BERGEN (Dagsavisen): Mange drømmer om å finne en nedstøvet gjenstand innerst i kroken på loftet som viser seg å være så mye verdt at den betaler ned hele boliglånet, og mere til.
TV-program som «Gull eller gråstein», «Antikrundan» og «Antiques Roadshow» er muligens med på å holde drømmen i live for en vanlig arbeiderklassesliter. Og selvsagt elleville historier som denne, om en vase som skulle sendes på loppemarked, men som ekspertene mente kunne selges for 230.000 kroner.
Seks ganger i året holder Skanfil Auksjoner i Bergen åpent hus for folk som vil få sine gamle ting verdivurdert. På de vanligvis godt besøkte arrangementene kan det dukke opp alt fra rosemalt grautamber til gamle frimerkesamlinger. Onsdag var det nytt treff med auksjonsekspertene.
De minste ting
Det er en god anledning til å børste støv av det gamle fotoapparatet til farfar som har stått øverst på kommoden en stund.
Adox-kameraet er godt bevart i et formtilpasset etui av hardt lær. Typisk et sånn som folk hang rundt halsen på 1950-tallet. Kunne det være skatten som endret familieøkonomien?
I Skanfils lokaler i Nipedalen ser ekspertene Tove Endresen og Nils Onar Storesund gjennom folks eiendeler med lupe. Det er viktig å gå nøye gjennom hver minste lille ting, for ikke å gå glipp av de største skattene.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
– Se denne, for eksempel, sier Storesund, og finner fram en vaskebøtte fylt med hovedsakelig mynter.
– Myntene har ikke så mye verdi. Her settes prisen til metallverdien, som i dette tilfellet nok er på 150 kroner for hele bøtten. Men innimellom alle myntene fant vi noe som er verdt langt mer.
Kostbare kontroverser
Han fisker fram en liten, avlang militær distinksjon av noe slag.
– Den er fra en tysk uniform under andre verdenskrig. Med hakekors, sier han og peker på to bitte små symboler.
– Slike er svært populære og kan fort komme opp i 2000 kroner på auksjon. Hadde det stått SS på denne i tillegg, ville den kostet enda mer, sier Storesund.
– Hvorfor er akkurat nazi-effekter så populære?
– Jo mer tabu som forbindes med gjenstandene, dess mer tiltalende er det. Vi hadde en tyskerhjelm i stål merket med SS og navnet på soldaten som bar den. Den gikk for 90.000 kroner. Ja, det er rart, men slik er det.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Nedskalerer
Bjørn Bull Wingaard har ikke med seg noen kontroversielle ting, men et par tiner og originale Egersund-mugger har fanget verdivurderer Tove Endresens interesse. Totalverdien er på 7000 kroner, mener hun. Det tilsvarer forsikringssummen på gjenstandene.
– Det høres jo interessant ut. Jeg har i utgangspunktet ikke peiling på dette, og hadde ingen forventninger på forhånd, sier Wingaard til Dagsavisen.
Han og kona tenker på å flytte til noe mindre, og vil kvitte seg med ting som tar opp plass. De tingene som de ikke fikk gitt vekk til andre i familien, havnet på Endresens bord.
– For meg har de ikke noen spesiell affeksjonsverdi, men kanskje kona har. Uansett har vi ikke plass til dem lenger. Kanskje andre kan få glede av dem, konkluderer Wingaard.
Ekteparet velger å slå til på Endresens tilbud, og overlater tingene til auksjonshuset. De vil selge tingene for dem og utbetale pengene, minus et salær på 23 prosent.
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
Ikke automatisk verdifullt
– Er det noen som blir skuffet under slike verdivurderinger?
– Ja, det er klart. Noen kommer med ting som har stor affeksjonsverdi. Gjerne noe de har arvet, og har hatt en lang prosess med å bestemme seg for å selge. Når de da får råd om å gi det til veldedighet, fordi det ikke har noen salgsverdi, så er det klart at det er en skuffende beskjed å få, sier Storesund.
Både han og Endresen tror folk kan få urealistiske forventninger etter å ha sett TV-program om antikviteter og verdivurderinger.
– Slike program fra Sverige smitter, og får folk til å håpe på mer. Men antikviteter er mer populært i Sverige enn i Norge, selv om markedet er på vei opp her også, sier Endresen.
At ting er gamle, betyr ikke at de automatisk er verdifulle, påpeker hun.
– Nei, mye er også bare gammelt. Men det kommer an på hva markedet er ute etter. Mye retro er nå moderne, og gamle samlere kjøper fremdeles. Plutselig kan et moteblad eller en influenser vise fram gamle ting, og så skal alle ha det samme.
Likevel kommer det jevnlig inn skatter som går for høye summer på auksjon.
– Tidligere i år solgte vi et smykke til 100.000 kroner. En gammel magasinsamling ligger nå med høyeste bud på 22.000 kroner på nettauksjonen vår.
Les også: Forskning: De nye generasjonene lever lenger, men med dårligere helse
Skatt eller skitt?
Men hva så med farfars gamle fotoapparat? Kan det sprenge skalaen for antikvariske kameraer? Storesund tar en kikk.
– Vi selger en del gamle kameraer. Folk samler på det, men er stort sett interessert i fine merker som Leica. Hmm, dette er en Adox, ja. Antakelig fra 1950-tallet, produsert i Øst-Tyskland og i skinnfutteral. Typisk for slike kameraer var at du kun fikk fremkalt halvparten av bildene du tok, resten var feilinnstilt, sier aksjonseksperten og flirer litt.
Så kommer dommen:
– 250 til 500 kroner, slår han fast.
Endresen er enig.
– Nei, de der har ikke så mye verdi lenger.
Auksjonshuset har satt en grense på 500 kroner som minstebeløp for ting de vil selge. Farfars kamera kommer altså ikke engang med på listen. Det er bare å sette det tilbake på toppen av kommoden.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Les også: Leiebolig: – Mange tar til takke med dårlige boliger fordi de er redde for å bli sagt opp (+)
