Reportasje

Den dagen Diana døde

Det er 25 år siden verden fikk den sjokkerende nyheten om prinsesse Dianas bilulykke i Paris. 31. august 1997 ble starten på en intens, kollektiv sorgbølge som holdt på å ta med seg hele det britiske monarkiet.

Denne saken er fra 2017, hentet frem i anledning at det er 25 år siden Diana døde.

Paris (NTB-Reuters): Prinsesse Diana, den tidligere prinsessen av Wales, kom alvorlig til skade i en bilulykke i Paris natt til søndag, opplyste fransk politi søndag morgen. Hennes venn Dodi al-Fayed skal være omkommet i den samme ulykken.

(Nyhetsmelding fra NTB 31. aug. 1997, kl. 02.05)

Den som satt oppe og fulgte nyhetssendingene på BBC og andre TV-kanaler natt til søndag 31. august 1997, kan først ikke ha følt annet enn forvirring, samt en stadig mer nagende uro. BBC meddelte i 02-tida på natten at det ved midnatt hadde skjedd en alvorlig bilulykke i Pont de l`Alma-tunnelen i Paris. Den verdensberømte, glamorøse prinsesse Diana Frances Spencer (36), prins Charles’ ekskone, hadde sittet i en svart Mercedes-Benz sammen med kjæresten, den egyptiske forretningsmannen Dodi Al-Fayed (42), som hadde omkommet momentant sammen med sjåføren Henri Paul. Med i bilen var også Al-Fayeds livvakt, Trevor Rees-Jones. Sjåføren Henri Paul hadde kjørt i nærmere 160 kilometer i timen gjennom tunnelen, og bak seg hadde de en flokk paparazzifotografer på hjul, kjent for å følge etter Diana over alt. Den svarte bilen kolliderte med stor kraft inn i en betongstolpe i tunnelen.

Diana var i live, og ble fraktet i ambulanse til Pitié-Salpêtrière-sykehuset, ble det rapportert. Hun var visst hardt skadd, sa reporterne på BBC og Sky News. Hun hadde i alle fall hjernerystelse. Og en brukket arm. «Vi kommer tilbake med mer», sa de.

Oppdateringene fortsatte gjennom natten. Det kom fra flere detaljer, som at Diana hadde spist sammen med kjæresten sin på hotell Ritz kvelden før. Det kom TV-bilder av redningsmannskaper, politifolk og bilvraket i Pont l`Alma-tunnelen. I 0500-tida på morgenen kom de første, ubekreftede meldingene: Diana hadde omkommet. BBCs Paris-korrespondent Stephen Jessel understreket overfor seerne at dette var uoffisielle opplysninger fra anonyme kilder. Best å vente med å konkludere til man fikk en uttalelse fra den britiske utenriksministeren, mente han. Men, som Jessel la til: «Jeg har en forferdelig følelse av at dette kan være sant».

Klokka 06.01 kom meldingen over NTB: «Prinsesse Diana av Wales døde på et sykehus i Paris søndag morgen, etter å ha vært utsatt for en bilulykke i Paris natten før. En lege og et medlem av den franske regjering bekreftet rett før kl. 0600 at prinsessen var avgått ved døden». Den franske innenriksminister uttalte at prinsessen fikk så alvorlige skader i bilulykken, at livet ikke sto til å redde. Natten var gått over i tidlig søndag morgen, den 31. august 1997. Ennå lå nok de fleste og sov i sengene sine. Prinsesse Diana var død – før dagen egentlig hadde begynt.

Jeg (Dagsavisens journalist Sissel Hoffengh) var i London for å dekke et motearrangement, men på vei ned til hotellfrokosten søndag morgen fikk jeg beskjed av en kollega: «Gå opp på rommet igjen, slå på CNN. Prinsesse Diana er død. Hun er omkommet i en bilulykke i Paris.»

Ute på gatene hadde folk begynt å legge blomster foran Buckingham Palace og Kensington Palace, der Diana bodde. Utover formiddagen vokste blomsterhavet i London, og klynger av vilt fremmede fant sammen og gråt etter hvert som de tok innover seg hva som hadde skjedd. Raseriet mot paparazzifotografene, som folk mente hadde jaget prinsesse Diana i døden, begynte å våkne. Fra dronning Elisabeth og resten av kongefamilien var det påfallende taust, men det ble kjent at begge Dianas sønner, prins William (15) og prins Harry (12), var sammen med besteforeldrene på Balmoral-slottet i Skottland. Om ettermiddagen ble det kjent at prins Charles skulle dra til Paris for å hente Dianas kiste, og jeg hev meg i en drosje ut til Northolt og RAF-flyplassen der det var blitt klart at flyet med båren skulle lande. Selv taxisjåføren var utrøstelig. Og trafikken enorm. Langs hele motorveien hadde folk begynt å samle seg, og da vi var en kilometer unna flyplassen var det umulig å komme fram. Det var bare å ta beina fatt og begynne å løpe.

Klokken 19.50 norsk tid landet flyet med levningene etter prinsesse Diana på den militære flybasen utenfor London. Seks soldater fra Royal Air Force bar kisten ut av flyet. