«Almlid, Almlid, Almlid, Alm-li-i-i-d! Det er alvor, ikkje ta vår sjukelønn …».
Det er en tidlig morgen i januar, og LO-demonstrantene utenfor NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum synger av full hals, ledet av artisten Tove Bøygård. Den tydelig helt nyskrevne visa om NHO-sjef Ole Erik Almlid går på melodien til Dolly Partons gamle klassiker «Jolene», og sangen er så fengende at det nesten er umulig å ikke nynne med. Det er i det hele tatt vanskelig å ikke bli revet med av den kamplystne stemningen når Norges største arbeidstakerorganisasjon mobiliserer for fullt mot det de oppfatter som tidenes råeste NHO-angrep på sykelønna.
Utenfor Spektrum har et utvalg av de mange forbundene og foreningene i LO samlet seg. Vi ser blant andre fanene til Fellesforbundet, Fagforbundet, Norsk Tjenestemannslag (NTL), Bygningsarbeidernes Fagforening og Norsk Arbeidsmandsforbund. Og over alt, plakater der det står: «Forsvar sykelønna».
En eksplosiv og knallhard konflikt om sykelønn har preget starten på vinteren 2025, forårsaket av at avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA) kollapset før jul etter en hel høst med forhandlinger. Onsdag møttes de ni partene i norsk arbeidsliv igjen på arbeidsminister Tonje Brennas (Ap) kontor for å se om de kan komme i gang med IA-forhandlinger igjen. Det kunne de ikke. LO og NHO står fortsatt steilt mot hverandre i spørsmålet om sykelønna skal fredes i fire nye år eller ikke.
I øyeblikket står landet fortsatt uten en IA-avtale, og det står vel ikke så bra til med trepartssamarbeidet heller. Det knirker og knaker godt i den såkalte norske modellen, der staten, arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene vanligvis prøver å finne løsninger sammen.
Les også: Derfor forlater de Arbeiderpartiet: – Partiet jeg meldte meg inn i finnes ikke lenger (+)
For første gang var det altså LO-demonstrasjoner utenfor NHOs tradisjonelle årskonferanse i januar. Vanligvis pleier LO-lederen å sitte inne i lokalene og spise flott festmiddag sammen med NHO-lederen og andre samfunnstopper fra politikk og næringsliv. Men i år valgte LO som kjent å boikotte NHOs arrangement. Organisasjonen holdt heller sin egen kampsamling for sykelønna i Oslo Arbeidersamfunds gamle storstue.

Dit kom også statsråd Tonje Brenna, som har det øverste politiske ansvaret for forholdet mellom partene i arbeidslivet og oppfølgingen av IA-avtalen på nasjonalt nivå. Men i Samfunnssalen denne dagen i januar i opptrer hun nok mest i rollen som Arbeiderpartiets nestleder. Det blir tatt bilder av henne arm i arm med LO-leder Peggy Hessen Følsvik der oppe på scenen, og på talerstolen etterlater hun ingen tvil om at Ap står sammen med LO i forsvaret av sykelønna:
– Retten til full lønn under sykdom ble innført av en Ap-regjering for nesten 50 år siden. Men den samlingen her i dag og de ukene vi legger bak oss, viser virkelig en ting med tydelighet: De kampene vi har vunnet, de er ikke vunnet for alltid, sier Brenna.
– Vi må fortsette å kjempe, også for seire vi trodde vi hadde oppnådd. Derfor er jeg så glad for at dere har denne markeringen og denne samlingen her i dag! sier Ap-nestlederen, til full applaus fra salen.
Brenna trekker også fram Ap og LOs «special relationship» og nære bånd i arbeiderbevegelsen:
– Fagbevegelsen og Ap har stått side om side for et organisert og godt arbeidsliv for folk i Norge i godt over 100 år. Det er ikke tilfeldigheter som har sørget for velferdsordningene, men resultat av politiske modige valg og hardt tilkjempet rettigheter, sier Brenna.

LO og Aps vennskap går ganske riktig helt tilbake til 1800-tallet, da de begge vokste fram med utgangspunkt i arbeider- og fagforeninger. Ap kom først i 1887, mens LO ble stiftet i 1899, og sentrale politiske skikkelser pendlet gjerne fram og tilbake mellom Ap og LO. Det første formelle samarbeidet kom med Samarbeidskomiteen i 1927, som fortsatt eksisterer i dag. Det er også fortsatt vanlig i Aps sentralstyre at Ap- og LO-topper sitter sammen. Det er dessuten tradisjon at LO-sjefen leder partiets valgkomité, og dermed får en viktig hånd på rattet når det skal velges ny partiledelse.
I år er LO-leder Peggy Hessen Følsvik nær sagt som vanlig innstilt som leder i valgkomiteen foran Aps landsmøte i april. Hun kan dermed få betydelig makt over også Tonje Brennas politiske framtid i Ap-ledelsen. En partileder i Ap har alltid trengt LO i ryggen. Det var ikke tilfeldig at det var LO «alle» ventet på, den dirrende nervøse formiddagen i desember da flere medier meldte om internt opprør mot statsminister og partileder Jonas Gahr Støre.
Ville LO støtte ham? var spørsmålet. Til slutt, etter nesten et døgn, kom endelig de forløsende ord i en pressemelding fra LO-leder Peggy Hessen Følsvik: «Jonas har min og LOs støtte som partileder og statsminister, sa hun først til Dagbladet. Satt på spissen, framsto det som om LO i siste instans – og i alle fall når Ap styrer landet- har makt til å bestemme hvem som skal være statsminister i Norge.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
Men i Ap og LOs spede start på 1800-tallet var det de som ga de en stemme til de som da var helt avmektige: Den norske arbeiderklassen. De som sto med lua i hånda foran autoritære arbeidsgivere som kunne skalte og valte med dem som de ville.
– LO og Ap er jo runnet av samme slekt, ikke sant? De var arbeidsfolk som organiserte seg for å stå imot arbeidsgivere og forbedre livsvilkår. Så har de hengt i hop siden seint på 1800-tallet, kan du si, de fagorganiserte og det partiet som da kom i 1887 i Arendal, sier Stein Aabø til Dagsavisen.
Journalisten og forfatteren har skrevet boken «Noen av oss har snakket sammen», som handler om Samarbeidskomiteen der Ap og LOs ledelse møtes. Han har gått gjennom komiteens protokoller fra oppstarten i 1927 og framover. De vitner om hyppig møtevirksomhet særlig de første årene. Mange mektige politiske kjendisnavn har også dukket opp i møtereferatene – som Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og tidligere Konrad Nordahl. Komiteen møtes også i dag, et par ganger i måneden, får Dagsavisen opplyst fra Aps infoavdeling. Da møtes Ap-lederen, LO-lederen og deres nærmeste stab.
Det har selvsagt også gått en kule varmt iblant.
— Stein Aabø, journalist og forfatter
«Møtene blir som regel holdt før LO holder sine sekretariatsmøter der alle viktige forbund er representert, og før Ap holder sine sentralstyremøter. Slik sett kan de fungere som en arena der partene kan lufte sine synspunkter og i mange sammenhenger legge premissene i forkant av vedtak i de to organisasjonenes styrende organer», skriver Aabø i boken, og omtaler komiteen som et forum for gjensidig informasjon, drøfting av saker av felles interesse, samordning av angrepsmåter og strategier.

– Kan man kalle Ap og LO for to nære søsken? For eksempel to brødre?
– Som en slags «brothers in arms», som Dire Straits synger om? De er i alle fall sammensveiset og utgjør hver for seg arbeiderbevegelsens politiske og faglige arm. Partiet tar seg av det politiske arbeidet, mens fagbevegelsen mobiliserer og forhandler om lønn og arbeidsvilkår, sier Aabø.
