Den virkelige Jon Blund

POTSDAM, TYSKLAND (Dagsavisen): Klokken var 1855 og datoen 22. november 1959 første gang han dukket opp på TV. Som en litt sliten dverg vaklet figuren vi i dag kjenner som Jon Blund gjennom kunstig snø på vei mot en boligblokk for å besøke noen barn. På vei tilbake faller han sammen i snøen og sovner. Scenen varer ikke mer enn knappe ett og et halvt minutt og har ingen handling som vil vinne pris for beste manus. Men øyeblikket er likevel TV-historie.

Siden debuten i 1959 har karen med sekk og lue på fulgt tre generasjoner med unge seere til sengs. Han har sett styreformer komme og gå, murer bli bygget og revet, riker falle, og to nasjoner bli til én. Han var der mens et helt folk opplevde en voldsom omveltning, da pendelen svingte fra øst til vest og alt endret seg. Hver dag, rett før klokken syv, kom Sandmannen på TV. Men i flere år hadde det delte Tyskland to figurer som kjempet om barnas gunst. Begge het Sandmann. Bare én av dem fant veien til de tyske hjertene og til norske TV-skjermer.

[ Hun ga soldatene et nytt ansikt (+)  ]

En ideologisk kamp

– Es war hässlich! Kurator Ugla Gräf ved Filmmuseum Potsdam har akkurat funnet fram et bilde av den vesttyske broren til Jon Blund.

Bildet viser en glatt og upersonlig fyr med bredt ansikt, skyggelue og en rund skjeggkrans under haken, en slags kapteinsskikkelse som ofte seilte rundt på en sky. Og kuratoren er ikke nådig i hva hun synes:

– Han var fæl. Ingen sjarm og ingen personlighet! Gräf rister smilende på hodet og titter på sin kollega Guido Altendorf. Han er enig. Vi er i Potsdam utenfor Berlin, i en ærverdig barokkbygning i sentrum av byen, hvor det tyske filmmuseet har en stor utstilling om og med den østtyske barne-TV-helten. Han som ligner litt på nissen i grunn. Det store museumsrommet i andre etasje er formet som en skog, en slags magisk skog, hvor vi tas tilbake i tid. De originale dukkene, kjøretøy og rekvisitter har funnet sin plass her. Gjennom flere tablåer presenteres en rekke scener fra fem, seks tiår med Jon Blund-skikkelsen. Det er Jon Blund på sirkus. Jon Blund i rommet. Jon Blund på sykehus. Jon Blund som dykker. Jon Blund hos indianere … Med «Sandmann, liebe Sandmann» ljomende over anlegget viser de to kuratorene Dagsavisen rundt, mens de forteller historien om den kjære figuren, og om den ideologiske kampen som foregikk mellom øst og vest i form av to dukker.

Saken fortsetter under bildet

Tilfeldigheter

Egentlig skulle han aldri ha eksistert. Han er bare et resultat av en pressemelding fra Vest-Tyskland som ble snappet opp av styresmaktene i øst. Resultatet av en kulturell kald krig, der det var om å gjøre å vinne barnas gunst på hver side av det delte Tyskland.

– Den østtyske Sandmann ble nærmest skapt over natten, forteller Altendorf. Den omtalte pressemeldingen ble sendt ut en novemberdag i 1959 og fortalte at en fjernsynsstasjon i Vest-Berlin planla å lage en serie for barn om HC Andersens eventyrfigur, Ole Lukkøye. Han som får barn til å sove ved å drysse sand i øynene på dem. – Figuren skulle hete Sandmann og ha premiere allerede første desember, forteller Gräf og Altendorf. I 1959 hadde det gått ti år siden Øst-Tyskland, DDR, ble grunnlagt. Stemningen i landet, i hvert fall fra offentlig hold, var preget av optimisme og fremtidstro på det sosialistiske styresettet. Men nyheten fra vest fikk alarmklokkene hos den østtyske kringkasteren til å ringe. De fryktet at en populær TV-yndling fra det kapitalistiske vest skulle indoktrinere barna i øst. Samtidig så de verdien av selv å kunne nå ut til barn og barnefamilier på den andre siden av grensen. Dersom de ble førstemann til å lansere Sandmann-figuren, kunne de både skape publikumslojalitet og nå fram med følelser og budskap fra øst.

