Møt Amanda Hylland Spjeldnæs. Hun er nettopp ferdig med siste eksamen på Elvebakken videregående skole i Oslo, der hun var elevrådsleder. 18-åringen er samfunnsengasjert, skriver aviskronikker, og sist høst brukte hun stemmeretten for første gang.
Hva fikk hun igjen for det?
Hvordan har politikerne forvaltet stemmen til Amanda, til alle de andre førstegangsvelgerne, ja, til alle de 2.926.836 nordmennene som stemte ved stortingsvalget sist høst?
La oss se: Alle de politiske partiene har det siste året måttet håndtere interne trakasseringssaker i kjølvannet av metoo-bevegelsen. Et oppussingsprosjekt på Stortinget, som opprinnelig skulle koste 70 millioner kroner, har vokst og vokst – og det samme har sprekken i byggebudsjettet. Enn så lenge er regningen Stortinget videresender til skattebetalerne på 2,3 milliarder kroner. Og noe av det første finanskomiteen slo fast da den utforsket muligheter for innsparing, var at stortingsrepresentantenes lønn ikke skulle røres.
Utnevning av nye medlemmer til Nobelkomiteen endte i en teaterforestilling av selvmedlidenhet og et åpent og avslørende spill om posisjoner partiene imellom. I hovedrollen: Carl I. Hagen.
Frps enfant terrible, Sylvi Listhaug, maktet egenhendig å kaste regjeringen ut i en krise som var nær ved å velte Erna Solberg borgerlige prosjekt, fordi hun insisterte på retten til å hisse opp Facebook-følgerne sine med påstanden om at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn sikkerheten til det norske folk. Alt dette skjedde for øvrig etter avsløringen om at Listhaug, i tida hun kombinerte sentralstyreplass i Frp med jobben som PR-agent i First House, hadde drevet lobbyvirksomhet mot sine egne partifeller i et godt betalt forsøk på å få OL til Oslo.
Ytre høyre-nettstedet Resett flyttet grensen for hvor langt inn i privatlivet til politikerne velgerne får slippe, da de omtalte Venstre-leder Trine Skei Grandes seksuelle omgang med en 17-åring i en åker i et bryllup da hun selv var 38 år, frivillig for begge parter. Men Grande og Venstres håndtering av saken hefter ved henne.
Og så Arbeiderpartiet og Trond Giske, da. Han var den første politikeren som ble truffet av metoo-bølgen. Flere kvinner i og utenfor partiet varslet om uønsket oppmerksomhet fra trønderen. Giske ble felt av partiet etiske regelverk, og fratatt nestledervervet og vervet som finanspolitisk talsmann. Saken har siden vokst som en ondartet svulst i partiet. I månedsvis har maktkamp, baksnakking, lekkasjer og lange skygger fra det svake valgresultatet tynget partiet som har sunket som et blylodd på meningsmålingene.
– På én måte synes jeg de ikke har tatt min stemme så veldig seriøst, sier førstegangsvelgeren Spjeldnæs om politikerne velgerrespekt.
– De er blitt så avledet av skandaler, det virker som om de er blitt helt satt ut. Det er vanskelig for meg å vurdere i hvor stor grad de har klart å fortsatt fokusere på sin politikk. Jeg føler at de har falt litt ut av den oppgaven og det samfunnsansvaret jeg stemte på at de skulle ta. Det har blitt mye fokus på skandalene, ting man kan mene ligger utenfor politikken, sier hun.
Det er på tide å gjøre opp status. La oss stoppe opp et øyeblikk ved de gode nyhetene. Ja, det har også vært et normalt stortingsår. En litt skjør mindretallsregjering ble litt skjørere etter valget. Venstre ble historisk da partiet gikk i regjering med Høyre og Frp. Opposisjonen har vært dominert av høylytte småpartier, mens det største opposisjonspartiet har vært plaget av selvplaging.
Samtidig: Uke ut og uke inn ble det avholdt høringer, saker fra regjeringen ble behandlet i de ulike komiteene, det ble votert i stortingssalen, og ny politikk ble til. Norge gikk litt framover, eller litt bakover, avhengig av øynene som ser.
Men det har definitivt vært et unormalt stortingsår også.
Hvor skal vi begynne? Nå i ettertid framstår onsdag 10. januar 2018 som en langt mer begivenhetsrik og dramatisk dag enn det så ut til i samtiden.
I et oppgjør uten sidestykke i stortingshistorien tok tidligere SSB-direktør Christine Meyer et knallhardt oppgjør med behandlingen hun fikk av finansminister Siv Jensen. Frp-lederen fikk kritikk av Stortinget. Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix
Rundt lunsjtider møtte finansminister og Frp-leder Siv Jensen til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Den lange striden om omorganiseringen av Statistisk sentralbyrå (SSB) så ut til å gå mot slutten. Byråets direktør, Christine Meyer, hadde Jensen presset ut av SSB-kontoret før jul i en historisk og spektakulær skittentøyvask for åpne mikrofoner. Men den såkalte SSB-saken skulle plage regjeringen ennå en stund, med nok en kontrollhøring og en solid ripe i troverdigheten til finansministeren.
Vi holder oss til den vinterkalde onsdagen i januar en stund til. For dette var også dagen da metoo-bevegelsen virkelig bredte om seg i det politiske Norge.
Rundt middagstider publiserte NRK en artikkel som avslørte at Ulf Leirstein, parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i Frp, hadde sendt porno til en 14 år gammel gutt i Frps ungdomsorganisasjon, FpU. Og det var bare starten på avsløringene om Leirstein. Senere dukket det opp tekstmeldinger der Leirstein overfor en voksen partifelle, en kvinne i 30-årene, foreslo at de sammen kunne ha sex med en 15-årig FpU-gutt. Flere andre ble tilsynelatende vurdert.
Det som fulgte senere samme kveld, handlet imidlertid om en mann i det andre regjeringspartiet.
Høyres stortingsrepresentant fra Hedmark, Kristian Tonning Riise, tok rundt kveldsmattider til Facebook med nyheten om at han hadde trukket seg om leder av Unge Høyre – en posisjon han for øvrig uansett skulle forlate noen måneder senere.
«Metoo-kampanjen har gitt grunnlag for refleksjon, og jeg er blitt konfrontert med at medlemmer i Unge Høyre ved flere anledninger har reagert på min atferd», skrev han. «Jeg vil understreke at det ikke foreligger noen varsler og at jeg aldri med vilje har forsøkt å oppføre meg ufint mot noen, men erkjenner at jeg ved flere anledninger har utvist for dårlig dømmekraft og blitt konfrontert med det».
«Dårlig dømmekraft» skulle vise seg å være bare forbokstaven. Det er mulig han ikke var klar over hvor mange tilbakemeldinger som hadde kommet om hans oppførsel. Men han var definitivt klar over at Aftenposten over lengre tid hadde jobbet med metoo-historier om ham. Den mest alvorlige beskyldningen var at han hadde sex med en overstadig beruset 16-åring som han opprinnelig fikk ansvar for å ta vare på.
Metoo-avsløringene er definitivt saken som har truffet norsk politikk hardest det siste året, mener førstegangsvelgeren.
– Jeg har inntrykk av at sakene er tatt veldig på alvor. Det har vært skrevet og snakket mye om. De ulike politikerne ser ut til å ha skjønt at det svekker tilliten. Og det er bra det har fått noen konsekvenser, sier Spjeldnæs.
– Hva har alle disse sakene gjort med ditt forhold til politikerne, partiene og styringssystemet?
– Når det gjelder metoo, er det ikke unaturlig at det også skjer i politikken. Jeg blir ikke sjokkert, og jeg tenker ikke at det er noe galt med norsk politikk fordi vi har fått noen metoo-saker. De driver jo fortsatt med politikk. Og jeg har fortsatt det samme politiske standpunktet. Jeg vet ikke om det bare er mediene som spiller det veldig opp, eller om fokuset faktisk blir flyttet fra de politiske sakene og det politiske arbeidet. For det kan man få inntrykk av: At man i noen partier har måttet legge bort politikken for å jobbe med å håndtere disse skandalene. Og da svekker det min tillit fordi jeg stoler på at politikerne jobber for å gjennomføre sakene de brenner for, sier 18-åringen.
Har det egentlig vært et politisk uår? Eller er det en overdrivelse? Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har dekket og kommentert norsk politikk siden 1997.
– Det er både riktig og ikke riktig, svarer hun på spørsmålet.
– Det er riktig i den forstand at det har vært ekstremt mange saker samtidig, av forskjellig karakter. Alle metoo-sakene, de vanvittige overskridelsene i byggesaken på Stortinget, SSB-saken, og en veldig vanskelige og til dels åpen maktkamp i Arbeiderpartiet, sier hun, og fortsetter:
– Det som er spesielt er at så mange saker skjer samtidig. Men ser vi tilbake, så ser vi at det har vært – på hvert sitt felt – verre saker før. Vågå-saken er en fryktelig mye styggere overgrepssak enn noen av de metoo-sakene vi har hatt. Det førte også til straffeforfølgelse og dom. Ser vi på situasjonen i Ap, kan du sier at lederstriden mellom Jagland og Stoltenberg var mye tøffere, hardere og vanskeligere enn dagens strid.
På Stortinget står en Lego-modell av parlamentsbygget. Amanda Hylland Spjeldnæs tar protesterende lego-figurer nærmere i øyesyn. Den norske politiske eliten har gitt velgerne nok å protesterer på det siste året. Foto: Lene Sørøy Neverdal
– Vi har også hatt politiske skandaler knytte til Stortingets pengebruk som har vært minst like alvorlig som byggesaken der nå. For eksempel pensjonsskandalen som involverte Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik, og som førte til rettssaker mot to andre som var tiltalt for å ha misbrukt ordningen.
Pensjonsskandalen i 2007–2008 på Stortinget fikk konsekvenser. For flere av de involverte som ble straffeforfulgt og dømt, og for hele Stortinget som i ettertid kuttet den gullkantede pensjonsordningen til fordel for en ordning litt mer lik den folk flest får.
Flere av sakene som har preget dette stortingsåret, har gitt enkelte konsekvenser. Listhaug gikk av som statsråd, Olemic Thommessen gikk av som stortingspresident i byggesaken. Han falt likevel på sverdet som øverste leder, mer enn det var et uttrykk for at han hadde et større ansvar for budsjettsprekken enn andre.
Men i flere av metoo-sakene har det vært ropt på kraftigere konsekvenser, mye fordi flere av de involverte har fått lov av partiene til å komme raskt tilbake.
– Jeg tror politikerne skal passe seg veldig for å bekrefte et bilde om at de lager én standard som gjelder for folk flest, og en annen standard som gjelder dem selv, sier Ulstein.
– Mener du at de har gjort det?
– Hvis du ser for deg at noen av disse tingene hadde skjedd i det vanlige arbeidslivet, for eksempel at en betrodd mellomleder hadde sendt porno til en 14-åring i organisasjonen, så tror jeg det ville fått ganske dramatiske konsekvenser for vedkommende. Eller hvis man hadde hatt en milliardoverskridelse på et byggeprosjekt på mange hundre prosent, så tror jeg også det ville fått veldig alvorlige konsekvenser for de ansvarlige, og for bedriften, sier hun.
Sigurd Grytten er partner i kommunikasjonsbyrået Zynk, og jobber med mediehåndtering, politisk strategi og analyse. Han har tidligere vært stortingsrepresentant og leder av Arbeiderpartiet i Bergen. Grytten understreker at det norske samfunnet er preget av solid tillit mellom borgerne og institusjonene – det politiske systemet inkludert. Men han advarer mot utviklingen.
– Det som skjer når debatten blir polarisert, spisset og fordummet, som vi ser rundt disse sakene, er ikke bare at velgerne får mindre tillit til politikerne. De får mindre tillit systemet. Til Stortinget, regjeringen og byråkratiet. Og til mediene, som er en del av det. Folk spør seg: Hva er det som skjer der nede i Oslo-gryta – hva er det de holder på med i Akersgata og på Stortinget? Det blir veldig fjernt fra folks liv. Det reduserer tillit til alle dem som er satt til å lede samfunnet vårt, og det reduserer tilliten til mediene, som er satt til å fortelle oss hvordan verden henger sammen, sier han.
Grytten mener den nye medievirkeligheten – og måten de etablerte mediene dekker særlig politiske skandaler på – er med på å forsterke de samme skandalene.
– Måten media og politikk spiller hverandre dårlig, er et gjensidig ansvar. Det er ikke mediene sitt ansvar alene, og heller ikke politikernes. Men om vi ikke begynner å diskutere det, får vi en amerikanisert offentlighet.
– Hva mener du?
– En offentlighet som er mer polarisert, med mindre tillit til styringssystemet. Over hele den vestlige verden ser vi et til dels radikalt fall i tilliten til demokratiet.
Mediedekningen bidrar også til en form for forvrengning av enkeltsaker, mener han, og peker på metoo som et eksempel.
– Metoo-bevegelsen er såpass kraftig at den helt klart har bidratt til å svekke tilliten til norske politikere og det politiske systemet. Metoo var en sak som begynte med å fokusere på maktmisbruk i alle typer organisasjoner, før den her er blitt veldig fokusert på politikken.
Og så knepper han til kritikken mot mediene enda noen hakk:
– Jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorfor metoo nå først og fremst er blitt en politisk skandale. Har mediene gjort jobben sin dersom folk sitter igjen med et inntrykk av at metoo er et spesielt problem i partiene? Er det dekning for det? Jeg vil si at dette er et problem som alle organisasjoner og bedrifter har, sier han, og fortsetter:
– Og dette avdekker noen av dynamikken rundt at den politiske journalistikken er såpass preget av å skulle personifisere skandaler. Det har vært noen runder i næringslivet, kulturlivet og idretten også, men i den journalistikken er ikke modus operandi at dekningen skal presse noen til å gå av. Jeg mener metoo-dekningen viser hvordan den politiske journalistikken skiller seg fra journalistikk på andre samfunnsområder. Vi hadde en viktig samfunnsbevegelse, og mediene har et ansvar for å forvalte dekningen av den mer ansvarlig enn de har gjort.
Professor og valgforsker Bernt Aardal slår følge med Grytten, og oppfordrer mediene til å ta «en alvorlig diskusjon om hva som er viktige saker, og hvorfor de er viktige».
– Per definisjon vil det at sentrale medier tar opp en sak, føre til at den forsterkes. Når saker også tas opp av andre medier, og ruller og går, blir det uvegerlig en forsterkning. I hvilken grad sakene også forvrenges, må man være på innsiden for å kunne slå fast. Men vi har jo hørt aktører på innsiden si det.
– Har mediedekningen bidratt til å forsterke eller forvrenge noen av disse sakene?
– Det er vel ikke så dristig å svare på ja på det. Men for virkelig å kunne svare på det, må man kjenne sakene fra innsiden. Det er vanskelig for oss på utsiden å egentlig vite. Ta Navarsete-saken: Etter hvert ble den drevet voldsomt gjennom mediene. Men vi ble ikke spesielt klokere på hva som hadde skjedd. Og det er en sak som virker å være parkert.
Han mener de mange sakene det siste året kan bidra til et mer negativt syn på politikerne. Men slike oppfatninger er som regel kortvarige.
– Generelt sett er man altfor raske til å si at saker som dette fører til økt politikerforakt, sier Aardal.
Amanda Hylland Spjeldnæs gir politikerne håp.
– Jeg tror det er viktig å skille mellom privatlivet til personene og til partiet. Når én person dummer seg ut, synes jeg det er synd om det går utover partiet. At politikere høyt oppe ikke klarer å følge partiets verdier i hele sitt liv, er kan hende for mye å forvente. Man kan ikke forvente at politikere er moralske forbilder på alle områder. Men selvfølgelig, skandaler gjør jo at en begynner å lure på hva interessen til politikerne egentlig er. Handlinger i privatlivet som strider fullstendig med partiets verdier, gjør det vanskeligere å stole på at politikerne klarer, eller i det hele tatt ønsker, å følge disse verdiene i politikken.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Samtidig er hun klar: Politikeren må dømmes hardere på politiske saker, framfor saker fra privatsfæren.
– Jeg synes byggesaken er spesielt ille. Her har politikerne misbrukt sin politiske makt på en annen måte enn i metoo. De har feilet i å gjøre oppgaven de ble valgt til. Men når det gjelder metoo: Giske ble ikke valgt for å ha gode relasjoner på fest. Man kan mene at det ligger utenfor politikken. Det er noe litt annet. Så på en måte blir byggeskandalen mer alvorlig. Det er virkelig et rent og brutalt brudd med den politiske oppgaven de er valgt til.