til å lære seg å ta T-krok-heisen i Tryvannskleiva. Det var et rent mareritt. Da jeg lå i snøen etter tiende forsøk, fikk jeg en hjelpende hånd som fikk montert meg på denne nyvinningen.
Vi skulle rekke den første langrennsøvelsen: Tremila. Eero Mäntyranta! Jeg hadde bare sett noen uskarpe bilder av han i avisa. Han ble omtalt som en legende, men jeg skjønte ikke hva ordet betydde. Jeg trodde han var lege. Men jeg skjønte at det var noe magisk med fyren der voksne, alvorlige norske menn sto like rakrygget som grantrærne rundt seg. Jeg kan ikke huske jeg så noen kvinner. Vi befant oss et sted mellom Tryvann og Frognerseteren. Det var iskaldt. Antakelig var jeg skodd i beksømstøvler og en utslitt vindjakke.
Jeg skjønte av reaksjonene at det gikk til helvete med de norske løperne. For denne Eero Mäntyranta var raskest gjennom skogene, attpåtil med en annen finne nærmest, Kalevi Laurila.
Gjermund Eggen gikk så dårlig at han ikke ville stille opp på den kommende 15 kilometeren selv om han ble tatt ut. Harald Grønningen skulle gå i stedet, men han overtalte Gjermund til å stille. Og så endte det altså med at denne Gjermund vant både 15 kilometeren, femmila og stafetten. Og antall nyfødte gutter som fikk navnet Gjermund eksploderte denne høsten!
Bjørn Wirkola? Han hadde lua på jekk. Det så liksom litt tøft ut. Jeg vet ikke om uttrykket gjelder lenger. Hjelm var jo ikke funnet opp, så da han svingte seg ned etter unnarennet satte han lua på jekk. Altså løftet den litt opp. Det var moten i 1966. Det er det jeg husker. For de færreste så hoppet hans. Kollentåka er ikke noe nytt fenomen.
Jeg nektet egentlig å bli med på hopprennet. Det var altfor mange mennesker på en liten flate. Men jeg skulle få varm buljong. Aldri har pølsevann smakt så godt. Det var datidens fristelser …
Men jeg fikk med meg at Bjørn Wirkola og Gjermund Eggen ble VMs norske helter. Og dette ble deres ene mesterskap for evigheten. De nådde aldri opp i OL, verken før eller senere, pussig nok.
Damene? Dem var det få som snakket om. Kvinnelangrenn var aktivitet for sovjetrussere. Men da Berit Mørdre nedkjempet svenske Toini Gustafsson i kamp om stafettsølvet, ble det oppstyr. Var det første gang kvinnelangrenn fikk seriøs omtale i norske medier? Historikerne sier så. Men foreldrene mine snakket fortsatt bare om n’Gjermund.
Ski-VM ble et glansbilde. Hvis det finnes glansbilder uten farger.
Oslo 1982: Nye boblejakker
Jeg var ganske nylig ansatt i Arbeiderbladet og skulle dekke mitt første ski-VM. Redaksjonssjef Kjell Flugsrud hadde tatt grep og utstyrt VM-teamet med lyseblå boblejakker og mørke bukser. Avisas utsendte skulle ikke fryse på jobb. Da VM skulle åpne dro redaktøren til med bildet av rådhuset opp ned på førstesida under tittelen «Oslo på hodet». Var det virkelig så stort? Jeg syntes det var litt pinlig. Men slik var det i den nesten tabloide verden der Arbeiderbladet opererte i det såkalte Berlinerformatet. Det var en stor flate.
Jo, det var stort, det preget byen. Stavbrekket til Oddvar Brå overlevde vel 30 år i Dagbladet under spørsmålet: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Selv var jeg på vei ned skråningen ved siden av hoppbakken med Bjørge Lillelien på skulderen via en liten transistorradio. Det skulle bli beskrevet som det mest dramatiske øyeblikket i norsk idrettshistorie.
Innspurten i Holmenkollen var utrolig nok i en sving i nedoverbakke. Hvem sto bak det påfunnet? Oddvar prøvde å sklitakle Aleksandr Savjalov på målstreken og juryen endte med delt gull. Men for meg var det enda mer dramatisk da stortalentet Pål Gunnar Mikkelsplass på skjelvende bein ramlet i bakkene ned Styggdalen. Jeg og kollega Tom Dahl Frøshaug hadde vært hjemme hos han på Bromma i Hallingdal året før. – Kjør så langt veien går, der står jeg, sa han. Det stemte.
Sovjet fikk 13 sekunders luke ut på sisteetappen. Men det fikset altså Oddvar, som to dager tidligere hadde tatt sin første VM-tittel på 15 kilometeren. At historien om en brukket skistav kan leve så lenge, bekrefter bare skisportens status i Norge. Men det vil aldri skje igjen. Nå brekkes det staver i nesten alle renn.
Oddvar Brå var endelig verdensmester, Bjørge Lillien gråt sine tårer. Den journalistiske avstanden var for lengst visket ut. VG brukte hele førstesida dagen etter til et tett portrettbilde av Brå uten tekst. Slikt skjer heller ikke lenger. I dag blir oppslaget «Slik håndterer du sure oppstøt», uansett hva som skjer i verden.
Det var hektiske dager i Arbeiderbladet. Men vi hadde god tid, deadline var ved 22-tida og redaksjonen holdt til på Youngstorget. Det vrimlet av folk som lagde avis. På store røde skrivemaskiner brukte vi noe som het OCR. Et korps av stramme grafikere tok seg av sideproduksjon før sidene ble fysisk kjørt opp til Aktietrykkeriet på Løren.
Vi skrev om Berit Aunlis suksess, den nye kvinnerevolusjonen i kvinnelangrenn, om Tom Sandbergs kombinertgull som få skjønte noe av, om den finske, kommende storlegenden og senere fyllik (det visste vi ikke da) Matti Nykänen som tok gullet i storbakken.
Men høydepunkt skulle selvsagt være femmila. Da var det en 25 kilometers trase som ble gått to ganger og den snudde ved Glåmene inne ved Kobberhaugene. Selvsagt skulle min gjeng ligge ute i marka igjen. Vi fant vår plass 200 meter innenfor der Håkon Brusveen rapporterte for Radiosporten, den gang det var egne sportsreportere for radio. De finnes ikke lenger. Profesjonen er fjernet. Skal vi lytte til sport på radio nå, får vi TV-lyd.
Vi lå tett på løypa, så tett at løypemaskinen snittet reinskinnet. Noen steder stoppet maskinkjørerne og hilste på publikum. Det ante oss at også Thomas Wassberg likte det han så.
Men uavhengig av formater og formidling tok selvsagt det svenske talentet Thomas Wassberg dette hjem. Mannen som egentlig var mer interessert i motorsager enn langrennsski. Dette var starten på hans store karriere. Juha Mieto og Oddvar Brå var også i feltet. Da biografien om Oddvar Brå kom i 2018, skrevet av den ustoppelige Thor Gotaas, hadde forlagssjef og tidligere kulturredaktør i Arbeiderbladet, Cathrine Sandnes, samlet de tre legendene i Gyldendals lokaler der det var stappfullt hus. De snakket på inn- og utpust om femmila i Kollen. Unntatt Wassberg da. Han satt der og gliste i skjegget. Og lurte på hvor lenge man kan snakke om gamle langrenn.
Publikum likte VM i 1982. VM-maskoten var en elg og Kollentåka sviktet ikke.
Les også: VM-byen uten ski på beina – kultur, mat og drikke (+)
Trondheim 1997: På langtur
Jeg hadde pappapermisjon fra det som ennå noen måneder het Arbeiderbladet, men måtte til Trondheim som tilskuer og uteligger. Men min gode kollega Tor Kise Karlsen kom opp med den geniale ideen som han faktisk fullførte: Å gå på ski fra Holmenkollen til Trondheim og besøke alle tidligere norske skihelter på veien. For de bor jo på den ruta nesten hele gjengen.
Vi kan jo legge inn Tors egen skildring av turen i sitt avskjedsintervju med Dagsavisen i 2016 i Hanne Maunos tekst:
– Først henta vi ned Oddvar Brå, så han skulle starte sammen med meg og Terje Bogen i Kollen. Vi gikk gjennom Nordmarka, og møtte Odd Martinsen like før vi kom til Nittedal. Jeg fikk middag der på kvelden, reinsdyrsteik og rødvin, forteller Tor K., som så fortsatte over Romeriksåsen til Bjørn Dæhlie, videre til Gjøvik for å treffe Biri`n (Torbjørn Løkken), og til Vingrom for å treffe Haakon Brusveen (som spilte trekkspill ute på terrassen). På vei til Rena møtte han kombinertløperne som var på treningssamling, før han var innom Engerdalen og Gjermund Eggen.
– Jeg gikk fra Tynset til Røros i 40 minus. Dagen etter var det fortsatt 40 minus, og full snøstorm. Da sa folk til meg: «Hvis du blir borte så er det ingen som kommer til å leite etter deg». Da kjørte vi bil til Selbu og traff Berit Aunlie og Grete Ingeborg Nykkelmo, før vi hilste på Magne Myrmo på Klæbu. Til slutt endte jeg opp i Granåsen i Trondheim, der Bjørn Dæhlie tok meg imot. Sitat slutt.
Det ble en slags pilegrimsferd med ski på beina. Fotograf Vidar Ruud var støttekontakt og sjåfør på noen korte strekninger.
I Trondheim skulle Odd Martinsens datter Bente ta opp kampen med russerne. Det var tøft nok. Men hun fikk sølv på stafetten. For noen uker siden vant Bentes sønn Filip gull i sprint-VM. Martinsen-arven lever videre.
I Granåsen var det jubel og gråt og Bjørn Dæhlie-suksess og russisk skandale. Jelena Välbe ble VM-dronninga i hennes største mesterskap noensinne, der hun danset seg gjennom løypene med en elegant skøyteteknikk. Når man ser på teknikken med dagens briller er den ikke like imponerende. Men det er umulig å nevne Välbe uten å komme innpå historien hennes etterpå. Ett av gullene fikk hun fordi lagvenninnen Ljubov Egorova ble tatt for doping. Men publikumsfrieren Välbe tok det igjen med å be offentlig om unnskyldning til publikum i Granåsen foran stafetten. Hun fikk varm applaus.
Jeg ble nesten sjokkert da jeg møtte henne igjen i OL i Sotsji i 2014, som storrøykende, russisk landslagssjef. Hun hadde doblet kroppsvekten og minnet oss på at trening er ferskvare. Det er like mulig å bygge ned en kropp som å bygge den opp. Nå er hun Vladimir Putins støttespiller og kaller krigen i Ukraina en spesialoperasjon. Og det er ikke noe ekte VM som arrangeres noe sted uten russiske deltakere på plass, mener hun.
I det hele tatt ble VM i Trondheim et frampek mot idrettslige tragedier. Sammen med mine Kollen-uteliggere tok vi plass under plastduken langs femmilsløypa. Da som nå, regnet det i Trondheim. Det var nitriste forhold. Men det ble en jubeldag for Mika Myllylä som vant sin første store tittel i karrieren. Bjørn Dæhlie ledet etter tre mil, men han ble passert av både Myllylä og Erling Jevne på sølvplass. Her gikk fortsatt femmila som intervallstart og vi så på en storskjerm at finnen gråt av glede.
Året etter ble han OL-mester på tremila i Nagano, men etter hvert ble hans videre liv en sann lidelse. Finsk langrenn ble avslørt under deres eget VM i 2001, Mika Myllylä var en av de mange som ble tatt i dopingracet. Han fikk to års utestengelse. Han mistet kontrollen på livet og fikk store alkoholproblemer. Vegard Ulvang var flere ganger i Finland i et forsøk på å hjelpe han, men i 2011 ble Myllylä funnet død i sitt eget hjem, 41 år gammel.
Åtte år senere døde Matti Nykänen, skihopperen som ble Finlands største idrettsnavn. Han ble 55 år.
Uff, dette ble trist. Men i Granåsen kom en ny finsk størrelse fram i lyset. Den 19 år gamle Janne Ahonen vant storbakkerennet uten å fortrekke en mine. Mannen som ikke kunne le hadde presentert seg og vant senere hoppuka fem ganger. Det er noe med finske idrettsmenn. Åge Aleksandersen ble så inspirert at han skrev sangen «Janne Ahonens smil».
VM på ski var over, men i Trondheim skiftet man kjapt fokus. Tre dager etter tremila skulle Rosenborg spille kvartfinale i mesterligaen mot Juventus på Lerkendal.
Det var rett fra Mika Myllylä til Nils Arne Eggen som hadde brukt VM-dagene til helt andre ting:
– Vart det no skirenn?
Les også: Her er fullt VM-program, dag for dag
Oslo 2011: Nordmarka gikk tom for ved
Da Statoil puttet inn noen ekstra millioner rett før VM, ble overskuddet sikret. Slik er det med landet som ble for rikt. Statoil ante folkefest. Hvordan skulle det ellers gå med Petter Northug, Marit Bjørgen og Therese Johaug på start? Folkefest ble det. Med eller uten en T-bane som slet med frekvensen i motbakkene opp til Frognerseteren. – Vi hadde glemt at det var helg, ble det legendariske sitatet fra informasjonssjefen Oslo T-banedrift, Bjørn Rydmark. Da han ble intervjuet av NRK i Holmenkollen om problemene, fikk han spørsmålet: Hvordan kom du deg hit da? – Jeg tok taxi.
Petter Northug tok ikke taxi. Han pumpet seg opp til dette mesterskapet som han regnet med ble hans eneste på hjemmebane. Mannen som spiste kraftfor som guttunge la en plan som til de grader ble innfridd. Folk flest har sikkert glemt at han faktisk tapte både sprinten for Marcus Hellner og sprintstafetten for Canada (!). Men tremila med skibytte, stafetten og femmila? Petter Northug på toppen av karrieren, på toppen av verden med svenskehets som spisskompetanse.
Og naboene lot seg provosere helt til de ga seg over. Hva hadde langrenn vært uten denne rockestjerna? En avis kåret Petter Northug til Sveriges største idrettsnavn. Foran Zlatan.
Jeg måtte kombinere jobben med å mene noe om alt som skjedde med å ligge ute i avslutningshelgen der både tremila for kvinner og femmila for menn skulle avslutte mesterskapet. I Oslo i 1982 gikk femmila i en 25 kilometer sløyfe, nå var den redusert til 8,6 kilometers runde som skulle gås seks ganger. Vår nye base var Styggdalen, i bunnen av en av løpets tyngste motbakker. Når alle stigningene er over kommer løperne til toppen ved Frognerseteren der den såkalte Steinalderåkeren ble etablert. Folkelivet der er det nærmeste vi kommer Tour de France på norsk.
Fredagen kom beskjeden om at det var utsolgt for ved. Mens vi nede i Styggdalen alltid har vært selvforsynt med slikt, var det panikk oppe ved setra. Midt i Nordmarka var det tomt for ved. Hva var redningen? En trailer fra Latvia rullet inn og skaffet varme for tusener av uteliggere.
I Styggdalen hadde vår kamerat og tegner Knut Høihjelle plassert et stort lerret med en avkledd Marit Bjørgen langs løypa. Motivet ble valgt etter at Marit Bjørgen tidligere hadde takket smøreteamet ved å si at hun ville gå nakken gjennom smørebua. Men for NRK-produksjonen ble illustrasjonen litt for dominerende. Den måtte flyttes. Samme Høihjelle hadde under OL på Lillehammer i 1994 montert en tegning av Vladimir Smirnov som tittet opp av en spritflaske. Den måtte fjernes.
Men det var Therese Johaug som rykket fra Marit Bjørgen opp Styggdalen og tok sin største seier i karrieren. Dagen etter kom Petter Northug og hele femmilsfeltet opp de samme bakkene. Sola skinte og dramaet var komplett. Intervallstart gjaldt ikke lenger og her ble ikke gullkampen avgjort før i spurten. Det var knall og fall og stort drama og vi leser i historiebøkene at Tord Asle Gjerdalen var seks sekunder fra gullet.
Medaljeseremoniene ble holdt på Universitetsplassen. VM-arrangøren håpet på 20.000 tilskuere. Det kom åtti tusen flere på de heftigste kveldene. Skisporten samlet folket!
Sjøl gikk jeg hjem fra femmila på ski ned til Sognsvann. Lokalkjente kjenner den som måneskinnsløypa. Det var ikke nødvendig å gjøre noe. Det var bare å seile med. Måneskinnsløypa var en elv av mennesker med ski på beina. Det var en eksotisk opplevelse.
Granåsen neste! Men uten Nils Arne Eggen, Mika Myllylä eller mesterliga på Lerkendal få dager etterpå …
---
VM 1966:
1. Norge: 5 gull (Gjermund Eggen 15km, 50km) stafett menn: Odd Martinsen, Harald Grøningen, Ole Ellefsæter, Gjermund Eggen, Bjørn Wirkola hopp normalbakke og stor bakke). 2 sølv, 1. bronse.
2. Sovjet: 3 gull, 2 sølv, 1 bronse.
3. Finland: 1 gull, 3 sølv, 2 bronse.
VM 1982
1. Norge: 7 gull: (Berit Aunli 5km, 10km, stafett kvinner: Anette Bøe, Inger Helene Nybråten, Berit Aunli, Brit Pettersen. Oddvar Brå 15km, stafett menn: Lars Erik Eriksen, Ove Aunli, Pål Gunnar Mikkelsplass, Oddvar Brå. Tom Sandberg kombinert, hopp lag: Johan Sætre, Per Bergerud, Ole Bremseth, Olav Hansson). 4 sølv, 3 bronse.
2. Sovjet: 2 gull, 3 sølv.
3. Sverige: 2 gull.
VM 1997
1. Russland: 6 gull, 1 sølv, 3 bronse.
2. Norge: 4 gull (Bjørn Dæhlie 10km klassisk, 15km jaktstart, stafett menn: Sture Sivertsen, Erling Jevne, Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgaard, kombinert lag: Halldor Skard jr., Bjarte Engen Vik, Knut Tore Apeland, Fred Børre Lundberg). 4 sølv, 3 bronse.
3. Finland: 3 gull, 3 sølv, 2 bronse.
VM 2011
1. Norge: 8 gull, (Marit Bjørgen sprint, 10km klassisk, 15km med skibytte. Therese Johaug 30km fristil, stafett kvinner: Vibeke Skofterud, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira, Marit Bjørgen. Petter Northug 30km med skibytte, 50km fristil, stafett menn: Martin Johnsrud Sundby, Eldar Rønning, Tord Asle Gjerdalen, Petter Northug. 6 sølv, 6 bronse.
2. Østerrike: 7 gull, 2 sølv, 1 bronse.
3. Sverige: 2 gull, 2 sølv, 1 bronse.
---
Les kommentar: Donald Trump er i ferd med å strupe Amerika
Les også: Stoltenberg advarer: – Fare for handelskrig
Les også: Overtydelig at vår verdensorden er i trøbbel (+)