Reportasje

– Det var så ille at jeg slutta å ta av meg armbåndet du får på sykehuset

Midt i dobbeltlivet med overdosene og kriminaliteten spurte en jente om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie.

Tafsing, vold, dop og håndarbeid – hvor rehabiliterende er det å sone en fengselsstraff i Norge? Vi har snakket med fem personer som har erfart fengselslivet på kroppen.

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les også del 2: Trond Henriksen holdt på en grusom hemmelighet i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4:  Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

5. del: Arman Vestad (44)

Nettverk etter soning er Norges største ettervernstilbud for straffedømte. Målgruppen er gjengangere som sliter med rus og kriminalitet og økonomi. Med midler fra finansmarkedsfondet i Forskningsrådet har de i to år jobbet med et opplæringsprosjekt i gjeldsarbeid for straffedømte hvor de har holdt fengselsbesøk, kurs, foredrag og temamøter for å hjelpe folk som sliter med privatøkonomien når de kommer ut av fengselet. Arbeidet har fått mange frivillige til å stille opp og hjelpe å rydde opp i pengekrav etter soning. For høy gjeld og pågående kreditorer en årsak til at mange havner tilbake i fengsel etter løslatelse.

En av dem som vet det bedre enn mange er Arman Vestad.

Penga eller livet

– For 15 år siden storma politiet inn i leiligheten mi mens jeg lå og sov. Jeg var 30 år og var helt sikker på at jeg aldri kom til å bli 40. Strengt tatt brydde jeg meg ikke noe særlig om det heller, sier sosionom Arman Vestad (44). Småbarnspappaen fra Bolsøya utenfor Molde jobber på NAV i Lerkendal der han hjelper folk som sliter med hverdagsøkonomien etter ett eller flere fengselsopphold. Med kortklippet sveis, marineblå genser og jeans minner den høye, blide vestlandsfyren mer om en vellykket norsk fotballproff enn en tidligere kriminell. Men Vestad vet penger er en vanlig årsak til at mange havner i kriminelle miljøer og ikke minst – vender tilbake til kriminalitet etter soning.

Da tre personer ble drept på Orderud gård i mai 1999, var det med et våpen levert av Arman Vestad.

Arman vokste opp på Bolsøya utenfor Molde. Mens lillebroren Stian Vestad utdannet seg til politimann ble Arman tungt kriminell.

– Fra 1999 til 2001 var alt jeg gjorde kriminelt. Så da jeg ble spurt av ei jente om jeg kunne skaffe våpen så var det en dagligdags affære for meg. Det handla bare om penger. Det jeg ikke visste, men fant ut i fullt monn seinere, var at drapene som ble utført på Orderud gård, der var våpnene jeg hadde skaffet involvert. En skulle tro den erkjennelsen ville blitt changemakeren i mitt liv. Isteden brukte jeg saken til å styrke meg videre i det kriminelle miljøet. Var på førstesida av Dagbladet og VG og fortalte at jeg var notorisk kriminell, sier Vestad.

– Jeg husker ikke hvorfor politimannen kom den natta for 15 år siden. Det var ikke første gangen. Han hadde helt sikkert en god grunn. For på den tida var jeg heltids yrkeskriminell, tungt rusavhengig og gjeldsslave. Det hadde kun tatt noen få år – fra jeg var rundt 18 til tidlig tyveåra. Jeg testet grenser, festet og endte med å leve et dobbeltliv i Oslo.

På et tidspunkt tok han 7 overdoser med GHB på en uke.

– Det var så ille at jeg slutta å ta av meg armbåndet du får på sykehuset der det står navn og fødselsnummer. Da visste de hvem jeg var hver gang jeg kom tilbake. Det var som å være på verdens verste festival.

Arman Vestad i vitneboksen under Orderudsaken.

Arman Vestad i vitneboksen under Orderudsaken. Foto: Morten Holm/NTB scanpix

Miste maska

Men så kom altså politiet på døra denne natta for 15 år siden. Og da skjedde det noe uvanlig.

– Politiet var en del av min hverdag. Jeg får stadig gåsehud når jeg hører sirener. Men, istedenfor å sette på meg håndjern, så satt han politimannen seg ned på senga og snakket rolig med meg. Jeg hadde en helt vanlig samtale med en helt vanlig mann. Selv det var meget uvanlig for meg på den tida, for ingenting i livet mitt var vanlig da. I løpet av noen minutter klarte denne mannen å nå inn til meg på en måte som ingen hadde klart noen gang, for jeg hadde mistet troen på meg selv og alle på den lovlydige siden. Men, politimannen skapte den lille tilliten som skulle til for at jeg klarte å gå noen skritt sjøl etterpå. Seinere har det vært flere slike personer, som fengselsinspektøren i Molde fengsel.

– Var du aggressiv og negativ?

– Ja. Jeg var aggressiv og negativ til alt som handlet om den normale verden. De var en del av det ugresset vi ikke ønska å ha noe med å gjøre. Men så møter du folk du får en relasjon til, som ser deg på en helt annen måte. Da kan det skje ganske fantastiske ting, sier Vestad. Han sonet først i Molde fengsel, senere på Stifinner’n og så Tyrili. Etterpå tok han sosionomutdannelse og fikk praksisplass i kommunen. Var en fri mann. Men da dukket det opp nye problemer.

– Jeg hadde gjort mye riktig, oppført meg bra, men det var to ting som var spesielt vanskelig: det ene var å kle av seg den maska jeg hadde gått med så lenge. Det andre var økonomi. Penger var så sterkt knytta til følelser, så når noen spurte meg hvordan det gikk med økonomien svarte jeg alltid at det gikk bra. Men det gjorde ikke det. Det eneste jeg ønska var en gjeldsordning, få hele gjelda slettet med en pennestrøk. Men, så oppdaga jeg at hverdagen henta meg inn likevel, fordi jeg kunne ingen ting om penger.
I tida som kriminell hadde han kunnet svi av 50.000 kroner på fest og dop på en helg, men eide ikke begrep om vanlig hverdagsøkonomi.

– Jeg visste nøyaktig prisen på 300 gram gull, men ante ikke hva en liter melk kostet. Så, jeg betalte ikke det som vi var blitt enige om og holdt på å miste gjeldsordninga mi. Og – hadde det skjedd, hadde jeg dratt rett tilbake til det gamle livet. Da hadde jeg aldri kunnet sitte her og snakke med Dagsavisen, sier Vestad, som i dag jobber med et prosjekt der han gir hjelp og råd til folk som sliter med det samme som han har vært gjennom. Han mener økonomisk rådgivning må inn i fengslene, fordi når man kommer ut er det nesten for sent. For får man først en fast jobb, tar det ikke lang tid før kreditorene melder seg, og en av de råeste er staten.

– Så jobber du med gjeld, må du også jobbe med hverdagsøkonomi, sier Arman Vestad.

Tilbud bak murene

– Det er ikke tilfeldig hva du tilbyr folk under soning, sier historiker Ståle Olsen, tidligere underdirektør i Åna fengsel og seniorrådgiver i Kriminalomsorgen. I 2012 ga han ut boka «Virker straff?», der han sammen med sju norske forskere tar opp situasjonen i norsk kriminalomsorg. Boka kom ut dagen før dommen mot Anders Behring Breivik falt – ifølge forfatteren var det helt tilfeldig.

– Om du spør hva som fungerer best av strenge og repressive straffer eller mer humane regimer er jeg ikke i tvil: lukkede fengsler der man kun legger opp til at folk skal oppholde seg for å sone sin brøde, resulterer i at det er færre som kommer ut bedre skikket til å fungere i samfunnet, og flere som ender tilbake i fengslet. Jeg vil si det er nesten lovbestemt at det skal gå galt. Får man muligheten til å utvikle sine positive, kreative evner, gjerne gjennom arbeidstrening utenfor fengslet gir det bedre resultater, både for de menneskene det gjelder og samfunnet, sier Ståle Olsen.

Men dessverre er bredden av tilbud som gis ikke så stor Ståle Olsen skulle ønske.

– Men alle kan jo ikke slippes løs, folk kan vel jobbe inne i fengslene?

– Det kan de. Men arbeidsoppgavene innenfor er gjerne enten veldig enkle, repeterende jobber eller mer akademiske studier. Det mangler noe i mellomsjiktet. Derfor har jeg stor tro på åpen soning med arbeidslivstrening før løslatelse. Får man delta i et aktivt arbeidsliv mens man ennå sitter inne, blir ikke overgangen til friheten for brå. Men dessverre er det vanskelig å få til avtaler med potensielle arbeidsgivere om slike ordninger. Og fengslene som bygges viser jo at vi bare går i motsatt retning, sier Ståle Olsen.

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les også del 2: Trond Henriksen holdt på en grusom hemmelighet i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4:  Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

---

Fakta om fengsel

  • Rundt 9300 (2015) mennesker settes inn i fengsel hvert år, og det er til enhver tid i underkant av 4000 (2016) innsatte i norske fengsler.
  • Blant løslatte i 2013 fikk en av fire en ny dom innen 3 år etter løslatelsen, der dommen innebar ny soning i kriminalomsorgen, dvs. enten en ny fengselsstraff eller annen straff som gjennomføres i frihet under kontroll av kriminalomsorgen.
  • Straffereaksjoner som ikke innebærer ny soning i kriminalomsorgen, hovedsakelig bøter og ren betinget dom, er da holdt utenfor.
  • Det finnes 43 fengsler i Norge, noen med flere avdelinger.
  • Fem av disse er rene kvinnefengsler; Bredtveit, Ravneberget, Sandefjord, Kongsvinger avdeling G og Kragerø fengsel.
  • Fengslene har forskjellige type sikkerhetsnivå; høyere og lavere sikkerhetsnivå i tillegg til overgangsboliger.
  • Kilde: Kriminalomsorgen

---

Mer fra: Reportasje