Reportasje

Norges mest originale forbryter?

Han var Palestina-vennen som ble Mossad-agent. En revolusjonær postraner, lesehest og leiesoldat. Og han drømte om å drepe en amerikansk president på norgesbesøk. Nå har livet til «Ravnen» blitt bok.

For litt mindre enn tre år siden ringte telefonen hjemme hos Jostein Khalid Mølbach. Det var blitt kveld. Stemmen i den andre enden tilhørte en kvinne. Hun presenterte seg ikke, men sa:

– Vi hører at du skriver bok.

– Nei, derimot er det to velkjente og dyktige forfattere som skriver bok om livet mitt, svarte Mølbach.

– Men det er en god del av det de skriver om som ikke tilhører bare deg. Forstår du hva jeg mener?

Kvinnen ringte flere ganger de neste dagene. Budskapet var entydig, uttalt på tydelig men «spiss» engelsk:

– Vær forsiktig med å fortelle om hva du har opplevd i utlandet. Husk at du utfordrer mektige krefter.

Finn Sjue, AKP-er, journalistnestor og Palestina-venn – for å nevne noe – har brukt år på å skrive boka om Mossad-agenten – for å nevne noe – Jostein Mølbach. Foto: Jo Moen Bredeveien

Scenen over er en mild omskriving av begynnelsen av boka «Ravnen», om livet til Jostein Khalid Mølbach, skrevet av Finn Sjue og Ronald Bye. Det har tatt forfatterne mer enn 30 år og minst ti årsverk å lande prosjektet, forteller Sjue, nå som prosjektet endelig er ute i verden.

Dette var en historie som det ikke var lett å få fortalt.

Ronald Bye, den tidligere Arbeiderpartipolitikeren, partisekretæren og statsråden som hadde blitt forfatter, og blant annet skrev avslørende bøker om ulovlig overvåking av kommunister og andre på venstresiden, døde før boka ble ferdig. Han falt fra høsten 2018, rundt ett år etter at Jostein Khalid Mølbach mottok de truende oppringingene.

Derfor er det Finn Sjue, nå en voksen mann på 76 år, tidligere redaktør, journalist, politisk aktiv på venstresiden – i AKP (ml) – som forteller historien om hvordan historien til Jostein Khalid Mølbach ble til en bok.

Det første møtet

Forfatter og hovedperson møttes for første gang på slutten av 1980-tallet, da en bekjent, en partifrende, lurte på om Sjue ikke kunne overlevere en pakke til Tåsen postkontor. Han fikk ikke et navn på personen han skulle levere pakken til, bare en beskrivelse.

Det satt en «ganske sjarmerende» fyr som matchet beskrivelsen bak luka på postkontoret. Han vinket til seg Sjue, pakken ble overlevert, og det var det.

– Kanskje vi treffes siden, sa mannen i luka på postkontoret.

– Kanskje, sa Sjue.

Bildet ble tatt like etter at Jostein Mølbach fikk vite at han kanskje hadde sprengt 70 serbiske soldater og offiserer i lufta under et nattraid i Kosovo. Foto: Privat
Her er samme mann avbildet – noen år senere, og under roligere omstendigheter. Foto: Lilach Assaf-Mølbach

På slutten av 1980-tallet var det ikke så mye å skrive om fra livet til Mølbach. Han hadde hatt en trøblete oppvekst, men ble berget av fosterforeldre som siden adopterte ham. Sett fra utsiden var det ikke noe som skilte mannen i midten av 20-årene – født i 1964 – fra andre unge menn i Norge.

Jo, han var politisk aktiv på venstresiden, medlem i Rød Ungdom og senere AKP (ml), men det var han jo ikke alene om.

Men Mølbach bar på tanker og drømmer som de færreste deler. Han drømte om å bli et våpen i venstresidens tjeneste. Han ville kjempe for verdens fattige og utslåtte, og mente den beste måten å gjøre det på, var ved å utføre voldelige angrep, om så var mot sivilbefolkning.

Les også: Gransket ikke spredning av jødehat. Roser avis for å ha spadd opp «all møkka» (DA+)

Han så opp til tyske Baader-Meinhof og danske Blekingegadebanden, og til palestinske PLO.

Som det står i boka: «Om dette var terror, var Jostein terrorist. Ikke høyreterrorist, for da ville han ha kjempet for de rike og reaksjonære. Jostein var venstreterrorist. Med våpen i hånd ville han kjempe for de mange og fattige – mot de rike og reaksjonære».

På veien dit, for å bli en god nok soldat til å kunne utføre angrep i det godes tjeneste, slik Mølbach så det, måtte han tilegne seg kunnskaper han ikke kunne få i Norge. For å oppnå drømmen måtte han bli leiesoldat.

Han vervet seg som NORBATT-soldat i 1989, i den norske FN-bataljonen i Libanon. Det ble en tøff opplevelse, som endte med at en ung norsk soldat mistet livet på et oppdrag da Mølbach var på vei hjem etter endt tjeneste. Den unge mannen hadde tatt Mølbachs plass på oppdraget.

Mølbach følte stor skyld. Han begynte å selvmedisinere seg med øl og sprit.

Men dette visste Finn Sjue ingenting om den neste gangen de to møttes. Han visste heller ingenting om at Jostein Mølbach hadde stått bak et spektakulært ran året etter tjenesten i Libanon. På sin egen arbeidsplass.

Finn Sjue og Ronald Bye presenterer boka «Post Festum Gardermoen – maktspillet om Gardermoen» i 2001. De to har nå publisert boka om «Ravnen» sammen. Bye døde i 2018.
Foto: Erlend Ass/NTB scanpix

Det store postranet

Lørdag 31. mars 1990 ble Jostein Mølbach bundet fast med teip av en mann med finlandshette, og etterlatt på gulvet da raneren stakk av med nesten 500.000 kroner fra postkontoret på Lysejordet i Oslo. Det tilsvarer rundt 900.000 i dag.

Mølbach klarte å få armene fri nok til å røre seg litt, og hinket bort til telefonen og alarmsystemet. Slik klarte han å varsle. Kort tid etter vrimlet det av politifolk på postkontoret.

Det politiet aldri fikk vite, var at det var Mølbach selv som sto bak ranet. Mannen i finlandshette var en venn av ham. Det var Mølbach som hadde planlagt det hele, og som var med på rekonstruksjonen av ranet og klarte å unngå å bli siktet for ranet, selv om han gikk gjennom tøffe avhør og en politimann sa det rett ut til ham: «Jeg er skråsikker på at det er du som har arrangert og gjennomført dette ranet».

Mølbach gikk fri, og delte pengene med vennen. Selv ga han 90.000 kroner til Den irske republikanske armé, IRA, og noen mindre summer til andre bevegelser som slåss for det Jostein Mølbach mente var den gode sak. Det var slik han forsvarte ranet overfor seg selv, pengene skulle gå til saken.

Mesteparten av sin halvdel beholdt han likevel selv.

Det ble flere turer til Libanon. Mølbach møtte elitesoldater og det han antok var Mossad-agenter i Israel, og utviklet nære bekjentskap. Han kom stadig nærmere målet om å bli leiesoldat, og kanskje også utføre oppdrag for Israel.

Palestina-vennen Mølbach var fascinert av den jødiske staten og ville gjerne jobbe med etterretningstjenesten Mossad – kanskje fordi han hadde funnet ut at hans biologiske bestemor var jødisk, kanskje fordi han var spenningssøkende og ville jobbe med de beste i faget.

Nazister, gamle og nye

Hjemme i Norge ble jobben i Posten byttet ut med jobb som dørvakt for utested-kjeden Valentinos, først i Oslo, siden i Bergen. Og Mølbach begynte å infiltrere det nazistiske miljøet i Norge.

Først «gammelnazistene», de som hadde gjemt seg etter krigen. Det var først og fremst en aparte opplevelse. Møtet med nynazistene, som han etter hvert nærmet seg, ble mer skremmende.

Mølbach ville ikke infiltrere nynazistmiljøet alene, uten ryggdekning. Slik møttes han og Finn Sjue på nytt.

– Vi møttes på Norrøna-kafeen, der gamle mennesker leste Nationen og det lukta ertestuing, husker Sjue i dag.

Les også: Svart «milits» marsjerer mot rasisme i USA - men hvem er de egentlig? (DA+)

Det var Jostein Mølbach, Finn Sjue og en person fra overvåkingspolitiet. Det ble noen oppslag i Klassekampen, der Sjue var journalist, av samarbeidet. Sjue kunne fortelle leserne at nynazistene opererte med likvidasjonslister, lister med et tjuetalls navn på folk som skulle drepes.

Statsministerens navn sto på lista, og Sjues eget.

Mølbach, på sin side, ble god venn med nazisten Johnny Olsen, som et tiår tidligere var blitt dømt for de såkalte Hadelandsdrapene, der to menn ble drept.

Disse årene på begynnelsen av 1990-tallet var for Mølbach ellers preget av mye slåssing, som vakt på Valentinos. Han tok dop, og drakk tett. Han var involverte i ulike former for kriminalitet – narkotika, torpedovirksomhet, tyveri.

Han havnet også midt oppe i en konspiratorisk suppe av en påstått overvåkingsskandale – den såkalte «Grogate», der Gro Harlem Brundtland var den påståtte lederen av en «fjerde tjeneste» i norsk etterretning. Jostein Mølbach ble påstått å være en nøkkelspiller i dette, og hengt ut som sådan av NRK.

Konspirasjonen har siden forsvunnet ut av offentligheten.

Mølbach avsluttet vennskapet med Johnny Olsen da han innså at forholdet var i ferd med å bli for tett. Som en belest mann – Sjue og Bye beskriver en ung lesehest i barndommen – hadde han hørt om Stockholmsyndromet, at offeret blir glad i sin overgrepsmann.

Mølbach dro til Bergen, der han fortsatte som dørvakt, og med det kriminelle livet. Det var narkotika, halvkorrupt politi, motorsykkelgjenger og forsøk på attentat mot Mølbach ved hjelp av en brusflaske med LSD i.

I det hele tatt: Et liv utenom det vanlige. Forfatterne kaller ham på dette tidspunktet «en farlig vaneforbryter».

Kontakten mellom Finn Sjue og Jostein Mølbach ble stadig mer sporadisk i denne perioden. Men Mølbach rapporterte smått og stort fra livet sitt til Sjue, som nå var blitt forfatter, blant annet sammen med Ronald Bye, hver gang han var hjemme.

Krig og fred ute i verden

For midt oppe i kaoset av et liv på skyggesiden av det norske samfunnet, drømte fortsatt Mølbach om å bli leiesoldat, og meldte seg til militærtjeneste i utlandet. Han deltok i de fredsbevarende IFOR-styrkene i Bosnia i 1996–97.

Slik beskriver forfatterne hans siste helg før avreise:

«Frammøtet skulle skje en mandag morgen. Da måtte det vel være tillatt å slå ut håret den siste weekenden hjemme i Tvedestrand. Det startet med en siste marihuanablås på fredagen. Så ei stripe amfetamin lørdag morgen. Da slo lynet ned i Jostein. Det første som ville skje på Gardermoen var jo legekontrollen!»

Men han kom seg da gjennom kontrollen, og oppholdt seg i Bosnia i to perioder, til sammen ett år.

Det ene tok det andre, slik det ofte gjorde i livet hans, og høsten 1997 skulle Mølbach endelig få oppfylt en av sine drømmer: Han skulle gjøre et oppdrag på vegne av Israel.

Les også: Roald skjulte dysleksien for sjefen: – Jeg pleide å si «Du, hva var det som sto på den lappen?» (DA+)

Det er dette oppdraget, som i boka beskrives gjennom andre kilder enn Jostein Mølbach selv, og som ledet til oppringingene på kveldstid som denne reportasjen innleder med. Det tror i alle fall Mølbach og forfatter Finn Sjue.

Derfor nektet Mølbach å fortelle hva som skjedde under dette oppdraget – et slags rutineoppdrag som nesten gikk galt. Derfor velger forfatterne også andre kilder for å fortelle hva som skjedde. Kvinnestemmen i den andre enden hadde skremt Mølbach.

Det var egentlig aldri planen at Jostein Mølbachs liv skulle bli bok. Den sporadiske kontakten mellom Mølbach og Sjue handlet mest om at Sjue så en mann med store problemer, og ønsket å hjelpe, forteller han.

Det var traumer fra den vanskelige barndommen. PTSD, posttraumatisk stresslidelse, etter erfaringene i krig. Det var alkohol og narkotika.

– Ronald Bye og jeg hadde jo skrevet noen bøker sammen. I begynnelsen av 2000-tallet satte vi oss ned og sa: Hva skal vi gjøre med denne fyren? Vi ble enige om at vi begge måtte følge med litt på ham, ikke bare jeg. Ta vare på ham, sier Sjue.

– Men Ronald måtte riste på hodet over alt han fikk vite.

Hjemme i Norge hadde Mølbach byttet jobb enda en gang. Nå drev han med stillaser på vestlandet. Han slet med rus. Men det hindret ham ikke i å verve seg til tjeneste i utlandet enda en gang, denne gang som leiesoldat i den kosovoalbanske motstandsbevegelsen UCK, til grena som ble kalt FARK (The Armed Forces of the Republic of Kosovo).

Her ble Mølbach en del av en lurvete gjeng fra flere land. «Svært få av dem, om noen, hadde strøkent rulleblad».

Dette ble en dramatisk periode for nordmannen som drømte om å begå terror for den gode saken, og om å bli leiesoldat.

Nå var han i ferd med å oppnå drømmen. Endelig kunne han bruke kunnskapene han hadde ervervet gjennom så mange år. Men drømmen ble raskt til et mareritt.

Liv og død på Balkan

– Vi skal gjennomføre en stor og svært viktig operasjon i løpet av uka. Hold deg klar og på tå hev, Jostein.

Det var kommandanten som snakket. Operasjonen besto i å sprenge et serbisk våpenlager, fikk han beskjed om. En dramatisk marsj tok dem til målet, en låve på en gård. Mølbach og noen andre menn la en sprengladning og fjernutløser på hvert av de fire låvehjørnene, og trakk seg unna.

På trygg avstand trykket Mølbach på detonatorknappen.

«Nesten umiddelbart høres en voldsom eksplosjon. Så et enormt drønn. Den store låven går i lufta. Drønnet ruller og ruller. Det virker som om det varer evig. Det finnes ingen tvil. Det serbiske våpenlageret er blitt nullstilt».

En suksess!

Det tok ikke lang tid før Jostein Mølbach skulle lære at det ikke bare var våpen han hadde sprengt i lufta. To serbiske militstropper ble drept i eksplosjonen, mellom 60 og 70 mennesker. Det var et sjokk, og kom til å prege ham.

Og enda gjensto en enda mer skjellsettende episode under oppholdet i Kosovo.

Det var en forræder i leiren, noen som ga informasjon til en annen fraksjon av UCK. Det viste seg at den skyldige var en 15 år gammel gutt. Gutten innrømmet å ha vært spion. Kommandanten ga Mølbach en pistol og ba ham henrette guttungen der og da.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

«Hans overordnete har gitt ordre om at han skal være bøddel. Henrette en guttunge og sivilist. En uvant, isnende redsel griper tak i ham. Valget blir klarere og klarere ettersom sekundene tikker. Brutalt klart. Enten skyter Jostein gutten, eller han blir selv skutt. Dette er å henrette eller å bli henrettet. Å henrette gutten vil være en krigsforbrytelse».

Jostein Mølbach tenkte så det knaket. Med «krampaktig ro» sier han til kommandanten:

– Jeg kan ikke skyte gutten! Dette vil bli sett på som drap. Som leiesoldat kan jeg bli dømt for det i hjemlandet mitt.

Gutten livs ble spart.

Nesten ikke til å tro

Livet til Jostein Mølbach er nesten ikke til å tro. Det samme gjelder boka om hans liv og erfaringer. Her snakker vi om en mann som selv mener han har begått lovbrudd nok til å sitte minst 25 år i fengsel.

Han har fått noen forelegg og mildere straffer, men har gått fri. Fra alt sammen.

Kosovo var heller ikke slutten på eventyrene.

Skjebnen og Mølbachs hyppige jobb-bytter førte til at han plutselig lå an til å være en av tre hotell-ansvarlige for sikkerheten til USAs daværende president George W. Bush under et Oslo-besøk på begynnelsen av 2000-tallet. Der kunne Mølbach, mannen som drømte om å begå terror for å hjelpe jordas utslåtte, få sin sjanse.

Hva om han rett og slett tok livet av den amerikanske presidenten? Han klarte ikke slippe tanken. Men besøket ble avlyst og Bush startet i stedet krigen mot Irak omtrent da han skulle ha vært i Oslo.

Her er historier om våpenlagre, om fine familier dypt involvert i kriminalitet, om da Mølbach nesten ble tatt av menneskehandlere, om opptak som ordensbror …

Sjue mener at han har ettergått alle historiene, og at alt er sant. Men det kostet, både tid og frustrasjoner.

Finn Sjue og Ronald Bye er egentlig et umake forfatterpar. Den ene kom fra Arbeiderpartiet, fra makta, og hadde en finger med i spillet når maktapparatet drev ulovlig overvåking av politisk liv til venstre for Ap.

Den andre var blant dem som ble overvåket.

– Ronald og jeg sto på hver vår side. Så begynte vi å snakke. Og det er lurt, sier Sjue.

– Vi jobbet sammen med noen bøker, og stakk hull på flere av hemmelighetene rundt den ulovlige overvåkingen. Jeg syntes han var en firkantet brøleape, og hva han mente om meg, var han høflig nok til aldri å si. Men vi var nesten brødre i ånden, merket vi. Og lærte at vi kunne stole på hverandre.

De to begynte for alvor å jobbe med boka om Jostein Mølbach, som var blitt muslim på midten av 2000-årene og tok mellomnavnet Khalid, i 2008.

– Det var helt nødvendig at vi var to. Dette var ikke en enpersonsoppgave.

Først var arbeidet «jævlig gøy». De første årene. Men så begynte det å bremse. Jostein Khalid Mølbach begynte å bli mer reservert.

– Vi skjønte at vi nærmet oss sprengstoff. Men det tok så lang tid. Vi måtte stille oss foran speilet og gjøre muskulære øvelser for å ikke vise hvor dritlei vi var, sier Sjue.

Så åpnet Mølbach seg. Og resultatet er altså «Ravnen», boka om et liv som ikke er til å tro. Om en mann som kanskje ville godt, men gjorde mye vondt.

– Liker du Jostein Khalid Mølbach?

– Ja, jeg gjør det. Det har vært et helvetes slit, ja. Men Ronald følte på samme viset. «Jøss, dette er et begavet menneske». Og et ordentlig menneske, inne i der. Jeg angrer ikke på at vi gikk inn i dette, som viste seg å bli mye vanskeligere og langvarig enn vi hadde trodd.

– Har du funnet ut alt, da? Er det noe han holder igjen?

– Jeg har fått vite utrolig mye. Og så er jeg sikker på at det er en del som jeg fortsatt ikke vet. Som jeg aldri får vite.

* Jostein Khalid Mølbach har ikke ønsket å uttale seg i denne saken. Han har godkjent at Finn Sjue snakker åpent om boka og hvordan den ble til.

Mer fra: Reportasje