Reportasje

Gründere på den rette og gale siden: Johan Lothe: Direktøren som ble doplanger

Johan Lothe levde høyt som direktør med millionlønn. Da det gikk over styr brukte han talentet sitt til å selge dop isteden.

Rusavhengighet. Det har vært et problem for Johan Lothe. Og det startet med hasjrøyking tidlig i tenårene. Han er vestkantgutt og vokste opp på Vinderen. Og hevder hardnakket at vestkanten ikke alltid stemmer med det bildet mange har av den som et rikmannsland.

Dagsavisen har møtt fire kreative gründersjeler som havnet skeivt ut, men har gjort opp for seg: Pål Enger – billedkunstner. Dømt for å ha stjålet «Skrik» (+) Christian Wold – tidligere modell og dørvakt. Dømt for svindel Arman Vestad – gründer. Dømt for salg av våpen og narkotika (+)

Da han begynte på ungdomsskolen merket han godt klasseskillet mellom de som bodde på Slemdal og Holmenkollen og sine egne kamerater. Det ble viktig å passe inn i gjengen.

– De hadde kanskje ikke mer lommepenger enn oss, eller nødvendigvis så mye finere klær. Men fraværet av foreldre der var mye større. De hadde hushjelper eller andre som var der for barna og sånt var litt fremmed for oss.

Ingen foreldre betydde høy partyfaktor. De eksperimenterte med hasj og senere andre stoffer.

– Spenning og tilhørighet var viktig. Å gjøre noe som er litt galt, uten at det var helt forferdelig. Vi gikk på ski, lange turer i marka helt til vi kom opp til toppen. Så sto vi der og røyka hasj og kjørte vi på ski ned igjen. Det var liksom litt farlig og heftig, men egentlig uskyldig, ler han.

Les også: Rastløse, kreative og spenningssøkende: Dette er fellestrekkene til skurker og gründere

– Og folk fikk like store problemer der, men det var mer skjult.

– Hva drømte du om å bli?

– På skolen var jeg god i matematikk og naturfag, men jeg fikk aldri fullført skolegangen. Egentlig har jeg alltid drømt om å drive noe eget, noe som var mitt. Hadde lyst til å skape noe, sier Lothe. Han har aldri gjort noe halvveis, og det skulle han få merke resultatet av på godt og vondt.

Johan Lothe og hunden hans, fotografert for Sissel.

Livet på kanten

Etter hvert havnet han skikkelig på kjøret og finansierte misbruket gjennom å ta småjobber, som hjemmehjelp og butikkekspeditør. Og dopsalg i Slottsparken. Han var 20, sto på kanten av voksenlivet. Og var hektet på heroin.

– Folk jeg kjente fra Holmenkollen ble sendt på private rehabiliteringssentre til utlandet og når de kom hjem var de sikret en jobb i familiebedriften eller en arv. Men veldig mange av mine barndomsvenner har gått bort, enten i overdoser eller selvmord.

24 år gammel fikk han tilbud om fast jobb i Manpower.

– Da hadde jeg vært på kjøret i mange år og takket først nei. Men, den anerkjennelsen og tilliten jeg fikk gjorde at jeg fikk lyst likevel. Så jeg ombestemte jeg meg. På det tidspunktet var jeg også ganske rusfri.

Direktøren

Så kom åttitallet og jappetiden. Johan Lothe giftet seg. og fikk jobb med å installere tappekraner på nye utesteder som ble åpnet på Aker Brygge. Han gjorde det skikkelig bra, helt fram til finanskrisen på slutten av åttitallet. Da flyttet de businessen til Øst-Europa.

– Ringnes hadde fått lisensen til å selge Coca-Cola der og ville etablere ølbryggeri i tillegg. Vi bestemte oss for å etablere oss i Polen og begynte å selge restaurantutstyr til hele Baltikum og Hviterussland, sier Lothe. Han var da blitt daglig leder for 70 ansatte og hadde lønn i millionklassen. Mesteparten av tida hans gikk med til å reise.

– Gründeren i meg synes det var kjempegøy. Jeg var nok litt opptatt av å gjøre det umulige mulig. Det er typisk meg å bli trigget av utfordringer, og skal jeg først gjøre noe så gjør jeg det ordentlig. Sånn var det med rus også, alt eller ikke noe. Så det kjørte jeg helt ut.

Han har alltid vært flink med mennesker, får lett kontakt. Og trives med å møte folk.

– Men det som virkelig kjennetegner meg, og veldig mange gründere, er at vi gaper over for mye. Jeg har ikke de grensene for hvor mye jeg tåler.

Husker du denne? Livet bak murene:

Del 1: Veronica Orderud (45)

Les også del 2: Trond Henriksen holdt på en grusom hemmelighet i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4: Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

Over styr

Johan Lothe er stolt over å kunne si at all business han gjorde foregikk lovlydig, selv om forretningskulturen som møtte dem var uvant. Det var ulykksaligvis også drikkekulturen. Etter hvert ble også de økonomiske forholdene i Øst-Europa tøffere. For Johan Lothe tok rusen over, og en lang historie kort satt han karrieren over styr og endte med å få sparken.

– Jeg hadde egentlig ikke gjort noe med det gamle rusproblemet mitt, jeg hadde bare jobbet meg halvt i hjel isteden. Det ble en slags rus det og. Hjemme i Norge ruset jeg meg på illegale stoffer, men det kunne jeg ikke når jeg var ute og reiste så da ble det alkohol isteden. Og i Øst-Europa var det øl og vodka på morgenmøtene, øl og vodka til lunsj.

200 reisedager i året og lite søvn krevde også sitt. Han fikk advarsler, men var ikke mottakelig.

– Ja. litt sånn «Jeg hører hva du sier, men jeg får det til», liksom.

– Er du optimist av natur?

– Ja, jeg ser løsninger og muligheter. Alltid. Selv om jeg har mange baller i luften er jeg fokusert. Så utad var jeg ryddig i forhold til hva vi hadde som konsept. Var aldri fristet til å bestikke folk eller gjøre noe korrupt.

– Det endte selvfølgelig med at jeg fikk sparken. Aksjene mine ble dumpa, og jeg fikk noen kroner. Men alt jeg skapte finnes fortsatt, og firmaet ble drevet videre. Jeg forlot et selskap med god egenkapital og trygge arbeidsplasser for alle de gode medarbeiderne.

Tilbake på gata

På 2000-tallet begynte han igjen å finansiere rusforbruket med å selge narkotika. Han ble skilt og fikk etter hvert også to narkotikadommer. Første gang han ble løslatt tenkte han: «Dette går bra, jeg trenger ingen. Jeg klarer meg selv».

– Og det gikk bra ett par timer. Så datt jeg utpå igjen.

– Selv om jeg var nykter under hele soningen hadde jeg ikke gjort noe med rusproblemet. For meg så ble fengselet en boble – de lukker døra bak deg når du går inn, og de lukker den bak deg når du går ut. Og da jeg gikk ut var jeg mentalt på nøyaktig samme sted som da soningen begynte.

– Hva skulle vært gjort annerledes?

– Jeg vil ikke legge skylda på noen. Det første som må skje er at du må erkjenne at du trenger hjelp, tørre å be om hjelp. Ikke være så sta. Men da må også hjelpen være tilgjengelig når du ber om den. Og det er den ikke bestandig. Selv fikk jeg ikke noe hjelp fra ruskonsulenten eller noe. Jeg hadde også begynt på en utdanning på BI som NAV først godkjente, men så fikk jeg ny saksbehandler som sa: «Nei, dette godkjenner vi ikke». Så satt jeg der da, med 90 000 kroner i gjeld til skolen.

Håpløshet og ensomhet drev han tilbake til det gamle miljøet og snart var han tilbake på kjøret. Det førte til ny dom og lengre soning.

– Men andre gangen skjønte jeg at jeg måtte få hjelp. Jeg hadde aldri gått til noen lege, eller sosialkontor med utfordringene mine så da jeg oppsøkte legen trodde de ikke på meg. Redningen ble en konsulent hos NAV som tok grep. Men, jeg fortsatt at folk sliter med at samhandlingen mellom lege, psykolog og NAV er veldig vanskelig. Det virker ikke som det er noe tillit mellom de forskjellig etatene.

– Var det en tabbe at du aldri hadde gått og bedt om hjelp?

– Ja, på byråkratspråket heter det at «jeg hadde ikke vært mottaker av offentlig tjenester».

Bedringens vei

Johan Lothe understreker at når man først har gjort mye galt, og sonet en dom da er tilgivelse viktig. Man må lære å tilgi seg selv.

– Rett og slett lære å bli litt glad i seg selv igjen. Og, det var noe dypt i meg som ga håp, denne tanken på at jeg tross alt hadde fått til såpass mye i livet. Skaffet mange folk jobb. Da måtte jeg vel greie å få bukt med misbruket også? Men, i mange år kunne jeg ikke engang gå forbi Jernbanetorget. Jeg måtte ta drosje forbi, det var billigere, sier Johan Lothe.

Med jobben i Wayback Livet Etter Soning har han fått anledning til å bruke sin erfaring som tidligere straffedømt og rusmisbruker til å hjelpe andre som opplever samme utfordringer han selv hadde.

– Noe er blitt bedre. Men ofte handler det om å møte den rette saksbehandleren, enkeltpersoner som er mer engasjerte enn andre. Direktorater og departementer gjør bra ting internt men utfordringen er den samme: de jobber fortsatt ikke godt nok sammen. Og det NAV som vi trodde vi skulle få, der du får en saksbehandler som ordner med alt, har jo ikke skjedd.

Johan Lothe og hunden hans, fotografert for Sissel.

Evig gründer

Gründeren i han gløder fortsatt. Og det hender han får beskjed om at han brenner lyset i begge ender.

– Jeg er bevisst på at jeg har utfordringer med å tøye strikken for langt. Når det gjelder rusmisbruket er jeg hundre prosent trygg, men jeg kan fortsatt har problemer med grensesetting når det gjelder hvor mye jeg kan jobbe.

For å holde seg på matta og ikke påta seg for mye jobb prøver han å «lufte hodet» med jevne mellomrom, helst ved å gå turer med hunden i all slags vær.

– Og så prøver jeg å lære meg å si nei. Men, som jeg sier til kjæresten min så er jeg nok et ja-menneske og det er vanskelig å forandre på.

– Men, det hjelper å ha en god kjæreste?

– Ja, selvfølgelig. Så jeg tar fri og kobler av. Drar på hytta. Men det er sjelden jeg legger fra meg mobilen.

Mer fra: Reportasje