«5 min unna» tikker inn på telefonen. Avsender er Hadia Tajik. Tekstmeldingen kommer ett minutt før vi denne julidagen skal møte nestlederen i Arbeiderpartiet utenfor barndomshjemmet hennes i Bjørheimsbygd, en slette i en dal med cirka 500 innbyggere mellom høye fjell i Ryfylke.
Hadia stiger ut av bilen i sommerkjole. Hun har parkert der kundene som handlet i foreldrenes kolonialbutikk parkerte for snart 20 år siden. Hadia har tatt et par timer fri fra ferien. Familien leier en hytte ikke så langt fra Bjørheimsbygd. Langtidsleie, forklarer hun. Det går i fisking, garn, krabbe og mye kvalitetstid sammen med familien før valgkampen braker løs.
– Ja, jeg blir gjenkjent på butikken. Jeg tror de stopper Bjørheimsbygd-Hadia. Ikke så mye politikeren Hadia. Praten går i hverdagslige ting. Besteforeldregenerasjonen vil se babyen min, Sofia.
Nyslått gress
Selv om det er lenge siden foreldrene og broren flyttet til Sandnes, og de fleste barndomsvennene hennes til Jørpeland, Stavanger, Oslo eller andre steder, synes Hadia det er godt å komme «hjem» til Bjørheimsbygd.
– Den første følelsen som kommer når jeg er i Bjørheimsbygd er trygghet. Det andre er lukten av nyslått gress. Det får meg til å tenke på da vi hoppet i siloen som barn. Det var så kjekt!
Hadia speider utover bygda. Det er langt mellom husene. Gårder i dalen, hus i bakken mot fjellene. Bjørheimsbygd er lett å kjøre forbi. Ganske anonymt, men bygda har fostret opp to kjente kvinner, toppolitiker Hadia Tajik og terrengsykkeldronningen Gunn-Rita Dahle Flesjå.
[ Støre: – Jeg fikk være der til det siste og holde henne i hånden da det siste pustet kom (+) ]
– Jeg får ro når jeg ser fjellene. Jeg er vant med å ha fjell rundt meg. For meg er det å se fjell trygt. Normaltilstand. Slik det skal være. Det begynner allerede når jeg lander på Sola og ser fjellene når jeg nærmer meg Sandnes. Fjell er noe jeg savner etter mange år i Oslo. Det gikk noen år i Oslo før jeg forsto hvor mye fjell betyr for meg.
Foreldrene til Hadia kom til Norge i 1974. Etter 11 år i Stavanger og arbeid på Rosenberg Verft flyttet mor Safia, far Sarwar og Hadias storebror Ali til Bjørheimsbygd. De startet butikk, Ali Kolonial, oppkalt etter Hadias bror.
Hadia kikker opp på det gamle huset. Hun vet ikke hvem som eier huset nå. Et par biler står utenfor. Inngangsdøren til butikken har fått en stor garasjedør. Ali Kolonial er i hvert fall forsvunnet. Hadia peker.
[ Une Bastholm: – Jeg føler at jeg er blant spydspissene for en hel bevegelse (+) ]
– Der. Borterste vinduet helt øverst. Det var rommet mitt. Der satt jeg og kikket ut. Utsikten var fin.
Felles offentlig bagasje
Hvordan kan ei jente fra et sted som Bjørheimsbygd med innvandrerforeldre fra Pakistan, uten en typiske bakgrunnen eller et mektig nettverk, bli nestleder i Arbeiderpartiet?
Hadia tror det handler mye om det kjente Ap-uttrykket «like muligheter for alle», sier Hadia mens hun sitter på en benk i skolegården til Bjørheimsbygd skole, hvor 38-åringen selv var elev.
– Man kan jo si at det er mye tilfeldigheter. Arbeiderpartiet trengte en rådgiver, og noen tenkte på meg. Jeg følte jo jeg hadde vunnet i Lotto uten å kjøpe kupong. Men det er ikke mulig å komme herfra uten å få med seg de sterke fellesskapene som er rundt deg her i Bjørheimsbygd. Fundamentet ble lagt på skolen. 40 elever. Sju i klassen. Hvor man lærte hva Norge er. Det høres kanskje pompøst ut, men jeg hadde ikke kommet dit jeg er uten å ha kommet herfra. At jeg fikk den felles, gratis utdanningen og den felles bagasjen alle andre fikk – uavhengig av hvem foreldrene er.
– Viser det at alt er mulig i et land som Norge?
– Ja, men det viser også at man ikke kan få det til alene, svarer Hadia og utdyper:
– Jeg hadde ikke blitt nestleder i Ap om ikke Ap ville det. Jeg hadde ikke blitt politisk rådgiver om ikke Gry Larsen hadde lagt merke til meg tidligere og hatt meg i tankene. Jeg hadde heller ikke blitt gjestekommentator som 16-åring i Aftenbladet uten at Tom Hetland (daværende sjefredaktør, red.anm.) hadde lagt merke til leserinnleggene mine. Man får tildelt muligheter hele livet.
Hadia tror hun hadde vært en helt annen person dersom hun vokste opp et annet sted, si Oslo øst.
– Jeg ville vært kjempeannerledes. Det er ikke noe stygt å si om Oslo. Ungdommene i Oslo øst får med seg en annen type kompetanse enn jeg fikk, som å håndtere andre typer kulturer. Med min bakgrunn ville jeg nok i Oslo ha opplevd en helt annen sosial kontroll. Folk følger med deg på bygda også, men den sosiale kontrollen ungdommer med innvandrerbakgrunn i Oslo øst opplever er noe annet. De opplever større begrensninger på klær, vennerelasjoner og hva man gjør og sier. «Feilsteg» kan fort redusere familiens omdømme. Jeg er glad jeg slapp det.
Anders Hammer bodde seks år i Afghanistan: – Jeg hadde venner som gikk på psykiske smeller (+)
Brunost og Bollywood
I Bjørheimbygd var Hadia og storebroren de eneste barna med innvandrerbakgrunn. De eneste med en litt mørkere hudfarge og en annen religion.
– At vi hadde en annen hudfarge og religion enn alle de andre var en greie på samme måte som det å ha briller eller fregner ville vært en greie. Barn finner det som peker seg ut, men å bli kalt «brunost» er ikke noe som har hatt formende betydning for meg.
Den muslimske familien Tajik flyttet også til midt i bedehusland.
Bedehuset var en arena de skjønte. Klubben forsto de seg ikke på.
— Hada Tajik om foreldrene
– Noen kan kanskje synes det var rart at foreldrene mine valgte å bosette seg i Bjørheimsbygd. Det var mye synlig religion. Kirke og bedehus, men det hadde mor og far et veldig avslappet forhold til. Jeg gikk i den lutherske barnehagen. Og foreldrene mine ville heller at jeg gikk på bedehuset enn ungdomsklubben rett ved siden av. Bedehuset var en sosial arena de skjønte. Klubben forsto de seg ikke på. Dansegulv, blinkende lys og kanskje en røykmaskin. Hvorfor skulle ungdommen gå dit på en fredagskveld?
– Mange troende og synlig religion var ikke noe man tenker mye over under oppveksten. I ettertid har jeg innsett jeg at det var veldig mye mer enn mange andre ungdommer i Norge vokser opp med. Men dette er Norge. Bjørheimsbygd er et typisk lite sted i Norge. Dette er mer Norge enn store deler av Oslo er. For meg var det en fin bagasje å ha med seg. Hadde jeg hatt en annen oppvekst, ville alt dette vært fremmed for meg, sier Hadia, som synes bakgrunnen har hjulpet henne i å utforme politikk.
– Jeg har fått en bredere forståelse. I tillegg er det jo morsomt at jeg, som muslim, mer enn en gang har forklart partikolleger hvordan en gudstjeneste i kirken foregår, sier hun og ler.
[ Etter et halvt år, kom en dame bort til Prableen og sa at det var synd hun hadde overlevd (+) ]
Men Hadia kjente også på at hun ville ut i den store verden. Etter hvert som hun ble ungdom, ble Bjørheimsbygd et lite sted.
– Det var ganger jeg ikke kunne vente på å komme meg bort. Jeg kjente også på at jeg skulle ønske det var andre med same etnisk bakgrunn som meg. Noen å snakke om den siste Bollywood-filmen med, musikk eller pakistansk mote. Det hadde jeg ikke. Ja, det var jenter i Stavanger by, men de var annerledes igjen. De sa skole, mens jeg sa «skule», og de lo av dem som sa «skule». Og de var mer opptatt av hva andre i det pakistanske miljøet mente de burde gjøre.
Drømte seg bort
Som liten satt Hadia på bruskasser i foreldrenes butikk og drømte seg bort mens hun egentlig skulle hjelpe mor med å prise varene. Hun leste magasiner og aviser.
– Jeg drømte om å være journalist. Fortelle viktige historier. Hjemme sto TV-en på flere språk hele tiden. Jeg kunne se Christiane Amanpour på CNN og tenkte at det var utrolig stas. Tenk å få lov til å rapportere fra hele verden. Min drøm var å bli en politisk-, nyhets- eller krimjournalist. Og etter en stund ville jeg kanskje få lov til være debattredaktør, og avgjøre hvilke stemmer og tema som skulle settes på dagsorden.
Som ung skrev Hadia utallige leserbrev til lokalavisen Strandbuen og Stavanger Aftenblad.
– Jeg var nok mer politisk enn jeg var klar over selv. Politisk på en apolitisk måte. Jeg var opptatt av samfunnet, men hadde ikke en klar oppfatning om at det var politisk det jeg skrev.
Foreldrene oppmuntret henne, selv om de ikke alltid var enige i det hun skrev.
– Heretter kan du lese mine meninger i avisen
– Pappa pleide alltid å rose innleggene mine. En gang hadde jeg skrevet om noe han var saklig uenig i. Det var godt innlegg, men feil etter hans mening. Da hadde jeg svar: «Det er din mening. Heretter kan du lese mine meninger i avisen» hadde jeg sagt – mens pappa humret inni seg. Jeg kan ikke huske det helt, men det høres ut som det er noe jeg kunne sagt i slutten av ungdomsskolen.
Hadia ler igjen med den lett gjenkjennelige latteren.
For foreldrene var det viktig at barna deres skulle få gode, trygge jobber.
– Lege er noe som samfunnet alltid trenger, liksom. Min bror ble jo lege. Mor synes jeg skulle bli tannlege. Det er alltid tenner som må fikses. Men det hadde jeg ikke lyst til. De var skeptiske til at jeg ville bli journalist, men de så også at jeg var så engasjert og støttet det.
Hun var bestemt på å bli journalist. Da kunne hun ikke være medlem i Ap. Hun meldte seg ut for å være uavhengig, og jobbet for flere mediehus.
En dag i 2006 fikk hun plutselig spørsmål om hun ville være politisk rådgiver for Bjarne Håkon Hanssen, som da var arbeids- og inkluderingsminister.
– Det kom uventet. Spørsmålet kom en fredag. Svaret måtte gis mandag klokken 09.00. Jeg var i tvil. Dersom jeg takket ja, så jeg for meg det kunne bli vanskelig å gå tilbake til journalistikken. Samtidig visste jeg at ingen noensinne ville spørre meg igjen dersom jeg takket nei.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I 2008 ble hun politisk rådgiver for daværende statsminister Jens Stoltenberg. Året etter ble hun valgt inn på Stortinget. Fra 2012 til regjeringsskiftet var hun kulturminister som 29-åring. Den yngste statsråden noensinne.
– Egentlig tok det lang tid før jeg innså at jeg var politiker. Jeg tenkte masse på om jeg hadde valgt riktig. Jeg hadde alltid lyst til å være den som stilte spørsmålene. Jeg så ikke for meg å være den som måtte stå til ansvar.
Det handler også om hvor Hadia kommer fra. Hun var vant med å være en del av røkla. Være i opposisjon.
– Å stå på en scene hvor folk i salen så på meg som Staten, makten og en representant fra myndighetene var uvant. Den med ansvaret. Det tok tid, flere år, før jeg innså at det er politiker jeg er. Mentalt var det en vanskelig overgang.
– Det er jo en vanvittig ting å be folk stemme på en. Stille til valg. Be om folks tillit, slik at jeg kan utforme politikk for dem, når man tenker på det.
Hvorfor Arbeiderpartiet?
Hadia ble politisk interessert i forbindelse med lokalvalget i 1999. Hun gikk på Strand videregående skole. Det var brosjyrer og paneldebatt. Politikk var noe alle snakket om. Hadia ville vite mer og samlet alle partibrosjyrene for å studere dem nøye. Hun eliminerte seg fram til Arbeiderpartiet.
– Selv om jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet tenkte jeg aldri at jeg skulle drive med politikk. Eller blir politiker. Det hørtes bare kjekt ut å være med. Jeg ville lære mer. Egentlig hadde jeg ikke begrep om hva det betydde å være politiker. Det var ikke noe man ble.
Var det noe Hadia hadde fått meg seg hjemmefra, fra sine hardtarbeidende foreldre i industrien og butikken, som gjorde at Arbeiderpartiet ble hennes parti?
– Det jeg fikk med meg hjemmefra var mest usagt. Verken mor eller far sa høyt at de stemte Ap, selv om far i ettertid har sagt at han gjorde det. Jeg fikk med et verdigrunnlag uten at Arbeiderpartiet ble nevnt.
Storebror Ali valgte senere å melde seg inn i Høyre. Hadia smiler lurt.
– De er heldige som har fått bror min. Han er hardtarbeidende og dyktig. Men når vi samles rundt middagsbordet går det i lite politikk. Tipper det er likt som hjemme hos de fleste. Bompenger for eksempel. Vi diskuterte bommen som kom rett ved der foreldrene mine bor. Ikke så mye mer enn det.
Livet som Midtøsten-ekspert: – Så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint (+)
Økonomiske forskjeller
Kjernesakene til unge Hadia var skole, utdanning og antirasisme. Konkrete saker. 38 år gamle Hadia, som ble mamma i januar 2021, har andre kjernesaker.
– I dag er det ikke så konkret, som gratis skolebøker. Nå er kjernesaken min å få ned de økonomiske forskjellene på folk. Fordi jeg ser hvor mye det har å si for folks muligheter om de kommer fra en familie der foreldrene tjener penger for å gå på jobb, og de som tjener penger på å ha penger.
– Mindre forskjeller på folk gjør at produktiviteten går opp. Å investere i folk er den viktigste investeringen Norge kan gjøre for vår framtid.
Hadia blir engasjert. Og politisk. Voksende ulikheter er mer truende enn folk tar innover seg. Hun irriterer seg over koronapakker uten betingelser. Høye lederlønninger, bonuser og rike som får mer.
Arbeiderpartiet snakker om vanlige folk. Hvem er vanlige folk og hvem er de rike?
– Vanlige folk er de som tjener sine penger på å gå på jobb. Skillet går mellom dem og de som tjener penger på å allerede ha penger. De siste årene har det stadig blitt lettere å tjene penger på å ha penger, forklarer Hadia.
Statsminister for en uke
– Dersom du fikk være statsminister for en uke, og fritt gjøre hva du ville – hva hadde du gjort?
Hadia smiler lurt og sier hun har fem punkter:
– Det første jeg hadde gjort er å gjøre det billigere å være småbarnsfamilie. Redusere maksprisene i barnehagen med flere tusen kroner. Gratis SFO for førsteklassinger. Man har begynt i Stavanger, men det ville jeg rullet ut i hele landet.
– Det andre jeg ville gjort var å endre arbeidsmiljøloven slik at det ikke lenger er lov ansatte folk i midlertidige stillinger uten at det er en spesiell grunn. Midlertidige stillinger til midlertidige oppgaver, ikke midlertidige stillinger til faste oppgaver.
– Det tredje er at de rikeste må betale mer skatt. Høyreregjeringen har gitt 30 milliarder i skattekutt gjennom de siste årene. Tenk hva man kunne gjort med de pengene. Når samfunnet har lagt til rette for at folk kan skape personlig rikdom, så må fellesskapet få noe tilbake. Infrastrukturen de bruker, skolen de gikk på. Det er bare rett og rimelig at de betaler tilbake også.
– Det fjerde og femte punktet måtte jeg hatt mer enn en uke på å få til. Da ville jeg satt i gang statlige initiativer og eierskap på for eksempel hydrogensatsingen og mineralutvinning i bakken ved Egersund, som kan være verdt 300 milliarder kroner om man gjør industri av det. Staten må ta eierskap, slik vi gjorde med Equinor.
Hadia kikker på klokken, og signaliserer at det snart er på tide å gå tilbake i feriemodus. Kristian, som har vært ektemannen hennes siden 2019, skal ut på sjøen og sjekket garnet. Kanskje savner den halvt år gamle Sofia mammaen sin.
Å bli mamma
– Hun er veldig sosial og søker kontakt hele tiden. Det er fantastisk fint å være mor.
Svangerskapet var ikke uten problemer. I september i fjor fikk Hadia påvist blodpropp i lungene.
– Det er alvorlig. Har man uflaks, dør man. Jeg hadde flaks. En legevenninne sa jeg måtte dra til legen. Det var godt. Ellers hadde jeg nok ikke gjort det. Man blir jo svimmel når man er gravid. Det er vanlig, tenkte jeg. Skummelt og vondt, men heldigvis gikk det fint.
Nå ser hun fram til å følge datteren gjennom livet.
– Det viktigste jeg kan lære datteren min er å være sterk og fri. Det er min største oppgave. Så må jeg tåle at hun tar egne valg og prioriteringer som jeg ikke ville gjort. Det er helt greit, så lenge hun føler seg sterk og fri.
