Håvard Lillethun har brukt største del av livet sitt i «guds diktatur». I 38 år var han med i den amerikanske sekten Children of God, bar navnet Gaius og levde i total underkastelse. Det fjernet nettverket, kontakten med familien og til slutt all selvfølelse.
– Children of God har vært en så stor del av livet mitt at jeg måtte jobbe hardt for å overbevise meg selv om hvor feil jeg hadde tatt. Jeg brukte flere år før jeg helt skjønte hva jeg hadde vært med på, sier Håvard Lillethun.
Ble hjernevasket
– Jeg var idealistisk og naiv. Han var sjarmerende, overbevisende og gjorde at jeg følte meg spesiell, sier Cathrine Moestue.
Den anerkjente traumepsykologen holder ofte foredrag om forebygging av radikalisering og hvordan ekstreme bevegelser opererer. Det mange ikke vet er at Cathrine selv gikk og bar på et traume i mange år etter å ha blitt hjernevasket av en karismatisk leder. Uten å vite at det han drev med var svindel og at han opererte under falsk identitet ble Cathrine fanget i et farlig forhold.
– Det startet med masse komplimenter og ros, såkalt «love bombing», som gikk gradvis over til å bli kritikk av hvem jeg var og alt jeg kom fra, sier hun.
Og akkurat det er nøyaktig hva manipulerende ledere gjør. Det kalles grooming.
Revolusjon
Ekstreme bevegelser har til felles at de ofte blir styrt av en sterk leder som oppfattes som noe mer enn en leder, men snarere en slags åndelig veileder, guru eller sjaman. Ofrene er gjerne unge, sårbare og søkende mennesker på jakt etter vennskap og et fellesskap som gir mening. Det er en beskrivelse som passet perfekt på Håvard Lillethun i 1972.
«It’s a revolution, a revolution, yeah, a revolution for Jesus!» Sangen runget i auditoriet på folkehøyskolen den morgenen som skulle komme til å forandre livet til den 18 år gamle Håvard totalt. Oppveksten i Bergen hadde vært tøff og preget av tidvis grov mobbing på barne- og ungdomsskolen. Så da han flyttet til Oslo for å begynne på Rønningen folkehøgskole på Kjelsås hadde han bestemt seg: dette skulle bli en ny start, med nye venner og han skulle være utadvendt og kaste seg ut i livet, feste og ha det gøy. Fram til da hadde han ikke hatt særlig sans for kristne bevegelser.
– Var du likevel litt søkende?
– Ikke etter religion, tror jeg, men etter tilhørighet. Jeg hadde gått på søndagsskolen, men jeg hadde ingen sterk personlig tro. Det var liksom ikke noe som rørte meg, helt til disse folkene kom, sier han.
Les også: Hit bør du ikke reise hvis du vil unngå hetebølge i sommer (+)
Pugget bibelvers
Den gjengen som kom for å opptre på skolen denne morgenen var annerledes enn alle andre kristne han hadde møtt. I boka «Et Guds barn. Min reise ut av en lukket sekt» som kom ut i vår forteller han at de var litt hippieaktige og kule, med en stil som appellerte til ungdommene. Etter konserten husker han at en søt jente som kalte seg Faithy sa at de skulle vise en dokumentarfilm med den besnærende tittelen «The Ultimate Trip», som den amerikanske TV-stasjonen NBC hadde spilt inn i gruppens store senter i Texas noen måneder tidligere. Lyset ble slukket, og filmen begynte. Der så de hundrevis av unge mennesker som bodde i kollektiv og gjorde alt i fellesskap.
– De fortalte hvordan livene deres hadde forandret seg etter at de møtte Children of God, sier Håvard Lillethun.
Etter filmen var det mer musikk og sang, folk klappet i hendene og jublet. Håvard Lillethun beskriver stemningen som «elektrisk» og at han ble helt oppslukt. Han ble invitert til å besøke kollektivet som holdt til i Nordby gata 45 i Oslo, og snart ble han, i likhet med mange andre ungdommer, fast gjest. Han fikk nytt navn – Gaius – og et såkalt «memory card» – et lite kort med bibelvers og kapitler han skulle lære utenat. Kortet var festet til en hyssing som han kunne henge rundt halsen, og hver gang han var på besøk ble han testet.
– Jeg begynte å lese Bibelen med en gang, og å skrive ned alle versene jeg lærte. Fra og med da fantes det ikke noe annet i mitt liv, sier han.
– Det var en vekkelse, jeg kan ikke kalle det noe annet. Men ingen av de andre på skolen ble med, de innså kanskje at det var noe som ikke riktig stemte der. Det innså ikke jeg. Og når jeg tenker tilbake på det nå så skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne bli så oppslukt av dette på ett par uker, sier han.
Vranglære, vold og vrede
Å komme inn i en gjeng han opplevde som veldig kul, å bli sett og tatt inn i varmen føltes helt fantastisk. Hjemme hos mor og far ble det ikke akkurat godstemning da Håvard Lillethun fortalte om sin vekkelse, og at han ville slutte på skolen og vie livet sitt til bevegelsen. Fortvilet forsøkte de å få han til å endre oppfatning. Han gikk med på å gjøre ferdig skolen, men etter det var han med Children of God på fulltid.
Bevegelsens grunnlegger var amerikaneren David Brandt Berg, som ble omtalt som Moses David, kong David eller bare Dad. Lederne i sekten ble kalt hyrder, de andre medlemmene var får og folk utenfor som ikke trodde på det fårene forkynte, ble kalt geiter. Geiter var det enighet om å ikke kaste bort tiden på.
Håvard Lillethun kuttet etter hvert helt kontakten med foreldrene.
– Verden utenfor var djevelens og vi var guds barn, sier Håvard Lillethun.
Den dag i dag har han store hull i sin kunnskap om hva som skjedde i samfunnet de årene han var medlem. Internt i bevegelsen var kun én bok tillatt, og det var Bibelen og skriftene til Moses David. De hadde heller ikke lov til å lytte til annen musikk enn sektens egen, til og med annen kristen musikk ble ansett som uren.
Sex som agn
Foruten bibelstudier, var jobben å forkynne og verve folk til bevegelsen. David Brandt Berg hadde gitt sektens kvinner i oppdrag å være «hookers for Jesus». De ble oppmuntret til å bedrive såkalt «flirty fishing»: å være levende agn for å fange menn til sekten – Brandt Bergs egen vri på det Jesus sa til sine disipler om å være menneskefiskere. Metoden er behørig beskrevet på Bergs hjemmesider og en rekke løpesedler.
Jeg godtok alt som kom fra Moses David som Guds vilje.
— Håvard Lillethun
– Jeg visste om praksisen. Jeg spurte aldri: Var det feil? Var det rett? Jeg godtok alt som kom fra Moses David som Guds vilje. Hvis det var noe jeg ikke forsto, var det djevelen som forsøkte å få meg til å tvile. Da bare feide jeg det under teppet som noe jeg ikke ville bruke tid til å tenke på. Og jeg hadde ikke tenkt tilbake på det eller tatt stilling til det før jeg begynte å skrive på boka, sier Håvard Lillethun.
Selv hadde han og de andre i gruppa som oppgave å dele ut løpesedler med tekstene til Moses David oversatt til norsk – de ble kalt Mo-brev. Et gjennomgående tema var nedtelling til dommedag, med 1989 som året da den store trengselen ville begynne og 1993 som Jesu tilbakekomst og dommedag. Det gjorde noe med selvdisiplinen.
– I Bibelen står det til og med i Johannes åpenbaring et fast nummer – jeg mener det er 144.000 mennesker – som skal komme opp til himmelen på dommens dag. Vi var overbeviste om at det var oss, sier Håvard Lillethun.
Les også: Festivalsommeren: Stor oversikt
Tvilen melder seg
«Guds eneste lov er kjærlighet» var ett av Moses Davids mange budskap. Ordet kjærlighet ble av han selv og mange andre tolket som at det å si nei til sex var en synd.
