Holder hemmelige treninger over WhatsApp

15 minutter tidligere hadde hun selv stått midt i folkemengden utenfor flyplassen i Kabul – omtrent akkurat der eksplosjonen gikk av. Tusenvis av mennesker hadde i dagevis stått utenfor porten i håp om å flykte etter at Taliban tok makten i landet.

Kun tilfeldigheter førte til at hun ikke var blant de nesten 200 menneskene som ble drept av selvmordsbomberen. Hun rasket seg vekk langs elven som rant forbi flyplassen.

– Vannet ble mørkerødt av blodet, sier Qudsia Khalili til Dagsavisen.

Etterlyst av Taliban

Det var under kveldsbønnen få dager tidligere at hun forsto hun måtte flykte. Seks skjeggete menn med gevær hadde banket på døren hos foreldrene, hvor Qudsia satt i andre etasje.

Qudsia hadde lenge vært en profilert judo – utøver i media, og hun var kjent for å uttale seg kritisk om Taliban. Nettopp derfor var Talibans soldater nå på leting etter henne, etter tips fra naboene.

Gjennom vinduet hørte hun de fremmede dialektene, og stemmen til faren.

– Han løy til mennene, og sa jeg var ute. Og han lovte å si ifra til dem da jeg kom hjem.

Den samme nattens sa hun farvel til familien, for både hennes og deres sikkerhet. Hun gjemte seg for Taliban med burka og munnbind, og dro til flyplassen. Etter to dager og to netter uten å få slippe inn, stående i en møkkete elv blant tusenvis av desperate på flukt, ga hun opp.

– Jeg ble også alvorlig syk av elvevannet, sier Qudsia, og viser oss selfier fra sykesengen.

Trener og utøver på flukt

Dagsavisen møter 22-åringen i lokalene til Norsk Judo– og jiu-jitsu–forening på Haugerud i Oslo, hvor hun i dag trener med det norske judolandslaget. Snart to år har gått siden hun forlot familien, og nesten mistet livet i eksplosjonen.

Treneren hennes, Farhad Hazrati (41), skyter inn at han også var på flyplassen.

– En mann dyttet seg forbi meg med en diger koffert. Jeg sa til vennen min; «la oss komme oss vekk fra den gærningen». Vi gikk vekk fra folkemengden, og fem minutter senere sprengte han bomben.

Også han ble etterlyst av Taliban da de kom til makten.

– Tre menn med gevær kom til dojoen vår og lette etter meg, sier Farhad, som i mange år hadde vært trener for det kvinnelige judolandslaget i Afghanistan.

Han viser oss bilde av tre skjeggete menn med AK47, stående i et treningslokale.

Etter eksplosjonen fant Qudsia et skjulested – et «safe house» – med hjelp av sin canadiske engelsklærer. Farhad måtte på sin kant gjemme seg for Taliban på forskjellige steder, og flyttet seg rundt omkring. Samtidig jobbet det internasjonale judoforbundet i kulissene med å få de begge ut av landet.

Det som fulgte, var mange måneder med usikkerhet.

Etter én måned kom begge to seg til Usbekistan. De var i trygghet, men veien videre var uklar.

– Vi ante ikke hvor vi skulle i fremtiden, og jeg fryktet for hva som ville skje hvis vi måtte returnere til Afghanistan. Jeg endte opp med å falle inn i en dyp depresjon, forteller Farhad.

– Det eneste som holdt meg oppe var å trene judo.

Etter sju måneder kom de seg likevel til Tyrkia – hvor situasjonen var lik; lite til ingen bistand fra myndighetene, og ingen mulighet for å skaffe seg arbeid.

Men etter åtte måneder i Tyrkia fikk de til slutt godkjent oppholdstillatelse i Norge, med god hjelp fra både det norske og det internasjonale judomiljøet, forklarer Farhad. Nå har de vært i Norge i sju måneder.

Stor samleside: Les alt om Afghanistan

En internasjonal familie

Pausen er over, og duoen rasker seg tilbake på matta.

Trener Alfredo Chinchilla demonstrerer og forklarer teknikker på engelsk, så Qudsia og Farhad skal henge med.

Rundt i lokalet henger flaggene til flere titalls land fra hele verden – hvorav samtlige er representert blant utøverne i klubben, forteller Alfredo. Han beskriver judomiljøet som en stor, internasjonal familie.

[ Russiske Daniil (29) kjemper mot sine egne landsmenn i Ukraina ]

Det pustes og peses i takt med lyden av føtter som gnikker på matta, mens utøverne tviholder i draktene til hverandre.

Dunk!

Plutselig smeller Qudsia i bakken etter et vellykket kast fra treningspartneren. Et synkront «Ooh» går gjennom salen, mens 22 – – åringen raskt kommer seg på beina igjen.

«Går det bra?».

Qudsia rister kort på hodet, og strekker nakken til den ene siden.

«Jada, ingen fare!».

Et par meter unna ligger Farhad som en bylt under sin motstander, med ansiktet klemt mot matta. Han tapper lett på skulderen med hånda, for å signalisere at teknikken var vellykket.

– Judodrakten er egentlig ment for motstanderen, sier han lattermildt.

– Drakten må være ren og uten svettelukt, som en respekt til partneren din, fortsetter han.

Og det var denne respekten som lokket ham til sporten for 26 år siden. Ved de lokale sportskomplekset, i en by to timer unna Kabul, trente de både tradisjonell bryting og judo.

– Judotreningene hadde mye bedre hygiene!

Norsk initiativ startet judo for kvinner

På den tiden var det kun menn som fikk lov til å drive med judo – og idrett generelt. Det var først etter 2001, da Taliban – regimet ble styrtet av vestlige styrker, at kvinner også fikk anledning til å delta på treningene. En av pådriverne var det norske prosjektet Judo for Fred, som har drevet judoklubber i Afghanistan siden 2002.

Også trener Alfredo har tidligere flere opphold som instruktør i Afghanistan, i regi av Judo for Fred.

Og på 20 år hadde kvinneandelen i sporten en god vekst, forteller Farhad.

– Antall kvinnelige utøvere har variert, men antallet var stabilt på rundt 200. I Kabul hadde vi omtrent 40 utøvere.

Men da Taliban rullet inn i Kabul august 2021, forsto Farhad og Qudsia at epoken var over. Og selv om Qudsia nå er på trygg grunn i Norge, med mulighet for å fortsette med idretten og lidenskapen, er hjertet hennes fortsatt hos kvinnene i Afghanistan.

Hemmelige leksjoner

En mobiltelefon står lent inntil en betongsøyle i lokalet. Via WhatsApp følger to kvinner i Kabul med på treningen – selv om det er helligdag og treningsfri i Afghanistan. Vanligvis holder Farhad og Qudsia tre leksjoner i uka for de som er igjen i hjemlandet – alt strengt hemmelig og over internett.

– Vi kan bare organisere trening for fire til seks judoka (kvinnelig judoutøver) av gangen. Hvis flere samler seg er det fare for at Taliban fatter mistanke, og det kan ødelegge alt sammen.

Nå er det rundt 20 kvinner og jenter som fortsatt trener judo aktivt og hemmelig. En halvering fra tidligere, forklarer han.

Han viser meg skjermdumper fra tidligere treninger online. Kvinner og jenter med smilende og levende ansikter, som kaster hverandre rundt på stuer og soverom med sofaputer og madrasser på gulvet.

Qudsia, som til nå har hatt et stramt og intenst blikk under treningen, får et bredt smil over ansiktet da hun setter seg på huk foran mobiltelefonen og prater med sin mangeårige treningspartner, «Samira»*.

(*Hun heter egentlig ikke Samira. Vi har anonymisert henne for å beskytte identiteten)

Qudsia og Samira var begge blant topp seks utøvere i Afghanistan, og knivet ofte om pallen i nasjonale konkurranser.

– Drømmen min var å vinne mesterskap, sier Samira fra Kabul.

– Jeg startet med basketball, men gikk etter hvert over til judo, sier kvinnen, som også har representert Afghanistan ved konkurranser i utlandet.

Kvinner tiltrekkes av judo av forskjellige grunner, mener hun.

– Noen gjør det for fysisk helse, og noen for det mentale, mens andre liker det sosiale og samholdet med andre kvinner, sier Samira.

Qudsia legger til at selvforsvar også er viktig, i et land med høy grad av vold i hjemmet og kriminalitet.

– Det er med på å bygge selvtillit, sier Qudsia.

– Men mest av alt handler det om å ha kontroll over egne drømmer, og sin egen skjebne, sier Samira, som for to år siden selv opplevde at dette ble revet ut av hendene hennes.

– Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte da. Det var en enorm tristhet. Over natten ble vi nektet å trene, dra på skole, og situasjonen blir stadig verre. Nå nylig bannlyste de også skjønnhetssalonger.

– Det finnes ikke noe håp her for kvinner lenger, sier Samira.

– Det er derfor vi gjør dette, sier Farhad med mobilen i hånden.

– Om vi kan gi de et snev av håp – om enn bare bitte litt – så er det verdt innsatsen.

Etter anropet sier Qudsia;

– Når jeg holder treninger over internett så prøver jeg å spøke med dem og spre glede, men jeg ser at de er så triste. Og de forteller meg; «Qudsia, du er så heldig».

Hun blunker vekk fuktigheten i øynene.

– Jeg føler så sterkt for hver og en av dem.

[ Landsbyen som nektet å dø ]

Vil stå på egne bein

Treningen er over, og Qudsia har bedt Farhad, Alfredo og Dagsavisen på Afghansk lunsj i leiligheten sin på Torshov – som er tildelt av Oslo kommune.

En ergometersykkel står rett ved komfyren, med utsikt mot den frodige bakhagen til bygården.

– Jeg bruker all ledig tid til å komme meg tilbake i form, sier hun, mens hun rører i maten.

Qudsia har bodd i Oslo i én måned, men Farhad bor fortsatt på et flyktningmottak to timer unna byen. Han håper Oslo kommune snart skal tildele en bolig til han og familien, som er planlagt å komme til Norge innen kort tid.

Både Qudsia og Farhad er tydelige på at de gjerne skulle flyttet tilbake til Afghanistan, men at situasjonen i overskuelig fremtid ikke tillater dette.

Qudsia har derfor planen klar;

– Jeg skal selvfølgelig fortsette å trene og konkurrere i judo.

– Kanskje jeg kan bli norgesmester, sier hun, selv om hun erkjenner at nivået i Norge er veldig høyt.

– Det handler ikke om å bli mester, men å bli bedre for hver dag, skyter Farhad inn.

Ved siden av judotreningen planlegger Qudsia også å lære seg norsk, og etter hvert studere for å bli tannlege. I tillegg vil hun følge opp kvinnene og vennene som fortsatt sitter fast i Afghanistan.

– For å hjelpe andre, må man først kunne stå på egne bein, sier Farhad.