Fire skjebner i det norske arbeidslivet

Høsten 2018 ble Live Glesne Kjølstad eier av en pizzasjappe. Hun stilte med aksjekapitalen på 30.000 kroner som måtte til for å starte Louis pizza på St. Hanshaugen fordi hun ønsket å hjelpe sin venn Sorab Abolfathi.

Han var iransk flyktning til Norge. Han hadde personnummer, fikk skattekort, sto i arbeidstaker- /arbeidsgiverregisteret, betalte skatt, hadde gjennomført videregående opplæring i Norge og holdt flere jobber forut for Louis Pizza.

I slutten av juli året etter kom betjenter fra Politiets utlendingsenhet inn på pizzasjappa og tok med seg Abolfathi. Han hadde ikke lovlig opphold i Norge, sa de. To dager senere var han sendt ut av landet, tilbake til Iran.

Louis Pizza måtte stenge dørene. Igjen i Norge satt Sorab Abolfathis søster Amanda og hennes datter Louisa, familiens øyensten og hun som ga navnet til pizzasjappa, og lurte på hva som hadde skjedd. Dette var bare starten på en lang prosess for en vantro Live Glesne Kjølstad.

Louis Pizza ble ilagt en bot på 25.000 kroner for å ha brukt ulovlig arbeidskraft. Den boten nektet Glesne Kjølstad å vedta.

– Jeg synes det var så horribelt. De har sendt ham i fengsel i Iran, og så kommer de og krever penger av oss etterpå, sa hun til Dagsavisen i vår reportasje om saken i august i fjor.

Saken endte derfor i tingretten, der aktor la ned påstand om en bot på 500.000 kroner. Kjølstad og Louis pizza ble frikjent, da retten ikke kunne se at hun, som styreleder, hadde handlet «grovt uaktsomt».

Statsadvokaten anket. I august i fjor var saken oppe i lagmannsretten. Aktor la ned en påstand om en bot på 500.000 kroner også denne gangen. Abolfathi fulgte saken fra Iran, der han levde i skjul. Han fortalte Dagsavisen om et liv i frykt.

Lagmannsretten så saken annerledes enn tingretten. Kjølstad og Louis Pizza ble dømt til å betale en foretaksstraff for langvarig overtredelse av utlendingsloven. Beløpet ble satt til 250.000 kroner.

Live Glesne Kjølstad la samme kveld ut en melding til sine venner på Facebook. Hun fortalte at dommen skulle ankes og ba om hjelp:

«I mellomtiden håper jeg dere kjøper så mye pizza dere orker, jeg kan ikke la denne sjappa gå konkurs.»

Hva skjedde etterpå, Live Glesne Kjølstad?

Det var ingen selvfølge, men i forrige uke fikk vi endelig vite at Høyesterett tar saken. Det var en enorm lettelse. Det er få saker som går gjennom til høyesterett, har jeg lært meg. Så jeg skjønner hvor bra det er. Saken vår skal opp der 25. mars, altså er det under to måneder til. Det blir deilig å bli ferdig med dette, uansett utfall. Om vi taper, får vi bare prøve å samle inn resten av pengene og betale boten. Men jeg håper virkelig ikke boten blir stående. Det handler ikke først og fremst om botsbeløpet på 250.000 kroner. Jeg frykter at dommen blir stående på grunn av presedensen det vil sette.

Jeg opplever at den loven vi ble dømt i lagmannsretten for å ha brutt, ble opprettet for å beskytte sårbare mennesker i en sårbar situasjon. For å hindre at de blir misbrukt av arbeidsgivere. I dommen i lagmannsretten ble loven brukt veldig annerledes. Nå straffes folk som prøver å hjelpe flyktninger eller andre som ikke har opphold i landet. Det er ikke å beskytte sårbare mennesker.