– Dette var jo midt i hippietida, med seksuell frigjøring så da Moses David sa vi skulle leve fritt lød det ikke helt sprøtt. Og for meg som hadde vært ensom og ikke allerede hatt en kjæreste, så var det liksom endelig noe som løsnet. Nå begynner livet, husker jeg at jeg tenkte.
Håvard Lillethun flyttet rundt til sektens forskjellige kollektiv, og bodde i Thailand da mye av det som skjedde rundt han begynte å skurre. Det skjedde langsomt.
– Det var noe ved vår leder. Han var en forferdelig mann. I 15 år levde jeg under hans jerngrep, og bodde i samme hus som han i 12 år. Etter all den tiden hadde jeg ikke lov til å bare gå bort og snakke til han for eksempel. Hvis jeg hadde noe jeg skulle si til han, så måtte jeg sende en melding, minnes han.
Å hele tiden bli kuet og kontrollert, og kommandert til å gå imot det han selv mente var riktig tæret på samvittigheten. Spesielt var pålegget om å være streng og gi barna fysiske avstraffelser det som til slutt gjorde det uutholdelig å bli værende i Thailand.
– Jeg var lavest i rangen og måtte leve dårligst av alle. Lederen bestemte alt.
«Flere ganger ba jeg Gud å hjelpe meg til å bli strengere, og jeg var sjalu på foreldre som var flinkere til å jule opp barna sine enn meg. Men jeg var ikke meg selv, jeg var Gaius. Jeg levde i en annen verden, uten egen vilje, ryggrad eller overbevisning» skriver han i boka.
– Den barneoppdragelsen, den maktet jeg ikke å være med på. Til slutt ble det så ille at kona mi og jeg bare bestemte oss: nå drar vi.
– Når skjønte du at noe var alvorlig galt, ikke bare med din leder men med hele bevegelsen?
– Det skjønte jeg for bare for noen få år siden, lenge etter jeg gikk ut, egentlig.
---
Guds barn-bevegelsen
Children of God - i Norge også omtalt som Guds barn - er en amerikansk nyreligiøs bevegelse som ble grunnlagt i 1968 av David Brandt Berg. Gruppen har gått under en rekke forskjellige navn siden oppstarten, blant annet Teens for Christ, The Children of God, The Family of Love eller bare The Family. Går i dag under navnet The Family International (TFI).
En britisk rettssak slo, i følge BBC fast at gruppen var en autoritær sekt som drev med systematisk fysisk og seksuelt misbruk av barn, noe som resulterte i varige traumer blant de overlevende. Gruppen har også blitt beskyldt for å ha rettet seg mot sårbare mennesker.
David Brandt Berg døde i 1994. Sekten ledes i dag av Bergs tidliere partner Karen Elva Zerby.
Flere kvinner har anklaget Berg for å ha utnyttet dem seksuelt.
Hans eldste datter Deborah Berg har skrevet en bok hvor hun sier at han misbrukte henne og søsteren da de var barn og at Berg også forfektet antisemittiske holdninger. Hans stesønn begikk selvmord i 2005.
---
Skam og skyld
Mange av barna som vokste opp i Children of God har i ettertid stått fram i media og fortalt om traumatiske opplevelser med vold og overgrep. En kvinne som ble intervjuet av BBC i 2018 beskrev oppveksten som «helvete på jord» fordi det ble oppfordret til seksuell kontakt mellom voksne og barn. Den avdøde skuespilleren River Phoenix, som vokste opp i Children of God, fortalte ifølge The Guardian at han var fire år da han for første gang ble utsatt for overgrep mens foreldrene var med i gruppen. Håvard omtaler også Moses Davids overgreps-oppfordringer i boka si.
– Hvor mye visste du om at det ble oppfordret til overgrep mot barn?
– Ikke mye i begynnelsen, og jeg så det heller aldri der jeg bodde. Men nå vet jeg at det foregikk, og spesielt rundt Moses David. Og jeg har sett intervjuer med mennesker som har opplevd fryktelige ting og har hatt en mye vanskeligere tid i sekten enn meg.
Løsrivelsen tok flere år. Ikke bare måtte Håvard ut av sekten, han måtte også få sekten ut av seg.
– Lenge trodde jeg at jeg var på guds riktige sted. Jeg ba mange ganger om at han skulle vise vei og hjelpe meg vekk derfra, men trodde at han sa til meg: «Nei, du skal være her».
Ute av sekten begynte han å grave i andre tidligere medlemmers historier. Leste Mo-brevene om igjen. I boka si forteller han om sjokket som meldte seg da han leste tekstene uten sektbriller for første gang og forsto rekkevidden av det han leste, om oppmuntringene til «flirty fishing», «sharing» (at alle hadde sex med alle, red.anm) og seksuelle overgrep mot barn. Når han omsider klarte se tydelig hva det var han virkelig hadde vært med på ble det mye å ta inn.
Jeg følte en enorm skam. Først ville jeg ikke snakke om det.
— Håvard Lillethun
– Jeg følte en enorm skam. Først ville jeg ikke snakke om det. Orket ikke, hadde skyldfølelser. Det føltes forferdelig at jeg hadde brukt nærmere 40 år av livet mitt på noe som dette.
Håvard Lillethun har mistet gudstroen. Han har heller ikke kontakt med tidligere sektmedlemmer.
Fra Cathrine til Roxy
Det finnes utallige sekter og bevegelser med manipulerende ledere som får følgerne sine til å underkaste seg de utroligste ting. Sektene er ikke nødvendigvis religiøse, men opererer gjerne med fiktive univers som folk må vie all sin tid til. Dette skjedde også med psykolog Cathrine Moestue, da hun som ung student på åttitallet møtte en mann som påstod han var leder for en revolusjonær gerilja, og fort fikk stor makt over henne.
Hvis du kunne bidra til å løse verdens fattigdomsproblem og all sulten i verden, ville du sagt ja? Det var det Cathrine Moestue trodde hun hjalp til med i 1984 og 1985, da hun som 19-åring ble lurt med inn i en ikke-religiøs bevegelse via en lærer hun kaller Jack. Læreren påsto han hadde et program som kunne redde de sultne barna i verden.
Som tenåring ville Cathrine bli skuespiller, og hun hadde flyttet fra Oslo til Eskilstuna, en by like utenfor Stockholm for å studere da hun møtte denne mannen som skulle snu opp-ned på alt.
– En dag vi hadde oppvisning på et kjøpesenter og jeg sto og heiet på mine venners opptreden så kom det en fremmed mann bort og hvisket inn i øret mitt: «I could need someone like you for my team». Og så bare gikk han, sier Cathrine Moestue.
Det var så spesielt, hun husker ennå hvordan hele kroppen hennes reagerte med frysninger.
– Først kjente jeg motvilje. Hvem er det som kommer så tett på noen helt uten videre, liksom? Det gjorde et sterkt, men ikke nødvendigvis noe godt inntrykk.
Det viste seg at mannen var vår engelsklærer som senere også ble filosofilærer på stedet der hun studerte. Motvillig gikk hun med på å bli med på et møte hjemme hos han sammen med en gruppe medstudenter. Der møtte de både han og kona hans, og resten er historie: læreren imponerte, sjarmerte og forførte Cathrine så hun følte seg spesiell. Han ga henne skryt for hvor godt hun snakket engelsk, inviterte til spennende filosofiske tankeeksperiment slik at hun følte seg intellektuelt stimulert og sett på samme tid.
Snart ble hun skamfull over at hun hadde hatt negative tanker om han. Læreren innledet et vennskap med Cathrine og inviterte henne til å delta på Cambridge-kurs slik at de møttes jevnlig etter denne først kvelden.
I 1984 kom låta «Do they know its Christmas» med en video som ble spilt konstant på TV og så fulgte 1985, Live Aids år med et arrangement som samlet inn enorme summer og fikk med noen av verdens største stjerner for å redde barn i Etiopia fra sultkatastrofe. Langsomt ble Cathrine Moestue trukket inn i lærerens krets, de som også skulle redde barn fra hungersnød. Hun fikk nye, strenge regler å leve etter for å være klar til en kommende revolusjon: nå var det å kutte ut sigaretter og lettbrus med sunn mat og trening.
– Mye av det han sa inviterte til å bli del av noe større enn meg selv, og ta del i det å lindre andres lidelser, noe som appellerte til min idealisme. Men etter hvert ble det mer sort/hvitt og istedenfor å utvide min horisont så innskrenket han mitt verdensbilde. Han hadde en ekstrem moral, å redde barn kunne ikke være et deltidsprosjekt, det ble totalitært. Alt ble sammenlignet med barnas lidelser og i den kontrasten var det ikke mulig å nyte livet lengre. Men i begynnelsen følte jeg meg helt fantastisk. Jeg ble jo faktisk både sunn og sterk av den nye livsstilen.
Snart var ikke den gamle Cathrine bra nok lenger.
– Jeg fikk voldsom kritikk, men – og dette er viktig – det skjedde langsomt. Jack kritiserte «Cathrine» sønder og sammen; hvor jeg kom fra, familien min, at de var så borgerlige, og at jeg var egoistisk. Han kalte meg til og med narsissistisk, alt for å skape en skyldfølelse over mine privilegier og skam over min identitet, sier Cathrine Moestue.
Etter hvert snudde konspirasjonsteoriene hans opp ned på verdensbildet mitt.
— Cathrine Moestue, psykolog
– Etter hvert snudde konspirasjonsteoriene hans opp ned på verdensbildet mitt og gjorde at jeg adopterte overbevisninger som isolerte meg helt fra familien og mitt autentiske jeg. Han ga meg et nytt navn, Roxy og det ble en radikal endring fra min tidligere sosiale natur til en streng moralistisk utgave av meg selv.
Sektlederen fikk stor makt over Cathrine, ikke bare i kraft av sin sjarm, men i kraft av at han en dag fortalte at han egentlig var en geriljaleder slik som Che Guevara, og at han levde under jorda i Sverige. Han påstod også at han hadde hemmelige soldater plassert rundt omkring overalt som fulgte med.
– I rammen av vårt vennskap og alt han hadde hjulpet til med så langt, falt det meg ikke inn at han kunne lyve om noe slikt. Ingen hadde heller lært meg at voksne mennesker kunne være stormannsgale på denne måten her. Jeg hadde ingen verktøy til å forstå denne typen manipulasjon. Med sin nye identitet og med sine soldater ble han en farlig mann å si nei til.
Kuttet ut familien
I kraft av å være leder for en revolusjon så spurte Jack henne en dag om hvordan hun kunne bli skuespiller i en verden der barn sultet.
– Da var jeg blitt så avhengig av hans aksept og redd for hans hemmelige soldater at jeg ga opp min drøm og min livsplan.
Hun sluttet på skolen, reiste hjem til Oslo og begynte å studere filosofi.
– Hele tiden sendte han brev eller ringte. Så selv om jeg var fysisk vekk fra han, så var han konstant til stede på en klaustrofobisk måte.
Prosessen endte med at hun sluttet seg til kretsen rundt han på fulltid. En krets som besto av kun unge kvinner. Som Roxy kuttet hun alle bånd til foreldrene og flyttet sammen med sekten til utlandet. Da hadde sektlederen innbilt Cathrine Moestue og de andre kvinnene at han, som hemmelig geriljajeger, ble jaktet på fordi han var revolusjonær.
– Han påsto at han hadde soldater plassert rundt overalt, men hemmelig. Og hele tiden hamret han inn i hodene våre at det var privilegerte mennesker som mine foreldre som var skyld i all verdens elendighet. I rammen av vårt traumebånd så ga det emosjonell mening også fordi all annen informasjon var dehumanisert og vi levde i et ekkokammer der bare Jacks ord var lov. Og vi ga fra oss alt vi hadde av personlige verdier for å bli «rene», sier hun.