– De har jo orientert hverandre i denne samarbeidskomiteen i alle år om hva som står på tapetet og hvordan de skal håndtere ulike oppgaver og konflikter. Veldig ofte så blir man jo enig i denne komiteen hvordan saken skal håndteres videre. Men de fatter aldri formelle vedtak som binder opp partiet eller LO, sier Aabø.
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
I boka forteller han også om store og viktige sosiale og økonomiske reformer som har blitt i et nært samarbeid mellom LO og Ap, og som har bidratt oppbyggingen av den norske velferdsstaten. Ofte har LO vært pådriver og fått Ap med seg, mener Aabø.
– Men det har selvsagt også gått en kule varmt iblant, og det har oppstått konflikt mellom de to.
Han er også klar på at LO alltid har fått spille en viktig politisk rolle i Ap, som når LO «alltid» får lov til å leder valgkomiteen, og dermed kan være «kingmaker» og peke på partiets neste leder.
– Som når tidligere LO-leder Yngve Hågensen på landsmøtet i 1992 gikk hardt inn for Thorbjørn Jagland, mens den avtroppende lederen Gro Harlem Brundtland ønsket Jens Stoltenberg, sier Aabø.
Rundt 15 år etter dette var Jens Stoltenberg likevel blitt partileder og statsminister. Aabø siterer ham i boka på at den store pensjonsreformen på 2000-tallet i stor grad ble formet i samarbeid med LO. Stoltenberg understreker at det «alltid er viktig å lytte til LO», «men i denne saken var det ekstra viktig. Det ville ikke være mulig å gjennomføre en pensjonsreform om LO var motstandere. Ingen norsk regjering hadde maktet det, uansett partifarge».

Men hvor unikt er dette nære vennskapet mellom et sosialdemokratisk parti og en arbeidstakerorganisasjon? Professor i statsvitenskap Elin Haugsgjerd Allern ved Universitetet i Oslo har tidligere forsket på forholdet mellom partier og interesseorganisasjoner, inkludert norske Ap og LO.
– Det er jo ikke sånn at det ikke finnes slike bånd andre steder, men de er relativt sett sterke i Norge. I noen land har jo utviklingen over tid gått i retning av oppløsning av tidligere historiske bånd, mens andre steder har man i større grad bevart slike, som i Norge, sier Allern til Dagsavisen.
– Det som finnes av forskning tilsier at det fortsatt nære forholdet mellom Ap og LO ikke er unikt, men befinner seg i gruppen med sterkest organisatoriske bånd i vestlige demokratier. Av og til fremstilles det her hjemme som at et slikt samarbeid ikke har fantes noen andre steder, men det stemmer ikke. Organisatoriske bånd er en del av arbeiderbevegelsens historie i flere land, men båndene har variert i styrke, understreker forskeren.
Hun forklarer at flere politiske partier i Vest-Europa sprang ut av sosiale bevegelser. I noen tilfeller ble disse partiene ikke bare støttet av interesseorganisasjoner, men også formelt grunnlagt av dem. Et eksempel på dette er fagforeningenes etablering av det britiske Arbeiderpartiet (Labour Party).
– Andre steder ble partiorganisasjonen grunnlagt før hovedsammenslutningen av fagforeninger. Relasjonene tok ulike former, men uansett så var det et felles historisk utgangspunkt i mange land. De sosialdemokratiske partiene og Landsorganisasjonen (LO) i de skandinaviske landene befant seg historisk i kategorien med spesielt sterke bånd, sammen med de tilsvarende relasjonene i Storbritannia, sier Allern.
– Vi pleier å kalle dette for institusjonalisering – at partier og interesseorganisasjoner ikke bare har kontakt ad hoc i enkeltsaker i forbindelse med lobbyforsøk i konkrete saker, men at man har rutiner for å snakke sammen, at man har strukturer for møter på regelmessig basis. Et velkjent eksempel er ledere av LO-forbund som sitter i Aps sentralstyre, og Samarbeidskomiteen mellom LO og Ap, forteller hun, og legger til at man har sett slike organisatoriske bånd også i noen andre land, ikke bare i Norge.