Kappløpet mot tvillingbroren fra vest hadde startet.

Saken fortsetter under bildet

Den første dukken

– De hyret regissør Gerhardt Behrendt, som hadde jobbet med animasjon tidligere, og ba ham om å utvikle en Sandmann, forteller kuratorene.

Wolfgang Richter komponerte den nå så kjente kjenningsmelodien på tre timer, etter å ha fått teksten opplest over telefon en kveld. Diethild Dräger designet kropp og klær. Horst Walter sto for filmingen med et gammelt, russisk filmkamera.

Den vestlige Sandmannen var først og fremst et fenomen i Vest-Berlin

—  Guido Altendorf

Og så dukket han opp på TV. Den østtyske Sandmannen. Kalenderen forteller oss at det var en søndag. Klokken 1855. Den 22. november 1959. Kappløpet var vunnet. Kurator Ugla Gräf peker på et monter i utstillingen med den eldste eksisterende Sandmann-dukken. I tablået er han på besøk hos to små dukkebarn, en liten lyshåret jente og en liten gutt med brunt hår.

Den 25 centimeter høye hovedpersonen fremstår som ikke helt ferdig utviklet ennå. Han er blant annet litt fyldigere og kortere enn figuren vi senere skal kjenne som Jon Blund. De glatte trekkene og typiske knappeøynene mangler også. Klærne er ikke like moteriktig som de senere ble. På hodet er ikke den spisse hatten, men en flat sovehette med dusk og påsydde stjerner. Hudfargen er rødlig, for å se friskest mulig ut i svart-hvitt.

– Men dukken har allerede det berømte fippskjegget og de karakteristiske snabelskoene. Han skulle være innbydende og barnlig i uttrykket, samtidig som skjegget skulle symbolisere visdom, forteller Gräf.

Og barna elsket figuren fra første stund.

Saken fortsetter under bildet

Vesttysk helbom

Den første desember 1959, en uke etter premieren i øst, lanseres den vesttyske versjonen av Sandmann. I den første episoden fremstår han som en temmelig nifs, trollmannsaktig hånddukke, kledd i kappe og med et utseende ikke helt ulikt en demon.

Debuten til Vest-Sandmann var med andre ord ikke helt vellykket. Det må også de vesttyske skaperne ha skjønt, for dukken ble redesignet flere ganger før den fant sin kjente form, som en slags kapteinsfigur. En figur som de to kuratorene med en liten dose skadefryd og glimt i øyet kaller for «sjarmløs».

Fram til slutten av 80-tallet gikk de to «sandmennene» parallelt på TV på hver side av grensen. De som bodde nærmest grensen kunne få inn begge versjonene.

Det sies at barnehageassistenter i øst i noen tilfeller ga barna i oppgave å tegne Jon Blund, bare for å kunne avsløre hvilken versjon som sto på fjernsynet hjemme. Dersom barna tegnet den vesttyske karen, kunne foreldrene vente represalier. Å se og lytte til vesttyske medier var offisielt forbudt, det var statsfiendtlig.

[ Armenerne husker fortsatt Bodil fra Kragerø (+)  ]

– Den vestlige Sandmannen var først og fremst et fenomen i Vest-Berlin. Den østlige, som dere kjenner i Norge, nådde et mye større publikum. Også i Vest-Berlin foretrakk de figuren fra øst, forteller Guido Altendorf og peker på en ekstra kul versjon av den populære dukken. I monteren sitter Jon Blund på en motorsykkel med sidevogn. Han har stilige briller og hjelm på.

I 1966 gjorde vesttysk TV et fremstøt for å få kjøpe den østtyske Sandmann. Østtyskerne sa nei.

«Sandmann er vår» var holdningen. Det gjenspeilet seg også i navnet. «Unser Sandmännchen». Vår Sandmann.

En god ambassadør

Filmregissør Jannicke Systad Jacobsen er kanskje den nordmannen som kjenner Jon Blund best. I 2005 lagde hun dokumentarfilmen «Sandmann – historien om en sosialistisk supermann», hvor hun forsøkte å følge fotsporene til DDRs søteste eksportartikkel.

På telefon til Dagsavisen forteller hun at hennes interesse for Jon Blund startet under en tur til Berlin i 2001. Hun gikk forbi en bokhandel og så en Jon Blund-bok i vinduet. Dermed begynte barndomsminnene om Skomakergata å strømme på.

– Da jeg startet å grave i historien oppdaget jeg at det fantes to konkurrerende Sandmann-figurer, og at det var stor enighet om at det var den fra Øst-Tyskland som var best, forteller hun. I arbeidet med dokumentaren så Systad Jacobsen alle episodene, 454 i alt, og ble overrasket over i hvor stor grad det østtyske er merkbart i serien. Hun mener godnatta-historiene til figuren viser et idealisert Øst-Tyskland, et DDR fullt av framtidsoptimisme, teknisk utvikling og solidaritet, der Jon Blund er den gode ambassadøren, en trofast samfunnsborger og en reiseglad kosmopolitt som viser fram den positive siden av hverdagen i det østtyske samfunnet.

– Jon Blund skulle ikke bare få barn til å sove. Han skulle også vinne deres hjerter, sier hun.

Som eksempel på det østtyske nevner hun at Jon Blund er med på feiringen da DDR fylte 15 år i 1964. I en annen episode besøker han Berlins berømte TV-tårn på Alexanderplatz eller Palast der Republik (Republikkens palass) som sto klart i 1976. Man ser ikke mye som er eldre enn selve DDR. I stedet ble østtysk arkitektur, statuer og monument løftet fram. Systad Jacobsen vil likevel understreke at man sjelden lager ting i vakuum. Det blir påvirket av hva de som lager det har rundt seg. – Den norske Fantorangen er jo også en speiling av det norske samfunnet i dag, sier hun.

Saken fortsetter under bildet

Skulle kommunisere verdier

De fleste eksperter synes enige om at serieskaperne hadde relativt frie hender og at østtyske styresmakter i liten grad påvirket innholdet i «Unser Sandmännchen». Samtidig var nok også skaperne sitt ansvar bevisst. De visste at figuren var populær, og at det lå en viss forpliktelse i det. Kuratorene på filmmuseet i Potsdam er enige i at episodene fra Øst-Tyskland ikke alltid var helt løsrevet fra det politiske.

– Det var faktisk planer om å lage en episode knyttet til Lenins bursdag, men den ble ikke laget. Positive ting fra samtiden kunne bli kommentert, men kanskje bare i bakgrunnen. Så politikken kunne bli sneket inn, men ikke i alle episodene, forteller Gräf og Altendorf. De viser fram et monter hvor de har utstilt noen smilende dukkesoldater i militæruniformer. En av dem titter opp fra en stridsvogn. Også disse er hentet fra Jon Blunds realistiske univers. Historien forteller at en gang den Nationale Volksarmee hadde jubileum, kom Unser Sandmännchen på besøk til de militære styrkene. Det skal ha vært en konkret bestilling fra myndighetene i DDR. Slike episoder hørte likevel med til unntakene. – Underholdningsbiten var viktig. Men ikke bare det, det handlet også om å kommunisere verdier. Det skulle være snille, oppbyggelige historier som barna kunne se før de skulle legge seg, sier Ugla Gräf.

[ Inuittgutten Minik ble utstilt og studert i New York ]

Saken fortsetter under bildet

Idealborgeren

Ifølge regissør Systad Jacobsen hadde Unser Sandmännchen trolig en viss funksjon som ideologisk forbilde og rollemodell. Holdningen var at dersom man leser og studerer flittig, interesserer seg for vitenskap og idrett og følger reglene, da kan man få et høystatusyrke som for eksempel forsker eller kosmonaut. Eventuelt jobbe som vanlig arbeider, som også var regnet som et fint yrke å ha i det gamle DDR.

I flere episoder av «Unser Sandmännchen» ser man byggearbeidere som setter opp høyhus. Jon Blund selv kjører sementbil eller jobber som brannmann.

Mindre heldige sider vises ikke. Berlinmuren som skar gjennom Berlin som et sår i årene mellom 1961 og 1989 er aldri synlig. Ei heller ser man noen gang Unser Sandmännchen stå i kø. Han er blant de privilegerte.

[ Taterne var et onde - et folk og en kultur som måtte dø ]

Han legger imidlertid ofte ut på reise. Han besøker Bulgaria, får venner i Vietnam og Latin-Amerika, lander på Den røde plass i Moskva, drikker urtete med afrikanske barn eller besøker undertrykte, etniske minoriteter i vest. Flere av disse møtene er gjenskapt på utstillingen i Potsdam. Unser Sandmännchen reiste også til Finland og besøkte samene i Lappland. I tillegg dro han til India og Japan, interessant nok ikke lenge etter at DDRs statssjef Erich Honecker hadde var på statsbesøk der.

Saken fortsetter under bildet

Fikk flere hundre kjøretøy

Selv om Unser Sandmännchen i stor grad presenterte oppbyggelige solskinnshistorier, var forholdet til regjeringen i DDR ikke alltid spenningsfritt.

Da to østtyske familier en septemberdag i 1979 klarte å ta seg over grensen til vest i en hjemmelaget ballong, samme dag som Unser Sandmännchen reiste i en varmluftsballong, fikk den populære TV-helten ballongforbud. Han kunne jo inspirere andre «republikkflyktninger»! For å unngå å gi andre seere fikse ideer om hvordan de kunne forlate Øst-Tyskland, måtte produksjonen forsøke å unngå kjøretøy som kunne være problematiske. Da Unser Sandmännchen dro til Østersjøen på ferie, var det for eksempel viktig at han ikke kjørte båt. Det var Harald Serowski som var mannen bak alle de fantasifulle farkostene som ble benyttet i serien. Han skapte over 200 ulike kjøretøyer til bruk i episodene. Mange av disse var fremtidsrettet og fra den svært kreative skuffen. – Den vestlige Sandmannen kom vanligvis kjørende på en sky. Men Sandmannen fra øst kom alltid kjørende i en ny farkost. Det kunne være et flygende teppe, et helikopter, en snøscooter, en brøytebil, en flyvende buss … Det var litt av spenningen for oss. Hva bruker han slags kjøretøy i dag, forteller Ugla Gräf og legger til at filmmuseet for noen år siden hadde en egen utstilling der de presenterte samlingen av farkoster. Gräf tror de kreative farkostene er noe av hemmeligheten til at det var Unser Sandmännchen som vant over broren i vest. At han i tillegg var søt, bidro nok også. Selv om den østtyske produksjonen til å begynne med lagde kostymer av gamle barnesokker, hadde de et større budsjett og produksjonsteam enn sin vesttyske konkurrent.

Dessuten var de østtyske episodene av høy kvalitet, rent teknisk. Det var gode animasjoner, stilrent design og visuelle effekter som på den tiden opplevdes som førsteklasses.

Saken fortsetter under bildet

Populær eksportartikkel

Guido Altendorf forteller at Unser Sandmännchen ble eksportert til mange land. Kilder nevner et tyvetalls steder, så som Nederland, Portugal, Tyrkia, Jemen, Bolivia, Angola, Finland, Danmark og Sverige. Norske barns første møte med figuren var i 1979 i NRKs adventskalender «Jul i Skomakergata». Det er den nå avdøde NRK-produsenten Grete Høien som har fått æren for den norske debuten. Høien trodde opprinnelig at det var en svensk produksjon, men da hun skjønte at det var østtysk, dro hun til DDR og hentet hjem 24 filmsnutter til å bruke i den norske adventsserien. Navnet på hovedpersonen ble fornorsket til Jon Blund. En typisk episode kunne starte med noen barn som drev på med noe sunt og oppbyggelig. Så kom Jon Blund kjørende inn på et framtidsrettet framkomstmiddel. Han hjalp barna med hva nå enn de drev på med av sunne aktiviteter, før en litt høystemt sang bedyret at det nå var klart for noe «spennende, noe morsomt, noe rart» … som av NRK på den tiden var synonymt med en presentasjon av barns rettigheter. 1979 var nemlig FNs barneår. Etter at rettigheten var presentert, ble barna trøtte og gikk og la seg. Mens Jon Blund, han reiste videre. I det gamle Øst-Tyskland var episodene noe annerledes, forteller Ugla Gräf og Guido Altendorf.

– Sandmann var rammen, men inni episodene kunne det være andre dukkefilmer fra samme univers. Om en rev, en and og en kråke, for eksempel. Disse figurene var også svært populære, sier Gräf. – Vi brukte å elske reven, legger Altendorf til.

Saken fortsetter under bildet

Vest-Sandmann legges ned

31. desember 1991 blir den vesttyske Sandmann vist for siste gang på statskanalen Deutschen Fernsehfunk. Da hadde det gått to år siden murens fall, og de to tyske statene hadde på ny blitt én. Men østtyskerne var ikke helt klar for å gi slipp på sin egen elskede helt fra barne-TV. Det ble nesten opprør, forteller Guido Altendorf. Mange borgere fra det tyske øst opplevde at gjenforeningsprosessen var vanskelig. De følte at de ble definert som annenrangs. At alt de hadde med seg var negativt. Så enkelt var det jo ikke. Unser Sandmännchen var en viktig del av den kollektive hukommelsen og arven, og en slags «ostalgisk» manifestasjon på at «es war nicht alles schlecht». Alt var ikke dårlig.

– Kanskje var det nostalgi som lå bak, knyttet til at så mange barn har sovnet til figuren. Men det stakk nok enda dypere. Han er jo en del av vår identitet. I hvert fall vår østtyske identitet. Så det vekker mange følelser, sier Altendorf. Engasjementet endte med at det ble etablert et studio som fortsatt lager barne-TV med den populære helten, som av mange sees på som et like ikonisk symbol på Øst-Tyskland som Trabant og hattemannen brukt i trafikklysene i det østlige Berlin. De nyeste episodene er fra 2017 og laget av TV-stasjonen RBB. Overfor Dagsavisen bekrefter RBB at de straks skal i gang med å produsere enda flere avsnitt. For den vesle karen engasjerer fortsatt, 62 år etter at han først så dagens lys en novemberdag i 1959. – I fjor var faktisk en av aprilspøkene at Sandmann skulle bli mer kjønnsnøytral. Det innebar at skjegget skulle vekk. Det ble oppstandelse. Vi spør hvordan figuren minnes i dag. Svaret fra Guido Altendorf kommer resolutt: – Han trengs ikke minnes, han er fortsatt på TV i Tyskland. Om du slår på fjernsynet klokken ti på seks i kveld … – Så kan det være at Jon Blund er på TV? – Ikke kan. Det ER Jon Blund på TV!

Og ganske riktig. Tilbake på hotellrommet samme kveld slår vi på fjernsynet. Nøyaktig på klokkeslettet. Det er en scene fra landsbygda langt øst i Europa. En familie med gode proletarer har klart å dyrke en enorm rødbete. Den er så stor at de ikke klarer å trekke den opp fra jorda selv. Så dukker det opp en kjent kar. Han kommer kjørende med hest og kjerre.

Kilder: Yle.fi, Rushprint.no, Filmmuseum Potsdam, Mitteldeutschen Rundfunk

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen