Reportasje

Graffiti - fra kriminelle pøbelstreker til omfavnet kunst

Graffiti var snuskete, farlig og kriminelt – som politiet slo hardt ned på, og som innbyggerne ikke ville ha. Men så snudde det. På få tiår har vandalisme blitt til kunst, og publikum har for lengst trykket graffiti til sitt bryst.

Graffiti, kjenn litt på ordet. Det føles fint, gjør det ikke? Du ser for deg knæsje farger og kule former, spektakulære figurer og herlige bokstaver, ikke sant?

Sånn var det ikke for få år siden. Verdenssamfunnet så på graffiti som vandalisme og hærverk, og de som sto bak sprayboks-rabbelet ble straffet strengt – hvis de ble tatt.

Men så skjedde det noe. Ikke over natten, og veien fram skulle bli vanskelig, med mange blindspor.

Drammenser Eric Ness Christiansen er en av de viktigste brikkene i nedleggelsen av nulltoleranse-regelen i Norge. Han skal også ha ære for å gjøre graffiti til det mange vil kalle smakfullt, til tross for motbør og en lang og knotete vei. Nå er han en anerkjent kunstner som for lengst har gjort graffiti til sitt levebrød.

Hiphopkulturen vokser fram

Men la oss gå til begynnelsen.

New York 1970-tallet: Graffitibevegelsen vokser fram i millionbyen, i takt med Hiphop-kulturen. Ungdommer med sprayflasker maler det som skal bli kjent som graffiti, på T-banevogner. På den måten blir graffitien spredt ut til alle bydelene i New York, som et slags bevegelig lerret. Etter hvert sprer graffitien seg til nedlagte bygninger, utstillingsvinduer og varebiler.

De unge har følt seg usynlige og ignorert av den normative amerikanske kulturen. Graffitien gjør dem synlige – gir dem en stemme.

Det blir slått hardt ned på hærverket, som de aller fleste er enige om at det er. At de fargerike malingsarbeidene skal komme til å få det respektfulle navnet «Street-art» om et par tiår, vil de færreste tro på. De blir kalt vandaler, ungdommene i New York, og hvis de blir tatt av politiet for sine pøbelstreker, vanker harde straffer.

Ungdommer over hele verden blir straffeforfulgt.

Graffiti

Strenge straffer

Oslo 1980/90-tallet: I Norge kan graffitimalere, som ofte er i tenårene, sitte i fengsel i sju måneder for å ha sprayet på en bygningsvegg, en undergang eller på et tog.

Mange mener at dette er kontroll i ubalanse, at straffene ikke henger på greip, men er fullstendig overdrevne. Deriblant kriminolog Cecilie Høigård, som er tidlig ute med kritikk av de strenge straffene.

«Gjennom hele 1990-tallet er det blitt anmeldt 40.000 graffiti-forhold, der 96 prosent er blitt henlagt. En liten gruppe syndebukker har fått strenge straffer, mens alle muligheter til lovlig utfoldelse er blitt hindret eller motarbeidet», sier Cecilie Høigård til Dagsavisen så langt tilbake som i 2002.

Hun sier også at Oslo kommunes knallharde graffitipolitikk fordømte, avviste og straffet en hel ungdomskultur. Etter 13 års arbeid kommer hun ut med boka «Gategallerier». Og som forlaget Pax selv sier, handler den om at skriften på veggen betyr noe forskjellig for de som er innenfor og de som er utenfor. Innenfor er det estetikk, kommunikasjon og symboler, mens sett utenfra er det rabling eller hærverk.

graffiti

Drømmen i baksetet

Drammen 1990: Lille Eric på fem år sitter i baksetet i familiens bil. De er på vei til besteforeldrene i Lier. Det Eric gleder seg aller mest til er å se om den store betongveggen på Brakerøyabanen har fått noen nye malerier siden sist, hvordan ser den ut i dag mon tro?

Det kribler i magen og femåringen fryder seg – der er veggen! Full av farger og kule bokstaver, og ja, den har fått nye figurer siden sist. Graffitigjengen har malt forskjellige motiver hver eneste gang lille Eric og familien kjører forbi, de få kilometerne fra hjemstedet på Åssiden i Drammen, til besteforeldrene i Lier.

