I november satte hun ny europarekord i 24-timersløp. 261,17 kilometer på et døgn. Hadde hun løpt ut av innendørsbanen på Bislett stadion i Oslo kunne hun kommet seg helt ned til Arendal. Eller oppover Gudbrandsdalen, til Vinstra. Eller tur-retur Drammen. Tre ganger. Men selv trives Therese Falk aller best med å løpe rundt i ring.
– Da slipper du å tenke. Det er bare å sette en fot foran den andre. Det eneste du skal gjøre er å fortsette. Der mitt eneste mål er å holde ut.
Distansen hun tilbakela dette novemberdøgnet tilsvarer seks maratonløp.
Hvordan er det mulig?
[ Slik takler du det iskalde vannet: - Ikke slutt å bade (+) ]
På ski rundt byggefeltet
Therese Falk oppdaget sitt talent for å løpe langt sent i livet. Lenge var hun en helt vanlig festglad, røykende ungdomsskolelærer i hovedstaden. Oppvokst i en vanlig familie i vestlandsbygda Hareid på Sunnmøre, uten idrettsbakgrunn. Der søndagsturene var en skitur rundt byggefeltet. Jo da, søsteren var god på 60-meter, men selv var Therese aldri spesielt glad i å trene. Men i 2004, da Dagfinn Høybråten fikk satt en endelig stopper for røyking innendørs på offentlige steder, bestemte Therese Falk seg for å slutte tvert. Og da hun sluttet å røyke, gikk hun opp mange kilo.
– Jeg tok noen timer på Sats for å komme inn i bunaden.
– Men fra det til å bli en ultraløper?
– Jeg hadde en kjip periode i livet i 2012. Jeg hadde byttet jobb, mistrivdes, og ble sykmeldt. Da begynte jeg å jogge. Og jeg har alltid hatt et mål om at jeg en gang i livet skulle løpe en maraton.
Men da Therese først hadde begynt å løpe, så hun seg aldri tilbake. Det viste seg snart at hun hadde et spesielt talent. Et talent for å løpe fryktelig langt. Nå er det kun en annen kvinne i verden som har løpt lenger enn 46-åringen på et døgn.
– Camille Herron.
Navnet kommer resolutt. Nesten før jeg har rukket å spørre.
– Hun bor oppe i fjellene i Arizona. Hun er amerikansk, profesjonell idrettsutøver med et profesjonelt team.
– Og så er det deg?
– Ja, og så er det skulefrøken Therese Falk.
Best på Bislett
Det er noe uforskammet friskt over Therese Falk der hun småløper tvers over skolegården på Fagerborg. Joggesko på beina. Snøen ligger fremdeles, det er frost i bakken. De lyse krøllene på toppen av hodet. Hun er kontaktlærer på 9. trinn og har halvannen time fri før hun må tilbake for inspeksjon.
Selvsagt løp hun til jobb denne iskalde morgenen.
Det har gått en knapp måned siden hun løp inn til sin nyeste rekord. På ultraløpet på Bislett stadion, det som i miljøet kalles for «årets lengste julebord», der deltakernes eneste mål er å se hvor langt de kan komme på 24 timer. Og det kan gjerne gjentas. Therese Falk kom lengst. 261, 17 kilometer på innendørsbanen. Det er europarekord. NRK kalte det «ellevilt». Hun slo alle de kvinnelige deltakerne som stilte til start sammen med henne. Inkludert alle mennene, unntatt to.
[ Kaveh Rashdi: - Jeg kunne begynt å ruse meg (+) ]
– Er det noen andre kvinner som er i nærheten av ditt nivå i Norge?
– Nei. Ingen. Jeg er den eneste som er kvalifisert til EM.
Ultraløp er betegnelsen på alle løp som er lengre enn en maraton på 42,195 kilometer. Det finnes to hovedtyper, distanseløp og tidsbestemte løp. Distanseløp er løp der den raskeste på en viss distanse vinner. Her snakker vi gjerne om 50 eller 100 kilometer. Eller 50 eller 100 engelske mil. Tidsbestemte løp derimot, går som navnet tilsier, på tidsrammer. Det finnes 6-timers, 12-timers løp og 24-timers løp, men det finnes også løp som går over flere dager.
Den som løper lengst, vinner.
