Med OL-gull til Arbeiderbladet – kameraten ut i Koreakrigen

Fredag åpnet OL i en av skøytesportens supermakter. Mens Norge slåss for å gjenvinne gammel storhet, har Sør-Korea i flere år før åpningsseremonien i Pyeongchang vært en av sportens fremste.

Slik har det ikke alltid vært.

For 70 år siden var det motsatt. Da de 5. olympiske vinterlekene åpnet i St. Moritz i 1948 var de norske skøyteløperne store stjerner, mens fire koreanere spilte rollen som nysgjerrige debutanter på olympisk is.

En av de største norske stjernene var Sverre Farstad. Åtte dager før åpningsseremonien i St. Moritz sende han et prospektkort med denne hilsenen hjem til foreldrene på Lademoen i Trondheim.

Hallo pappa og mamma! St. Moritz er helt utrolig! En fantastisk opplevelse. Kjempenatur – kjempehoteller og kjempeis. Her yrer det av alle folkeslag. Vi har det fint alle sammen. I dag trente vi for første gang sammen med utlendingene. Koreanere, svensker, finner, hollendere o.s.v. Det lover det beste! Hilsen Sverre.

Det var ikke tilfeldig at Sverre nevnte koreanerne først. Han var nysgjerrig på de ferske løperne fra et eksotisk land på den andre siden av kloden, og kom som alltid lett i prat med sine konkurrenter.

En av dem skulle trønderen knytte vennskapsbånd til. Dong Sung Moon var hjemlandets fremste håp. Men den uheldige Moon kom ikke engang til start i St. Moritz, koreaneren falt under trening på skøytebanen og skadet seg alvorlig. Unge Farstad besøkte sin koreanske konkurrent på sykehus, der han også tegnet en karikatur av Moon. Vennskapsbånd ble knyttet.

To år senere ble Moon sendt ut i en ny krig, bare fem år etter at okkupasjonsmakten Japan var beseiret i andre verdenskrig. Farstad avsluttet samtidig en kometartet skøytekarriere, etablerte familie og begynte som sportsjournalist i Arbeiderbladet.

Dette er historien om krig. Vennskap. Skøytelegender. Og en eventyrreise det ikke ble noe av.

Knall og fall i St. Moritz

Sverre Farstad døde av hjerteinfarkt i 1978, bare 58 år gammel og stadig journalist i Arbeiderbladet. Før han døde rakk han å skrive ned noen erindringer fra sitt liv. Her la han ikke skjul på at han betraktet seg som favoritt til å vinne 500-meterløpet i OL. Etter norske og andre nasjoners mange trenings- og uttakingsløp i St. Moritz før lekene, sto han med den klart beste tiden – 42,8 mot de fremste rivalenes 43,3.

På OL-skøytebanen i St. Moritz lot han villig sine tekniske tips tilflyte Moon og de andre koreanske nykommerne.

I sine erindringer om vinterlekene i St. Moritz skrev Sverre: «Historien kan være langdryg og kjedelig, selv skøytehistorien. Men det er lenge siden 1948, og mye av det som den gang var en selvfølge, er ikke allemannseie. 'The Gentlemen of the Press' den gang skrev ikke hjem om bråk på kammerset. Først var det krangelen om hvilket lag som skulle representere USA i ishockey, og så var det den livsfarlige, isblå utforløypa. Koreas gode skøytesprinter Dong Sung Moon gled ut av svingen under trening, braste inn i tribunen og skadet beinet. Jeg besøkte ham på sykehuset, hvor omtrent halvparten av de påmeldte utforkjørerne lå i gips med armer eller bein i strekk. Treningen i løypa kostet mange bokstavelig talt knekte forhåpninger. Trass i protester gikk utforrennet i den opprinnelige bratte isrenna mellom stokk og stein».

Moon og Farstad hadde det til felles at de var naturlige sprintere og lite begeistret for løp over lange distanser. De hadde også det til felles at de kom fra land som nylig var blitt frigjort fra fremmede okkupanter. Japan okkuperte Korea fra 1905 til 1945. Tyskland hadde i 1945 måttet gi opp Norge, etter å ha okkupert landet i fem år.

Sverre Farstad etter å ha fått jobb som sportsjournalist i Arbeiderbladet. Foto: Privat

FN-veteran og skøytepresident

Finn Bakke (85), veteran fra den norske FN-kontingenten under Korea-krigen og senere norsk skøytepresident, ser enda flere likheter mellom Norge og Sør-Korea:

– Korea har historisk vært dominert av to større naboer, på den ene siden Japan, på den annen side Kina. På samme måte har Norge opp gjennom historien vært dominert av nabolandene Sverige og Danmark. For både nordmenn og koreanere kan det ha ført til et ekstra sterkt ønske om å markere seg gjennom store idrettsresultater, og et behov for å feire disse resultatene, sier Bakke.

Bakke har selv knyttet sterke bånd til Korea. Han ble gift med sørkoreanske You Keun, som var sykepleier under krigen. De bosatte seg i Norge, og fikk to barn som begge ble skøyteløpere. Godt støttet av You Keun, som døde i fjor høst, har Finn vært en meget engasjert skøyteleder, først i Brumunddal, så i Oslo Skøiteklub, og etterhvert som president i Norges Skøyteforbund fra 1999 til 2001. Nå er han en nøkkelperson i skøyteklubben og Skøytemuseet på Frogner Stadion.

Som straff for sin aggresjon i andre verdenskrig, ble Japan og Tyskland utestengt fra de første olympiske leker etter krigen. For Sverre, som for Dong Sung Moon, var utestengningen av Japan poeng i seg selv. Hans far, styrmann Martin Farstad – seilte på Østen og satt ni måneder i japansk krigsfangenskap under verdenskrigen.

Sverre Farstad i aksjon på Bislett i Oslo i 1948. Foto: Aktuell/NTB scanpix

Sverre hadde stor interesse for tegning. Som arbeidsløs tenåring gikk han før krigen på tegneskole hjemme i Trondheim, og hadde selv stått modell for kunstnere som Jørleif Uthaug, Kristoffer Leirdal og Einar Lynum i Domkirkeatelieret under okkupasjonen. Under besøket på sykehuset i OL-byen, tegnet som sagt Sverre en karikatur av Dong Sung Moon, og han fikk autografene til hele det koreanske skøytelaget, pluss en personlig hilsen fra Moon.

For Farstad endte OL med gull på 1500-meter. I Dong Sung Moons fravær gjorde koreanerne det derimot ganske dårlig, med 19. plass på 1500-meter for Hiyo Chang Lee som lagets beste resultat. Kort tid etter OL skulle koreanerne levere langt bedre mot de norske stjernene. Allerede før åpningen i St. Moritz hadde koreanerne mottatt en invitasjon til Norge og et planlagt «velkomststevne» på Bislett etter lekene. Som ledd i invitasjonen til Oslo skulle koreanerne reise hjem fra St. Moritz sammen med den norske OL-troppen.

OL-jubel på Bislett

I sine erindringer skriver Sverre Farstad om hjemturen og stevnet i Oslo:

«Hjemturen til Oslo, med den skranglete 'Dakotaen', gikk i storm. Flyet ble kastet rundt som en ball. Koreanerne, som hadde fløyet halve jorda rundt, var de som først ble syke, og så gikk det slag i slag, mens flyet i blant truet med å styrte i skogen etter fall i lufthull på hundre meter, og smell i vingene, så vi trodde de måtte bli revet av. Men omsider kom vi hjem.

Jeg var ikke lite stolt da jeg ble utpekt som flaggbærer for den norske troppen under Velkomststevnet på Bislett. Løperne hilste på kronprins Olav og hans familie. Så dro jeg med flagget i spissen på æresrunde, og den solide OL-troppen fikk en hyllest fra et fullsatt stadion så det dirret i trommehinnene.

Åpningsløpet på 500 m ga en kjærkommen revansje over «gull- og sølvguttene» Helgesen og Byberg. Alt var på stell da jeg også forsvarte OL-seieren på 1500 m, og nå ble Seyffarth og Lundberg fire-fem sekunder etter. De to medaljene fra dette fantastiske Velkomststevnet har en spesiell plass i premiesamlinga mi.»

Dong Sung Moon var fortsatt ikke konkurransedyktig, men allerede i Velkomststevnet på Bislett og under europamesterskapet på Hamar, helgen etter, leverte koreanerne betydelig bedre resultater enn de hadde gjort i St. Moritz.

Under Velkomststevnet på Bislett var det bare Sverre Farstad som maktet å slå Hiyo Chang Lee på 1500-meter.

EM på Hamar var for anledningen åpent for ikke-europeere. Dong Sung Moon, som hadde kommet seg etter skaden han fikk på isen i St. Moritz, skapte sensasjon i EM ved å bli nummer fire på 500 meter, etter amerikanerne Bob Fitzgerald og Delbert Lamb, samt Sverre Farstad.

Hiyo Chang Lee tok en sterk 8. plass på 1500 m. En tid så det ut til at han skulle kvalifisere seg for den avsluttende 10.000-meteren. Han ble nummer 11 på 5000 meter – en plass han delte med nettopp Sverre Farstad. Etter tre distanser holdt Farstad ledelsen sammenlagt. Lee havnet med hårfin margin utenfor finalefeltet på tolv løpere som skulle få gå 10.000 meter. Den siste plassen i feltet ble nemlig erobret av Johnny Werket fra USA, som bare var 14. mann på 5000 meter, men som holdt tredjeplassen etter tre løp.

Journalisten Sverre Farstad.

Brev fra Koreas president

Da den koreanske troppen dro tilbake til Korea i 1948 var de meget begeistret over oppholdet i Norge, og ikke minst over sine norske skøytevenner. Nordmennene var ifølge Lee de som tok seg mest av dem, og det ble et varmt vennskap mellom den norske og den koreanske troppen. Dette rapporterte de til landets nyvalgte president, Syngman Rhee, straks de kom hjem.

Ett år etter St. Moritz-OL, ved ankomst Oslo for å forberede seg for verdensmesterskapet på skøyter på Bislett i 1949, hadde skøytetroppen fra Korea med seg et brev fra president Rhee. Her uttrykte han håp om snart å få se norske skøyteløpere på gjenvisitt i Korea.

Da koreanerne ankom Trondheim i februar 1949, intervjuet Adresseavisen Hiyo Chang Lee, som ifølge avisen «representerer Koreas president og er en vaskeekte aristokrat». Lee opplyste at presidentens brev var blitt positivt mottatt av Norges Skøyteforbund, og at han hadde meldt tilbake til presidenten om dette. Derfor kunne Skøyteforbundet vente en offisiell invitasjon.

Koreanerne ønsket først og fremst Sverre Farstad, Reidar Liaklev, Odd Lundberg og Hjalmar «Hjallis» Andersen i en norsk 5-manns skøytetropp.

Løperne skulle etter koreanernes plan reise fra Norge i midten av desember 1949 og bli i Korea hele januar 1950. De ville derfor måtte si fra seg deltakelse i NM og EM, men kunne stille opp i VM i februar, sammen med koreanerne.

Planlagt reiserute østover var Norge-Egypt-India-Singapore-Filippinene-Tokyo-Korea. Hjemreise Korea-Hawaii-San Francisco-Los Angeles-New York-Norge.

Det var en ren eventyrreise etter datidens målestokk – utenfor den alminnelige nordmanns fatteevne. Ingen av de norske skøyteløperne hadde vært oppe i et fly før, da de i januar 1948 la ut på OL-reisen fra Fornebu flyplass til St. Moritz, via København, Frankfurt og Zürich.

Avisutklippene fra Sverre Farstads eget arkiv viser blant andre Dong Sung Moon og de koreanske utøverne. Det er ukjent hvilke aviser de er hentet fra.

«Et strålende menneske»

«Akkurat som i Norge er også i Korea fotball og skøyteløp av de mest populære idrettsgrener. Men det er ikke bare som idrettsmenn vi gjerne ser norske skøyteløpere i Korea. De vil først og fremst bli betraktet som ambassadører for et nytt land Korea har knyttet forbindelsen med», sier Lee til avisen:

«Det er ikke fordi Farstad er den beste løperen at vi aller helst ser ham hos oss. Det er fordi han er et strålende menneske og verdens beste kamerat».

Avisen snakket også med de aktuelle norske skøyteløperne: «At de var begeistret over muligheten, sier seg selv. Det er jo en enestående sjanse til å få sett seg om i verden, som de neppe får flere ganger. Vil Skøyteforbundet sende fra seg fem av våre beste løpere for halve sesongen? Etter hva vi foreløpig har brakt på det rene er det mer enn tvilsomt. De vil antagelig forfekte at vår representasjon i EM dermed blir svekket for meget. Men vi får i det lengste håpe at forbundet her først og fremst vil tenke på løpernes beste – og da får de selvfølgelig reise».

Avisen så for seg en gjentakelse av en hendelse fra 1934. Da ble skøytestjernene Hans Engnestangen, Ivar Ballangrud og Michael Staksrud – «Hadelandstrioen» – invitert til Sovjetunionen, og fikk også tillatelse av forbundet. Men i siste øyeblikk forandret forbundet mening og nektet løperne å dra. Alle tre meldte seg da straks ut av sine klubber – og dermed også ut av Norges Skøyteforbund – og reiste.

«Og da neste sesong sto for døren ble de som rimelig var 'tatt til nåde' igjen, og alt var såre bra. Unntatt det at forbundet hadde lidd et kraftig prestisjemessig nederlag».

Avisen forela saken om Korea-invitasjonen for Ivar Ballangrud, som man betraktet som «fagmann» på området:

– Det er en enestående sjanse som de sikkert aldri får igjen, sa den flerfoldige OL-, VM- og EM-vinneren.

– Jeg er overbevist om at guttene vil akseptere med takk. Det er vel lite trolig at forbundet går med på det, men… De kan sikkert aldri få holdt dem tilbake, så vi får håpe forbundet gir seg frivillig.

Krig med enorme lidelser

Dessverre for skøytestjernene Hjallis, Farstad, Liaklev og Lundberg ble det aldri noe av drømmereisen til Korea vinteren 1950.

Tapet var imidlertid ufattelig mye større for Dong Sung Moon, hans mannlige lagkamerater Hiyo Chang Lee, Chong Kook Lee, Young Chin Choi, Chang Nam Pyun, og den eneste kvinnelige løperen, In Sook Chang. I stedet for fredelig kappestrid på isen, måtte de gjennomleve en stadig mer forgiftet politisk stemning mellom Nord- og Sør-Korea – en utvikling som til slutt brøt ut i en krig som kom til å vare i tre år.

I løpet av det første krigsåret ble hovedstaden i sør, Seoul, flere ganger erobret av angripende militære styrker fra nord. Tapene og lidelsene var enorme på begge sider. Undersøkelser pågår, men i skrivende stund vet vi ikke hvordan det gikk med de koreanske skøyteløperne fra 1948 og 1949 under krigen. Kun en av dem, Chang Nam Pyun, finnes på resultatlistene for nasjonale mesterskap fra 1953 og utover. Han var dessuten den eneste fra «førkrigsgenerasjonen» som sto på startstreken under vinter-OL i Cortina i 1956.

Menneskeliv gikk tapt og familier ble splittet opp som følge av krigen mellom Nord og Sør. Et eksempel på dette er Pil Hwa Han, som var i Nord-Korea og hadde sin eldre bror i Sør, da krigen brøt ut. Som representant for Nord-Korea i Innsbruck-OL i 1964, vant hun den koreanske halvøyas første skøytemedalje. Først i 1990, da hun var en av lederne for Nord-Koreas lag til Asialekene i Tokyo, fikk hun se sin bror for første gang siden 1953. Da ble det ordnet slik at broren reiste fra Seoul til Tokyo og fikk et kort, men varmt gjensyn med sin søster fra Nord.

Senere skøytepresident Finn Bakke reiste til Korea i november 1953, og ble dermed deltaker i Norges første bidrag til en FN-operasjon. I sin beretning til nettstedet «Itjenestefornorge.no» skriver han: «Etter ordinær førstegangstjeneste i Kystartilleriet ved Oscarsborg Festning søkte jeg i 1952 om tjeneste ved det norske Feltsykehuset i Korea. Motivasjonen var tredelt. For det første ville jeg hjelpe. Trygve Lie var jo generalsekretær i FN og det ble mye fokus på norsk deltakelse. Det andre var eventyrlyst. Korea var fjernt og eksotisk. For det tredje var det en god mulighet for å spare opp midler til et planlagt studium. Det var meget stor søknad til Feltsykehuset. Mine kvalifikasjoner var et par førstehjelpskurs og ganske god laboratoriepraksis».

«I dag er det nesten umulig å forestille seg hvor fjernt Korea var den gang både tankemessig og i praksis. Det var i den kalde krigens dager og flyturen måtte gå utenom både russisk og kinesisk interesseområde. Turen til Japan tok over tre døgn. I Tokyo gikk vi etter mye venting over i amerikansk militærfly kalt «flying boxcar» kombinert for personell og tungt militært utstyr. Det som møtte oss i Seoul var en totalt utbombet by, men med et yrende liv og helt fremmedartet kultur. Militære kjøretøy tok oss videre til Feltsykehuset som lå cirka 40 km nord for Seoul».

Finn Bakke forteller at han ble satt til å assistere på operasjonsstua på feltsykehuset: «Det var en helt uvant oppgave for meg, men jeg kom ganske raskt inn i rutinene i det positive miljøet. Våpenhvilen hadde kommet noen måneder tidligere, men det var fortsatt en del etterdønninger med mineskader og trafikkulykker med mer. Etter tre måneders tjeneste var det rullering og jeg kom på «Holding»; altså postoperativ avdeling. Under Koreakrigen var liggetiden maks tre døgn fordi sengene måtte frigjøres. Pasientene måtte da videre til mer permanente sykehus i Korea eller Japan. Etter våpenhvilen kunne liggetiden om nødvendig utvides».

Feltsykehuset var underlagt den 8. amerikanske arme og hadde betegnelsen NORMASH (Norwegian Army Surgical Hospital). Sykehuset hadde til enhver tid et norsk personale på om lag 100. Av disse var rundt 60 sykehuspersonell, mens de resterende 40 utførte helt nødvendige tilleggsfunksjoner som vakter, sjåfører, messe- og administrasjonspersonell.

Ansatt av Aps sentralstyre

I likhet med Dong Sung Moon, ble det ikke flere olympiske starter på Sverre Farstad. Et forsøk på comeback i OL i Oslo i 1952 endte med overtrening, magesår og sykehusopphold. Da det var tid for Cortina-OL var han fortsatt en solid sprinter, men ikke noen reell kandidat for OL-deltakelse. Etter en mislykket debut i St. Moritz, tok kompisen Hjallis tre gull i Oslo, og deltok uten noen medaljefangst i Cortina.

Farstad, som representerte Sportsklubben Falken i Trondheim, sluttet som toppløper etter å ha vunnet EM på skøyter i Davos i 1949, med verdensrekord sammenlagt og tangering av verdensrekorden på 500 meter med 41,8. Sommeren etter EM-seieren giftet han seg med Trondheimsjenta Anna Wærdahl Lie, som han året før hadde møtt under et skøyteløp på Røros.

Ut på høsten samme år ble det klart at Anna og Sverre skulle bli foreldre. Ved siden av sin jobb som kommunal banemann på Trondheim stadion og Lerkendal stadion, hadde Farstad i et par år gjort frilansoppdrag som journalist og tegner for den daværende sportsavisen Innsats. Da Sverre som blivende far og familieforsørger fikk vite at han ble vurdert for en stilling som sportsjournalist i Arbeiderbladet, salet han om, trappet ned skøytekarrieren, og begynte å planlegge flytting fra Trondheim til Oslo.

På den tiden var Arbeiderbladet offisielt hovedorgan for Arbeiderpartiet, og ansettelser i avisen var en partisak. I en notis i Arbeiderbladet før jul i 1949 ble det kunngjort at Arbeiderpartiets sentralstyre med virkning fra 1. januar 1950 hadde ansatt Sverre Farstad og Finn Gustavsen (den senere så legendariske SF-politikeren) som idrettsjournalister i Arbeiderbladet.

Gustavsen forble på «Sporten» i Arbeiderbladet til en stund etter OL i 1952, mens Farstad fortsatte i avisen til han døde i 1978.

En av Sverres første store oppgaver i Arbeiderbladet ble et tosiders, rikt illustrert, intervju med den gamle skøytekongen Oscar Mathisen i dennes sportsforretning i Oslo. I stedet for å løpe på skøyter i Seoul, Pyeongchang eller en annen by på den andre siden av kloden, kunne Farstad ta en ultrakort spasertur skrått over Youngstorget fra Arbeiderpartiets høyborg, på jakt etter Kong Oscars spennende synspunkter på skøytesporten før og nå.

President i landflyktighet

Etter frigjøringen fra Japans okkupasjon i 1945 var Korea blitt delt i nord og sør, slik Tyskland var delt i øst og vest. Nord var under innflytelse av Sovjetunionen, støttet av Kina, mens sør var under innflytelse av USA. Det var regimet i sør som sendte utøvere til OL i St. Moritz, men først noen måneder etter OL ble Nord-Korea og Sør-Korea etablert som uavhengige stater. Utover i 1949 og 1950 ble spenningen mellom de to landene stadig mer intens. Militære trefninger ble nærmest en del av hverdagen. I juni 1950 brøt det ut full krig da Nord-Korea invaderte naboene i sør. Først i 1953 endte kampene med en våpenhvile, som til denne dag ikke har latt seg erstatte av en virkelig fredsslutning.

Syngman Rhee (1875-1965), mannen som før krigsutbruddet inviterte norske skøytestjerner, var etter OL i 1948 blitt valgt til Sør-Koreas første president. Ifølge Store Norske leksikon hadde også han avistilknytning. Rhee grunnla Koreas første dagsavis og ledet allerede i 1890-årene en frihetsbevegelse mot Japan blant studenter.

Under Japans okkupasjon måtte Rhee oppholde seg i landflyktighet i nesten 40 år, og han var president for en koreansk eksilregjering 1919–39. Han vendte hjem etter fredsslutningen i 1945, og ble gjenvalgt som president i 1952, 1956 og 1960.

Leksikonopplysningene viser at Rhee opptrådte temmelig diktatorisk og brukte politimakt mot politiske motstandere. Under og like etter Koreakrigen var forholdet til FN og de allierte spent på grunn av Rhees egenmektige opptreden. Han ble i 1960 anklaget for valgfusk og måtte dra i landflyktighet.

Da jeg selv ankom Sør-Korea for første gang, som observatør til Asialekene i 1986, besøkte jeg USA store militærbase i Yongsan, midt inne i hovedstaden Seoul – for øvrig på stedet hvor Korea i 1912 hadde bygget sin første skøytebane.

Sørkoreanerne så da på den amerikanske basen som en garanti for landets sikkerhet. Jeg fikk ganske snart en beskrivelse av hvilken forfatning hovedstaden Seoul hadde vært i da Koreakrigen endte i 1953. Byens borgermester kunne fortelle at befolkningen bokstavelig talt hadde trukket Seoul ut av asken:

«Da Koreakrigen sluttet, var Seoul mer ødelagt enn det utbombede Berlin var ved slutten av andre verdenskrig. Byens innbyggere hadde mistet omtrent alt som var dem kjært, unntatt friheten».

Før sommer-OL i 1988 var Seoul blitt verdens tiende største by, med et innbyggertall på mer enn ni millioner mennesker. Høye og skinnende skyskrapere kastet gigantiske skygger over gamle palasser, parker og byporter som enten på mirakuløst vis hadde unnsluppet krigens ødeleggelser, eller som var rekonstruert i tråd med koreansk tradisjon.

Sverre Farstads egen notisblokk, med skøyeløperens karikatur av Moon, samt autografer fra Moon og andre utøvere.

Norsk skøytetrener til Korea

I halvåret fram mot de kommende ukers Pyeongchang-OL har konflikten på den koreanske halvøy til tider vært på sitt mest tilspissede siden 1950 – det etter at konflikten har ridd verden og de to koreanske folk som en mare i flere årtier. Enigheten om en felles koreansk innmarsj og et felles lag har gjort at vinterlekene virker bedre beskyttet mot terror og ubehageligheter enn noen hadde forestilt seg.

En turné i 1950 med de norske toppløperne, som på den tiden var verdens beste, ville sannsynligvis ha bidratt til å gi koreansk skøytesport verdifulle impulser og et solid løft i retning av verdenseliten i sporten. Om de var blitt forskånet for Korea-krigen, ville Dong Sung Moon og hans lagkamerater høyst sannsynlig kommet tilbake til vinter-OL i Oslo i 1952 som en meget slagkraftig enhet.

I stedet skulle det gå 44 år etter St. Moritz-lekene, før Sør-Korea vant landets første olympiske medalje i hurtigløp på skøyter. Det skjedde da Yoon Man Kim tok sølv på 1000-meter i Albertville i 1992 – et mesterskap som i Norge huskes for gullmedaljene til Geir Karlstad på 5000 meter og Johann Olav Koss på 1500 meter.

Skøytetreneren Asbjørn Wold, mannen bak trønderske og norske 1960- og 70-tallshelter som Magne Thomassen og Arne Herjuaune, bidro noen år senere til å løfte skøytesporten i Sør-Korea. Han ble ansatt som koreansk landslagstrener, og la grunnlaget for at landet på 1980-tallet fikk en internasjonal toppløper i Yong Ha Lee.

Alt snudde med OL i Seoul

Sør-Koreas store gjennombrudd som idrettsnasjon, sommer som vinter, kom da landet arrangerte sitt meget vellykte sommer-OL i 1988.

Bare et halvt år før OL i Seoul var Roh Tae-woo blitt valgt til president i Sør-Korea. Han er ifølge Wikipedia den første vinner av et presidentvalg hvor gjennomføringen kunne betegnes som for fri og uavhengig. Roh var øverste leder også for sommerlekene, og gjorde seg også bemerket for sin nye og åpnere politikk overfor Nord-Korea.

Planmessig eller tilfeldig, OL i Seoul går for å være et eksempel på at Den internasjonale olympiske komite (IOK) med sin tildeling og gjennomføring av olympiske leker, virkelig kan påvirke et lands politikk i demokratiske retning.

Fra og med Seoul-OL har veien stort sett gått oppover for sørkoreansk idrett på den internasjonale arena.

Sør-Korea har tatt en lang rekke OL-medaljer i kortbaneløp på skøyter på 112 meters bane, siden denne grenen ble introdusert nettopp i Albertville i 1992. Landets hittil største OL-suksess i hurtigløp på skøyter på 400 meters bane kom i Vancouver i Canada i 2010, med gullmedaljer på 500 meter for både kvinner og menn, ved henholdsvis Sang Hwa Lee og Tae Bum Mo. Seung Hoon Lee fulgte opp ved å vinne 10.000-meteren, i den dramatiske konkurransen hvor den nederlandske storfavoritten Sven Kramer gikk inn i gal bane og ble diskvalifisert.

Alle disse tre deltar på hjemmebane i Pyeongchang. Seung Hoon Lee er kanskje lekenes største favoritt i den nye øvelsen fellesstart for menn. Sang Hwa Lee er en klar medaljekandidat på 500 meter for kvinner og en hard rival for Hege Bøkko på 1000-meteren. Tae Bum Mo og et knippe andre mannlige koreanske skøytesprintere er blant Håvard Holmefjord Lorentzens fremste rivaler i kampen om medaljene på 500-meter og 1000-meter.