Jeg er nyfiken – og grønn

Da jeg gikk på videregående gikk det et rykte om at en jente jeg kjente pleide å gå på do og fingre under mattetentamen. Den historien brant seg fast i hodet mitt. Jeg så det for meg, den slanke hånda som skøyt i været i tentamenssalen for å spørre om en av pensjonistvaktene kunne ta henne med på do. Rundt henne satt vestkantens beste studenter med foreldrenes ambisjoner tynget over skuldrene, fingrene galopperte over de dyre kalkulatorene og svarene ble hurtig skrevet ned før øynene skannet neste oppgave. De hadde ikke et sekund å kaste bort. Men hun skulle altså på do for å onanere.

Det viste seg å ikke være et rykte, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble da jeg hørte det. Ikke sjokkert av at hun fingret på do, men sjokkert av at hun sa det høyt. Jeg hadde holdt på sånn i herrens mange år selv, kanskje ikke på mattetentamen, men på både venterom og i familiebilen på vei hjem fra hytta. Likevel klarte jeg ikke å forstå hvorfor hun frivillig ønsket å knytte det til identiteten sin, hvorfor hun ikke forsto at alle oss andre ville farge navnet hennes med den historien.

Jeg synes ikke hun var kul den gangen, det var jeg ikke moden nok til å synes. Men i etterkant er det lett å se at hennes frimodighet satte ord på avstanden som lå mellom meg og min seksualitet. Unnskyldningen min var god; jeg var 18 år, hadde kun hatt klønete sex og visste i grunn svært lite om kroppen min. Den avstanden skulle derimot bare bli større i årene som fulgte. Lenge var jeg ganske kuet av hore-og-Madonna-idealet, og ønsket om å bygge opp min seksuelle kapital, være fri og nysgjerrig uten å være noe mindre kjærestemateriale av den grunn, var et regnestykke jeg sjelden fikk til å gå opp. I en slik virkelighetsforståelse var også den ultimate bekreftelsen, klimakset, ofte å finne i den mannlige orgasmen, og ikke i min egen. På patriarkatets premisser, vil mange si, forsto jeg seksualiteten min.

Men nesten ti år etter min seksuelle debut ble dette minnet fra mattetentamen plutselig viktig for meg. I minnelandskapet sto hun liksom foran meg som Afrodite selv, som et lite sexpositivistisk orakel i et hav av ungdommens dårskap. Det skulle vært flere av henne på veien, tenkte jeg. For hvordan kunne det ha tatt meg nesten ti år som seksuell aktiv før jeg forsto at jeg ikke hadde et ordentlig språk for min seksualitet og mitt begjær? Hvordan kan jeg alltid ha vært så nyfiken, og samtidig så grønn?

I «Fri oss fra kjærligheten» fra 1973 ønsket Suzanne Brøgger å beskrive erotikkens vilkår i det skandinaviske, senkapitalistiske samfunnet. Tatt i betraktning at den andre seksuelle revolusjon sprang ut av Skandinavia, fra Vilgot Sjömans film «Jag är nyfiken – gul» i 1966, var erotikken i ferd med å få bedre vekstvilkår. Skandinavia ble etterhvert regnet som pionerer – og der Norge var det konservative tilskuddet i søskenflokken, med både Agnar Mykle-rettssaken og forbud om å selge Henry Millers «Sexus» på samvittigheten – skapte både Danmark og Sverige sexpositivistiske ringvirkninger i den vestlige verden. Siden den tid har det skjedd mye, og erotikken burde i teorien aldri ha hatt bedre vekstvilkår enn akkurat nå. Sex er overalt, vi vet at onanering bedrer helsen og motvirker kreft, begjæret demokratiseres og jenter blir stadig likere gutter i måten de har sex på, feministporno er et produkt på markedet, internett-dating – som på folkemunne blir kalt for sex-apper – har fått sin renessanse med blant annet Tinder og Happn og til og med statsministeren ber oss om å ligge mer med hverandre.

Likevel opplever jeg at ordet sexpositivisme er like fremmed og uavklart som det alltid har vært. Diskusjonen om likeverdig sex i det hele tatt er mulig, er ikke død, og spørsmålet til den svenske feministen Nina Björk: «går det an å være konsekvent feminist og samtidig utrolig kåt?» blir fortsatt stilt. At sex gjennom historien har vært på mannens premisser er fortsatt et bærende element i debatten, og å finne en grunnleggende positiv innstilling til sex, i seksualdebatten eller i feminstiske fora, oppleves ofte som vanskelig.

Men jeg er slettes ikke alene om å ha kjent på en avstand mellom min egen identitet og seksualitet. «Jeg trenger å speile meg i andre for å finne ut om det bare er jeg har utviklet en stor sort avgrunn mellom mitt begjær og mitt indre jeg» sa den danske regissøren Mette Carla Albrechtsen i begynnelsen av dokumentarfilmen «Venus – nakne bekjennelser» fra 2014. Sammen med regissøren Lea Glob ville hun sette ord på seksualitetens vesen, et vesen omkranset av spørsmålstegn ved dokumentarens begynnelse.

Også den skandinaviske samtidslitteraturen har blitt kalt for posterotisk, og i tidsskriftet Vagant ble det presentert en rekke skandinaviske, kvinnelige romanfigurer som var mer eller mindre likegyldige til sex. Her skriver Gina Tandberg at det er «et påfallende fravær, ikke bare av sexbeskrivelser, men av bra sex spesielt, i den skandinaviske samtidslitteraturen». Når forskning attpåtil kan vise at tjueåringer i mange land aldri har hatt mindre sex enn nå – i en tid der et engangsligg er et tastetrykk unna – er det verdt å spørre seg hva som er i ferd med å skje med erotikkens vilkår, enda en gang.

I håp om å finne noen å speile meg i vender jeg meg til Nytfestivalen i Oslo, en festival med positiv seksualitet på agendaen. Til festivalsjefen Kjersti Helgeland forteller jeg at jeg lenge ikke har hatt et ordentlig språk, og dermed forståelse, for mitt eget begjær, mitt eget tenningsmønster og til dels mitt eget kjønnsorgan. Jeg har lyst til å unnskylde meg mens jeg sier det, si at jeg vet det er en helt naturlig faktor ved det å være i tjueårene og at det garantert var verre før i tida. Jeg sier ikke mer til henne, holder det på det generelle, med denne formuleringen jeg stadig vender tilbake til om det «manglende språket». Samtidig vet jeg hvor enkelt det er å snakke om «seksualitetens vesen», uten å si noe konkret om den. Det har jeg vært flink til lenge, fordi det ligger et sterilt, nesten akademisk og samtidig allment slør over de ordene. Men faktum er at jeg først i fjor sommer forsto at en orgasme er det samme uansett hvordan den fremkalles, for eksempel. At det ikke er noe hierarki når det kommer til vaginal- og klitorisorgasme, og at det ikke er noe ufullstendig ved en som ikke oppnår det ene eller andre. At kvinnekroppen er forskjellig. Selv har jeg aldri stilt nok spørsmål på egen bekostning til å finne det ut, og det var en svensk sexpositivistisk podkast kalt «Alla våra ligg» som kom med åpenbaringen. Jeg lærte også av en kompis at for han var det å komme i en jente ofte helt midt på treet, at det i grunnen ikke var så viktig med denne orgasmen og at den dårlige sexen ofte lå i stresset på veien dit. Det var logisk og fint at han sa det, men samtidig ville jeg spørre: men hva med «blue balls»? At jeg stadig blir overrasket over at disse tingene gjør meg utrolig flau. Likevel er den eneste kuren, spørreleken, ofte jevngod med å virke dum og uerfaren. Både under samtalen med Helgeland, og under skrivingen av denne reportasjen, merker jeg at jeg stritter imot, jeg vil holde igjen og jeg vil unnskylde meg selv hvis jeg først klarer å stave noe ut i klartekst. Men hvis målet er å finne språket, må det brukes. Så jeg fortsetter.

– Vi snakker mye om helse, mat, sykdommer, trening, relasjoner – til og med følelser! – men seksualiteten snakker vi innmari lite om. For folk flest finnes det ingen arenaer i dag hvor man kan lære om sin egen seksualitet, sier Helgeland.

På telefonlinjen tegner hun opp et tenkt kart mellom meg og henne.

– Når vi vokser opp får vi presentert et kart over seksualiteten vår. Det kartet blir laget av foreldrene våre, skolen, helsevesenet, politikerne, kulturen og ikke minst media, markedsføring og porno, begynner Helgeland. Foto: NTB Scanpix. 

Jeg ser det for meg, i kartet mitt inngår den eneste seksualundervisningen jeg noensinne har hatt. Den var i femteklasse, og lærerens ord har brent seg like tydelig inn i minnet som mattetentamen-orakelet: «Jeg forstår at dere kan synes sex kan være ekkelt, men for oss voksne er det veldig, veldig deilig», sa hun. Med trykk på «veldig»-ene, og et slags tilfreds utpust på «deilig». Etter det utsagnet, og en avspilling av den nærmest kanoniserte Trond Viggo-med-sædcellene-videoen, skulle vi tegne et samleie etter beste evne. I klasserommet hang det i ukevis erigerte peniser og folk som hadde seg på veggene. Strategien «ikke snakk om det, tegn det – eller form det i leire!» hadde før den tid blitt brukt da tvillingtårnene falt 11. september 2001, da en gutt falt ned i en sjakt i skolegården og da en lærer på skolen mistet livet. Tegninger og leirklumper av «det vanskelige» ble til ufrivillig komikk, alt for å ikke snakke om det. Til den dag i dag klarer jeg ikke annet enn å le av at min bestevenninnes foreldre hadde to sammenraste tvillingtårn i leire til utstilling på kjøkkenviften gjennom hele hennes skolegang. Andre ungdomsminner som tegnet seg på kartet var etter hvert RedTube og jenter med lettvinte og samtidig voldsomme orgasmer, Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha, skrekkhistorier om jomfrublod og etter hvert evinnelige googlesøk om hvor dette G-punktet kunne ha tatt veien. Helgeland bryter inn i minnearbeidet:

– Dette kartet forteller deg hvordan ting fungerer, hva vi skal og ikke skal gjøre, hva som er rett og galt, i tillegg til hvordan vi bør se ut og hvordan seksualiteten vår fungerer. Det er et utrolig snevert, heteronormativt og lite inkluderende bilde. På den annen side har du deg selv, din unike kropp og seksualitet, dine følelser og tanker. Dette er terrenget. Ofte, hvis ikke alltid, så stemmer ikke disse to overens. Ditt terreng passer ikke med det kartet du får presentert, sier Helgeland.

– Men hva skjer hvis du ikke kjenner deg selv godt nok ennå, hvis du ikke vet hva som er godt, hvis du ikke er trygg i deg selv – i terrenget? Hva gjør du da? spør hun videre.

– Som videregåendeelev ler du muligens av det du ikke tør å identifisere deg med. I voksen alder får du kanskje ortoreksi fordi du vil være attraktiv, eller sliter med å være både dydig og erfaren på samme tid, svarer jeg.

– Ja, du prøver å overta de egenskapene som du finner i kartet! Hvis du ikke har kontakt med deg selv og din egen seksualitet prøver du å tilpasse deg. Du retter deg etter malen, tror du skal se ut på en bestemt måte, gjøre på en bestemt måte. Det blir det ikke noe god sex av, og ikke så mye livsglede av heller, Det som står mellom kartet og terrenget er en taushetsmur. Selv om vi i Norge har mye åpenhet, så er det likevel en taushetsmur der. I dagliglivet snakker vi ikke om seksualitet, og det er det som gjør at tabuer, at feilinformasjon, misforståelser, det sex-negative, så vel som seksuell trakassering og overgrep får lov å gro og blomstre i fred, sier Helgeland.

For Helgeland er ikke folks seksualitet kun en privatsak, det er politisk og et samfunnsanliggende,

– Dette manglende språket kommer jo ikke av at vi er analfabeter. Det er fordi de menneskene som står nærmest oss, først foreldrene og så skolen, ikke lærte oss noe om det. Når dette kartet i samfunnet er dominert av markedsføring og media som ønsker å kapitalisere på enten vår usikkerhet eller kåthet, har vi et elendig utgangspunkt, sier hun.

Hun forteller at det var strategien for seksuell helse, «Snakk om det», som i utgangspunktet satt henne på tanken av å starte Nytfestivalen, der forordet, presentert av Bent Høie, var nettopp livsbejaende på seksualitetens vegne. Bent Høie skriver nærmest poetisk om erotikken: «Du har kjent den hele livet. Kraften som får blodet til å bruse og suse. Kraften som får huden til å rødme eller blekne. Du kjente den som barn. (..) Du kjente den som ungdom. (..) Du kjente den da du for aller første gang lå hud mot hud og pust mot pust med et annet menneske, og var veldig lykkelig og veldig engstelig på samme tid. Vi kjenner den gjennom hele livet. Kraften vi kaller seksualitet. Noen tror den seksuelle delen av oss sitter mellom beina. Men den sitter like mye mellom ørene» skriver Høie. Helgeland fant det inspirerende, men likevel ikke tilstrekkelig.

– Når det gjelder mål og tiltak i selve strategien er det fortsatt tellekanter og fokus på det negative. Det som er positivt omkring seksualitet er minimalt der. Skal vi få et systemskifte krever det en bred endring. Hvilket parti ønsker å ta på seg rollen som det sexpositivistiske partiet og sette positiv seksualitet på dagsorden? Da jeg selv gikk rundt på Arendalsuka i fjor sommer og snakket med alle partiene var det få som i det hele tatt kunne noe om dette, sier Helgeland.

Det antipatriakalsk demontrasjon i Paris i 2018. Foto: NTB Scanpix

Statssekretær Maria Jahrman Bjerke skjønner på sin side ikke hvordan en strategi som er grunnleggende positiv, fokuserer for mye på det negative.

– Tvert imot vektlegger den at god seksuell helse holder oss friske og i trivsel, og er viktig for både livskvalitet og mestring. Nettopp derfor må helsepersonell ta opp seksuell helse i møte med pasienten og snakke om dette temaet. Viktige mål med strategien er å øke kunnskapen om seksualitet i helse- og omsorgstjenesten og bidra til at helsepersonell respekterer og forstår pasientenes seksuelle behov. Strategien understreker at god seksuell helse er et grunnleggende behov hos alle, uavhengig av sykdom eller funksjonsevne, svarer hun.

Hvis seksualiteten er en målestokk for livskvaliteten vår, er kanskje tiden inne for Helgelands systemskifte. For fra soverommets perspektiv er ikke erotikkens vilkår spesielt gode: forskning viser at vi generelt har mindre sex enn før, og i flere tilfeller er tallene verst i målgruppen 19–29 år. Forskningen stammer fra USA, Finland, Nederland, Japan og Sverige (se faktaboks). The Altantic gikk nylig gjennom disse funnene og kalte trenden en sex-resesjon. Hvorfor, spurte journalisten seg, og snakket med et hopetall av både forskere og tjueåringer, som sammen ga et mangefasettert svar på problemet. En bærende årsak er den teknologiske revolusjonens mange stimuli; både TV-streaming, sosialisering over nettet og virtuelle porno-godtebutikker stimulerer tjueåringer godt nok som det er alene. Mons Bendixen, førsteamanuensis i sosialpsykologi på NTNU, tror at sexfrekvensen i aldersgruppen 19–29 år også har gått ned her i Norge.

– Presset om å være skoleflink, bygge karriere, ha drømmekroppen og være god i senga er blant punktene på lista over ting unge føler de bør ha oppnådd tidlig i livet. Når de att på til rigger mye av livet sitt på sosiale medier, der enhver profil legitimeres av bekreftelse på eget utseende eller liv, er det klart at mange føler de ikke når opp. Jeg tror livet på sosiale medier kan skape barrierer for god seksualhelse, sier Bendixen.

Likevel forteller han at nordmenn i aldersgruppen 19–29 er mer åpne for tilfeldig sex, altså sex uten emosjonelle bånd, enn hva amerikanere i samme aldersgruppe er. 6 av 10 av norske tjueåringer rapporterte i 2017 at de har hatt tilfeldig sex, mot 4 av 10 amerikanere i samme aldersgruppe. Forskjellen lar seg forklare i at vi er langt mer fristilte til den såkalte kjærlighetsideologien her, og er mindre bundet til religiøse dogmer og regler enn over Atlanteren.

– I samme #studie fant vi også ut at norske kvinner i samme aldersgruppe angrer langt mer på den tilfeldige sexen de hadde hatt enn det menn gjør. menn angrer heller mer på at de lot en gylden mulighet for tilfeldig sex gå fra seg, sier Bendixen. Jeg ler og han kommenterer.

– Du er ikke den første som ler av det, det er mange som kan kjenne seg igjen i dette, sier han og ler med.

Likevel er det verdt å notere seg at det ikke er et paradoks at tyvåringer har mindre sex i dating-appens tid. Bendixen og hans kollegers forskning viser til at appen Tinder lover langt mer enn den de klarer å holde, og at mange profiler seiler under falskt flagg: ønsket om bekreftelse som motiv er mer dominerende enn viljen til å finne seg en kjæreste.

– Det er ikke riktig å kalle Tinder en «sex-app» per se, for andelen som faktisk lykkes i å få en tilfeldig sexpartner er fantastisk lav. Appene er på ingen måte en løsning på pardannelsesproblemet, for utrolig mange bruker det mer som et tidsfordriv, enn som en reell møteplass. Tinder lever på det gode ord fra dem som faktisk har fått napp; de snakker høyere om sine erobringer, enn de som ikke har fått napp. Slik dannes en forventing i samfunnet om at sjansen for tilfeldig sex ved bruk av disse appene er mye høyere enn de er i virkeligheten, sier Bendixen.

De nyeste resultatene fra Tinderbruk-studien er under vurdering for publisering i et internasjonalt tidsskrift, men jeg tar forskeren på ordet. Og sletter Tinder, igjen.

Men at mobilen og sosiale medier ødelegger sexlivene våre er det mange som mener er riktig. For generasjon prestasjon, eller «iGen» som forfatten Jean M. Twenge bak boka med samme navn har valgt å kalle dem, er livet på sosiale medier direkte linket opp mot dårligere livskvalitet, depresjon, suisidale tendenser, mindre fysisk dating og senere seksuell debutalder.

– Hva er det du vinner ved å ikke være tilgjengelig hele tiden? Vårt behov for å hele tiden være i sentrum av begivenheter burde stagges litt. For det kan jo absolutt gå på bekostning av den gode kommunikasjonen du har med de nærmeste rundt deg, sier seksualvaneforsker Bente Træen.

Hun trekker fram at den voldsomme informasjonsflyten nok har vært positiv i mange områder når det kommer til å utforske vår egen seksualitet, men at kravet om tilgjengelighet kan fungere som en tvangstrøye.

– Skal vi ha lyst til å ligge mer med hverandre er første steg å legge vekk mobilen, legge vekk muligheten for jobb. I et studie om hvorfor unge menn sliter med nedsatt lyst, viste tallene våre at hovedgrunnen var jobbrelatert. For kvinner var det både jobbrelatert og at de ikke oppnådde den intimiteten de ønsket seg fra partneren, sier Træen.

På det nærmest sexnegative kartet Helgeland fra Nytfestivalen tegner opp, finner forfatter og kjønnsforsker Anne Bitsch mange feministiske problemer. Hvorfor er vi så lite sexpositive er et spørsmål hun indirekte har viet mye tid til i høst.

– Jeg skulle ønske flere var som venninnen din! sier hun da jeg forteller henne om mitt sexpositivistiske orakel fra mattetentamen, som dessverre aldri var en venninne.

Anne Bitsch var denne høsten aktuell med «Brev til en ufødt datter». Foto: Siri Øverland Eriksen. 

– Håpet mitt er jo at vi kvinner en dag, i fellesskap, skal kunne snakke helt uhemmet og uten skam om seksualitet, fortsetter hun.

Bitsch er aktuell med pamfletten «Brev til en ufødt datter», der hun blant annet slår et slag for en mer sexpositivistisk seksualdebatt. Hun har sett seg lei på at samtalen om kvinners seksualitet nesten aldri går fri fra temaene grensesetting og risikovurdering.

– Jeg synes ikke vi har nok samtaler i offentligheten om hva et «ja» til seksualiteten vår skal være. Vi snakker mye om «nei-et», om frihet fra trakassering, frihet til å sette grenser, som jo er bra, men jeg ønsker å stikke en advarende pekefinger i været og si at det ikke burde være det hele den kjønnspolitiske samtalen handler om.

Kjønnsforskeren har akkurat levert avhandlingen sin (til bedømmelse) om hvordan ofre for seksuell vold blir behandlet i rettssystemet. Som observatør i rettssaker har likestillingens paradoks blitt tydelig for henne. Bitsch skriver at ofrene i disse overgrepssakene ofte får brukt mot seg at det virker «absurd at kvinner kan føle seg avmektige og psykisk underlegne i seksuelle situasjoner, når kvinner aldri har vært så likestilt som nå».

Men er det egentlig så absurd at kvinner kan føle seg avmektige eller psykisk underlegne i seksuelle situasjoner? spør Bitsch i boka. For å kunne svare ja på det, må de fleste kvinner føle seg seksuelt frie til å begynne med: Frie til å elske skamløst og frie til å definere sin seksualitet, sin sexlyst og sine seksualvaner slik de selv ønsker. Bitsch staver det ut, først med tre enkle bokstaver: Nei. Den friheten tror hun at de færreste kvinner kjenner på.

– I dag er feminismen i Norge delt mellom de som ser på kjønn og seksualitet som en kilde til makt og undertrykkelse, og de som fronter en form for sexpositivisme. Det er ikke de siste som har gått av med seieren akkurat. Førstnevnte har vært gode på å danne brede politiske allianser, og fått til konkrete politiske gjennomslag, som for eksempel motstand mot porno og prostitusjon, for eksempel. Men konsekvensen av at det i den seksualpolitiske debatten er så mye snakk om forebygging og overgrep i samfunnet, er at seksualitet blir til noe farlig og faretruende – for kvinner. Normen for seksualdebatten er voldtekt, til tross for at de færreste blir voldtatt. Det er nok mye av grunnen til at vi snakker så lite om hvor livsbejaende og deilig sex kan være, sier Bitsch.

At mediene, så vel som rettssystemet, ifølge Bitsch, flombelyser farene og risikoen ved å være seksualisert, mener Bitsch setter kjepper i hjulene for at kvinner tør å utforske og frigjøre seg seksuelt.

– Rachel Hall spesielt mener at denne risikovurderingen rundt seksualitet kom i løpet av 1980- og 90-tallet. I takt med den nyliberalistiske dreiningen, fokuserte man mer på individløsninger i møte med sosiale problemer, enn kollektive og strukturelle løsninger. Det har man sett for eksempel i voldtektsdebatten. Risikovurderingen er rullert inn i økonomien, vi har peppersprayer og apper. Den økonomien bygger på en ideologi og et tankesett som fokuserer enormt på individets ansvar for å forebygge voldtekt og ikke utsette seg for fare. Men det er farlig å bare fokusere på grensesetting!

Hun tilføyer også at grunnen til at den seksualpolitiske debatten har endt opp i frihet fra seksualitet-sporet også er fordi kvinnebevegelsen til ulike tider har samarbeidet med organisasjoner og samfunnsaktører med puritanske agendaer, for eksempel avholdsbevegelsen og deler av det kristne miljøet. I dag mener hun vi må ha et skarpere skille mellom seksualisering og objektivisering.

– Seksualisering er ikke problemet per se, problemet er at noen utnytter en fri og liberal seksualkultur. Vi må ha mer fokus på forebygging hos overgriperne, og ikke hos ofrene. Jenter skal kunne være seksuelt frie uten at de har skyld i seksuelle overgrep, sier Bitsch.

I boka adresser hun også den målgruppen som per dags dato ser ut til å ha minst sex i befolkningen, generasjon prestasjon, og supplerer med enda en grunn til at denne generasjonen sliter med sexlivet. Forutsetningene for å komme i kontakt med egne behov er spesielt dårlig hos de jentene som sosialiseres til å være veloppdragne. Bitsch skriver i tråd med Sissel Gran at den veloppdragne jenta opererer etter en logikk der hardt arbeid og pliktoppfyllelse lønner seg. I møte med det seksuelle kan en slik belønningslogikk være destruktiv, fordi avvisning raskt oversettes til selvkritiske resonnementer som: «jeg var ikke pen nok, jeg var ikke morsom nok, jeg var ikke smart nok – det var derfor jeg ikke fikk ham». Og videre – at man får skylde seg selv hvis menn behandler en dårlig eller utsetter en for overgrep, for da har man ikke fortjent bedre. Men den kanskje største stygge ulven i kjønnssosialiseringen, valgte Bitsch til slutt å utelate fra boka, for enkelthetens skyld.

– Denne boka begynte egentlig som en ramsalt monogamikritikk! sier Bitsch og ler.

– Unge kvinner blir målt opp mot den etablerte, monogame kvinnen med tujahekk og rekkehus, med en tekkelig mann, to barn og stasjonsvogn. Det er i den retningen vi alle sammen forventes å gå. Det presser oss inn i en heteronormativ, monogam ramme, og det er innenfor denne rammen at kjønnssosialisering foregår; her skal du være trofast og kysk, du skal ikke elske flere eller ha sex med flere. Når du ikke innpasser deg i denne rammen, blir du som kvinne lett sett på som en hore. Kyskheten blir en valuta du må forhandle med på kjønnssmarkedet, men også i retten, hvis du har blitt offer for seksuelt overgrep, sier Bitsch.

Med boka håper hun at fremtidens feminister, i et fellesskap, et søsterskap, kan bli flinkere til å formulere drømmene sine og begjæret sitt, og ikke bare begrensningene som andre legger på deres seksualitet. I en tid der flere har uttalt at #metoo er starten på den tredje feministiske revolusjonen, skriver Bitsch:

Jeg tror tiden er inne for at kvinner gjør langt mer enn bare å sette ord på de vonde følelsene og skammen som følger av å leve med seksuell trakassering og overgrep. For revolusjon skapes ikke av misnøye alene, men av at mennesker finner sammen og formulerer hva de drømmer om og lengter etter.

Etter hvert som jeg ringer rundt og får høre det sexglade budskap, savner jeg likevel noen som kan fylle skoene til mitt sexpositivistiske matteorakel. En som var sånn som henne, kanskje allerede på ungdomsskolen eller barneskolen, og som kan si noe om hvorfor det var så lett for henne å være åpen. Så jeg ringer til sexpositivisten Aud Jektvik. Hun snakket ikke om onanering under viktige prøver på videregående, men hun snakket definitivt høyt alternative tenningsmønstre i kantina med venninnene sine.

– Allerede fra ung alder synes jeg det var pussig at det bare var guttene som skulle løpe etter jentene. Jeg ville jo jage dem! Jeg synes heller ikke noe om at det var jeg som skulle være passiv, ikke sjekke opp. Jeg ville vekk fra alt dette jeg ikke kunne gjøre, og i takt med det lærte jeg å bli mer positiv innstilt til min egen seksualitet, sier hun.

– Interessen min for seksualitet startet i grunnen med at venninnene mine hysja på meg i kantina. Det passet seg ikke å snakke om at jeg tente på så annerledes ting enn dem, og jeg synes det var så interessant at jeg ikke møtte på noen som hadde det sånn som meg, sier Jektvik.

– I dag er jeg BDSMer, dominant og sadist. Folk er forskjellige, og det er så viktig å få formidlet, sier hun.

BDSM er en engelsk forkortelse, og står for «bondage, disiplin, submission (dominans og underkastelse), sadisme og masochisme». I stor grad handler det seksuelle i BDSM om å gi/få smerte, og retningen er grunnleggende feministisk og sexpositiv.

– Jeg møter ofte på folk som tror at det å være sexpositiv handler om å ha hatt veldig mange partnere, veldig mye uvanlig sex eller veldig mye sex generelt. Akkurat som om det er en retning for de polyamorøse, for BDSMere og panseksuelle alene. Det er det overhodet ikke, selv om jeg identifiserer meg med det. Det handler om å ha et positiv syn på seksualitet og tillate at alt kan gå opp i det seksuelle! Det finnes et stort mangfold i seksualitet, tenningsmønster, relasjonsformer og seksuelle orienteringer, og jeg mener at vi har mye å lære av hverandre. Det å vite noe om og respektere mennesker som er annerledes enn oss selv er et gode, men man trenger ikke å forstå alt for å respektere at noen burde få leve ut sine preferanser, sier Jektvik.

Likevel er ikke samfunnet rigget for å «la alt gå opp i det seksuelle»; det var først i sommer at folk med BDSM-tenningsmønstre ble friskmeldt fra sin diagnosestatus som psykisk syke. Det til tross for at de ofte har høyere utdanning, inntekt og sosial status sammenligner med resten av befolkningen, noe Bente Træen nylig skrev om i Dagbladet. En ny vår for sexpositivismen tror imidlertid ikke Jektvik vi er inne i.

– Gjennom seksualhistorien har det vært en tendens at en periode med større frihet, følges gjerne av en periode med mer konservativt og moralsk syn. Jeg kan oppleve at den perioden med større frihet er på vei til å ta slutt, for det rommet for å snakke åpent om seksualitet blir stadig innsnevret.

Jektvik viser til at spesielt Facebook helt nylig har introdusert nye regler mot tråder, statuser osv som såkalt oppfordrer til seksuelle møter mellom voksne. I vilkårene for regelendringer skriver de også at «Vi tillater heller ikke språk av seksuell karakter som kan føre til seksuell oppfordring, fordi enkelte publikum i det globale fellesskapet vårt kan være følsomme for denne type innhold, og det kan hindre folk i å komme i kontakt med venner og nettsamfunnet som helhet.» Seksuelle slang, seksuelle roller, sexstillinger, fetisjscenarioer, seksuelt preferanse/seksualpartner-preferanse, tenningsnivå, seksuelt samleie eller aktivitet, vanlige seksualiserte områder på kroppen, som f.eks. brystene, skrittet, rumpa, renslighet av kjønnsorgan eller rumpe, er heller ikke tillat. Selv forteller Jektvik at hun frarådes å bruke legningen panseksuell på Facebook. 17. desember fikk også Tumblr nye regler om at alt seksuelt innhold skal fjernes fra siden.

– Det er kjempetrist. På Tumblr var det et hav av spesielt kvinner som la ut små pornofilmsnutter, tekster, tegninger og så videre. Det var et trygt sted for dem å uttrykke sin seksualitet og samtidig være kreative. Angående Facebook lurer jeg på hvordan vi skal opplyse eller snakke om noe som helst rundt vår egen seksualitet hvis vi ikke kan nevne seksuelle legninger eller snakke om sex der. At jeg ønsker å skrive at jeg er panseksuell har ingenting med verken sex eller «kjærestejakt» å gjøre. Jeg har to Facebook-sider jeg ofte ønsker å promotere, men hvis jeg nevner ord som BDSM, seksualitet eller sexologi i annonsen blir de ikke godkjent. Vi som ønsker å diskutere dette blir dyttet ut av Facebook. Samtidig vil dette gå ut over marginaliserte grupper som LHBT-ungdom, som allerede har få møtepunkter for å snakke om disse tingene, sier Jektvik.

Hun legger til at det er mye som går i riktig retning også, spesielt hva LHBT-rettigheter angår.

– Jeg håper bare det er oss sexpositivister som vinner til slutt. Vi trenger jo en sexpositivistisk revolusjon! sier hun.

Også Cupido-redaktør Tore Aasheim slutter opp om hvor skummelt han synes det er at USA moralsyn styrer hverdagen vår så mye som den gjør.

– Slik jeg ser det er vi i ferd med å miste det sexpositive i samfunnet vårt, sier han.

Tilbake på skolebenken sitter fortsatt vestkantens beste studenter og løser mattestykker med krumme, ambisjonstunge skuldre. På deres skoleplan, i møte med det som kalles fagfornyelsen på grunnskolen, ønsker Kjersti Helgeland at positiv seksualitet skal stå sterkere i framtiden. Hun tok nylig initiativ til et opprop, fordi hun ikke syntes Utdanningsdirektoratets seksualfokus i det tverrfaglige temaet «Folkehelse og livsmestring» var positivt nok. Til Utdanningsdirektoratet skriver hun at hun «ønsker at den oppvoksende generasjon skal få et positivt forhold til sin egen kropp og seksualitet, og få det beste grunnlaget for å gi både seg selv og en partner seksuell nytelse. Da må elevene lære å snakke om følelser, intimitet, relasjoner, nytelse, utforskning og kommunikasjon»,

– Det er en jobb som gjøres, og jeg vil være med på å skape en bevegelse. Før Nytfestivalen åpner igjen vil Nytcafeen åpne i Oslo. Det skal være et frirom, en arena for å snakke om seksualitet, som vi sårt mangler. Går du til sexolog forbindes det med at du har problemer og søker du om seksualitet på nettet får du et vell av ofte uønsket porno i fleisen! Ja til en meny av «matlagingskurs» om seksualitet!

Jeg på min side plukker opp telefonen, og taster inn et nummer jeg ikke har ringt på mange år.

– Hallo?

– Hei, det er Vilde Alette.

Jeg ler, og minner henne om hvor hun har meg fra, for vi gikk ikke engang på samme skole engang. Jeg stotrer fram at jeg ønsker å bruke onanihistorien hennes i en reportasje om sexpositivisme.

– Oi! Det har jeg ikke tenkt på på lenge, sier hun forfjamset.

– Kan jeg det? spør jeg.

– Vet du hva, helst ikke nevn navn eller skole. Jeg vil ikke at noen skal skjønne at det var meg, sier hun.