Bjørn skrev islamkritisk blogg. Så endret han mening: – Vi var bare vanlige folk som skrev i vei

Selv om han aldri var i nærheten av de mer ekstreme antiislamske bloggerne på nettet i 2011 har forfatter og samfunnsdebattant Bjørn Stærk endret mening om mye av det han blogget om tidligere.

– Når jeg endrer mening om noe så tror jeg det er fordi jeg oppdager at de jeg trodde jeg først var enig med er helt gale, sier Bjørn Stærk. Vi møtes hjembyen hans Halden, og Bjørn, som er blitt politisk grønn, ankommer selvfølgelig restaurant Bryggerhuset på sykkel.

[ Hvordan forebygger vi radikalisering i Norge? Tore Bjørgo har kanskje svaret ]

Glad i en god krangel

Til daglig jobber Bjørn Stærk som programmerer. Men han har alltid likt å diskutere. På nittitallet var han aktiv i det såkalte BBS-miljøet, et nettverk av digitale diskusjonsforum på nittitallet som døde ut da internett kom. Etter det ble det naturlig for han å starte egen blogg, med aktivt kommentarfelt.

– Det var direkte og kjapt, uten den lange prosessen som det er å skrive et avisinnlegg. Og jeg syntes det pekte mot en mer spennende mediehverdag som var mer ufiltrert, råere, litt mindre formell, oppstyltet og selvhøytidelig som de som skrev kronikker i avisene. Vi var bare vanlige folk som skrev i vei, liksom.

[ Med rop om «Frihet! Frihet» trosset over 100 smittevernreglene og marsjerte opp Karl Johan. Hvorfor? ]

Vanlige folk

Han så fort at bloggene kunne bli seriøse og verdifulle, og likte at det var et sted man kunne holde kontakten med folk som ikke tilhørte journalistmiljøet.

– Det er jo folk i din omgangskrets som styrer og fyller avissidene. Da blir man kanskje blind for perspektivene til folk som har mye å si, men som driver med noe helt annet, som jobber med noe annet enn journalistikk og bor et helt annet sted enn Oslo. Det syns jeg var fint at bloggene åpnet for.

Etter 11. september at det ble det skikkelig fart på bloggen til Stærk.

– Jeg skrev om krigen i Afghanistan og Irak og krigen mot islamistisk terror som jeg støttet aktivt. Målet var å bygge opp en form for saklig islamkritikk, og slike islamkritiske «krigsblogger» var en sjanger i bloggmiljøet på den tiden. Folk var veldig engasjerte.

– Vil du kalle det du skrev for kontrajihadistisk?

– Nei, jeg var islamkritiker. Kontrajihadisme er en betegnelse på den grenen av islamkritikk som fortsatte med Fjordman og det miljøet Breivik leste. I starten var det mest det at jeg opplevde at det fantes noe som het islamistisk terror. Oj, finnes det muslimske ekstremister, liksom? Det var en fortelling som ingen hadde fortalt meg. Så jeg prøvde å bruke bloggen som et graveverktøy, begynte å grave på nettet selv. Der fant jeg masse spennende som jeg begynte å blogge om.

[ Kunne jeg blitt en konspirasjonsteoretiker? ]

Ned i kaninhullet

Han oppdaget at det var en hel verden av nettsteder der folk skrev om ting som fram til da hadde vært ukjent for han.

– I den aller første fasen var jeg bare nysgjerrig på en god måte og tenkte: nå går jeg bare og ser hva om finnes der ute. Og jeg fant obskure nettsteder og artikler folk hadde lagt ut fra hele verden som jeg skrev om på bloggen.

– Hva ønsket du å oppnå?

– Jeg hadde ingen klar agenda, annet enn at jeg ville lære mer om hva denne ekstremismen gikk ut på og hva som var motivasjonen. Det syns jeg var en bra måte å bruke bloggen på.

– Det startet med et problem, det skumle som kunne skje. Og så var det å se på forskjellige veier man kunne gå for å finne ut av det. I det miljøet som var aktive både norske og internasjonale blogger den gangen har alle gått veldig forskjellige veier siden.

– I det miljøet som var aktive både norske og internasjonale blogger den gangen har alle gått veldig forskjellige veier siden.

—  Bjørn Stærk, blogger og skribent

Innvandringskritisk

Mot norske mainstream-medier ble Bjørn Stærk etter hvert mer og mer sarkastisk.

– Jeg skrev «dinosaurene som vandrer rundt i norske avisredaksjoner» og følte en voksende avstand mellom det jeg satt og gravde fram og det som sto på trykk i norske medier.

– Hva da?

– Det handlet delvis om innhold, men også mye om vinkling. Jeg tror fortsatt at den oppfatningen ikke var helt feil. Kanskje var det vanskelig for mediene å ta tak i muslimsk ekstremisme fordi man ikke ville fyre opp under rasismen, og fryktet for selv å bli oppfattet som rasistiske. Jeg syntes det virket som om det var et spøkelse de ikke ville vekke.

I kommentarfeltet ble det diskutert ivrig, folk som Øyvind Strømmen og Fjordman var ivrige. Selv om Bjørn Stærk tok et oppgjør med det han oppfattet som Fjordmans islamhat var han kritisk til norsk innvandringspolitikk.