Den lille gutten i baksetet vet enda ikke at om 30 år skal dette bli hans hverdag og store lidenskap. Han vet ikke at han skal komme til å leve av å male graffiti, akkurat like kule som maleriene på Brakerøya-veggen.

Graffiti

Et bryggeri, et fotballag og en modig museumsdirektør skulle snu opp ned på livet hans, og bidra til å levendegjøre den store drømmen. Nå er han en av de viktigste graffitikunstnerne i Norge.

– Dette var noe av det største jeg kunne oppleve, der jeg kikka ut fra bilvinduet, forteller Eric Ness Christiansen.

– Det var ett eller annet med betongveggene på Brakerøya, det sto for noe helt nytt, uten sensur, og inneholdt figurer som jeg kjente. At de ble tegna av litt rebelske, unge folk – det var kult å tenke på, og jeg husker jeg gleda meg til jeg kunne sykle ned til Brakerøya alene.

Da Eric gikk på skolen så alle at han hadde talent for tegning.

– Jeg fikk tegne på ranslene til jentene i klassen, og få være han kule med graffiti, han som kunne bli skikkelig god. Jeg skjønte at jeg kunne, alt er jo mulig når man er ung, smiler han.

Graffiti

Vegger som snakker

Dagsavisen Fremtiden møter den anerkjente graffitikunstneren ved en av veggene han har bidratt med i Drammen.

– Denne veggen skulle jo vekk, men den har fått stå som et element av fornying av selve plassen her. Det skapte nok litt hodebry for noen at den fikk leve så lenge, hehe.

Eric hopper over gjerdet for å vise oss en graffiti, eller en «piece», som det heter på fagspråk. Selv er han en «writer», altså han som maler graffitien.

– Du har vel klatret over mange gjerder gjennom årenes løp?

– Ja, men det blir vanskeligere og vanskeligere, sier Eric og ler, mens han viser oss rundt på den andre siden av bygningen.

– Se her, leppa og ørene var store utfordringer, veggen var ikke helt enkel å male på akkurat der, men det er jo litt av greia i graffiti. Du må bare gjøre det beste ut av det som er der, det kan ikke være til hinder at det er et hull eller en sprekk, det gjør det bare enda kulere på en måte.

Veggen vi møtes ved har fått stå i noen år, og malingen har for lengst begynt å flasse av. Er kanskje det også med på å gjøre maleriet bedre?, spør vi.

– Ja, ja, helt klart, det er kulere patina nå, bekrefter Eric.

Det var som en blanding av et idealsamfunn og en MC-klubb, på en måte. Vi hadde full tillit til hverandre, og misunnelse fantes ikke.

—  Eric Ness Christiansen

Graffitikunsten klinger som et moderne uttrykk i de flestes ører, men det er egentlig en eldgammel kunstform, eller måte å kommunisere på. Helt tilbake til oldtidens Egypt og til romertidens Pompeii, ble graffiti brukt som en type folkekunst med bruddstykker av poesi og slagord. Graffiti av denne gamle typen, med enkle strektegninger, har vært risset inn på mer eller mindre bortgjemte steder av mennesker til alle tider.

I 2004 gikk Eric ut av videregående etter tre år med tegning, form og farge med fagene reklame, illustrasjon og design. I alle disse årene benyttet han graffiti som sitt kunstuttrykk. Han startet en elevbedrift og utga graffitibladet «Mekkeblekka».

En viktig del av kulturen i nyere tid var ifølge Eric Ness Christiansen samhold og solidaritet, en kjerne av brorskap.

– Det var aldri konkurranse, det var som en blanding av et idealsamfunn og en MC-klubb, på en måte. Vi hadde full tillit til hverandre, og misunnelse fantes ikke. Vi var ikke så skoleflinke, men vi var ærlige med hverandre, og gikk gjennom mange tunge ting sammen.

Etter videregående hoppet Eric inn i en A4-jobb, med graffiti som hobby. Han fikk flere private kunstoppdrag og forlot etter hvert jobben for å ta videreutdanning innen grafisk design. Oppdragene rullet fremdeles inn, med å male graffiti i private hjem, næringslokaler og på russebusser, samtidig som han ga ut graffitimagasinet «OnDaRocks Magazine», som ble solgt over hele Europa, gjennom ulike nisjebutikker.

Graffiti

Eric Ness Christiansen utviklet sitt renommé innen graffiti ved å male i byer som København, Berlin, Barcelona og Praha. Høsten 2013 bestemte han seg for å starte sitt eget kunstprosjekt kalt «Project Cellout», hvor han malte på spektakulære kulturattraksjoner, som blant annet Besseggen, Trollstigen, Atlanterhavsveien og i Jotunheimen.

Prosjektet ble dokumentert på film og denne unike kombinasjonen av den urbane graffitien, sammen med den norske naturen, høstet stor interesse. Eric fikk vise filmen på Drammens Museum med tilhørende utstilling – museumsdirektør Åsmund Thorkildsen var fra seg av begeistring: «Dette er like bra som de ypperste graffitikunstnerne i New York presterer», sa han.

2013 blir et suksessår for Eric Ness Christiansen og for graffitikunsten i hjembyen.

Drammenserne leser i Dagsavisen Fremtiden: «Graffitikunstner Eric Ness Christiansen blir stadig mer stueren». Snøballen har for alvor begynt å rulle.

Graffiti hadde allerede blitt en stor del av hiphop-kulturen rundt i de store byene i Europa, med København, Berlin og Barcelona som de mest liberale. Nå kommer Norge og Drammen etter.

---

Ikonisk graffiti

Nettstedet medium.com kåret for en tid tilbake de fem mest berømte lovlige veggene for graffiti i verden:

1. 5pointz i Queens, New York, et mekka for graffitikunstnere. Navnet er en referanse til fem bydeler i New York, byen som regnes som graffitiens fødested. Den var størst i verden i 2013 og inneholdt tusenvis av kunstverk som ble borte da veggen ble malt hvit, og revet ett år senere.

2. Mauerpark i Berlin, den mest historisk viktige friveggen som finnes. Den er en del av den gjenværende Berlinermuren som er et offentlig monument.

2021: Den lovlige graffitiveggen i den offentlige parken Mauerpark in Berlin.

3. Venice Beach i Los Angeles, som er en av de største turistattraksjonene i Los Angeles.

4. Sydhavnen i København, som har vært en viktig scene for skandinavisk graffitikunst, og full av europeiske writer-idoler. Det sies at over 50.000 pieces ble malt der, før den ble revet i 2013.

5. Tumblingerstrasse i München, som er en av de eldste, offisielle friveggene.

---

Patrioter og politisk flertall

Eric Ness Christiansen er 28 år og har sagt opp jobben for å satse på graffiti på heltid. Nå sender han ut henvendelser til sponsorer av fotballklubben Strømsgodset, med spørsmål om de vil dedikere en vegg til klubben, hvor han og kompisene kan male graffiti.

Det blir Aass bryggeri som først sier ja, i seiersrus over at hjemmelaget Godset nettopp har blitt seriemestre. De lar Eric og gjengen få male på en fasadevegg på det gamle bryggeriet. Startskuddet for å frigi graffitimaling har gått.

Den spede begynnelse på graffitiens inntog som stueren kunstform. Eric Ness Christiansen fikk dekorere ærverdige Aas bryggeri.

Kanskje det nettopp er kombinasjonen av at landets eldste bryggeri blir forenet og foreviget med landets beste fotballag i en fargesterk hyllest, som gjør at drammenserne for alvor får øynene opp for graffitikunst.

Drammenserne trykker både graffitien og Eric til sitt bryst, sammen med Godset og Aass, som for lengst har fått plass i patriotenes hjerter.

Nå skulle drømmen oppfylles, Eric var i ekstase.

Graffiti

Det skjer mye mellom 2014 og 2016 på graffitifronten.

Drammen kommune spør Eric Ness Christiansen om han kan male en undergang i sentrum, som et prøveprosjekt innen gatekunst. Dette utvikler seg til et stort gatekunstprosjekt hvor Eric utnytter hele sitt internasjonale nettverk til å vise fram graffitikunst i et stort format.

Han skaffer vegger fra det private næringslivet, samt tillatelse fra kommunen til å dekke hele 11 underganger i Drammen. Fra 2014 har det blitt det dekorert flere tusen kvadratmeter i Drammen, av ledende internasjonale graffitistjerner.

– Folk synes det var helt rått!, forteller Eric.

Filmskaper Selina Miles dokumenterte undergangsprosjektet i Drammen, som virkelig satte Drammen på graffiti-kartet.