I ultraløp starter menn og kvinner sammen. Det er lov med pauser underveis, for å spise, drikke og gå på do.
– Du kan stoppe så mye du vil. Men det er klart, da går tiden.
Selv gikk Therese Falk på do kun to ganger i løpet av det siste ultraløpet på Bislett.
– Skal jeg ta deg med gjennom et ultraløp?
Smertefulle timer
Før løpet gjør hun de viktige forberedelsene. Sportsdrikken ferdigblandes til 16 halvlitere, under løpet drikker hun 250 ml hvert 40. minutt. Sports-gelen hun skal hive i seg hver tredje time gjøres klar. Det er et enkelt regime, da bruker hun ikke energi på å tenke på hva hun skal spise. Hun teiper alle kroppsdeler som kan komme, og kommer til å gjøre vondt. Under puppene, hekten på bh-en, alle sømmer. Kroppen smøres inn med vaselin.
– De første timene er det bare kos. Jeg starter ganske rolig.
Hun hører på musikk. Det går mye i svulstige ballader. Lydbøker hun har hørt halve av på forhånd. Dette er ikke tiden for å komme inn i kompliserte handlinger. Erlends Ropstads «Det er din stillhet jeg behøver» går på repeat.
– Det er ikke nå jeg skal lede. Men etter 14 timer, da kan jeg begynne å ta igjen folk.
Rundt og rundt. En fot foran den andre. Therese kaller det hele for en psykologitime. Mens tiden går og rundene tilbakelegges, kjenner hun hvordan tankene letner. Hun kjenner hvor mye hun takler. Hvor mye kroppen tåler. For det gjør vondt. Fryktelig vondt.
Heksetær
Det første som ryker er lilletå-neglene. Hun ser blodranden på joggeskoene. Etter hvert popper alle neglene på grunn av blemmene som oppstår. «En elev så en gang føttene mine og kalte det heksetær. Han hadde jo helt rett.». Etter 17 timer kjennes det ut som om noen hakker på føttene hennes med kniver og gafler. Hun får store brannsår under armene, på brystet, på ryggen. Kroppen verker over alt. Hoftene, skuldrene, armene, lår. Likevel fortsetter Therese å løpe. Time etter time. Hun har fremdeles en arbeidsdag med løping foran seg.
– Hvordan klarer du å holde ut?
– Smertene blir ikke bedre selv om jeg begynner å gå. Jeg tenker at det ikke blir verre. Men det er klart, noen ganger får jeg lyst til å bare legge meg rett ned. Og begynne med sjakk eller noe.
Therese ler.
– Det er nok mye trass som får meg til å gjennomføre. Man konkurrerer mest mot seg selv.
Og de aller verste smertene kommer etter løpet. Når adrenalinet går ut av kroppen. Å få en klem er smertefullt. Å ta en dusj enda verre. I dagene etter løpet gråter hun mye. Hun blir hudløs, helt uten filter.
Therese drar ned genseren. Viser arrene på brystet. Forteller hvordan ryggen ser ut.
– Man blir ikke vakker av den idretten. Men det er som det er.
- Skrudd sammen på en spesiell måte
Olav Engen (72) er leder i Romerike Ultraløperklubb, Therese Falks tidligere klubb. Han er blant annet løpsleder på Bislett 24-timer, sitter i ultraløputvalget til Norges friidrettsforbund, og har vært en stor del av ultrabølgen siden den tok av i 2005.
[ Sissel Gran: Det renner en elv gjennom enhver terapeuts rom, og den elven er mor (+) ]
– Det som er så spesielt med Therese er at hun aldri har trent noe spesifikt, hun begynte å løpe mest uten mål og mening, og det har hun i grunnen fortsatt med, mener Olav Engen.
Han mener det er noen spesielle egenskaper som skiller de virkelige gode ultraløperne fra resten av mosjonistene.
– Det er psyken, altså viljen til å tåle smerten. Du må klare å holde deg våken gjennom natta. Og så er det kostholdet, du må få i deg nok næring, men også klare å holde på den. Så det er et puslespill. Men psyken er det aller viktigste. Man må være skrudd sammen på en spesiell måte.
Han mener det som er helt unikt med Therese, er evnen hennes til å restituere så raskt.
– Hun kan løpe ultraløp flere uker på rad, eller hun løper maraton uka før et ultraløp. Hun har en utrolig tåleevne, forteller Engen.
– Etter at hun løp 240 kilometer i London, har hun aldri sett seg tilbake. Hun har persa hvert eneste løp siden. Jeg blir ikke overrasket om hun setter verdensrekord en dag.
Transportetapper
Therese Falk selv ser ikke på seg selv om noe ekstremt menneske. Hun er en høyst normal, fulltidsarbeidende lærer. Og hun liker ikke smerte, sånn som mange antar.
– Men hvordan er du blitt så god?
– Lars-Christian Dørum, som har deltatt i VM, har sagt at skal du bli god på 24-timer må du bli god på 10-kilometer. Du må få opp farten uten å få opp pulsen.
Legger hun seg på en 5.30-fart er hun fornøyd. Det tilsvarer 11 kilometer i timen. Da vet hun at hun kan holde lenge.
– Jeg orker ikke å jogge tjue minutter en gang …
– Da har du gått ut for hardt! Det er den feilen de fleste gjør når de starter å løpe. Da må du roe ned. Men det er ikke farlig å bli andpusten, sliten og støl. Og så må du ha kontinuitet, det er kanskje det viktigste. Du må trene jevnt og trutt. Hvis du hele tiden føler at du ofrer andre ting, vil du ikke klare å holde kontinuiteten.
– Hvordan får du tid til det?
– Bruk løping som transportetappe. Er det noe jeg er god på, så er det logistikk. Jeg har klær for jobb, for inspeksjon, klær hvis jeg skal ut på noe etter arbeidstid og ekstra sko liggende på jobben. Alt som du ikke får plass til i løpesekken.
Ti maraton
Selv følger hun ikke noe treningsprogram. Når hun legger ut på treningstur vet hun aldri om hun skal løpe 15 kilometer eller 5 mil. Men hun løper til jobben på Fagerborg fra leiligheten på Kampen hver dag. Og våkner hun ekstra tidlig tar hun gjerne en omvei. Om Bygdøy.
– Jeg tror det er mulig for de aller fleste. Men du må begynne et sted. Ikke meld deg på et 24-timers løp uten å ha jogget et par år først. Start for eksempel med et 6-timers løp. Er du over 43 kilometer da, så har du løpt lengre enn en maraton.
– Ja, apropos, hva er galt med maraton egentlig?
– Jeg elsker å springe maraton!
Nå forteller hun at gjerne løper 10 maraton på 10 dager. Fra multimaratonløpet Orta i Italia fra 2019 har hun den uoffisielle verdensrekorden.
– Men jeg orket ikke sende inn alle papirene til Guinness rekordbok. Det er veldig sosialt. Når vi har løpt en maraton er vi ferdig med treninga den dagen. Så bader vi, spiser og koser oss. Restitusjon er jo også veldig viktig.
Hun slo verdensrekorden med 14 minutter, ingen kvinner har løpt raskere. Snitt-tiden ble på 3 timer og 36 minutter per maraton. Til sammenligning er den norske maratonrekorden for kvinner 2.21.06, satt av Ingrid Kristiansen i London i 1985. Verdensrekorden fra 2019 er på 2.14.04.
Et bedre liv
Therese Falk er blitt kåret til årets ultraløper fem år på rad. I 2020 ble hun også kåret til årets norske kvinnelige friidrettsutøver.
Men målet med løpingen har egentlig alltid vært å få det bedre i livet ellers.
– Jeg opplever at jeg tåler så ufattelig mye mer, av frykt og angst. Jeg føler meg sterkere, tryggere, bedre rustet. Det er min meditasjon.
– Men hvorfor er nettopp du blitt så ufattelig god, det vil si best?
– Det har jeg tenkt mye på. Jeg vet ikke hva det er. Men jeg har jo et talent for å løpe langt. Jeg liker meg selv mye bedre når jeg springer. Jeg har et mer velfungerende humør. Et mer velfungerende hode. Og en mer velfungerende kropp.
– Sitter det i hodet?
– Kanskje. Jeg er god på å presse meg selv. Og flink til å gi alt. Jeg skal ikke undergrave egen prestasjon. Det er tross alt kun Camille Herron i verden som har løpt lenger enn meg. Men sannheten er at jeg egentlig er ganske lat og bedagelig anlagt.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen