MOE GÅRD, HELGELAND (Dagsavisen): Regnværet ligger grått og truende over Moe gård, men gårdsidyllen skinner likevel gjennom.
Border collien Chila står parat i det vi svinger inn på tunet, og viser vei inn til fjøset der Margrethe Moe holder på å avslutte morgenstellet. Kuene boltrer seg i matfatet mens de blir klippet og stelt av bonden sin, og eimen av kuskit, høy og silofor brer rundt seg – velkjent for de som har vært innom et kufjøs en gang i livet.
Og har du ikke trådt dine sko innom hvor kyrne har sitt bosted, begynner det å minke på mulighetene. Flere og flere bønder lukker fjøsdøra for godt.
Margrethe Moe er i tenkeboksen på om hun skal bli en av dem.
Ett gårdsbruk om dagen
Hvis man ser på tallene fra Statistisk sentralbyrå, kan Margrethe bli en del av en statistikk som slår dårlig ut for landbruksnæringa.
De siste 50 årene har tre av fire gårdsbruk blitt lagt ned. I tall har det gått fra 155.000 gårdsbruk i 1969, til 37.600 i 2023.
Bare fra 2022 til 2023 ble det lagt ned ett gårdsbruk om dagen.
Samtidig er Senterpartiet i regjering, og har satt et mål om å øke selvforsyningen i Norge, fra i overkant av 40 til 50 prosent.
– Verden har blitt en farligere plass. Derfor må vi øke selvforsyninga av mat, sa Senterpartiets Geir Pollestad da han la fram planen om økt selvforsyning tidligere i år.
Det tidligere Bondepartiet skulle være garantisten i regjering for et landbruk over hele landet, og økt verdiskaping for bøndene før valget i 2021.
Men ut av vinduet på Pollestads kontor har han utsikt mot en helt annen trend enn det som skal tilsi økt selvforsyning. Så langt viser 2024 at tallene på antall gårdsbruk fortsetter nedover, ifølge tall fra Nationen.
Og i et fjøskontor lenger nord er Moe tydelig. Flere i Norge må kjempe for landbruket, ikke bare bøndene selv.
– Det skulle vært et folkeopprør.
Hun overtok gården, plassert nord i Brønnøy kommune, etter foreldrene i 2018.
– Da var jeg optimist, sier hun, mens hun nøysomt barberer kuene som står med hodet i matfatet.
Men i løpet av årene har realiteten slått inn for fullt.
Lange dager i traktoren, morgen og kveld i fjøset og alt annet som må gjøres på gården spiser opp døgnets timer – også i ferietider.
– Det er jo ikke gøy å sende treåringen på ferie med samboeren min, og jeg må være igjen alene, sier hun.
Hun har ikke råd til å ansette noen, men mener hun har jobb til minst to årsverk på gården. I alle år har hun fått hjelp av faren sin, men da han i sommer ble sengeliggende, sto hun alene med all jobben selv.
– Da begynte jeg virkelig å tenke, sier hun, stopper barberingsmaskinen og lener seg mot innhengningen i fjøset.
Kua trekker seg stille tilbake, som for å gi plass til at frisør og matmor Margrethe kan dele sine tanker.
Hun forteller at hun er avhengig av faren sin – eller «kårkallen» som hun kaller ham – for å få gården til å gå rundt.
Det i seg selv mener hun er et godt eksempel på et sykdomstegn i landbruket, at man må ha en som jobber tilnærmet gratis for seg på gården.
Og når faren ikke lengre kan hjelpe til like mye, er det vanskelig å finne noen til å ta på seg kjeledressen og bli med i fjøset.
– Avløsere vokser ikke på trær, og du skal i tillegg ha råd til dem, sier hun om tankene som svirret i hodet mens hun gjorde slåttonn, gikk i fjøset og lå nattevåken på grunn av kalving gjennom sommeren.
Moe skrev en status på gårds-siden sin på Facebook, med et bilde av gården og et stort spørsmålstegn:
«Nå trenger jeg hjelp. Jeg har havnet på tankekjøret. Jeg vet ikke om jeg orker dette lengre».
Facebook-statusen gikk viralt, og støttemeldingene rant inn. Moe elsker jobben sin, og ønsker ikke å legge ned drifta.
Men følelser til tross – realiteten er stadig den samme. Jobbmengden tærer på.
Nå har hun tatt kontaktet rådgiver for å få oversikt over hvordan situasjonen vil være hvis hun velger å legge ned familiegården.