Flere vegger blir malt, og lyser opp på det som tidligere har vært grå og trist betong. Folk kjører sakte forbi og viser tommelen opp til Eric og graffitigjengen.

Tidligere hadde de blitt jaget om de dro fram sprayboksene, nå får de i stedet utdelt en lift!

Eric Ness Christiansen får etter hvert flere prestisjetunge oppdrag, som viser at nulltoleransen for graffiti er i ferd med å snu flere steder.

Så er dagen endelig her. I Drammen blir gatekunsten banket igjennom – bystyret vraker nulltoleransen mot graffiti og gatekunst i Drammen. Det toårige prøveprosjektet blir nå permanent.

Mange ville ha sin del av æren for nulltoleransen.

«En gladsak for SV!» sa Rune Kjeldsen i bystyret i Drammen, og understreket fra start eierskapet til forslaget som et opprinnelig SV-forslag. Men det var mange som ville stå i stråleglansen i forbindelse med opphevingen av nulltoleransen, og den var tverrpolitisk.

Samme år henter Oslo Sporveier og Oslo kommunes kulturetat inn mannen som mer enn noen andre hadde satt farge på Drammen siden 2013: Graffitimaler og prosjektleder Eric Ness Christiansen.

graffiti

Frivegger ønskes velkommen

Da Eric Ness Christiansen begynte å male graffiti i 1999, fantes det i Norge ytterst få såkalte «frivegger», der gatekunstnere sto fritt til å dekke veggen med graffiti. Det meste av graffiti ble på dette tidspunktet utført på den ulovlige scenen, og ble malt på bortgjemte vegger, underganger og togvogner i Norge og Europa.

Den første friveggen i Drammen åpner i 2014, et historisk «lerret» som består av porter i tre og murstein. De gamle skurene på Drammen havn møter den moderne bykulturen, og bærer graffitikunsten framover. Veggen er 150 meter lang, en av Norges aller største, og unge folk med sprayboksene sine strømmer til. Nå skal de få vise hva de duger til, hva de har holdt på med de siste årene, mens andre sov og byen sto stille.

Andre writere, var ikke så opptatt av friveggene.

– De fikk ikke høy puls der, liksom, sier Eric, som også forteller at ikke alle i graffitimiljøet er like begeistret for at graffitien har blitt så kommersiell og stueren.

– Jeg har fått mye tyn av miljøet.

– Men det å få anerkjennelse, slik alle friveggene gir, har vært en av de viktigste kårene og seirene for graffitikunsten.

Graffiti

Dagens holdninger

Ute i verden har det også blitt en helt annen holdning til unge folk med sprayflasker, det finnes mange frivegger og langt større toleranse for graffiti enn bare for noen år siden.

Da Barack Obama ble valgt til president, var det kunstner Shepard Fairey, mer kjent under navnet OBEY, som sto for valgplakaten «Hope» i 2008. Institute of Contemporary Art i Boston beskriver ham som en av de mest kjente gatekunstnerne med størst påvirkning, og store museer over hele verden har sikret seg verk av Sheperd Fairey til sine samlinger.

Los Angeles street artist Shepard Fairey signs his Barack Obama Hope artwork in the Echo Park area of Los Angeles on Monday, Jan. 12, 2009. Fairey is the designer of the famous Obama campaign poster and also the Obey-Andre the Giant poster of a few years back. (AP Photo/Damian Dovarganes)

I europeisk sammenheng er det København, Berlin og Barcelona som oppleves som mest avslappet med hensyn til graffiti, mener Christiansen, men fremdeles henger noen land igjen.

– Russland, USA og en rekke arabiske og asiatiske land har strenge straffer. Men Europa er veldig avslappet rundt graffiti og de fleste byer bruker i dag dette som ett naturlig element i byutvikling, og da spesielt i utviklingsområder. Til og med tog med påmalt graffiti får rulle i dagevis. De fleste store og mellomstore byer i Europa har områder eller vegger som står til disposisjon for writers.

Men det er ikke alle writere som synes det er greit at graffiti har blitt kommersielt. Og selv om Eric Ness Christiansen nå har egen business, eget galleri og maler graffiti på lerret, så insisterer han på å bruke ordet graffiti, ikke street art, som så mange kaller det. Det er der hans hjerte ligger.

Selv om han ikke hopper like mye over gjerder lenger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen