Bilde 1 av 3
Reportasje

Strand, Tusvik, Ulstein og co. om 2018: – Et kronisk norsk år

Vi har lagt bak oss et nyhetsår der folk var mer opptatt av fylkesårsmøtene i KrF enn av mellomvalget i USA. Og kanskje er 2018 det året vi alle ble landssvikere?, spør Dagsavisens spaltister og kommentatorer.

Og der var den, en plutselig følelse av panikk. Vi sitter altså her på Stortorvets Gjæstgiveri en ekstra travel ettermiddag like før jul, og Dagsavisens spaltister og kommentatorer er allerede på plass rundt bordet. Vi har avisens egne folk, Arne Strand og Hege Ulstein, men også økonomispaltist Kjetil Staalesen (ellers spesialrådgiver i LO), og vår nye av året spaltist Magnus Forsberg (jurist og Twitter-fenomen).

Snart vil også spaltist og humorist Sigrid Bonde Tusvik slutte seg til, melder hun på mobilen. Dagsavisen-kollega Sissel Hoffengh har også tatt sete, så alt ligger egentlig vel til rette for en kompetent og grei oppsummering av nyhetsåret 2018. Det er bare det at vi sitter der på enden og hører ikke et kløyva ord av hva de sier.

Omgitt som vi er av andre bord fulle av opprømte og skravlende julegjester, er det ikke ørens lyd å få for stakkars journalister med blokker og båndopptakere. Og nå har spaltistene og kommentatorene tydeligvis begynt å oppsummere helt på egen hånd der borte i kroken. Vi lytter så ørene stritter. Og vent! Greier vi ikke så vidt å skjelne et forståelig ord der inne i all praten? Jo. Er det ikke Arne Strand som ytrer ordet – «Nygaardsvold»?

Les også: Støre har KrF-mappa i beredskap

Nå har det jo blitt en tradisjon at en av spaltistene før eller siden spøker med at «dette husker vel du, Arne!?» Det er særlig når man kommer inn på temaer som 1905, Johan Ludvig Mowinckel eller Einar Gerhardsen. Eller tidligere Johan Nygaardsvold, Ap-statsminister under krigen. Men for å gjøre det helt klart: Strand er født i 1944, og kan ikke huske noe av disse tingene (selv om det iblant kan virke sånn). Nå tiltar dessuten den paniske følelsen, skulle ikke vi snakke om nyhetsåret 2018, da?

– Hvorfor snakker du om Nygaardsvold, Arne? får vi ropt inn til de i kroken.

– Vi snakker om alle de «flotte» tingene vi har fått fra Trøndelag i år, sier Kjetil Staalesen syrlig.

Aha. De har begynt å snakke om tidligere nestleder Trond Giske, Trøndelag Aps store sønn, som fikk sitt store fall som politiker i år. 7. januar trakk han seg fra sitt verv som følge av metoo-bølgen som akkurat da skyllet så kraftig gjennom norsk politikk. Det var full krise i Ap, men det kom også opp varsler i nærmest alle politiske partier. Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise trakk seg bare få dager etter Giske, og varslersakene samt Venstre-leder Trine Skei Grandes 10 år gamle «åkersak» kastet store skygger over statsminister Erna Solbergs store triumf i januar. Venstre kom nemlig inn i regjeringen hennes sammen med Høyre og Frp, etter vellykkede forhandlinger på Jeløya utenfor Moss.

Saken fortsetter under bildet

2018 ble året for Trond Giskes fall. Her er han på sin første offentlige opptreden etter sykmeldingsperioden, et lokallagsmøte i Trøndelag. FOTO: ned alley/NTB SCANPIX

2018 ble året for Trond Giskes fall. Her er han på sin første offentlige opptreden etter sykmeldingsperioden, et lokallagsmøte i Trøndelag. FOTO: Ned Alley/NTB SCANPIX

Men Staalesens trønderkommentar handler tydeligvis også om saken om de 10 trønderske Sp-guttas famøse hyttetur, anført av nestleder Ola Borten Moe. I april avslørte Nationen at tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsete i februar 2016 mottok følgende Messenger-melding: «Vi har lyst på fitta di». Fortsatt, selv etter politietterforskning og behandling i Sp er det et åpent spørsmål hvem på hytteturen som sendte den grove meldingen til Navarsete. Som spaltist Magnus Forsberg skrev det på Twitter: «Senterpartiet – lojalitet til ETT land og NI drita kompiser». Navarsete på sin side slaktet måten partiet hennes håndterte saken på.

– Det kommer ikke så mye godt fra Trøndelag, sa han, men da kom jeg til å tenke på trønderen Johan Nygaardsvold. Han var jo bra! Det var derfor jeg nevnte ham, forklarer Arne Strand.

– Det var fordi han kom seg ut av Trøndelag, det, sier Hege Ulstein.

Les også: Sier SMS-saken er et tilbakelagt stadium

– Han bodde jo der innimellom, i alle fall da han var statssekretær.

– Og så bodde han jo noen år i London, bemerker Ulstein, og tenker selvsagt på Nygaardsvold-regjeringens eksil under krigen.

– Men det var jo meget motvillig at han bodde i London, da, understreker Strand. Ulstein sier, henvendt til journalistene på enden:

– Vi oppsummerer forrige århundre først, så kommer vi til 2018 etterpå. I natt en gang, ved tretida.

Nei, hør nå her, tenker journalisten, vi spoler heller fort framover til 2018. Og hva slags år var det egentlig?

Økonomispaltist Kjetil Staalesen påpeker at 2018 var et år der forskjellene økte mellom folk i Norge, og at det var året en million nordmenn gikk glipp av pensjon fra første krone – fordi KrF valgte å regjeringsforhandle med de blåblå.

– Dette er viktig, og underkommunisert, sier han.

– Men jeg vil ikke si at det har vært et direkte «annus horribilis», slik vi mente det var i 2016, sier Sigrid Bonde Tusvik, som nå har tatt plass sammen med de andre kommentatorene her inne på Stortorvets Gjæstgiveri.

Saken fortsetter under bildet

Kjetil Staalesen, Arne Strand, Sigrid Bonde Tusvik, Hege Ulstein og Magnus Forsberg.

Kjetil Staalesen, Arne Strand og Sigrid Bonde Tusvik. Foto: Mimsy Møller

Og nå er det faktisk som om journalisten hører litt bedre hva folk sier. Enten har de andre julebordsgjestene dempet seg litt, kanskje fordi de nå konsentrerer seg mer om å spise julelunsj. Eller så har ørene blitt mer herdet og fininnstilt på bordpraten. Vi hører derfor godt at Tusvik sier:

– Så nei, 2018 var ikke noe «annus horribilis». I 2017 kom metoo-bølgen, så da kan vi snakke om et slags «annus intimilis». 2018 har vært mer av et «annus abortus», sier Tusvik, som under seinhøstens abortdebatt engasjerte seg sterkt, både i Dagsavisens spalter og ute i gatene. Både hun og mange andre ble provosert av statsminister Erna Solbergs nå så berømte «abortflørt» med den blå siden i KrF, der Erna åpnet for at man kunne regjeringsforhandle med KrF om abortlovens paragraf 2 c. Det utløste protester og demonstrasjoner foran Stortinget.

– Vi må jo bare hylle at folk stilte opp som bare sjuttan, sier Tusvik.

– Selv jeg gikk i tog, sier Arne Strand fornøyd.

– Og jeg har ikke gått i tog siden Vietnamkrigen!

Like etter moderer han seg. For det første har han jo gått i mange 1.mai-tog i årenes løp. Det viser seg også at Strand teknisk sett ikke «gikk» i aborttoget, men egentlig bare sto helt stille rett foran Stortinget og hørte på appellene.

– Ja, jeg sto helt rolig. Det var jo ikke noe tog! bekrefter Strand.

– Jeg tror uansett alle syns det var irriterende å måtte diskutere abort igjen. Alle bortsett fra Hoppstad, da, sier Tusvik.

– Unnskyld, «Hoppstad»?

– Ja, altså KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Det var han som kom med det utspillet om abort, og jeg kaller ham for Hoppstad fordi han er litt sånn «hei og hopp», han hopper så lett fra det ene til andre, alt ettersom, forklarer Tusvik, og har nok KrFs interne maktkamp om det politiske veivalget i høst i bakhodet. Ropstad var som kjent en av to nestledere som valgte blå side foran partileder Knut Arild Hareides venstrevei, og som VG avslørte samarbeidet med Erna Solberg og Høyres kommunikasjonsavdeling i det stille.

Les også: Knut Arild Hareide: – Hvis jeg hadde vunnet? Da hadde alt sett annerledes ut nå (DA+)

– Mandagen etter Hareides veivalg 28. september var jeg på Stortinget. Da så jeg Høyres spinndoktorer, og de så helt forvirra ut, forteller Strand.

Saken fortsetter under bildet

Veivalg­dramaet i KrF høsten 2018, her med taperen (Knut Arild Hareide) og vinneren (Kjell Ingolf Ropstad).
FOTO: NTB SCANPIX

Veivalg­dramaet i KrF høsten 2018, her med taperen (Knut Arild Hareide) og vinneren (Kjell Ingolf Ropstad). FOTO: NTB SCANPIX

– De fløy rundt som skremte høner, de ante ikke hva de skulle gjøre! Men så gikk alvoret opp for dem, og det nok da de kom opp med den planen om å tilby forhandlinger om abortloven, mener Strand.

– Jeg tror også Høyre ble tatt helt på senga av det som skjedde i KrF. Denne saken var ekstremt alvorlig for Erna. Hun forsto at hun sto i en helt reell fare for å miste regjeringsmakta, miste KrF, miste hele sitt politiske prosjekt og flertallet i Stortinget for mange, mange år framover. Hele hennes ettermæle ville blitt helt ødelagt, mener Ulstein.

– Hun var hardt presset, og det var interessant å se hvordan hun opererer under press, sier Ulstein.

– Det viser seg at hun var villig til å gå fryktelig langt for å beholde makta, og vi så at vanlige spilleregler ble brutt.

Panelet rundt bordet er enige i at abortutspillet fra Høyre gikk rett hjem på KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november, og at Knut Arild Hareide tapte kampen på grunn av det. Det, og at Rogaland KrF, i motsetning til de andre fylkene, nektet å sende mer enn en rød delegat til landsmøtet.

Ropstad og den blå siden vant, og Solberg-regjeringen var reddet.

– Men jeg tror ikke Ropstad blir partileder i KrF om Hareide trekker seg på nyåret, spår Strand.

– Han er for splittende. Halve partiet ville jo gå til venstre. Men jeg tror regjeringsforhandlingene på nyåret ender med at KrF går i regjering. De er nesten dømt til det, etter alt dette. Ropstad kommer til å få svelge mange, mange kameler, tror Strand.

– Men hvor mange ganger i år har Ernas regjering vært på nippet til å ryke?

– Tre ganger! svarer Strand og Ulstein, nærmest i kor.

– Det var objektsikringssaken, Listhaug-saken og KrFs veivalg, sier Ulstein.

– Og av de tre, var saken med KrF den mest alvorlige, mener Strand.

Likevel, alvoret føltes stort om morgenen den 20. mars, da det ble kjent at Sylvi Listhaug trakk seg som justisminister. Ordet «kabinettsspørsmål» og «regjeringskrise» svirret i lufta. Da hadde Listhaug holdt både regjeringen og Stortinget på pinebenken siden hun la ut sin berømte Facebook-post fredag 9. mars. Illustrert med bilde av maskerte menn med maskingevær hadde hun lagt ut teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del».

De andre partiene, både inne i og utenfor regjeringen, reagerte sterkt på posten. Ikke bare fordi de fleste var enige om at å miste statsborgerskapet måtte innom domstolen først, men også fordi Listhaug gikk spesielt etter Ap, som sju år etter at de ble rammet av et terrorangrep 22. juli fortsatt er utsatt for hat og konspirasjonsteorier. Det hjalp heller ikke 2018 ble året da i alt tre filmer kom ut om 22. juli. Listhaug-posten kom omtrent samtidig som premieren på Erik Poppes film «Utøya 22. juli». Mange AUF-ere syns dette ble tunge dager.

Les også: Sylvi Listhaug forsvarer utspillet som felte henne

– Erna kom altfor sent på banen i Listhaug-saken, mener alle i panelet, og Hege Ulstein legger til:

– Hun pleier jo å si «jeg ville ikke akkurat brukt det ordet». Nå ble det mer: «Jeg ville ikke akkurat brukt akkurat det bildet».

Saken fortsetter under bildet

De to tidligere justisministrene Per-Willy Amundsen og Sylvi Listhaug tar en selfie i en pause i høringen om objektsikringssaken. FOTO: berit roald/NTB SCANPIX

De to tidligere justisministrene Per-Willy Amundsen og Sylvi Listhaug tar en selfie i en pause i høringen om objektsikringssaken. FOTO: Berit Roald/NTB SCANPIX

Nå skal det sies at det ikke lenger bare er Ap som blir omtalt som «landssvikere» i år. Både statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen blir kalt både «landssvikere» og «quislinger» etter at regjeringen bestemte seg for å gå inn for FNs migrasjonsavtale. Det er ikke bare Marte Michelets nye bok «Hva visste hjemmefronten» som har fått oss til å føle at vi fortsatt lever midt i høsten 1942.

– Egentlig er vi visst landssvikere, alle som en, tror Tusvik.

– Ja, vi legger visst landet åpent for sharia, noen hver, sier Ulstein.

– Nå finnes det jo ikke helter lenger, etter at Marte Michelet har rakka ned på alle, mener Tusvik.

– Jeg mener vi alle er landssvikere. Vi bør i alle fall gå i oss sjæl.

Vår arbeidshypotese for 2018 var ellers at siden det har vært så ekstra mye dramatikk i norsk politikk i år, har vi nordmenn vært ekstra navlebeskuende og enda mindre opptatt av resten av verden enn ellers. Vi fikk nok med oss at den kongolesiske legen Denis Mukwege og irakisk-jesidiske Nadia Murad fikk årets fredspris nå like før jul. Men kanskje husker vi enda bedre at tidligere nobelkomitèmedlem Inger-Marie Ytterhorn (Frp) i høst uttalte at det hadde vært å foretrekke at 17. mai-komiteens leder i Oslo var «kronisk norsk», og ikke født på Sri Lanka, som Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam. (Som altså ble ny leder av 17. mai-komiteen i Oslo, og som har fått støtteerklæringer selv fra Frp-nestleder Sylvi Listhaug).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Har det i grunnen vært et «kronisk norsk» år? Har vi vært mest opptatt av oss sjøl og norsk politikk?

– «Et kronisk norsk år», ja, nikker Strand ettertenksomt.

– «Kronisk norsk» er bra, ble det årets nyord? spør Tusvik.

– Nei, det ble «skjebnelandsmøte». «Kronisk norsk» er bedre, sier Ulstein.

– Det ble jo en del norske skandaler, da, sier Staalesen.

– Vi hadde metoo på vinteren, Listhaugs avgang på våren, Sandberg på sommeren og KrF på høsten, så ...

– Det ble gjort en opptelling på presselosjens julebord, der statistikken sier at det vanligvis er 1–2 politiske skandaler i året, sier Ulstein i en saklig, informativ tone.

– Men i år har det vært åtte! Det er jo heftig, da.

– Jeg syns det høres lite ut, sier Forsberg.

– Trond Giske, Kristian Tonning Riise, Ulf Leirstein, Per Sandberg, Mazyar Keshvari, Sylvi Listhaug ...

Ulstein teller på fingrene. Og kommer til å tenke på noe:

– Altså, Sandberg-saken var jo litt internasjonal, da! sier hun, og tenker på vår tidligere fiskeriminister Per Sandberg (Frp), som i år besluttet å legge sommerferien til Iran sammen med sin nye iranske kjæreste Bahareh Letnes. Dette gjorde han uten å varsle Statsministerens kontor (SMK) på forhånd, og med sin statsrådsmobil med i bagasjen.

En stupforelsket tidligere fiskeriminister Per Sandberg og kjæresten Bahareh Letnes, på sin boklansering i høst. FOTO: NTB SCANPIX

En stupforelsket tidligere fiskeriminister Per Sandberg og kjæresten Bahareh Letnes, på sin boklansering i høst. FOTO: NTB SCANPIX

– Var ikke det mest en tabbe, da? Var det noe å henge seg opp i? spør Staalesen.

– Nå man stikker av til Iran med regjeringens mobiltelefon, var det absolutt noe å henge seg opp i, mener Ulstein.

Les også: – Denne mannen har vært med på henrettelsen av meg og Bahareh

– Sandberg fortalte ikke statsministeren sannheten med en gang, og PST mente det var sikkerhetsrisiko, påpeker Strand.

– Til slutt gjorde han seg umulig som statsråd, og måtte gå. Han bomma også totalt med hensyn til grasrota i Frp. Han hadde ikke støtte der, mener Strand.

Både Strand, Hege Ulstein og Kjetil Staalesen var til stede på Arendalsuka tidlig i august, der Sandberg-sirkuset virkelig tok fyr.

– De skulle jo komme ned til den puben i Arendal og en pressekonferanse, og det ble fullstendig galskap. Da hadde hele Media-Norge løpt rundt som sånne hodeløse høns hele ettermiddagen, Staalesen.

– Det var ikke en veldig lys dag for norske journalister, altså! sier Ulstein.

Men Strand synes i alle fall ikke at det var noen skandale at vi fikk metoo. Det var jo veldig bra, mener Strand, og legger til:

– Jeg tror vi har fått en kulturendring. Vi fikk en bølge som slo inn i nærmest alle organisasjoner, alle politiske partier. Likene falt ut av skapene ...

– Det som er skandale, er at metoo har fått så få konsekvenser, mener derimot Forsberg.

Les også: #Metoo ett år etter: Den lille knaggen, med det store emnet (DA+)

– Vi vet for eksempel at Frp-leder Siv Jensen fikk varsler om Ulf Leirstein, det var kjent i partiet helt tilbake i 2012. Vi vet at det var et titalls varsler på Kristian Tonning Riise, og likevel førte Unge Høyre en personrettet valgkamp for ham: «Få Kristian på Tinget». Selve skandalen er at metoo og varslene har fått null konsekvenser for noen andre enn de helt direkte involverte vi har snakka om nå. Selv de tre vi har snakka mest om nå, sitter fortsatt på Stortinget, sier Forsberg.

Strand er ikke enig:

– Jeg mener kulturen er endret. Det har skjedd noe veldig positivt i menns forhold til kvinner. Du kan ikke skru tilbake tida nå.

Ekstra mange norske politiske skandaler i år, altså, men det har det jammen vært ute i verden også. USAs president Donald Trump har levert mange av dem, helt egenhendig. Flere avslørende bøker har kommet ut om ham og hans kaotiske presidentskap i år, folk har blitt sparket eller satt i fengsel, men Trump sitter nå der fortsatt.

– Jeg tror 2018 var året vi ble veldig lei av alle Trump-sakene i mediene. Det har blitt for mye Trump, sier Tusvik.

– Jeg hører nesten ikke hva Trump sier lenger, det kommer så mange utspill, sier også Forsberg.

Les også: Bokskred om Trump: Her er bøkene (DA+)

– Vi burde bry oss mer om vår egen bakgård her i Europa. Som syriske flyktningbarn i Hellas, mener Tusvik.

Strand mener at hvis man virkelig river seg løs fra det kronisk norske, så ser det ille ut. Høyrepopulismen er på frammarsj i Europa og USA, partisystemene er i krise også i Vest-Europa, mener han, og nevner de pågående politiske krisene i Storbritannia, Sverige, Frankrike, USA ...

– Sverige har jo ikke engang en regjering! Partisystemene i de demokratiske landene i Europa er i ferd med å bryte sammen. Dermed forvitrer demokratiene, mener Strand.

– Nå syns jeg du bruker veldig sterke ord, Arne, sier Staalesen, som ikke tror de demokratiske institusjonene står for fall.

– Jeg syns det som skjer i Sverige er et bevis på at demokratiet faktisk fungerer, mener Ulstein.

– Partiene som har lovet velgerne sine at de ikke skal samarbeide med Sverigedemokraterna, holder løftet sitt. Jeg er mer bekymret for landene i Øst-Europa. Som Ungarn, Polen, Tsjekkia, sier Ulstein.

Det som er fint, er at det stadig blir kortere tid til neste valg i USA, sier Ulstein, og ser ut som om hun allerede gleder seg til presidentvalget i 2020.

Det er nå Dagsavisens journalist tilstår at hun i 2018 var mye mer opptatt av de direktesendte fylkesårsmøtene i KrF, enn av mellomvalget i USA. Kollega Sissel Hoffengh, som var på nettvakt den kvelden det var valg i USA, kan bare bekrefte at lesertrafikken var størst på nyheter om fylkesårsmøtene i KrF. Det var «KrF minutt for minutt» i fem uker.

– Det var litt gøy å se nerdejournalistvennene mine på Facebook kose seg med KrF minutt for minutt. «Næmen, så søtt, tenkte jeg da!» sier Tusvik.

– Men det som var mest deilig med hele den KrF-saken, var at du slapp å lese så mye om Donald Trump.

– Jeg var mest opptatt av KrF, jeg også, sier Strand, og hevder, uten at vi et øyeblikk tror ham:

– Men det er fordi jeg får betalt for det!

Mer fra: Reportasje