Gården som navnet hennes kommer fra.
Barndomshjemmet.
Og hennes barns hjem.
Folkeopprør
Men hun legger ikke ned enda. Ikke uten å ta opp kampen, og «si det som det er».
Moe inviterer oss inn på kjøkkenet, og slår på vaffeljernet. Hun pisker nylagte egg sammen med fersk melk fra fjøset, mens hun ivrig forklarer at landbruket er delt i hvordan man ser utfordringene.
Noen mener man bør snakke positivt om yrket for å tiltrekke nye bønder, og ta opp eventuelle problemer gjennom forbund, styrer og politikken.
Hun er av dem som ønsker at man skal si tydelig ifra, sier hun, mens piskinga går fortere.
Hun ønsker et ordentlig folkeopprør.
– Jeg tenker vi er nødt til å tegne et reelt bilde av landbruket utad. Hvordan skal en «liten» næring greie å overtale politikerne?, spør hun.
– Vi er nødt til å få folket med oss. Vi er nødt til å få folket til å skjønne at landbruket begynner å legges ned. Vi er nødt til å få folk til å skjønne hva landbruket betyr, mener bonden.
Moe reagerer på masse i landbrukspolitikken som hun mener ikke henger på greip.
En ting Moe peker på, er at landbruket får tilskudd i milliardklassen for å holde priser nede for forbrukerne, mens dagligvarehandelen kan sette den prisen de selv ønsker.
– Det skulle vært et lovverk som regulerte prisene til dagligvarehandelen, slik at det er forbrukeren og ikke dagligvarehandelen som nyttiggjør seg av tilskuddene bønder får, sier hun, i det den første vaffelen treffer tallerkenen.
En annen ting er at bønder gjerne jobber flere timer enn andre, men med lavere inntekt – og ender opp som minstepensjonister, noe bondeorganisasjonene har varslet om i lang tid.
For Moe er det viktig å få fram disse sidene av landbruksnæringen.
– Og jeg driver ikke gård fordi jeg skal lage mat til meg selv, eller ha en jobb selv. Det er ikke sykehus for at leger og sykepleiere skal ha jobb – men for å gjøre en viktig jobb for de som trenger tilbudet, sier hun, og skjærer en flik av brunosten som står på bordet.
Hun sier hun tenkte det skulle bli bedre når Senterpartiet kom til makten, men står skuffet igjen og ser at det heller ikke ble løsningen.
Derfor ønsker hun et opprør som hadde jobbet for å berge landbruket, som hun mener er «ufattelig viktig» med tanke på beredskap ved et urolig verdensbilde og klimaforandringer.
– Vi er nødt til å klare oss selv, og ha mest mulig selvforsyning, mener hun.
– Men som sagt, det er ikke viktig for meg. Jeg kan finne meg en jobb i byen. Og gjør mange nok det, så er det ikke landbruk lengre, sier Moe.
Deprimert forsker
– Vi har fucka det fullstendig til.
Ordene kommer kontant fra Bjørn Egil Flø, mangeårig forsker på landbrukspolitikk, en stund ut i telefonsamtalen vår.
Han er ikke nådig om sin dom over hvordan vi styrer med landbruket i landet. Eller, jordbruket, som han presiserer er et passende ord for akkurat dette temaet – ettersom landbruk også innbefatter skogbruk.
Men først litt kontekst:
Dagsavisen har plukket opp røret for å ringe Flø, som jobber ved ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), for å spørre om han har en analyse av paradokset rundt færre og færre gårdsbruk, mens politikerne ønsker at selvforsyningen skal øke.
Han forklarer at det i etterkrigstida har vært en forståelse av at landbruket skal produsere mer mat, med færre bønder og lavere utgifter.
Færre, større, mer – det øker lønnsomheten. Kanskje ikke moralsk og sikkerhetspolitisk riktig måte å drive på, sier han, men tilpasset dagens økonomiske og politiske regime.
Og ingen hinder for nå 50 prosents selvforsyning.
– Det løser man med færre bønder, om man vil, sier han, og sier det handler om at hver bonde må være mer effektiv og produsere mer, sier Flø.
Han påpeker at selvforsyningsgraden også handler om at man i Norge skal produsere mer mat til dyrene, heller enn å importere.
– Men det å skulle produsere mer egne fôrressurser er ingen garanti for at det ikke vil føre til en mer intensiv jordbruksproduksjon lik den vi så under Sylvi Listhaug (Frp) sin periode som landbruksminister
– Hva er konsekvensene av det?
– Konsekvensene av det er en mer sentralisert matproduksjon og dermed også at matsikkerheten blir redusert, og vi blir mer sårbare. Men på kort sikt kan det bli billigere mat for meg og deg, sier han.
– Hvis ikke dagligvare-baronene drar av gårde med hele gevinsten, da.
For forskeren er tydelig i sin tale om hva han mener om dagens landbrukspolitikk i Norge:
– Jeg mener vi graver vår egen grav!
– Klovner overalt
Flø sier rett ut at han mener vi er «ekstremt sårbare» i en verden som har økte trusler – både fra klimaendringene og uforutsigbare verdensledere.
I 2023 la Riksrevisjonen frem en rapport som sa at Norge er ikke godt nok forberedt på større matkriser.
– Du har en galning i Russland, og en klovn i Amerika. Det er egentlig klovner overalt. Det er en urolighet i verden som er kolossal, og å ha et regime som vi har i dag, som er så avhengig av at verdenshandelen fungerer …
Han stopper opp, før han fortsetter:
– Vi er ikke så gode naboer som vi trodde vi var etter murens fall, og da er det viktig at vi er sikret. Det er ikke pizza med chèvre og pærer fra New Zealand vi skal leve på hvis ting går ille. Det er sild, potet, gulrot, bygg og kjøtt.
Men måten jordbruket i dag driftes, fører til utslitte bønder, påpeker han.
– Du og jeg, når klokka er halv fire, bruker tid på hundene våre, og du ser folk gå av gårde på tur med barnevogn. Det kan ikke en bonde gjøre! De jobber 16 timer i døgnet, sier han, merkbart mer oppgitt i stemmen.
– Det er ikke sosialt bærekraftig slik vi gjør det. Og vi utvikler stadig mer av et jordbruk som gjør at vi taper biodiversitet som vi ikke vet hvor verdifulle enda. Pollinatorer, insekt og jordliv. Alt dette dør ut, sier han, før han tar bladet av munnen:
– Vi har fucka det fullstendig til!
Godt, gammelt sosialdemokrati
Han mener vi ikke fortjener bøndene som driver matproduksjon i dag.
– De må bare legge ned, sier han lett sarkastisk.
– Vi vil ikke ha dem, for vi vil ikke betale for det. Jeg var på Obs i går og handlet på butikkens egen merkevare. Det er bare til fest jeg slår til med ekte vare og kan fortelle andre middelklasseborgere at jeg har noe fancy villsaukjøtt. Men til hverdags er det billig mat. Noen gjør det fordi de ikke har råd til annet, men du og jeg har råd – men kjøper billigst likevel, sier han.
Løsningen, mener Flø, er å heve tollvernet, øke på med subsidier og tilskudd.
Altså bør mer av bondens lønn komme over skatteseddelen.
– Er ikke dette selvstendig næringsdrivende, da? Minner det ikke litt om kommunisme når du skal ha bønder lønnet av staten?
– Kommunisme? Hadde vi tatt fra dem eiendomsretten hadde det vært kommunisme. Dette er snakk om omfordeling. God, gammel sosialdemokratisk tankegang som har vært suksesskriteriet for de nordiske landene, sier han, og mener det er nok av folk som tjener 1,5 millioner kroner i året på «idiotjobber» som ikke bidrar til samfunnet, mens bøndene, som lager mat, driver for småpenger.
– Vi kunne droppet betalingen av forskere som meg, det er jo helt meningsløst. Vi sitter og skriver artikler i bortgjemte journaler som ingen leser – som i tillegg er bak betalingsmur, sier han.
– Skjønner du hvor deprimert jeg er?! sier han, i et tone av lystig alvor.
Senterpartiets feilsteg
– Hva tenker du om at det er Senterpartiet som er i regjering når dette skjer?
– Sp hadde nok ærlige ambisjoner for å bekjempe denne trenden, sier han, og mener at å utpeke Sandra Borch (Sp) som landbruksminister var et forsøk på å se på landbruket nordfra og sørover, og få et løft i Nord-Norge.
Men så stoppet det opp.
– Norske bønder er ekstremt skuffet over Sp. De har definitivt ikke levert, sier han, og mener det var en tabbe å ikke alliere seg med SV i jordbruksspørsmålet.
– For første gang har SV hatt noen som er kompetent på landbruk i Torgeir Knag Fylkesnes, og det var dermed en gylden mulighet for Sp. Det valgte de å si nei til, og gå sammen med Støre alene i stedet. Det var helt amatørmessig håndtert fra Sp. Den prisen betaler de nå, sier han, og mener det bare er gammel uvane som kan gjøre at velgere vil stemme på Sp igjen for å levere på jordbruk.
– Ingen parti sitter med fasit, så der tror jeg jordbruket må gå litt seg selv i sømmene og invitere andre politiske parti til å lære om landbrukets virkelighet. De burde hatt muligheter mot Venstre, Senterpartiet, KrF, Rødt og MDG, sier han.
– Jordbruket har nok godt av å utvide sitt politiske spekter, og ikke knytte seg så mye mot Sp som de har gjort.
Sp: – Ensidig, negativ beskrivelse
– Jeg deler ikke den ensidig negative beskrivelsen av jordbruket som formidles her.
Det skriver landbruksminister Geir Pollestad i en e-post til Dagsavisen.
– Det har aldri vært produsert mer mat i jordbruket, arealet er stabilt og investeringene holder seg oppe, fortsetter han.
– Hvis man er fornøyd med dette, vil det si at tankegangen «færre bønder, større bruk, mer produksjon» er den ønskede politikken?
Pollestad svarer ikke direkte på spørsmålet, men sier en rekke politiske reguleringer og tilskuddsordninger bremser strukturendringene, som særlig drives av teknologisk utvikling og at mer maskiner i næringen fører til at det er mindre arbeid i hver bedrift enn det var for 50 år siden. Strukturendringer betyr en endring i
– Utviklingen mot større bruk skjer ikke på grunn av landbrukspolitikken, men på tross av den, mener Pollestad.
– Moe stiller spørsmål ved det at staten gir milliarder i tilskudd til bønder, mens matvarekjedene setter priser slik de selv vil. Hva tenker du om det?
– Om lag 30 milliarder kroner i tilskudd over jordbruksavtalen gis for å gi bøndene gode inntektsmuligheter, og samtidig bidra til å opprettholde jordbrukets konkurransekraft mot import. Taper vi den, vil produksjonen falle. Skjerming gjennom tollvernet er en del av dette. Jordbruksavtalen regulerer ikke lenger råvareprisene på melk, kjøtt og egg. Prisdannelsen i verdikjeden er resultat av konkurranseforholdene, og vi jobber med å styrke konkurransen i dagligvarebransjen.
– Hva tenker du om Bjørn Egil Fløs forslag om å bidra mer til bønder over skatteseddelen?
– Regjeringen har økt borgernes bidrag til bøndene over skatteseddelen med 67 prosent på tre år, så det er ikke så lett å forstå hva poenget hans er, sier han, og sier det er stor kamp om budsjettkronene.
– Bøndene ønsker også at en størst mulig del av inntektene skal komme fra markedet. Målet er å øke inntektsmulighetene samlet for bøndene slik at det bidrar til rekruttering og investeringer og vi når de landbrukspolitiske målene, inkludert økt selvforsyning, sier Pollestad, og avslutter:
– Å si at regjeringen ikke har hjulpet bonden mangler rot i virkeligheten, opptrappingen mangler sidestykke.
Hva er fremtida?
Virkeligheten på Moe gård denne dagen preges av grå skyer som tungt henger over fjøs og låve i det vi går ut på gårdsplassen igjen.
Enn så lenge har regnet latt vente på seg.
– Hva tror du er fremtiden til det norske landbruket?
– Jeg tror vi kommer til å fortsette å legge ned. Jeg ser ingen umiddelbar forbedring. Hvis ikke det kommer et opprør, fortsetter det slik til vi kommer inn i en krise der vi skjønner vi er nødt til å ha matproduksjon, sier Moe mens hun gjør seg klar til å fortsette arbeidsdagen.
– Den krisen tror jeg kommer en dag. Om det er krig eller klimaforandringer som hindrer importering. Det handler bare om tid, sier hun.
– Jeg skulle ønske vi kom i forkant av dette, og satset på landbruk. For det gjør vi ikke.
Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»
Les også: Det finnes ingen kur for Isabella (6)
Les også: Anmeldelse: NRK-serien «Oro jaska» er et ungt skrik mot stillhetskulturen (+)