Reportasje

Lille Eyams tøffe valg

Da pesten kom til den vesle landsbyen i hjertet av England, valgte innbyggerne å bli. De ofret seg selv for at andre skulle få leve. 350 år senere gjorde de det samme igjen.

Da koronapandemien stengte verden i fjor, vendte mange blikket mot en pittoresk landsby i hjertet av England. Mer enn noen vet innbyggerne her at man enkelte ganger må gjøre offer for å beskytte andre.

EYAM, STORBRITANNIA (Dagsavisen): Han vet akkurat hva han tenkte. Nøyaktig hvilke tanker som for gjennom hodet da døren smalt igjen. Minnene om hva som skjedde forrige gang kirken stengte sto klart for ham. 355 år tidligere hadde uselviske innbyggere satt seg selv i karantene for å forhindre pesten i å spre seg. Med det skrev de både seg og landsbyen inn i historiebøkene. Men prisen de skulle betale var høy.

Da Eyams eneste kirke i mars i fjor stengte dørene for andre gang i historien, var det som om historien gjentok seg.

– Dersom de klarte det den gang, så skal vi sannelig klare det igjen, tenkte sogneprest Mike Gilbert.

Ofret seg selv

På overflaten ser Eyam ut som en hvilken som helst engelsk landsby. Det vesle samfunnet i Derbyshire, en time øst for Manchester, består av idylliske gamle steinhus tett i tett langs rolige gater. Den har en liten nærbutikk, et par hyggelige kafeer, en tradisjonsrik pub og vakre blomster og rosebusker som kryper oppetter veggene. Det er som om verdens utfordringer aldri når hit. Men om du stopper opp og lar detaljene synke inn, ser du også minneplaketter som bærer bud om en tragisk fortid.

Her bodde familien Cooper. Her bodde Thorpe. Talbot. Siddall. Rowland … 4 døde. 7 døde. 9 døde. Bak hvert navn og nummer skjuler det seg skjebner og tragedier vi vanskelig kan fatte.

I fjor vinter måtte sogneprest Mike Gilbert stenge kirken i Eyam, akkurat slik som hans forgjenger hadde gjort det da pesten herjet i 1665. – Vi har ikke forandret oss så mye siden den gang. Vi har bare fått hjelp av vitenskap og teknologi, sier han.

Historien om Eyam er historien om landsbyen som ofret seg selv for å redde nasjonen. Det er en historie som plutselig fikk ny aktualitet da «pesten» i fjor rammet verden på ny. Koronapandemien har gjort at blikket nok en gang vendes mot den pittoreske lille landsbyen i Peak District. De har vært gjennom dette før.

Da døden kom til Eyam

Kirketjener Joan Plant kjenner historien bedre enn de fleste. Forfedrene hennes bodde her da pesten brøt ut for ni generasjoner siden.

Hun tar Dagsavisen tilbake til den skjebnesvangre septemberdagen i 1665 da en pakke med tøy og tekstiler ble sendt hit fra London, om lag sju dagsmarsjer unna.

Det var den lokale skredderens assistent, George Viccars, som uforvarende slapp døden inn. Tøyet han brakte med seg var nemlig full av lus og lopper infisert med den grusomme pesten som herjet i London. Viccars ble syk og døde etter få dager.

– Det var her det begynte. Det var her George Viccars kom for å bo hos en familie. Viccars var den første som døde. Innen slutten av september var ytterligere fem i nabolaget døde, forteller Plant og peker på steinhuset med det megetsigende navnet Plague Cottage. Pesthytta.

De første tre dagene i oktober var det fire dødsfall til. I slutten av måneden nådde tallet 23. Pesten hadde fått feste i den avsidesliggende landsbyen. De neste månedene må ha føltes som et evigvarende mareritt.

– Selv om verden er i ferd med å gjenåpne, tror jeg at vi som bor i Eyam er litt mer forsiktige med å vende tilbake til det vanlige livet, fordi historien har lært oss det, forteller kirketjener Joan Plant.

Tallene på hvor mange som i alt strøk med i Eyam varierer. 273 døde og 83 overlevde, sier kirkeboka. Noen kilder sier at så mange som 80 prosent av innbyggerne mistet livet. Nyere forskning tror det kan ha vært 260 døde av en befolkning på rundt 7–800. Det som synes sikkert, er at innbyggernes selvpålagte isolasjon førte til at nærliggende byer som Manchester og Sheffield unngikk pestens svøpe. Sannsynligvis ble tusener av liv spart.

Pesten spredte seg ikke videre fra Eyam. De må ha vært ganske vise folk.

—  Mike Gilbert

William Mompesson var sogneprest i landsbyen da presten brøt ut. Den 27 år gamle presten skjønte hva som måtte til for å stoppe sykdommen fra å spre seg. Fra prekestolen ba han den alvorstunge forsamlingen om å gå i karantene. Han sørget for at kirken ble stengt for begravelser. Gudstjenestene ble trukket utendørs. Grensesteiner ble satt opp for å markere hvor langt innbyggerne kunne bevege seg. Mompesson ble en slags nedstengningens far.

Grensesteinen markerte hvor langt innbyggerne i Eyam kunne tillate seg å gå. Steinen fungerte også som en slags datidens netthandel.

Vi møter dagens sogneprest, Mike Gilbert, inne i den vakre St. Lawrence-kirken i sentrum av Eyam. Kona hans var den første i landsbyen som ble smittet og en av de første i landet. To ganger har han selv vært rammet av covid-19. Det er tre dager siden han sist kom ut av karantene.

– Noe av det som imponerer meg mest er at innbyggerne den gang, selv uten den vitenskapelige kunnskapen, gjorde nøyaktig det som krevdes og var riktig. De satte seg selv i isolasjon, de praktiserte sosial distansering, alt det som vi i dag er så kjent med, sier han.

– Og de viste at det virket. Pesten spredte seg ikke videre fra Eyam. De må ha vært ganske vise folk.

Fellesskapet foran individet

Kirketjener Joan Plant mener erfaringene fra Eyam viser viktigheten av et samfunn der folk passer på hverandre og setter fellesskapet foran seg selv.

– Da pesten herjet, var alle i Eyam gudfryktige kristne, så de gjorde som presten sa. De ble værende. Men vissheten om at den og den naboen eller familiemedlemmet døde, og at de selv kunne være den neste, det må ha vært fryktelig, tror Plant.

I 14 måneder sveipet pesten over den vesle landsbyen. Naboer så naboer dø. Mødre begravde sine barn. Ektemenn sine koner. Pesten gjorde ikke forskjell på folk, på ung og gammel, fattig og rik, mann og kvinne. Redslene må ha vokst etter hvert som det gikk opp for innbyggerne som ble igjen hva som var i ferd med å skje. De visste at første tegn til sykdom varslet en bratt død. De må ha kjent på den klamme angsten. De må ha tryglet og bedt om nåde når byllene vokste. Når huden langsomt ble svart. Når sårene ble forvandlet til illeluktende puss. Av alle instinkt er nok overlevelse det sterkeste.

Selvsagt må de ha kjent på trangen til å flykte fra landsbyen. Likevel gikk menneskene i Eyam med på de strenge reglene og begrensningene som ble innført. De valgte å bli.

Innehaver Leslie (til høyre) på den lokale kafeen er glad for at folk endelig er tilbake igjen. – Det har vært vanskelig. Jeg måtte stenge et halvt år etter at jeg overtok kafeen, men siden i sommer har det egentlig gått over all forventning.

Fortsatt synlige spor

Fortsatt finnes det mange spor av pesten i Eyam, selv så mange hundre år senere. Flere av husene som sto da pesten brøt ut står fortsatt. Et vakkert glassmaleri med historien pryder landsbyens kirke. Et par, tre av gravstedene er også å finne. Pensjonert lærer og lokalhistoriker Andy Hoult tar Dagsavisen med opp til et av gravstedene. På en slette én kilometer utenfor sentrum, omgitt av bølgende åser og myke daler, ligger seks gamle graver midt i en sirkel av stein. «Riley Graves» kalles stedet på folkemunne. Det er hvilestedet til Elizabeth Hancockes familie.

– I løpet av en uke i august 1666 døde ektemannen og sju av fru Hancockes barn. Hun måtte slepe dem hit for å begrave dem i jorden, forteller Hoult.

Han sier det var en gjenlevende sønn som senere sørget for å sette opp gravsteinene. Sønnen jobbet som smed i Sheffield og slapp dermed unna lidelsene. Et stykke nedenfor finner vi den omtalte grensesteinen. Steinen var viktig av flere grunner. I tillegg til å markere innbyggernes karantene, hit og ikke lenger, fungerte den også som markedsplass, som en slags forløper til nåtidens netthandel. Seks hull ble boret inn i steinens overside. I disse fylte man eddik, og i eddiken la innbyggerne penger som betaling for mat og varer levert utenfra. Tanken var at eddiken skulle virke desinfiserende, som Antibac, slik at smitten ikke ville spre seg.

På folkemunne kalles vesle Eyam i Peak District gjerne for «Pestlandsbyen», Plague village. Ikke bare fordi den ble rammet av pest, men fordi tapre innbyggere ikke spredte den videre.

Mange forsøk på kur

Europa på slutten av 1600-tallet var en tid da epidemiene herjet. Pesten i Eyam var en forgreining av det voldsomme pestutbruddet i London der over 100.000 mennesker mistet livet, en fjerdedel av befolkningen. Innbyggerne i Eyam visste om alle dødsfallene i hovedstaden. Og de visste at om en først var smittet, ville døden trolig komme i løpet av kun få dager.

Det fantes ingen kur. Men det manglet ikke på desperate forsøk. Ett innebar at den pestsyke skulle drikke urtevann mens en hund lå på ens bryst. Andre kurer foreslo at man skulle ha en død padde som amulett rundt halsen, drikke egen urin, eller innta pulverisert horn av en enhjørning. Hva som egentlig var i enhjørningsblandingen kan man jo bare lure på.

Tankene kan lett gå til USAs tidligere president Donald Trump som under en pressekonferanse i fjor vinter foreslo injisering av blekemiddel og lys som potensielle kurer mot koronaviruset.

Genmutasjon

Tilbake til Joan Plant, kirketjeneren med familie som ble rammet av pesten. Hun forteller at myten hevder at den gamle tanten hennes fra ni generasjoner tilbake, overlevde pesten fordi hun i et delirisk anfall helte nedpå baconfett og begynte å kaste opp. Den historien fester ikke Plant mye lit til.

Hun tror heller at tanten kan ha overlevd fordi hun var bærer av Delta 32-genet, en genmutasjon som forhindrer proteinet CCR5 i å nå overflaten av cellene. Hivviruset kan ikke trenge inn i celler uten CCR5, og personer med mutasjonen er dermed immune.

Historien om offeret Eyam gjorde preger landsbyen fortsatt den dag i dag

—  Joan Plant

Ifølge nyere forskning kan pestene som herjet i Europa for noen hundre år siden, ha gjort europeerne mer motstandsdyktige mot hiv og aids.

– Over 350 år etter pesten i Eyam leter forskerne etter en kur mot aids. Og de kommer ofte hit til Eyam for å lete etter den. Det er en pågående forskning, forteller Plant.

Historien om Eyam er dermed ikke bare en inspirerende anekdote om mot og selvoppofrelse. Erfaringene fra landsbyen gir også dagens forskere en unik anledning til å studere både genmutasjoner og hvordan smitte kan fungere i et lokalsamfunn.

Vi kjenner identiteten til individene som ble rammet. Vi vet hvor de bodde. Vi vet når de døde. Historien er rik på personlige detaljer. Det gir oss en dypere forståelse for livene og lidelsene et samfunn går gjennom når det rammes av en epidemi. Det gjør også at man i større grad kan lære om sykdommers smittespredning på et mer individuelt nivå enn det som er mulig i større byer. Det er kunnskap som kan være nyttig også i bekjempingen av pandemier som covid-19.

Har klart seg gjennom krisen

Eyam har så langt klart seg langt bedre gjennom krisen enn forrige gang epidemien herjet. Mange har vært syke, men ingen har dødd.

– Det har vært tøft, men vi fikk pusset opp inne, forteller kaféeieren.

– Man tar én dag av gangen og håper på det beste, sier den lokale kjøpmannen.

– Det har vært en déjà vu-følelse over det hele, mener den gamle museumsansatte.

– Man tar en dag av gangen og forsøker å gjøre det beste ut av det, sier den lokale kjøpmannen. Legg merke til ølen utstilt i vinduet, lokalprodusert øl med navn som Quarantine, Plague og Antidote.

Alle Dagsavisen snakker med trekker fram samholdet som en vitkig årsak til at nedstengningen gikk så bra i Eyam. I det vesle samfunnet er innbyggerne knyttet sammen gjennom giftermål, vennskap, naboskap eller jobb. Og ikke minst en felles historie. Dermed blir ethvert liv som går tapt også en felles tragedie. Denne holdningen finnes fortsatt.

– Historien om offeret Eyam gjorde preger landsbyen fortsatt den dag i dag. Den har skapt et tett samhold, og jeg tror alle som kommer hit vil oppleve at de blir inkludert inn i dette samholdet. Vi har lært at vi er nødt til å støtte hverandre og hjelpe hverandre, forteller Joan Plant.

Turistene tilbake

21. juni i år åpnet Storbritannia opp igjen etter flere måneders nedstengning. Dermed har en form for hverdag kommet tilbake til den vesle landsbyen. Også turistene har funnet veien hit igjen. Ifølge flere er besøkstallene høyere enn før pandemien. Det skyldes trolig både at Eyam har fått ny aktualitet, og at mange engelskmenn valgte å feriere hjemme.

Til og med skuespiller Tom Cruise og hans crew fant tid til et besøk i vår. Ifølge stolte landsbyboere spilte han inn en scene til neste Mission Impossible-film. En scene der et tog kjører utfor et stup og faller ned i et steinbrudd.

– Det er en spektakulære scene. Det skjedde bare fem minutter herfra, forteller Andy Hoult og hans hustru Annette, før de blir stille et øyeblikk og gripes av ettertanke:

– Det har vært to surrealistiske år. Og ennå er det ikke over, er det vel?

– Den første tiden var det behagelig stille og ingen biler her. Så begynte folk å bestille varer på postordre, og da kom de hvite budbilene i ett sett, forteller landsbyboerne Annette Bindon og Andy Hoult.

Maner til tålmodighet

Kirketjener Joan Plant tror at de som bor i landsbyen er litt mer forsiktig med å vende tilbake til det vanlige livet. Fordi historien har lært dem det. Fordi minnene finnes overalt. Hun håper erfaringene fra Eyam kan inspirere til tålmodighet og varsomhet, men har også en formaning å komme med:

– Ikke hast dere fra denne pandemien. Den er her fortsatt. Nå som det blir kaldere og vinteren og jula kommer nærmere, så kommer trolig spredningen til å øke videre.

Den siste som døde da pesten herjet i Eyam var Abraham Morten. Han døde 1. november 1666 og ble pestens 260. offer. Etter 14 måneder skulle de overlevende forsøke å stable en form for hverdag på beina igjen. Livet måtte videre. William Mompesson åpnet døren til kirken igjen. Den unge presten hadde overlevd. Men han hadde mistet sin kjære ektefelle, Catherine.

Hun ble syk og døde i 1666, 33 år gammel. Hun ligger i dag begravet rett ved steinkirken i sentrum av Eyam. Dagens sogneprest, Mike Gilbert, er glad for at han igjen kan ta imot menigheten sin i en åpen kirke. Mens kirken var stengt valgte han å bruke alternative måter for å tale til trofaste kirkegjengere. Det akter han å fortsette med.

– Mompesson flyttet gudstjenesten utendørs, til et jorde der folk kunne praktisere sosial avstand. Jeg valgte den moderne varianten. Jeg brukte Facebook.

En kilometer utenfor sentrum av Eyam ligger ektemannen og syv av barna til Elizabeth Hancocke begravet. Da de ble offer for pesten, måtte hun slepe dem hit og få dem ned i jorda selv.