Jeg tror også dommen vil bidra til et enda vanskeligere arbeidsmarked for mennesker med mørkt utseende og utenlandsklingende navn. Hvis arbeidstakere må ringe UDI for å sjekke at alle med utenlandske navn har arbeidstillatelse, slik dommen legger opp til, blir terskelen bare høyere for å komme inn i arbeidslivet. Det er så mye som er betenkelig med dommen, synes jeg. Også størrelsen på boten, at beløpet kan øke såpass kraftig [fra opprinnelig bot på 25.000 til de 250.000 som ble fastsatt av lagmannsretten, journ.anm.] når man velger å prøve en sak for retten.

Etter at dommen falt i lagmannsretten, har jeg satt i gang en innsamlingsaksjon gjennom nettsiden bidra.no. Dels for å spre informasjon om saken, men også for å samle inn penger så vi kan klare å betale boten, selvsagt. Om den nå blir rettskraftig. Pizzasjappa går rundt, men vi er ikke akkurat en overskuddsbedrift. Så vi vil ikke klare å betale 250.000 kroner på egen hånd.

Vi har samlet inn 150.000 kroner hittil, så vi er godt over halvveis. Det har vært en stor opptur, må jeg si. Det er så hyggelig, jeg får så mange tilbakemeldinger. Det er mange som tar kontakt for å uttrykke støtte, for å bidra økonomisk, for å dele informasjon videre.

Mange spør hvordan det går med Sorab. Da må jeg dessverre si at det ikke går så bra med ham. Han lever i frykt, fortsatt i skjul, i Iran. Jeg har jevnlig kontakt med ham, og det er det også flere andre som har. Men han har det ikke bra. Heldigvis går det bra med Louisa og Amanda. Louisa blir fem til sommeren. Jeg får ikke sett henne så mye på grunn av korona, men vi holder kontakten. Jeg får små meldinger og bilder. Og jeg snakket med Amanda senest i dag. Hun tar norskkurs og har troen på framtida.

Nå håper jeg bare at vi fortsatt har en pizzasjappe og to færre mennesker i Nav-systemet etter 25. mars. Altså: Vi skal alltids klare å betale boten når så mange vil bidra, men jeg håper virkelig Høyesterett gir oss medhold. Da går pengene som er samlet inn til organisasjonene Noas og Mennesker i limbo. Jeg synes det hadde vært et fantastisk signal å gi pengene til dem i stedet for å betale en bot for å ha forsøkt å skape noe fint for mennesker i en vanskelig situasjon.

Vegar Rygh var i full jobb som elektriker i Stjørdal, noen mil nord for Trondheim. Tobarnsfaren studerte også til fagskoleingeniør på deltid. Da koronaen kom til landet, ble han permittert, som så mange andre.

Det var da sjokket kom: På grunn av at han studerte 25 skoledager i året, hadde ikke Vegar Rygh rett til dagpenger. Selv om han hadde jobbet og betalt skatt i tolv år, var han som student å regne, fastslo Nav. Ifølge etaten var man nemlig enten arbeidstaker eller student. Og det gikk en grense på maks 20 studiedager i året for en arbeidstaker før vedkommende endret status til student. Vegar Rygh ble mannen som studerte for hardt for Nav på grunn av fem fattige studiedager i året over grensa.

Det første Rygh tenkte da han fikk beskjeden, var: «Nå går jeg en spennende tid i møte.» Så ringte han banken.

– Jeg forklarte dem at det kom til å bli vanskelig framover, sa han til Dagsavisen da vi snakket med ham i en reportasje i mars.

Rygh har to døtre, som han endatil er alenepappa for. Den ene bor hos ham hele tida, den andre har han delt omsorg med mor for. Han har lån på rekkehuset han kjøpte for tre millioner kroner.

Rygh måtte redusere utgiftene. Han kunne ikke si opp abonnementet på Netflix eller på Spotify. Da ville døtrene gjøre opprør. Han røyker ikke, snuser ikke. Så det var ingenting å spare der. Han drikker «kanskje to øl i uka», så det var ikke så mye å hente der heller. Men det er mye å spare på å kutte de hverdagslige tingene. Ikke brus. Ikke kjøpe lunsj ute. Han begynte å spise tom fryseren.

Om mars 2020 var en vanskelig måned for Rygh og døtrene, ble april desto bedre. Oppdrag som var satt på vent, ble likevel igangsatt. Vegar Rygh fikk beskjed om at han måtte stille på jobb igjen. På grunn av den spesielt vanskelig situasjonen Rygh hadde kommet opp i, ble han prioritert blant de permitterte og fikk komme tilbake tidligere enn mange kolleger.

Det var ikke mange ukene Rygh gikk uten inntekt. Men det var nok til å sette en skikkelig støkk i ham. I april 2020 var han fortsatt bekymret for framtida. Hva ville skje med markedet? Det kom vel til å bli en brems i investeringene? Hva ville skje med jobben i sommer, når konsekvensene av det stengte samfunnet virkelig hadde fått bitt seg fast? Spørsmålene var der, hele tida.

Vegar Rygh hadde følt på usikkerheten, på frykten for en vanskelig framtid.

Hva skjedde etterpå, Vegar Rygh?

Jeg er fortsatt i arbeid. Så vidt. Det har vært veldig opp og ned med oppdragene den siste tida. Ting forskyves, andre oppdrag blir ikke startet opp. Men jeg er i jobb. Og jeg er fortsatt student. Til sommeren har jeg bare ett år igjen. Neste sommer får jeg den fancy tittelen fagskoleingeniør.

Jeg er faktisk ikke sikker på hvordan regelverket er for folk i min situasjon akkurat nå. Det endres jo fra uke til uke, så jeg er litt usikker på hvilke regler som gjelder. I verste fall kan jo det bety at jeg havner i samme situasjon om jeg skulle bli permittert en gang til: Uten rett til dagpenger. Det blir jo dumt, i så fall.

Vi har ikke helt fulgt opp den situasjonen jeg havnet i, ikke her lokalt, i alle fall. Vi hadde tenkt å drive saken gjennom forbundet, men det dukker jo hele tida opp nye saker. Det er så mange som trenger hjelp, og som trenger det her og nå. Så da blir det gjerne slik at de litt mer langsiktige perspektivene kommer i bakgrunnen.

Vi har jo sett nå hvor sårbart samfunnet vårt er. Et lite virus er alt som skal til før vi kneler ordentlig. Og så er det en del velferdsgoder som viste seg å ikke være så gode som vi kanskje trodde. Det viste jo mitt tilfelle. Samtidig er vi heldige som har de godene vi faktisk har. Det synes jeg vi skal tenke på, for dette er ikke goder som har kommet ramlende ned i hendene på oss. De er kjempet fram. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det hadde gått med samfunnet om vi ikke hadde hatt velferdsstaten.

Det løste seg jo helt greit for meg, heldigvis. Vi har vært i karantene på grunn av smitte i klassen til dattera som går i sjette klasse, men vi har helsa, og jeg har fortsatt en jobb å gå til. Det er mange andre det ikke har løst seg for, som har det mye verre enn oss.

Jeg fryktet jo at jeg kanskje måtte selge huset, og jeg måtte lære meg å bruke mindre penger over natta. Dessverre har jeg allerede rukket å glemme de nye sparerutinene mine. Men jeg og mine to døtre har det fint. Og kanskje blir vi fire om ikke altfor lenge? Jeg har funnet meg en kjæreste, som jeg håper kan bli samboer en dag. Selv om 2020 var et merkelig år, og mange slet og fortsatt sliter, kom det i alle fall noe godt ut av det for min del.

Maja og Simon Lotric hadde gjort som de hadde fått beskjed om i det felleseuropeiske arbeidsmarkedet: De dro dit jobbene fantes. Maja var utdannet økonom og jobbet i bank i hjemlandet, Slovenia. Simon hadde studert psykoterapi og hadde en ledende stilling innen salg av sportsutstyr.

De to møttes i hjemlandet i 2014 – en uke før Maja flyttet til Norge for å begynne å jobbe i Travel Retail Norway (TRN) på Gardermoen. Taxfreebutikken, på folkemunne.

De to merket at de ønsket å være mer sammen. Simon besøkte Maja to ganger i Norge før også han søkte – og fikk – jobb i TRN.

De to slo rot i Norge. De fikk to døtre, Isabella og Eva. De gjorde som nordmenn, både nye og mer etablerte, skal gjære: Maja og Simon tok opp boliglån og kjøpte seg inn i et boligprosjekt som var under oppføring. Begge hadde lært seg norsk, Maja litt mer enn Simon. Livet var som livet er for småbarnsforeldre i full jobb: Hektisk.

Så kom mars 2020, og landet stengte ned. Hele samfunnet ble rammet, men landets hovedflyplass hardere enn de aller fleste steder. TRN permitterte 1.200 av sine 1.250 ansatte på norske flyplasser, flest på Gardermoen.

Da vi møtte dem i juni i fjor, hadde Maja og Simon gått 15 uker hjemme på gården på Brårud i Nes kommune, der de leide en leilighet mens de ventet på at deres egen bolig skulle bli ferdig. 15 uker uten full lønn. 15 uker i uvisshet.

Lavinntektsfamilier var overrepresentert blant dem som mistet jobben da krisen rammet. Dårlig likviditet var en annen indikator på om du fikk beholde jobben eller ikke. Sannsynligheten for å miste jobben var klart høyere om også ektefellen led samme skjebne. Familier med barn var noe mer utsatt enn familier uten barn. Innvandrere var mer utsatt enn øvrig befolkning.

Rent kulturelt tilhører Maja og Simon et sjikt som har greid seg godt gjennom krisen: Den utdannede middelklassen. Men Maja og Simon er innvandret. Det gjorde dem ekstra sårbare. De mangler nettverket mange av oss andre har, og de kjenner mekanismene dårligere enn mange andre. De kom til landet for å gjøre en konkret jobb. Nå var den jobben plutselig borte.

I stedet for å jobbe, hadde Maja og Simon gått oppå hverandre på gården på Brårud i 15 uker.

15 uker uten full lønn.

15 uker i uvisshet.

Kunne det bli 15 uker til? Eller enda flere?

Hva skjedde etterpå, Simon Lotric?

Jeg er litt sliten, merker jeg, men ellers er ting ok. Jeg tenker litt sånn: Det som skjer, det skjer. Alt er veldig usikkert. Både Maja og jeg er fortsatt permittert fra jobben på flyplassen, men nå er i alle fall permisjonsordningen utvidet til 1. oktober. Da blir vi ikke sagt opp, i det minste.

Jeg har lunsjpause nå, fra den ubetalte praksisstillingen jeg har fått gjennom Nav. Jeg jobber på en kafé to dager i uka og har fått hjelp av Nav til å gå på norskkurs. Så jeg har heldigvis litt å gjøre, og jeg blir bedre i norsk.

Maja har også fått plass i et program for utenlandske arbeidstakere i Norge. Hun går et kurs på seks måneder og har fått en egen mentor. Det er veldig bra. Det er et opplegg for utenlandske arbeidstakere med høy utdanning, så de kan videreutdanne seg og tilpasse seg nye jobber. Planen er at Maja skal kunne jobbe i en bank eller lignende etter de seks månedene. Hun har også fått tatt norskkurs på nivå B2 [«Test i norsk – høyere nivå», som kvalifiserer for studier i Norge, og som gjerne etterspørres for å bruke en høyere utdannelse fra et annet land i Norge, journ.anm.]. Det er veldig bra.

Vi fikk da også flyttet inn i vårt nye hus til slutt, selv om det ble litt vanskelig siden vi begge var permittert. Banken dro litt på det. Det var en vanskelig tid, vi måtte flytte tre ganger før vi endelig kunne flytte inn i det nye huset vårt. Utbygger ble forsinket, så vi måtte bo på hotell. Så bodde vi hos en venn, og så leide vi Airbnb. Men til slutt gikk alt fint. Vi fikk seks avdragsfrie måneder av banken, så det løste seg. Nå i februar må vi begynne å betale avdrag. Det blir jo litt vanskelig, vi lever på mindre penger enn da vi begge jobbet.

Vi er nede i kanskje 60 prosent av den lønna vi hadde tidligere. Så vi er forsiktige med hva vi gjør med penger. Det blir å betale regninger og kjøpe mat. Men vi har det ikke så ille. Det er mange som har det verre enn oss.

Det er mentalt tøft å leve i usikkerhet. Og det finnes nesten ikke jobber å søke på. Jeg tror det blir lettere å finne jobb når vi endelig kommer tilbake på jobb. Alle bare venter og venter nå, alt står stille. Men vi kan i alle fall bruke tida til å bygge mer kompetanse, så vi kanskje kan søke andre jobber når dette er over. Om vi ønsker det. Jeg må rose arbeidsgiveren vår. De vet jo ikke hva som skal skje, men de informerer oss om situasjonen på et videomøte en gang i uka, og vi får daglige oppdateringer skriftlig. Arbeidsgiveren betaler også helseforsikring for oss selv nå, så jeg fikk rask behandling for dårlig rygg før jul. Jeg tror ryggen ble vond på grunn av stresset og kulda.

Vi har ikke sett foreldrene våre på ett år. Barna har ikke sett besteforeldrene. Vi håper det løser seg snart. Vi har lagt ferien vår til september i år, og da vil vi gjerne dra hjem til Slovenia. Vi har jo Skype og Messenger, men det blir ikke det samme som å være sammen. Så vi får bare håpe at vi er vaksinert til sommeren, slik at samfunnet åpner opp igjen.

En fredag i november fikk Alexander Jordnes avskjed fra sin jobb som heismontør i Schindler AS. Han måtte gå på dagen. Det er dramatisk nok i seg selv, men i tilfellet Jordnes var det en faktor som gjorde saken enda mer spesiell: Han var hovedtillitsvalgt for heismontørklubben i Schindler. En måned tidligere hadde en annen hovedtillitsvalgt i bedriften fått en såkalt «endringsoppsigelse», der han fikk et tilbud om å fortsette i bedriften, men i en annen rolle.

Alle med en viss kjennskap til heismontørene skjønte det: Det ville bli bråk.

31 år gamle Jordnes var tillitsvalgt i «det som kanskje er verdens sterkeste klubb», sa han i vår reportasje i november. Det er trolig ingen overdrivelse. Det er ingen tvil om at Heismontørenes fagforening er sterk og at Schindler lenge har vært flaggskipet i bransjen, både på bransjenivå og klubbnivå.

På 1970-tallet aksepterte ikke Heismontørenes fagforening (HMF) lenger at tvister i hovedsak skulle løses juridisk. HMF ble blant landets aller mest kampvillige foreninger. Ut over en organisasjonsgrad på tett opp mot hundre prosent – faktisk er samtlige av heismontørene i Schindler organisert i klubben – har montørene vist en standhaftig streikevilje og stor oppfinnsomhet i andre aksjonsformer. Nesten som en levning fra en svunnen tid driver HMF fortsatt faglig og politisk skolering av medlemmene, blant annet gjennom studiesirkler i marxistisk teori. HMF lar seg ikke pille på nesen.

Bakgrunnen for avskjedigelsen av Jordnes var det som ifølge arbeidsgiveren var en rekke ulovlige aksjoner. Stridens kjerne var en ny ledelseskultur i Schindler, som ga seg utslag i at montørklubben ikke lenger ble tatt med på råd i tråd med lokalavtalen. Det hele toppet seg da ledelsen innførte et nytt system for å skrive timene montørene bruker ute hos kunder. Ifølge klubben ble kundene automatisk belastet for mange timer i dette nye systemet, noe som ga opphav til økenavnet «Schvindler».

I vår reportasje beskrev vi en rekke ulike aksjonsformer fra klubb og forening for å tvinge ledelsen i kne. Vi beskrev også en klubb hvis medlemmer hadde mistet arbeidslysten av at deres hovedtillitsvalgte ble avskjediget. HMF og støttespillere mente Schindler drev med fagforeningsknusing. Det avviste Schindler selv på det sterkeste.

«Når vi stadig opplever ulovlige aksjoner som bryter med selve grunnloven i norsk arbeidsliv, nemlig brudd på Hovedavtalen mellom LO og NHO, må vi reagere», skrev Harald Torsøe, administrerende direktør, i en e-post til Dagsavisen.

Alexander Jordnes har jobbet i Schindler i hele sitt yrkesliv, siden han var 17 år. Han var klar til å slåss for at han også skulle ha en framtid i selskapet.

– Vi trenger bare holde ut ett sekund lenger enn ledelsen i selskapet. Det skal vi klare, sa Alexander Jordnes.

Hva skjedde etterpå, Alexander Jordnes?

Det er bare to måneder siden Dagsavisen skrev om oss. Men det har skjedd veldig mye på den tida. Vi har landa hele konflikten, rett og slett. Da du var hos oss i november, var det høy temperatur. Siden har det gradvis blitt mildere. Ledelsen har tatt mer og mer kontakt, de har nok lidd under den dårlige omtalen i mediene og presset og støtten fra andre i fagbevegelsen. Pluss av demotiverte ansatte.

Så nå er jeg tilbake i jobb. Både jeg og den andre tillitsvalgte som fikk en endringsoppsigelse. Dialogen med ledelsen er bedre enn på lenge, og vi har kommet fram til en løsning vi er omforent om og fornøyd med.

Dialogen ble åpnet i midten av desember. Da hadde vi gode forhandlinger med direktøren i Kristiansand. Selv om vi ikke ble enige om noe konkret, bare at vi skulle møtes igjen på nyåret, merket vi at ledelsen tok våre bekymringer på alvor. De hadde innsett at de ikke kunne leve med at hovedtillitsvalgte var oppsagt.

Det var ikke slik at jeg var trygg i jula på at dette ville løse seg. Jeg turte å begynne å tro, men så hadde jeg egentlig aldri helt mista troen. Det var likevel en enorm lettelse da vi ble enige for en ukes tid siden. Da landet vi også konflikten om det nye systemet som ble innført, som egentlig var kjernen i konflikten. Og ikke minst at jeg fikk tilbake jobben. Jeg og den andre tillitsvalgte. Og vi ble enige om en god avtale om innleie og midlertidig ansatte. Montørklubben er godt fornøyd med resultatet og opplever nå en ny giv i selskapet.

Det er en stor seier at vi tillitsvalgte fikk jobben tilbake. Ikke bare for meg og for oss som forening, men for hele fagbevegelsen. Det er viktig at en bedrift ikke kan komme unna med å kvitte seg med en tillitsvalgt når de går i front i vanskelige tider og oppleves som brysomme.

Det har vært så mye som har skjedd. Foreningen skrudde opp kontingenten i solidaritet. Det har vært fanemarkeringer, opprop fra støttespillere utenfor foreningen. Fra fagbevegelsen generelt, både i form av midler til kampfondet vårt og mer generell støtte. Det har vært så viktig. Å se at den kampen vi står i, er noe også andre har stått i. Mange har slitt med å stå imot, men vi sto imot. Og vi fikk det til.

Det har vært en rar tid. Fin, men også ubehagelig. Det er en skam forbundet med å få sparken, uansett hva man har gjort eller ikke gjort. Dette er jo sekundære følelser når man står i en konflikt, men de lå alltid i bakhodet. Selv om jeg alltid har tenkt at det vil løse seg for min del, enten på den måten det løste seg nå eller gjennom at jeg byttet arbeidsgiver. Eller yrke, i verste fall. Men det slapp jeg, altså. Heldigvis.

Det har vært en lærerik reise for klubben vår, dette, og for foreningen. Montørene viser at samhold gir en uslåelig styrke. Det er helt rått at vi stått så samlet som vi har gjort. Jeg blir rent rørt, jeg, og må skryte av de 270 medlemmene i Schindlerklubben. Deres samhold er noe for hele fagbevegelsen å se opp til. Verdens fineste gjeng!

jo.moen.bredeveien@dagsavisen.no