Sektlederen styrte dem med streng autoritet. Om noen protesterte eller var uenig med han i en diskusjon ble han sint. De ble straffet fysisk og psykisk, Cathrine også. Slik levde hun i nesten sju år, isolert fra venner og familie, til hun klarte å komme seg ut av sekten i 1992 etter å ha blitt truet på livet ved å kritisere lederen.
– Foreldrene mine tok imot meg med åpne armer. Ingen anklagelser eller kritikk, bare varme og glede over at jeg hadde kommet meg ut. Pappa hadde lest i Time Magazine om Patti Hearst-saken i USA og rikmannsdøtre som ble hjernevasket av ekstreme bevegelser. De hadde forsøkt alt for å få meg hjem flere ganger, og var bare overlykkelige over at jeg klarte å bryte ut, sier Cathrine Moestue.
Skammen etterpå
Først var hun lettet. Så kom frykten, skyldfølelsene og smerten av den moralske skaden hun bar på. Lenge vegret Cathrine Moestue seg fra å snakke om det hun hadde opplevd i frykt for at det ville skade omdømmet hennes. Men så spurte hun seg selv «hvem er det jeg egentlig beskytter ved å la være»? og så begynte hun å skrive. Til høsten gir hun ut den selvbiografiske boka «Sekten – de kalte meg Roxy». Under skrivingen kom mye av smerten tilbake i det hun karakteriserer som «flodbølger av frykt og skam». Hun er tydelig på at du ikke trenger å være dum for å bli lurt og at victim blaming er skadelig.
– Det tøffeste med å komme ut av en sekt er skammen du føler etterpå. Boka er skrevet med bremsene på, derfor har det tatt ganske lang tid. En pålegger seg skam og suger til seg samfunnets mulige forakt eller manglende traumeforståelse samtidig. Det er lett å tenke at når du kommer deg ut av det så er det vel bare å nyte friheten. Men, så er det alt det folk ikke ser, det traumet du bærer med deg.
Det tøffeste med å komme ut av en sekt er skammen du føler etterpå.
— Cathrine Moestue
Bevegelsen Cathrine Moestue ble fanget i var ikke religiøs, men rekrutteringsmåten var ikke ulik den Håvard Lillethun opplevde med Children of God. I dag holder hun ofte foredrag om forebygging av radikalisering, om psykisk vold, manipulasjon og har tidligere fortalt til Dagsavisen om hvordan vi kan si nei og sette sunne grenser mot destruktive krefter.
– Jeg kan stusse over hvor mye oppmerksomhet vi bruker på det ideologiske innholdet framfor rekrutteringsmekanismene når vi snakker om radikalisering. Det er ikke nødvendigvis hva folk tror, men hvordan de kom til å tro på det de tror på som er det mest interessante.
– Vi har solid forskning på beslutningspsykologi og Daniel Kahneman (psykolog og forsker, red.anm.) vant nobelpris i 2002, for å bevise at vi mennesker er mer emosjonelle i våre valg enn rasjonelle. Ingen burde bli overrasket over hva en karismatisk leder kan få folk med på. Når mennesker er usikre så ser vi utenfor oss selv etter svar mot såkalte eksperter og venner, sier Cathrine Moestue, og viser til utallige dokumentarer og TV-serier som beskriver historiene til avhoppere fra grupper som bruker høy grad av kontroll.
– Det de forteller normaliserer for meg at det er vanlig å tenke og gjøre mye rart i slike grupper. Jeg er ikke alene. Et fellestrekk er fokuset slike ledere har på å skamme ditt «ego» som ofte betyr å legge bånd på dine ekte følelser og identitet i rammen av et fiktivt moralsk univers. I en slik destruktiv gruppedynamikk mister man seg selv og det blir veldig vanskelig å tenke selv, sier Cathrine Moestue.
Les også: Disse kan bli Trumps visepresident (+)
Les også: Mener Wolt gjemmer seg bak uføretrygdede (+)
Les også: Synnøve Vereide Trampe: Kvinner kan velge og vrake. Menn kan velges – eller vrakes (+)
