Kidnappet – og adoptert til Norge

Den nye gutten i 7. klasse på Lierbyen ungdomsskole introduserte seg som Roberto. De andre elevene tenkte han så eldre ut enn dem. Han var ikke høy, men bredskuldret og så fysisk sterk ut. Han hamlet opp med skolens verstinger, og ryktene gikk om at han var flere år eldre enn de andre. Men i lommeboka lå legitimasjonen. Den viste at han var født 26. februar 1976, samme år som resten av klassen. Alle slo seg til ro med det, bortsett fra Magnus Roberto selv som hadde en sterk følelse av at noe ikke stemte.

Magnus Roberto ble kidnappet som toåring. Som femåring hentet av barnevernet i Cali, Colombias tredje største by. Foto: Privat

Han tenkte på helt andre ting enn klassekameratene, følte seg eldre og annerledes. Tankene spant rundt Colombia. Han hadde minner om mennesker, steder og familie.

«Det må være drømmene dine, det du forteller om Colombia», hadde han alltid fått høre. For han var offisielt bare tre år da han ble adoptert til Norge.

Magnus Roberto hadde sluttet å dele minnene sine. Han hadde begynt å tvile. Kunne han ha drømt at han bodde i et hus som bare delvis hadde tak? At han passet på en syk gutt som siklet? At noen hadde slått ham? Kunne han ha drømt om et barnehjem med store gitter foran vinduene, der han selv satt bak og ble stengt inne? Hva med arrene han hadde på kroppen og på hodeskallen? De var iallfall ikke en drøm.

Magnus Roberto skulle bli 41 år før han fikk bekreftet følelsen av at noe ikke stemte. Etter årelangt arbeid og mange bestikkelser fikk han i 2017 tilgang til sine egentlige identitetspapirer. Det fantes nemlig to folkeregistrerte mapper på ham. En offentlig og falsk, den andre dypt begravet. Historien er broket og komplisert.

I 1979 ble et femårig barn hentet av barnevernet i Cali, Colombias tredje største by. Her var det neppe hverdagskost at et barn ble hentet ut av eget hjem på 70-tallet. Spesielt ikke når 10 søsken fikk bli. En nabo hadde varslet barnevernet. I huset som bare delvis hadde tak, bodde det 11 barn, deriblant en liten gutt, som ikke hadde det godt. Barna gjemte seg ofte under senga, livredde for å bli slått av Anibal Lopez, den voldelige faren. Aller verst var det for søskenflokkens yngste – Roberto. Han ble mishandlet, og gikk ofte sulten.

Faren, som jobbet med å levere frukt og poteter til markedet i Cali, var sjelden hjemme; men kom innom i en av sine mange biler, spiste, banket barna og dro igjen. Iblant ga han dem noen småpenger.

Også farens kone, Elena, utsatte den lille gutten for vold.

Barnevernet grep inn, og femåringen ble plassert på barnehjem. Borte fra mishandling fikk han en ny hverdag innelåst bak et gitter så han ikke skulle rømme.

En dag klarte femåringen likevel å rømme. Han prøvde å finne veien hjem til det voldelige hjemmet.

Han fant aldri veien.

Hans ferd endte i en gate som het Villanueva. Gutten visste ikke da at han bare hadde vært noen få kvartaler unna fra å finne hjem.

Femåringen måtte fort lære seg å leve på gata. Nettene kom uten søvn. Å sovne var livsfarlig. Når han fikk tak i mat måtte han sluke den før noen andre grabbet til seg det han hadde.

Om mat var mangelvare, var det rikelig med lim. Femåringen sniffet hyppig og fikk betennelser i både hud og kropp.

Om dagen stjal han. Lommebøker ble spesialiteten.

Livet på gata varte et par måneder. Da ble femåringen på ny huket inn av barnevernet. Politiet fraktet ham tilbake til barnehjemmets gitre. Nå startet en adopsjonsprosess.

Først kom et legepar fra Nederland.

– Jeg husker jeg satt i et hjørne på barnehjemmet og ropte som en gal. Full av sår i ansiktet. Legeparet snudde i døra, forteller Roberto.

Samtidig i Norge: Et ressurssterkt ektepar fra Lier, utenfor Drammen, hadde sagt seg villig til å adoptere et barn. Kravet var at barnet skulle være maks tre år. I kulissene ble det jobbet. Femåringens ID-papirer forsvant og beskjeden til Norge var at det fantes en treåring.

Robertos falske pass. Det står at han er født i 1976, men egentlig var han født i 1974. Foto: Privat

Da kvinnen i det norske ekteparet kom for å hente ham, hadde Roberto splitter nye ID-papirer. Over natta ble han to år yngre. Gutten på snart seks, ble igjen tre år og reiseklar til Norge.

En femåring utstyrt med en treårings papirer ble flydd til Fornebu 20. august 1979.

– Jeg følte meg som en konge da vi kjørte i en Lada fra Fornebu og hjem til Lier. Småbruket der jeg skulle bo, føltes som et palass, forteller Magnus Roberto Rotbæk, som ble hans norske navn.

Da han ble litt større, fikk han nemlig selv velge fornavn fra en navnebok.

– Jeg valgte Magnus fordi det betyr «den store». Jeg syntes det var så flott, sier Magnus Roberto, som i dag gjerne bruker begge navnene. Lykken over alt det nye og grandiose varte ikke så lenge. Han ble et vanskelig barn både hjemme og på skolen.

– Jeg var misforstått, skadet og frustrert. Det er lett å tenke at jeg bare burde vært glad og takknemlig som var så heldig å få komme til gode mennesker i Norge. Men alle minnene, og følelsen av at noe ikke stemte, var jeg alene om, sier Magnus Roberto.

Den første tida i Norge fortsatte han å leve som han hadde gjort på gata. Da familien var på bytur i Drammen, stjal han lommebøker.

– Jeg stjal 20 lommebøker på en time, og var så stolt da jeg ga dem til adoptivforeldrene mine. Jeg fikk ikke skryt akkurat, forteller han og trekker litt på smilebåndet.

Hjemme stjal han mat i kjøleskapet som han gjemte rundt omkring på gården. Ved matbordet slukte han maten som en hund, livredd for at noen skulle ta den fra han. Om nettene fikk han ikke sove.

Den dag i dag spiser Roberto veldig fort og sover dårlig. Mat og våkenhet betyr fortsatt overlevelse.

– Lommebøker sluttet jeg å stjele altså, sier han og smiler.

Robertos mamma Ludivia døde brått, bare 26 år gammel. Foto: Privat

Under intervjuet tar Magnus Roberto oss med til barndommens hjemsted. Idet vi kjører inn i Sylling, peker Roberto på et hus.

– Der bor min gamle lærer, sier han.

Han forteller at lærer Bogerud var en av de få personene han knyttet seg til som barn. Magnus Roberto får lyst til å ringe på. Fem minutter senere er kaffen satt over, en lærer og elev møtes igjen.

Magnus Roberto er spent. Han vil fortelle læreren om alle svarene han har fått. Kanskje spørre om noen kunne gjort noe mer, kanskje sett at han var eldre enn det som sto i papirene.

– Du var tidligere moden enn de andre. Du hang alltid rundt de som var eldre enn deg, og du forelsket deg i jenter på trinnene over deg. På en måte tenkte vi derfor at du var eldre, men samtidig gjorde du så mye rart, sier Roar Bogerud.

Han forteller at Roberto gjorde ekstreme ting. Som å klatre opp veggen på skolebygningen – helt opp på taket med bare nevene.

– Det er sånt man bare ser på film, noe som egentlig er helt umulig og livsfarlig. Du skulle ta ned en ball til en jente du likte, sier Bogerud.

De to snakker om sitt sterke bånd.

– Du forsto det nok ikke alltid selv, men jeg prøvde å hjelpe deg. Jeg gjorde småting som å putte lekseplaner i sekken din, fordi du likte system. Men det jeg husker aller best, var at du ville bli snekker fordi du ville bygge opp Colombia igjen, forteller Bogerud.

Magnus Roberto var et ensomt barn. Han gikk på barneskolen da han forsøkte å ta sitt eget liv første gang.

– Jeg forsøkte flere ganger å ta livet mitt – fram til jeg var 18. Avskjedsbrev ble skrevet, men jeg kom aldri i mål med forsøkene, forteller Magnus Roberto.

Han har også prøvd rus for å flykte fra de vonde følelsene.

Trøblete skoleår er et tilbakelagt stadium. Han har bygd seg et godt liv, og er i dag gift, har tre barn og jobber i helsevesenet.

Men rotløsheten og jakten på svar har alltid preget ham. I 2016 kalte han inn til familieråd. Spørsmålet fra Roberto til familien var om de kunne tåle at han, en siste gang, forsøkte å finne svar om fortida sin.

Han hadde da allerede brukt mye penger og hele sitt norske liv på jakt etter røtter, på ledetråder som ikke har ledet noe sted, og på bestikkelser.

– Jeg var i Colombia med adoptivfaren min da jeg var 18. Jeg har sendt utallige meldinger til fremmede på Facebook, og sendt med penger, samt det lille jeg har hatt av papirer, til andre som har reist til Colombia, sier Magnus Roberto og legger til at han også alltid har vært veldig opptatt av TV-programmet «Tore på sporet».

– Jeg gråter hver gang jeg ser en episode. Likevel har TV aldri føltes som riktig kanal for min egen jakt, sier Magnus Roberto.

På et tidspunkt fant han en organisasjon som hjelper adopterte å finne familien sin i Colombia. Det var dyrt, og han var usikker på om organisasjonen var seriøs. Han la det på is.

Skjebnen ville at organisasjonen plutselig dukket opp i en «Tore på sporet»-episode.

– Da jeg så Tore Strømøy benyttet seg av en Carolina Gonzalez fra den samme organisasjonen jeg hadde funnet, sendte jeg han en mail. Jeg spurte om denne personen var til å stole på, og fikk det bekreftende svaret jeg trengte, forteller Magnus Roberto.

Familierådet var enstemmig. Et siste forsøk skulle gjøres. Organisasjonen Agencia BuscandoRaices og Gonzalez ble engasjert. Hvis han ikke lyktes denne gangen, skulle han legge ballen død for alltid. Det ble en tøff prosess. Hver gang Gonzalez ringte, trodde han det store skulle skje. Nedturene var mange, og pengene gikk unna. For hver ledetråd som ble forfulgt, uansett resultat, måtte han ut med 6.000 kroner. Mentalt sett hadde han nesten gitt opp da en journalist skrev om ham i lokalavisa i Cali. To døgn etter artikkelen sto på trykk, ringte mobilen.

«Vi har funnet familien din», forteller Gonzales i den andre enden. En person hadde kjent igjen Roberto på et barnebilde i avisen. Vedkommende hadde passet Roberto som liten og kunne fortelle at han hadde en stor familie, som var i live.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Skulle jeg tro på det? sier Magnus Roberto.

Samtidig begynte folk som sa de var søsken, å legge ham til på Facebook. Organisasjonen bekreftet at dette var søsken på hans fars side, og at det hele var sant.

Kort tid senere får han en videooppringning via Facebook. Det er en søster som heter Cilla og mannen hennes Carlos, som ringer.

– Jeg kunne ikke mye spansk, men mannen kunne heldigvis litt engelsk. Vi gråt og stotret om hverandre, forteller Roberto.

Snart ventet en videosamtale med flere av søsknene i Columbia. De hadde samlet seg hos stemoren Elena, hun som ikke hadde vært snill mot Roberto da han var liten.

– Broren min Alex, som er lærer, var sjefen. Han sto for det meste av pratinga. Jeg fikk vite hvor mange søsken jeg har, og at to er døde. Alle søsknene mine bor i Cali, bortsett fra en storesøster i Chile, og en storebror i Venezuela. Jeg ser også Elena og kjenner henne igjen, forteller Magnus Roberto.

Søsknene holder kontakten på WhatsApp og Facebook, før Magnus Roberto bestemmer seg for å reise til Colombia.

Han er spent og nervøs under flyturen. Når han går ut i ankomsthallen, vet han ikke helt hva som venter. Bak et stort TV-team han først trodde kanskje var der for ham, står de. På rekke og rad, alle søsknene. Mellom seg holder de et stort banner: «Velkommen bror».

Det var et rart møte. Surrealistisk.

Roberto får komme hjem til huset han ble hentet ut fra som femåring. Det ligger i et av Calis mindre velstående områder. Alt er akkurat som i de vage minnene han har båret med seg i alle disse årene. Huset som bare delvis har tak, søsknene, sengen han gjemte seg under, frykten.

Faren er død, men stemoren er igjen. Hun som engang levde av å stryke og vaske klær for andre. Hun som hadde vært voldelig mot han og var medansvarlig for at han kom på barnehjem og alt som siden fulgte.

Tida er kommet for å møte henne igjen.

– Stemninga i huset var trykket. Søsknene mine var nervøse.

Han går inn i rommet der hun er. Han ser en gammel dame som hadde begynt å bli senil. Han er ikke bitter, men kjenner et stort ubehag.

– Det var klaustrofobisk – som om jeg ble innelåst der i rommet sammen med henne, sier Magnus Roberto.

Søsteren hans griper inn. Tar han ut av rommet. Gir ham en sterk drink.

Søsknene forteller om Robertos barndom. Om hvordan faren deres plutselig en dag bare kom med en guttunge og plasserte ham der sammen med dem. Guttungen var Roberto. De andre var barn av Elena og faren, og visste ikke om noen liten halvbror før den dagen han plutselig skulle bo der. De fortalte om gjemmestedet under senga, om vold, sult og en hard hverdag. Om hvordan Roberto ble hentet av barnevernet. Alle minnene hans stemmer. Han har ikke bare drømt.

Foto: Privat

Ett av hans sterkeste minner er det imidlertid ingen som snakker om. Etter lang tid i huset der stemoren og noen av søsknene ennå bor, forstår Roberto at noe skjules.

Det finnes et rom bak kjøkkenet. Et rom han ikke har fått se. Han åpner døren. Der ligger han. Gutten som siklet. Gutten han engang passet så godt på.

– Det kan ikke beskrives, det å se at han fantes. Han lå der med krusete hår, psykisk utviklingshemmet i et rom uten særlig stimuli. Vi føltes nære, forteller Magnus Roberto.

I det øyeblikket gir livet mening. Magnus Roberto forstår hvorfor han ikke fullførte tømrerutdannelsen – han som skulle bygge opp Colombia, og i stedet fulgte dragningen mot helsevesenet.

Søsknene han blir kjent med, heter alle Lopez, som deres far. De forteller at det finnes en søster til, en halvsøster, Mercedes, som de ikke har et godt forhold til. Det skulle gå lengre tid før han klarte å finne igjen Mercedes. De to barna «utenom», har blitt kalt opp etter farmor Mercedes og farfar Roberto.

– At jeg heter det samme som min farfar føles godt, sier Roberto.

Colombia-oppholdet går mot slutten. Roberto har funnet nesten hele sin familie på fars side. Han leter nå intenst etter spor fra morens side. Nok en gang drar han til et offentlig kontor for å lete etter egne ID-papirer – men nå utstyrt med flere opplysninger.

Roberto blir fortalt at det finnes to mapper på han, to ulike folkeregistreringer. Han blir bedt om å vente. Han venter lenge og utålmodig. Til slutt blir han sendt til et annet offentlig kontor.

Snart står han med dokumenter i hendene han aldri har sett før. Det tar noen sekunder før det går opp for han at det han har mistenkt hele livet, stemmer. Han hadde vært utstyrt med falske ID-papirer.

– Dette var mine egentlige papirer. Dokumenter som forteller hva moren min heter, hva jeg heter, hvilket sykehus jeg er født på, den siste adressen til moren min og min egentlige fødselsdato. Dokumenter som forteller hvem jeg egentlig er. Jeg heter Roberto Villanueva og er født 12. mars 1974, forteller han.

Roberto hiver seg i en bil. Han har ny informasjon på en lapp i hånda. Det tar tre timer å kjøre til adressen som en gang var registrert på moren. I Tambo Cauca, morens fødeby, går han febrilsk rundt i gatene og spør alle han ser om de kjenner til adressen eller etternavnet Villanueva. Ingen kjenner verken adresse eller navn. Han blir slått av motløshet. Han bestemmer seg for å gå inn på et apotek og spørre én siste person. Helt tilfeldig velger han ut en mann i apotekkøen. Mannen har svar. Han vet om en person som jobber på sykehuset i byen, som heter Villanueva til etternavn.

Han vet også hvor personen bor og tilbyr seg å kjøre Roberto dit. Sammen med den fremmede fra apoteket banker Roberto snart på en husdør. Sekunder senere kaster mannen som åpner døra seg rundt halsen på Roberto, og begynner å gråte. Mannen som åpnet, er fetteren hans. Alt han klarer å si mellom tårene, er hvor mye de har lett etter ham. De omfavner hverandre lenge.

Roberto, endelig med en av brødrene i Colombia. «Velkommen bror». FOTO: PRIVAT

Det skulle vise seg at Roberto kom fra en velstående og ressurssterk familie på morssiden. I sine to første år vokste han opp med sin biologiske mor, sine to halvsøsken på mors side og sine besteforeldre, i sine besteforeldres hus i Cali. Besteforeldrene var økonomisk sterke og tilstedeværende mennesker. Moren, Maria Ludivia Villanueva, var et godt menneske og hjemmeværende mor.

Han opplevde aldri vold så lenge moren levde. Hun døde brått – bare 26 år gammel. Morens familie har fortalt at Robertos far forgudet Ludivia. Rykter sier at han kanskje elsket henne for høyt, og drepte henne av sjalusi. Rykter sier også at han bestakk noen for å få obduksjonsrapporten til å forsvinne.

Etter Ludivias død overtok foreldrene hennes omsorgen for det lille barnet. Familien hadde akkurat begynt å gå videre, da en ny tragedie rammet dem. Plutselig forsvant toåringen. Helt sporløst.

Morens familie etterlyste Roberto på TV og i aviser. De hyret inn privatetterforsker. Uten resultat. Det skulle vise seg at det var Anibal Lopez, guttens egen far, som hadde kidnappet ham. Fra besteforeldrenes trygge hjem ble han kidnappet og plassert i et helt annet strøk av millionbyen Cali, i huset der Elena og hennes barn bodde.

Fetteren tar med Roberto tilbake til Cali for å møte flere i familien på morssiden. I et rikt strøk, der husene har tjenere, besøker de først morens tante. Gleden er ubeskrivelig i familien Villanueva. Roberto har kommet til rette. Etter 41 år!

– Hun ba på middag, dro meg i kinnet og sa hun kjente meg igjen fra jeg var liten, forteller Magnus Roberto.

Etter middagen blir han kjørt til et helt spesielt hus. Broren hans, Guillermo Villanueva, venter gråtende på gaten utenfor huset. For første gang siden han ble kidnappet, er Magnus Roberto tilbake i huset til besteforeldrene, der han tilbrakte sine to første leveår sammen med moren Ludivia, storebror Guillermo og storesøster Ediilia og mormor og morfar.

– Jeg var kommet hjem. Jeg hadde ikke flere ord, bare masse følelser og tårer.

Roberto får se bilder. Barnebilder av seg selv og søsknene, bilder av moren og av besteforeldrene. Roberto kjenner igjen hatten hans morfar alltid bar. Hatten er spart på, og familien gir den til Roberto.

Brikkene har falt på plass. Uten mannen på apoteket hadde han aldri fått høre om hvordan mors familie hadde gjort alt i sin makt for å finne ham igjen. Om etterlysningene i avisene, Om privatetterforskeren som ble leid, eller om bestemoren som ba til Gud hver dag for at han skulle komme hjem.

– Å få vite at jeg var et barn noen elsket, lette etter og savnet, kan ikke beskrives. Å få vite at jeg egentlig ikke hadde trengt å bli adoptert dersom jeg hadde fått bli hos Villanueva-familien, er en tanke som stikker dypt, sier Magnus Roberto.

Han har alltid lengtet og savnet, alltid følt at det er i Colombia han hører hjemme. Det var som om han visste om kjærligheten han hadde fått, selv om kroppen var full av arr fra mishandling.

Det var historien bak arrene som ledet ham til Norge. 1. november i fjor dro Magnus Roberto tilbake til Colombia for å være der i to måneder, og for å feire jul med familien sin. Han ble enda bedre kjent med landet sitt og familien på begge sider. Han besøkte morens gravsted og det ble holdt en minneseremoni. Og igjen var det et apotek som skulle lede han til svar. Denne gangen om halvsøsteren Mercedes - den siste av søsknene han ennå ikke hadde funnet.

– På nok et apotek, denne gangen i gaten der min far hadde siste adresse, spurte jeg han som jobbet der om han kjente til min fars navn. Ikke bare kjente han min far, men også Mercedes, og han hadde telefonnummeret hennes, forteller Magnus Roberto som nå har blitt gjenforent med alle søsknene sine, på begge sider.

– Jeg trodde aldri jeg skulle få kjenne min historie, se igjen mennesker og steder jeg har savnet og husket. Jeg har blitt hel, sier Magnus Roberto.

Før han dro hjem til Norge, besøkte han statsadvokatens kontor i Cali. Kort tid etter anla han sak mot staten Colombia med det resultat at hans falske ID-papirer ble makulert. Papirene han har levd med så langt.

– At jeg skulle bli to år eldre over natta denne gangen, betyr alt for meg, sier 44-åringen, som i 2017 gikk fra å være 41 til 43 år gammel. Først nå i 2019 er det offisielt, i følge det ene settet ID-papirer han har.

Han som bare heter Roberto Villanueva – født 12. mars 1974.

Historien bygger på ID-papirer, intervjuer, bilder og gjenfortelling av Magnus Robertos historie, slik han selv nå kjenner den og har blitt den fortalt.