Jann Post fra NRK-sporten valgte et lettere liv

I juli var Jann Post kommentator under Bislett Games. Vi kjenner ham som stemmen bak løpene til Karsten Warholm, Jakob Ingebrigtsen, Therese Johaug og de spennende duellene i «Mesternes mester».

Men for ti år siden var Post kommet til et sted hvor han ikke kjente seg selv igjen. Der og da skjønte han at han måtte legge om livsstilen.

Det skjedde i Lahti, der NRKs mann var på plass for å kommentere langrenn. På hotellrommet fant han en badevekt. Han hadde ikke veid seg på mange år. 30-åringen hadde fortsatt et selvbilde om at han var i god form, etter mange år med langrenn i oppveksten.

Han gikk på vekten. Den stoppet på et tresifret tall.

– Det var et sjokk. En skikkelig vekker. Jeg veide 0,1 tonn. Det hadde jeg ikke trodd.

Kort tid etterpå var Jann Post i Alpene for å kommentere Tour de Ski. Fordi sidekommentator Thomas Alsgaard var blitt syk, ble Post sendt på ski opp monsterbakken dagen før løpet, med kamera på slep.

– Det var helt forferdelig allerede etter et par hundre meter. Det hjalp ikke å ta pauser heller. Har det virkelig gått så langt? tenkte jeg. Dette er jo ikke meg. Det kan ikke være meg.

---

Vendepunktet: Jann Post

• Alder: 40
• Familie: Gift med Anne, far til Syver (4) og Sander (7)
• Bosted: Råholt på Romerike
• Yrke: Kommenterer langrenn og friidrett og Mesternes mester på Nrk, driver også podkasten I det lange løp
• Meritter: Har løpt New York Maraton på 2.32.53 og ti km på 32.39
• Aktuell: Skrevet boka Ett steg foran (Vigmostad Bjørke, 2021)

---

Depressive tanker

Der og da innså Jann Post at han hadde latt det bli en vane å ta tre øl og treretters middager de fleste kveldene han kom til hotellet etter stressende dager på jobb. Ja, at disse avstressingsmiddagene rett og slett var blitt dagens høydepunkt.

– Mellom de intense arbeidsperiodene på jobb, pleide jeg som regel å kollapse på sofaen. Jeg følte at jeg ikke hadde overskudd til å trene. Det medførte gjerne litt halvdepressive tanker. Var det sånn livet skulle være? Skal det virkelig være sånn resten av livet?

Han bestemte seg der og da. Han skulle begynne å trene igjen.

[ Daniel-André Tande: Skihopper med høydeskrekk. Selv kaller han det dobbelt adrenalinkick (+)  ]

– Jeg hadde ingen tanker om å prestere noe som helst. Ville bare ha en kropp som fungerte. En kropp som var i form.

Første steg var å si ja takk til absolutt alle muligheter til aktivitet. Gå trapper, sykle, spille innefotball, trene styrke. Kjapt inngikk han også et veddemål med en kompis – og laget en lukket gruppe på Facebook – der de telte antall treningsøkter resten av året.

Jeg tror alle mennesker har godt av å oppleve mestring og framgang. Barn gjør det hele tiden. Men som voksne er det sjelden man begynner med noe nytt. Man havner i en tralt.

—  Jann Post

– Jeg trengte det for å klare å bryte de dårlige vanene jeg hadde lagt meg til. Det var tungt å sveive i gang. Men allerede etter et par uker begynte jeg å merke at det gikk mindre tungt. Og da jeg gikk på vekta etter et par måneder, hadde jeg allerede gått ned ti kilo. Da begynte hjulet å rulle mer av seg selv.

Enorm glede

Post forteller at han begynte å tenke over hvor fantastisk og tilpasningsdyktig kroppen er. Hans faglige blikk på sport endret seg også, etter hvert som han opplevde endringene på sin egen kropp.

– Jeg tror alle mennesker har godt av å oppleve mestring og framgang. Barn gjør det hele tiden. Men som voksne er det sjelden man begynner med noe nytt. Man havner i en tralt. For meg brakte den nye livsstilen med seg en enorm glede. Det var så gøy!

[ Alexia Bohwim med ny sjokkbok: – I dag er Frogner blitt griseharry. Og jeg klandrer eiendomsinvestorene (+)  ]

NRK-kommentatoren hadde absolutt ingen tanker om at han skulle konkurrere igjen. Men da Thomas Alsgaard spurte om de skulle løpe New York Maraton, var det ikke lett å si nei.

– Han er en barndomshelt for meg, så svaret ga seg selv, ler Post, som i løpet av få år gikk fra å slite med å løpe noen få hundre meter til å bli beste nordmann i New York Maraton, da han løp på 2.32.53 i 2017.

Til sammenligning: Grete Waitz løp på 2.32.30 da hun satte ny verdensrekord i den samme løypa i sin debut på distansen i 1978.

Fornøyd ektemake

De som vil høre mer om hva Jann Post har lært om løping kan lytte til hans podkast I det lange løp – noe om lag 50.000 nordmenn gjør ukentlig. I dette intervjuet forteller han mer om hvordan han endret livsstil – og han deler sine tanker om at fedme er blitt en folkesykdom.

– Men først: Hvordan reagerte omgivelsene dine?

– Kona mi er fysioterapeut, så hun syntes det var en veldig god ide. Hun så jo at jobben var i ferd med å sluke meg. Hun merket nok ganske fort at jeg ble blidere, mer medgjørlig og rett og slett gladere i livet. Det er klart det påvirket relasjonen vår.

Jeg bruker mindre tid per uke på trening enn det gjennomsnittsnordmannen bruker på å strømme filmer og serier på TV.

—  Jann Post

– Og kollegene?

– Der har det vært en veldig holdningsendring. Før var det sånn at de journalistene man møtte i hotellobbyen klokken sju om morgenen, de var på vei hjem fra byen. Nå er det sånn at de man møter i lobbyen så tidlig, de er på vei ut for å få seg en treningsøkt før jobb.

[ Slik fikk Jorunn (46) ned kolesterolnivået – uten å droppe fredagstacoen (+)  ]

– Har du blitt en bedre kommentator?

– Jeg har i alle fall fått mer overskudd. Og mer forståelse for hva som kreves av dem jeg kommenterer. Det er lett å ta ting for gitt når man ser store stjerner prestere gang etter gang. Men når man trener selv, så vet man jo mye mer om alle hverdagene mellom hvert høydepunkt, hvor mye innsats som legges ned og hvor mye tvil de har i seg når de står på startstreken.

– Hvordan får du tid til å trene så mye?

– For det første: Jeg la om livsstilen før jeg fikk barn, og det var en lykke. Det ville ikke vært like lett å få inn sånne vaner etterpå. Men jeg er sikker på at jeg kan være en mer tilstedeværende og aktiv pappa nå enn jeg var før da jeg lot helsa bare skure og gå. For det andre: Jeg bruker mindre tid per uke på trening enn det gjennomsnittsnordmannen bruker på å strømme filmer og serier på TV.

Store ord

Hver mandag gir mobilen til Jann Post beskjed om hvor mye tid han har brukt til ulike aktiviteter siste uka. Han blir alltid litt satt ut når han ser hvor mye skjermtid han logger.

– Det er en enorm tidstyv. De som sier at de ikke har tid til aktivitet, de bør legge fra seg skjermene sine.

– Det høres så lett ut når du sier det?

– Ja, men det er viktig. Jeg pleier å sitere en amerikansk trener som sa følgende: Hvis trening gjør alt annet i livet litt lettere, hvorfor gir man ikke da trening førsteprioritet? Det er jo ganske opplagt egentlig. Det gjelder å ikke nøle, men sette i gang. Gamle vaner brytes ved å lage nye.

Post siterer også forfatteren og legen Ole Petter Hjelle, som har sagt at hvis trening var en pille, så ville alle tatt den. De positive virkningene er enorme, og bivirkningene er minimale.

– Du brenner for dette?

– Ja. Det har jo forandret livet mitt. Jeg har fått bedre mental helse. Jeg har funnet tilbake til meg selv. Det er store ord. Men det er sant.

[ Kommentar: Sykdommen min ble trendy og jeg elsket det  ]

– Hvordan kan man formidle dette uten å utløse skam hos dem som ikke får det helt til?

– Det har jeg tenkt en del på. Jeg er nok litt preget av at jeg omgås folk som har et litt skakkjørt bilde av hva det vil si å være i form. Samtidig har jeg hørt fra mange som sier at de lettere kan identifisere seg med meg enn med topputøverne. Jeg var jo en helt vanlig fyr som stressa for mye, spiste for usunt og som var blitt inaktiv.

– I NRK-produksjonen Eit feitt liv diskuteres det om fedme er en sykdom?

– Det er helt klart at vi alle har forskjellig utgangspunkt. Og at det viktigste er å komme dit at man er fornøyd med den kroppen og det livet man har. Men jeg ser jo i serien at programleder Ronny Brede Aase sier at han drikker 30 halvlitere i uka. Da er det ganske lett å påpeke at dette er mulig å gjøre noe med.

Jann Post synes det er vrient å snakke om fedme uten å tråkke på andres tær. Det er så mange grunner til at folk er overvektige:

– Noen er livsnytere og happy med å være store. Det er helt fint. Men mange sliter fysisk og mentalt. De vet jo at overvekt øker risikoen for sykdom og reduserer livslengden. Men de klarer ikke å gjøre noe med det. Det er en ond sirkel.

Jeg ser det på meg selv når jeg er stressa og opplever kjipe ting. Da går jeg og sluker kokesjokoladen eller lørdagsgodteriet til ungene. Jeg er ikke noe bedre enn andre, men jeg kjenner mekanismene – og jeg har klart å endre noen av vanene.

Hjernen vår elsker jo vaner, og dette er det viktig å utnytte. Bryter man en god vane i 2–3 dager, så er det allerede tungt å starte opp igjen

—  Jann Post

Vrangforestilling

Post mener at nesten alle voksne mennesker har for lite bevegelse i livet sitt. Vi er skapt for bevegelse, og da er det ikke så rart at det går ut over humøret når vi ikke beveger oss.

– Mange tror at de må trene veldig hardt, men det er en felle. Jeg anbefaler å legge lista lavt, da får man mestringsfølelse. Spenner man buen hardt, enten treningsmessig eller kostholdsmessig, går man på en smell. Det er ikke resultatet om åtte uker som teller – selv om overskriftene i avisene handler om det, og det irriterer meg veldig – men den vanen du har om ti år.

Post innrømmer at han led av denne vrangforestillingen selv. Han vokste opp med Bjørn Dæhlie som guru, han så hvordan langrennskongen krysset målstreken i ørska og han trodde at det var sånn det skulle være. Resultatet: Post begynte å grue seg til treningene.

– Dette har endret seg, og heldigvis har vi fått nye idoler. I TV-serien «Team Ingebrigtsen» kan vi se hvordan far og trener Gjert hele tiden holder igjen når sønnene hans vil trene hardt. Det er bra.

[ Livet som Midtøsten-ekspert: – Så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint (+)  ]

Sjeleglad

Den profilerte NRK-reporteren jobbet i sommer med et av årets høydepunkter: Bislett Games. De to neste ukene fulgte i rask rekkefølge Diamond League-stevnene i Stockholm, Monaco og London – før verdenseliten reiste til Japan og OL i Tokyo.

– I en sånn tøff arbeidsperiode er jeg sjeleglad jeg har fått gode treningsvaner. Hjernen vår elsker jo vaner, og dette er det viktig å utnytte. Bryter man en god vane i 2–3 dager, så er det allerede tungt å starte opp igjen. Det samme skjer motsatt vei. Så når jeg ikke får gjort alt jeg vil, prøver jeg i alle fall å gjøre litt. Om jeg så må gjøre det klokka 06 om morgenen eller 11 om kvelden. Det holder vanen ved like.

NRK har et bredt nedslagsfelt og Post får mange henvendelser fra folk som søker råd. Han har fått innblikk i mange livsstilsendringer som har vært mye større enn hans egen.

– Å få delta i andres mestringsopplevelser, og være en liten bidragsyter, det gjør meg glad. Samtidig er jeg jo klar over at sport på TV kan virke passiviserende. Likevel tror jeg at de store sportsbegivenhetene er viktige, vi har sett det nå under pandemien. De står igjen som viktige fellesarenaer og kulturbærere. De samler oss.

Saken er først publisert i Vårt Land.