– Samtidig vet vi at det finnes mange ulike måter å ha rutinemessig kontakt på, også mindre synlige. Det betyr noe hvem som møtes og hvem som blir spurt først i viktige politiske saker. Dette kan i neste omgang få konsekvenser for politiske beslutninger.
Les også: Lars West Johnsen: Verdens mektigste har forstått verdien av informasjonskontroll
Fremskrittspartiet er gjerne en av Ap/LO-samarbeidets ivrigste kritikere. Sist Frp-leder Sylvi Listhaug rykket ut og kalte samarbeidet «usunne bånd» som måtte «brytes», var da nok en undersøkelse viste Ap ikke lenger er de nærmere en million LO-medlemmenes førstevalg når de går til valgurnene.
En måling fra Respons Analyse viste at 30 prosent av LOs medlemmer nå vil stemme Frp, mens 20 prosent vil stemme Ap. Listhaug sa hun ikke var overrasket over dette.
– Folk ser at LO-leder Peggy Hessen Følsvik virker mer opptatt av å forsvare Ap enn å stå opp for sine egne medlemmer, sier hun til Aftenposten.
Kritikken har ellers gått ut på at LO bevilger store summer til Aps valgkamper, selv om de også gir penger til andre partier på venstresiden, som til SV.
Venstres nestleder Sveinung Rotevatn sier også han er «prinsipielt kritisk» til det nære og gamle vennskapet mellom Ap og LO.
– Og da må jeg få understreke: Det er ingenting ulovlig med det. Det går an å gjøre det sånn. Jeg mener ikke at det er korrupsjon eller noe sånt, men jeg synes det er uryddig. Det har jeg alltid ment at det er, sier Rotevatn til Dagsavisen.
– Det er noen som sitter på alle sider av bordet, i det som ideelt sett skal være trepartsforhandlinger, fortsetter han.
– Vi er veldig stolte av den norske modellen, der arbeidsgiver, arbeidstaker og staten sitter og blir enige om ting. Men det som er realiteten, i alle fall når det er Ap som er staten og sitter i regjering, det er at du får et topartssamarbeid der du ikke lenger har staten som en slags en nøytral tredjepart, men en integrert del av den ene parten, nemlig LO.
– Det mener jeg er uryddig, og jeg tror ikke du skal snakke med veldig mange tillitsvalgte i andre arbeidstakerorganisasjoner før du får høre ganske mange historier om at noen er likere enn andre, og at LOs inngang til staten når Ap sitter i regjering er en helt annen enn den andre foreninger har. Det mener jeg er problematisk. Det går an å holde på sånn, men jeg synes ikke det er bra, sier Venstre-nestlederen.
Dagsavisen spør om hva han synes om at LO også spiller en politisk rolle internt i Ap. At LOs folk sitter sammen med Aps folk i sentralstyret og i Samarbeidskomiteen, at LO engasjerer seg i Aps nominasjonsprosesser, at de gjerne har «faste plasser» på valglister og at Støre trengte støtte fra LO når det var internt opprør mot ham før jul.
– Det siste er et godt eksempel. Og når for eksempel Tonje Brenna skal prøve å lande en enighet om pensjonsregler eller om sykelønn eller andre ting, så vet jo hun at den ene parten rundt det bordet også være leder i valgkomiteen i Ap og direkte avgjøre hennes samtidige politiske karriere. Folk kan selvfølgelig late som at det påvirker ikke måten de tenker på, men da er du ganske naiv, tror jeg, hvis du tror på det, sier Rotevatn.
Han forteller at han ofte møter ulike arbeidstakerforeninger, og opplever et godt samarbeid med dem.
– Men når jeg møter lederne og tillitsvalgte i LO, så vet jeg med meg selv at nå møter jeg ikke bare en fagforeningsrepresentant, jeg møter også en sentral tillitsvalgt i Ap. Det påvirker selvfølgelig også relasjonen, mener han, og tror dette sterke forholdet til Ap har en kostnad for LO.
– Du får også et svekket forhold til alle andre politiske partier, som også er med på å utøve makt og myndighet en gang iblant. LO har en særskilt innflytelse og makt når Ap er i regjering. Hvis jeg var LO-medlem, så ville jeg ønske at kontingenten min, medlemskapet mitt, gikk til å kjempe for min interesse overfor alle regjeringer, påvirke alle politiske partier, jobbe for mine saker, og ikke til å være en del av et spesielt parti.
YS-leder Hans-Erik Skjæggerud er en av de som har deltatt på forhandlingene om IA-avtalen. Hans organisasjon var sammen med Unio og Akademikerne villige til å forhandle videre med NHO og de andre arbeidsgiverorganisasjonen om IA-avtalen. Han mener har også gitt uttrykk for at mener det fagligpolitiske samarbeidet mellom Ap og LO slår inn i trepartssamarbeidet, og at det er «negativt, krevende og udemokratisk».
– Jeg har likevel først lyst til å begynne med å anerkjenne viktigheten av det fagpolitiske samarbeidet som historisk har vært mellom LO og Ap, og hva det har betydd for utviklingen av den norske modellen. Uten det utgangspunktet som de bygde opp over flere årtier, så ville vi ikke ha vært der vi er i dag i Norge, sier Skjæggerud.
– Men så er det noe med at tida har endret seg. Så seint som på begynnelsen av 90-tallet organiserte LO mellom 70 og 80 prosent av alle arbeidstakere. Nå er mer enn 50 prosent av organiserte arbeidstakere i andre organisasjoner enn LO, understreker han.
– Vi er også en del av trepartssamarbeidet. Selv om LO er den største aktøren på arbeidstakersiden og har mest innflytelse i kraft av sin størrelse, så har vi og våre medlemmer også behov for å være med, forteller YS-lederen.
Da Støre-regjeringen tiltrådte høsten 2021, ga YS beskjed om at de forventet å bli tatt med på lag og at det ble «reint spill».
– Vi ble forsikret om det. Så opplever vi i praksis, på en del områder – men ikke på alt – at det fagpolitiske samarbeidet slår inn i trepartssamarbeidet på en negativ måte. Da bruker jeg saken om sykelønnen som eksempel, sier han.
– Der har LO skapt et inntrykk av at sykelønnsordningen nå kommer til å bli endret, og at de må forsvare den. Det er ikke riktig. Det er ingen av partene i arbeidslivet som har tatt direkte til orde for at ytelsene i sykelønnsordningen for arbeidstakerne må ned. Vi mener vi bør ha kunnskapsinnhenting, sier han.
– Ikke fordi at dagens ytelsesnivå må ned, men fordi vi er sikre på at kunnskapsinnhentingen vil bekrefte for flere at nivået på sykelønna må være 100 prosent. Dette er den beste velferdsordningen vi har, det er den mest rettferdige, og den gir trygghet under sykdom. Vi tror den type kunnskapsinnhenting er en fordel for våre medlemmer. Vi er enig med LO i alt, men vi har ikke låst oss til en avtaleperiode, og mener det er bedre med IA-avtale enn ingen avtale, slår Skjæggerud fast.
– Vi mener LO har politisert sykelønnsordningen og skapt et bilde av noe som ikke er en realitet. Min oppfatning er at dette tas inn i valgkampen. NHO har også politisert dette ved at de ikke vil skrive under en fredning, sier han.
Les også: Hilde Restad: Trump tar oss tilbake til kolonitiden
Både Ap, SV og Rødt har erklært kampen for å bevare sykelønna som en viktig sak fram mot valget til høsten. Men YS-lederen virker særlig provosert over at LO nå under demonstrasjoner og på kampanjer på sosiale medier framstår som sykelønnas eneste, sanne forsvarer.
– Jeg registrerer at de selv hevder det, men det er altså ikke riktig. Peggy bekreftet dessuten dette på NRKs Debatten: De gjør dette til en valgkampsak. Det syns jeg er beklagelig. De har tatt sykelønnsordningen ut av hendene på partene i arbeidslivet, og kastet den over til politikerne. Jeg syns ikke det er den beste måten å ivareta arbeidstakernes interesser på, mener han.
– LO og Ap må være varsomme med å blande deres partipolitikk direkte inn i trepartssamarbeidet. De bidrar til å sette sykelønnsordningen i fare ved å politisere den på den måten. La oss si at det hadde vært mulig å få til en treårsavtale med arbeidsgiverne hvor også debatten om sykelønn ble lagt død i avtaleperioden. Da hadde ikke LO og Ap kunnet fortsette å fyre opp den debatten som en valgkampsak.
LO og Arbeiderpartiet er samme bevegelse.
— Tonje Brenna (Ap), nestleder og arbeidsminister
Hva sier LO selv om sin egen rolle i norsk arbeidsliv og politikk? LO-leder Peggy Hessen Følsvik har fått lese utsagnene fra blant andre Venstres nestleder og YS-leder Hans-Erik Skjæggerud. Om de LO-medlemmene som ikke stemmer på Ap, sier hun:
– Det er selvfølgelig slik at LO har mange medlemmer som stemmer på andre partier. Det skal vi ha respekt for, og det skal det være plass for, skriver hun i en e-post til Dagsavisen, og legger til:
– Men LOs oppgave er å ivareta medlemmenes interesser som arbeidstakere og lønnsmottakere. Og det er på dette grunnlaget at LOs demokratiske organer har vedtatt at vi skal ha et fagligpolitisk samarbeid med Ap.
Hun kommenterer ikke YS-lederens synspunkt om at LO har gjort sykelønna til en valgkampsak, men skriver:
– I mer enn 100 år har Ap vært det politiske verktøyet for å ivareta arbeidsfolks interesser i Norge, samtidig som LO har vært det faglige verktøyet. Det å ha begge disse verktøyene tilgjengelig har gitt arbeidsfolk styrke og gjennomslag. Det er like viktig nå som før at arbeiderbevegelsen har et politisk og et faglig bein å stå på. Sykelønnsdebatten et godt eksempel på nettopp det, mener hun.
LO-lederen er krystallklar på at samarbeidet mellom LO og Ap ikke forsvinner med det første:
– Det fagligpolitiske samarbeidet gir oss styrke, og det gir oss resultater. Det er derfor det angripes med jevne mellomrom. Samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet har gjennom historien hatt, og har fortsatt, grunnlaget i at vi deler de samme verdiene: Frihet, solidaritet og likeverd, arbeid til alle og en sterk velferdsstat, til det beste for arbeidsfolk.
LO-lederen viser til resten av Europa, der parti og fagbevegelse i enkelte land har gått hver sin vei.
– Der fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene har skilt lag har begge tapt på det. Resultatet er at arbeidsfolk blir taperne. Det skal ikke skje i Norge, erklærer hun, og slår fast:
– LO-kongressen har gitt LO-ledelsen en tydelig marsjordre for å styrke og utvikle det fagligpolitiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det gjør vi fordi vi ser at Ap er det partiet som best kan ivareta arbeidsfolks interesser i praktisk politikk.
Nestleder og arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) har også fått lese denne saken, og benytter også anledningen til å hedre samarbeidet mellom LO og Ap. Hun kommenterer ikke Venstres kritiske innvendinger mot hennes rolle som både arbeidsminister og Ap-nestleder i kontakten hun har med partene, men slår fast:
– LO og Arbeiderpartiet er samme bevegelse, og vi har gjennom historien kjempet for mange viktige seire for folk flest sammen. Velferdsstaten, sykelønnsordningen og et organisert arbeidsliv står vi sammen om. Samarbeidet betyr mye både historisk og i dag for folk flest, skriver hun i en e-post til Dagsavisen.
– Jeg er vokst opp i både LO og Arbeiderpartiet, og begge betyr mye for meg. LO gjør en svært viktig jobb for sine medlemmer i kampen for bedre lønn, trygghet på jobben og for et organisert arbeidsliv. Jeg har selv jobbet i LO og vært medlem i mange år. LO er en avgjørende del av norsk arbeiderbevegelse, norsk arbeidsliv og den norske modellen.

Dagsavisen treffer NHO-leder Ole Erik Almlid som invitert gjest på en YS-konferanse en dag i slutten av januar, på et hotell på Storo. Han avviser at det er krise i trepartssamarbeidet akkurat nå. Han mener tvert imot det er sterkt og at det kommer til å fortsette.
– Dette samarbeidet har tjent oss godt i 90 år, og jeg håper det tjener oss godt i 90 år til. Men vi står jo i en situasjon som er alvorlig, så jeg vil jo ha respekt for at det er forskjellig syn og at man har behov for å si ifra. Jeg undervurderer ikke det, men jeg håper virkelig at vi klarer å komme oss videre, sier Almlid til Dagsavisen.
Vi spør om han fikk med seg at LO-demonstrantene sang en protestvise til ham utenfor NHOs årskonferanse i Spektrum den dagen tidlig i januar.
– Det var til tonene av Dolly Partons «Jolene»?
– Jeg liker jo den «Jolene»-sangen, da! Jeg hørte ikke sangen selv, men jeg hørte om det etterpå, sier Almlid til Dagsavisen med et smil.
– «Ikke ta fra oss sykelønna, Almlid», sang de. Hva syns du om at du blir fremstilt som den store stygge ulven som vil ta fra folk sykelønna?
– Vi må jo ha respekt for at det er ulike syn. Vi har altså ikke foreslått kutt i sykelønna, jeg ønsker å presisere det. Vi bør ha en utredning, og så kan vi se på mulige endringer. Men det at det blir demonstrasjoner og at folk sier fra, det er jo styrken ved et demokrati.
– Vil du si at de tette, formelle og historiske båndene mellom Ap og LO påvirker trepartssamarbeidet?
– Man er litt historieløs, hvis man ikke ser hvorfor de båndene er så tette. Det er jo en grunn til det. Det går tilbake hundre år, ikke sant? Det er klart det påvirker det. Men jeg har ikke behov for å si noe hvordan jeg oppfatter det. Vi har jo generelt et veldig godt partssamarbeid i Norge. Så får LO og Ap gjøre sine vurderinger om hvordan de samarbeider. Det har ikke jeg noe med.
– Men du lever godt med at det blir laget sanger om deg?
– Ja, det gjør jeg! Men jeg vil gjerne få fram at det er en grunn til at vi har ønsket en diskusjon om dette: Det er jo fordi vi synes sykefraværet er for høyt. Det er ikke heldig for bedriftene som ikke får kompetanse, det er ikke bra for offentlig pengebruk og det er heller ikke heldig for de som havner utenfor av arbeidslivet. Vi gjør jo dette fordi vi tror at det er bra for alle parter. Og så synes jeg, selv om det er demonstrasjoner, og vi har den situasjonen vi har nå, så har vi god erfaring med å håndtere uenighet på noen saker, men likevel samarbeide om mye annet. Ulike posisjoner har vi alltid hatt.
---
Fakta om LO og Ap
- Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største arbeidstakerorganisasjon og ble stiftet i 1899. Organisasjonen har nå passert en million medlemmer.
- LO er sammen med de andre arbeidstakerorganisasjonene med i det såkalte trepartssamarbeidet sammen med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), andre arbeidsgiverorganisasjoner og staten.
- Trepartssamarbeidet handler mest om arbeidslivsspørsmål, men også andre deler av statens økonomiske politikk. Det er disse partene som inngikk avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA) i 2001.
- Arbeiderpartiet (Ap) ble stiftet i 1887 og var tidligere landets største politiske parti. Ap har hatt regjeringsansvar i mesteparten av etterkrigstiden.
- LO og Ap har samarbeidet nært helt siden starten på 1800-tallet, men formelt ble Samarbeidskomiteen for LO og Ap opprettet i 1927. Det er ennå vanlig med LO-representasjon i Aps sentralstyre og på valglister.
---