– I utgangspunktet ikke veldig kritisk, men skeptisk til tempoet etter hvert. Jeg begynte å stille spørsmål ved om det krevde en så radikal kulturell omstillingsprosess for folk at konflikter ville bli uunngåelige. At vi ville få parallellsamfunn, integreringsproblemer, folk som havner utenfor. En god del av det jeg var bekymret for var det folk tar for gitt i dag.

Vendepunktet

Bjørn Stærk hadde tro på ytringsliberalismen og mente det beste var å la alle slippe til. Men etter hvert begynte han å tvile på teorien om troll som sprekker i sola.

– Å møte reaksjoner fra folk som var ordentlig antiislamske skremte meg, sier Bjørn Stærk.

– Å møte reaksjoner fra folk som var ordentlig antiislamske skremte meg, sier Bjørn Stærk.

—  Bjørn Stærk

– Da jeg satt i gang kommentarfeltet på bloggen og skrev om krigen mot terror så dukket det veldig gærne folk opp. Folk som du trodde du var enig med, men som ender opp med å si og mene ting som er helt spinnvilt.

– Som hva da?

– Ta meningene til Fjordmann, han var mer apokalyptisk i sin tilnærming, litt sånn ja nå kommer Sverige til å kollapse om fem år og så videre. Vi krangla mye om det. Det var for ekstremt for meg, jeg hadde mer til felles med folk i Document-miljøet, de virket mer jordnære. Men i dag har vi alle gått veldig forskjellige veier.

[ Beboere i Hausmannsgate bekymret for Christian Ringnes-kjøp  ]

Rollebytte

Etter 22. juli syntes Bjørn Stærk at de aller fleste var for feige til å diskutere innvandringspolitikk.

– Men det stemmer jo ikke, for den debatten er vel egentlig bare blitt tatt opp mer enn noensinne, sier han.

– Mye av det mest radikale jeg skrev i bloggen om innvandring og integrering den gangen er blitt veldig mainstream nå, mens det er noe jeg selv ikke står for lenger.

Han synes det er en rar følelse å se at rollene er byttet om.

– Når jeg endrer mening om noe så tror jeg det ofte utløses av at jeg oppdager at de jeg trodde jeg var enig med er helt gale.

– Hvordan da?

– Da jeg startet som islamkritiker så var det fordi jeg tenkte at ok, nå skal jeg snakke om de mørke sidene ved islam. Så kom det svar fra folk som sier, ja islam er som nazisme og derfor må vi forby koranen. Men stopp nå litt, det der var jeg jo ikke med på – og så begynte jeg å krangle med dem isteden.

Ytringsfrihet

Han ble tidligere omtalt som ytringsliberalist, og i 2013 ga han ut boka «Ytringsfrihet. Pro et contra». I 2019 ga han den ut på nytt, med tittel «Ytringsfrihet annotert. En kranglete bok om krangling», denne gang med det han kaller «irriterte kommentarer i margen» – overalt der han har skiftet mening. For, siden 2013 har han endret politisk ståsted og dermed også meninger om mye, blant annet ytringsfrihet. På bloggen skriver han: «Alle liker ordet ytringsfrihet, men ytringsfrihet i praksis er mørkere og vanskeligere. Iblant er det de som lyver og hater som vinner debattene. Burde de vært stengt ute? Eller bør vi ønske dem velkommen?»

– Du er ikke lenger ytringsliberal?

– Nei. Nå er det heller blitt en merkelapp på de jeg kritiserer, smiler han. Han tror ikke lenger at vi trenger alle ytringer eller at troll nødvendigvis sprekker i sola.

– Det er vanskelig å si noe generelt om ytringsfrihet. En debatt kan ha en verdi for meg personlig, men det betyr ikke at den har en verdi for samfunnet. Er det viktig at den foregår på debattsiden til for eksempel Dagsavisen? Ikke nødvendigvis. Men, det er ikke det samme som at folk blir kneblet.

[ Rødt, svensk skjerf rundt halsen på Trump-tilhengeren som stormet Kongressen blir dokumentarfilm ]

Mistet troen

En av de store sakene som har fått han til å endre oppfatning om er klimaspørsmålet. Han klarte ikke forene den med markedsliberalismen og ble derfor grønn isteden.

– Er det pinlig å skifte så totalt mening?

– Nei, og jeg prøver å unngå totalomvendelser. Første gang var jeg bare 16 år og mistet troen på gud. Jeg måtte forkaste alt jeg trodde på og bygge opp på nytt igjen. Det var ganske kjipt. Men etter å ha hoppet en del mellom ulike ståsteder har jeg bygget opp verktøy for å skifte mening i mindre steg.

– Hvordan fungerer det?

– Jeg prøver å sette av plass til motstridende tanker i hodet mitt. Etter å ha kvernet på det noen år, ser jeg kanskje at det jeg trodde før var avhengig av noe som ikke stemmer. Det var ikke helt feil, men premisset duger ikke. Jeg har bygget opp dette som en sjanger på bloggen min, å si sånn: «her er hvorfor det jeg skrev for tre år siden helt feil». Da oppleves det ikke som noe stort tap.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen.