Ikonet Tallulah Bankhead: – Kjære, jeg har hatt en affære med din mann – du er neste

Av Roger Grosvold, ABC nyheter

På 1920-tallet var London en populær lekeplass for de rike og berømte, og en av de ivrigste livsnyterne var den amerikanske skuespillerinnen Tallulah Bankhead. Fargerik og utfordrende med slagferdige replikker, en hes røst og intens forkjærlighet for skandaler festet hun ivrig med sine venner der det fløt av alkohol, marihuana og opium. Hennes foretrukne rusmiddel var kokain.

– Kokain er ikke vanedannende. Jeg vet det, kjære, for jeg har tatt det i årevis, kommenterte hun flere år senere.

Bankhead var aldri den som sparte på saftige verbale gullkorn. En av hennes faste drikkekamerater i London var Sir Guy Francis William Laking. Unge Guy var barnebarnet til dronning Victorias livlege, Sir Francis Laking, som i 2004 ble utpekt av kongebiograf Tor Bomann-Larsen som mulig far til kong Olav.

– En stakkar, så skjør at en utløsning ville blåst ham fra jordens overflate, uttalte Bankhead i et senere intervju om Laking som døde kun 26 år gammel i 1930.

«Stemme dyppet i sex»

I dag er det stadig færre i de senere generasjoner som husker hennes mange meritter fra teaterscenen og det er få som har sett filmene hennes. Likevel er Tallulah Bankheads navn meislet inn i betong for ettertida.

Hun omtales som en stjerne framfor skuespillerinne, og skulle bli det vi dag ville identifisert som «kjendis» lenge før kjendisbegrepet var født.

Med en stemme som teaterforfatter Emlyn Williams skal ha omtalt som «så dypt dyppet i sex som en stemme kan bli uten å drukne», kunne Bankhead raskt blitt avfeid nærmest som en vits. Men det er nettopp hennes fargerike personlighet utenfor teaterscenen og filmlerretet som har gjort henne til en av USAs mest populære personligheter gjennom tidene.

Barnebilde av Tallulah Bankhead, tatt omkring 1904. Foto: AP

Historien om Tallulah Brockman Bankhead starter på foreldrenes to års bryllupsdag 31. januar 1903 i et av soverommene i familiens herskapelige hjem i Huntsville, Alabama. Tre uker senere døde den 21 år gamle moren av blodforgiftning og faren druknet sorgen i alkohol.

Dermed var det bestemoren som i stor grad fikk oppgaven med fostre opp Tallulah og søsteren Eugenia.

Talent for problemer

Brockman Bankhead var en mektig politisk klan med dype røtter i den demokratiske fløy i amerikansk politikk, og familien ble nærmest oppfattet som aristokratisk. Tallulah selv gikk i en svært liberal retning, blant annet var hun sterk støttespiller for fargedes rettigheter, og hun nølte ikke med å ta oppgjør med familien i all offentlighet.

Underveis i oppveksten viste den viljesterke jenta et eiendommelig talent for å havne i trøbbel, og gjennom hele barndommen ble hun sendt til den ene privatskolen etter den andre. Da hun var 15 år gammel vant hun en skjønnhetskonkurranse arrangert av filmmagasinet Picture Play.

Hun overbeviste deretter familien om å la henne reise til New York hvor hun snart landet noen mindre roller. Men de gjorde ikke nok for henne til å oppnå målet hun hadde satt seg om å erobre Broadway.

Dermed flyttet Bankhead til London hvor hun spilte i et dusin stykker de neste åtte årene, blant annet «The Dancers» og Sydney Howards «They Knew What They Wanted». Og endelig løsnet det for henne.

Sladrespaltistenes favoritt

Tallulah Bankhead ble snart en stjerne på den engelske teaterscenen og gjorde seg umåtelig populær med sitt heftige humør. Hun var slagferdig i replikken, hadde en sensuell, hes røst og krydret det hele med en høylytt latter.

Samtidig visste hun å leve et utsvevende liv i rus og dus blant kjendiser og det britiske aristokratiets «sorte får».

Snart ble Bankhead en favoritt hos sladrespaltistene, blant annet var hun ikke fremmed for å slå kollbøtte i lystige lag – vel vitende om at hun ikke hadde undertøy på seg.

Etter åtte år i London, med en rekke teateroppsetninger og to stumfilmer på samvittigheten, vendte hun tilbake til Hollywood med solid dose stjernestatus i kofferten. Hun skrev kontrakt med Paramount og var blant skuespillerne som overlevde overgangen fra stumfilm til lydfilm.

Bankhead var selv aldri spesielt interessert i å gjøre filmroller, men muligheten til å tjene gode penger virket overtalende på henne hver gang. Selv fortalte hun at den eneste grunnen hun hadde for å reise til Hollywood, var for å ha sex med Gary Cooper.

Tallulah Bankhead fortalte at hun reiste til Hollywood for å ha sex med Gary Cooper. Det klarte hun, i tillegg til å spille mot ham i thrilleren «Devil and the Deep». Foto: Doctor Macro

Suksess med Hitchcock

Til tross for at kjendisstatusen hennes var blitt forsterket, viste romansen med Hollywood seg som like intens som den ble kortvarig. Dermed reiste hun til New York for å oppfylle sin gamle drøm og omsider ble Broadway inntatt med storm gjennom roller i «Little Foxes» og «The Skin of Our Teeth».

I 1944 lot hun seg overtale til å spille i Hitchcocks «Livbåten». Filmen tar oss med til et passasjerskip som på veien mellom USA og England blir torpedert av nazistene. Åtte personer klarer å redde seg om bord i en drivende livbåt, deriblant en journalist spilt av Bankhead. Så blir en mann i nød reddet om bord i livbåten, en tysk ubåtoffiser som det skal vise seg var med på å senke passasjerskipet.

For innsatsen mottok Bankhead New York Critics’ pris for beste skuespillerinne. Gjennom de neste 20 årene medvirket hun i en håndfull filmer, men det er «Livbåten» som den dag i dag står tilbake som hennes ypperste.

I 1944 kom thrilleren «Liv­båten», regissert av ingen ringere enn Alfred Hitchcock og med manus av John Steinbeck. Fra venstre: Walter Slezak, John Hodiak, Tallulah Bankhead, Henry Hull, William Bendix, Heather Angel, Mary Anderson, Canada Lee og Hume Cronyn. Foto: AP

Døden nær

Til tross for at hun ble gravid en rekke ganger på 1920-tallet, fødte aldri Bankhead barn. I 1933 var hun opptatt med oppsetningen av stykket «Jezebel» da hun måtte gjennom en fire timer lang operasjon for å fjerne livmoren grunnet svært fremskreden gonoré. Selv hevdet hun at det skyldtes seksuell omgang med enten George Raft eller Gary Cooper.

Operasjonen var nær ved å ta livet av Bankhead, og da hun forlot sykehuset veide hun knappe 32 kilo. Til legen skal hun ha sagt:

– Ikke tro at dette har lært meg en lekse!

I 1937 giftet hun seg med skuespilleren John Emery, men fire år senere var det kroken på døra for ekteskapet. Mannfolka fant henne uimotståelig, men for Bankhead stoppet det ikke der.

– Faren min advarte meg mot menn og alkohol, men han nevnte aldri et ord om kvinner og kokain, sa hun en gang til en venn.

Bankhead var åpent biseksuell gjennom sitt voksne liv. Men til tross for en rekke affærer med både menn og kvinner, klarte hun det mesterstykke å styre unna skandaleoppslag i pressen. Og det manglet ikke på ryktene om hennes romanser med Hollywoods kvinner:

Greta Garbo, Marlene Dietrich, Hattie McDaniel, Mercedes de Acosta og Billie Holiday er alle blitt knyttet til Tallulah.

Da hun møtte Joan Crawford første gang, hadde hun visstnok følgende melding til henne:

– Kjære, jeg har hatt en affære med ektemannen din. Du er neste.

Tallulah Bankhead og Robert Montgomery i en scene fra filmen «Faithless» (1932). Foto: Doctor Macro

Verbal mystikk

Ingen biografi om Tallulah Bankhead er komplett uten at man begir seg inn på hennes beryktede og knivskarpe, vittige tunge. Med sin umiskjennelig dype, sensuelle stemme fyrte hun av det ene gullkornet etter det andre, både om seg selv og om andre.

Ved en anledning ble hun spurt av reporter Earl Wilson om hun noensinne var blitt feilaktig tatt for å være mann på telefonen, hvorpå hun raskt repliserte:

– Nei kjære, er du?

Bruken av ordet «Dahling», som på norsk oversettes til «kjære», er for all ettertid blitt selve kjennemerket til og sentral del av Bankheads mystikk. Hun byttet ut ordets opprinnelige r med en h, la et sensuelt trykk på uttalen og brukte det så ofte at hun kunne. Selv forklarte hun bruken av «Dahling» på denne måten:

– Hele livet mitt har jeg vært skrekkelig dårlig på å huske hva folk heter. En gang introduserte jeg en venn av meg som Martini. Hennes egentlige navn var Olive.

Men det er én kommentar som framfor noen andre står igjen som den mest berømte og som homofile i generasjoner har omfavnet nærmest som skeiv folklore. Tallulah oppholdt seg i Baltimore sammen med Tab Hunter i forbindelse med Tennesse Williams’ stykke «The Milk Train Doesn’t Stop Here Any More» da hun ble spurt om Hunter var homofil.

Hun snudde seg mot vedkommende, smilte lurt og svarte:

– Jeg vet ikke, kjære, han har aldri sugd kukken min.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Som en sjimpanse i bur»

Bankhead var kjent for å drikke hardt og røyke tungt, men da hun passerte femti syntes hennes indre demoner å vokse i styrke. Nå drakk hun gjerne en liter bourbon daglig, kombinert med inntak av medikamenter og morfin. Bankhead hadde slitt med søvnproblemer hele livet, men nå ble hun stadig mer desperat etter å få sove og skyllet gjerne ned store mengder alkohol i håp om å slå seg selv ut.

I senere år drakk hun for det meste hjemme i herskapshuset sitt, omgitt av unge homofile menn som hun kalte «caddies» og som hadde i oppgave å blande drinker for henne, fikse narkotika og holde henne i hånden når hun skulle forsøke å sove.

Ofte lå hun med hendene teipet sammen slik at hun ikke skulle ta flere piller når hun våknet med jevne mellomrom.

Søvnløsheten ble verre med årene, av og til resulterte det i alvorlige ulykker og psykotiske episoder. En gang ble hun observert av en kollega mens hun virret ute i en hotellgang. Han beskrev henne som en sjimpanse i bur, med bustet hår, delvis pakket inn i en tynn kappe mens hun støttet seg mot veggen og spurte frenetisk «Hvor er jeg?».

Den sorte enke

Trass i å være tungt avhengig av alkohol og sovetabletter, spilte Bankhead på Broadway både på 50- og 60-tallet. Hennes skandaløse privatliv hadde begynt å overskygge hennes ry som en av de dyktigste skuespillerne i bransjen, og flere kritikere mente hun var blitt en karikatur av seg selv.

Bankhead gjorde etter hvert suksess som radiovertinne før hun gjorde seg kjent med det nye mediet – fjernsynet. Blant annet spilte Bankhead seg selv i komiserien «The Lucille Ball – Desi Arnaz Show» i 1957, i en episode som siden er blitt en kultklassiker. Rollen som skurken Black Widow i TV-serien «Batman» på 60-tallet skulle bli hennes siste skuespilleropptreden.

I februar 1968, noen måneder før hun døde av dobbeltsidig lungebetennelse, dukket hun opp på forsiden av magasinet The National Enquirer. I intervjuet delte hun nyheten at hun hadde kun måneder igjen å leve. Om sitt liv og karriere sa hun følgende:

– Det eneste jeg angrer på med fortida mi, er lengden på den. Om jeg skulle ha levd livet mitt en gang til, hadde jeg gjort de samme feilene. Men jeg ville gjort dem tidligere.

Lest denne?: Skjul tatoveringene dine på Tinder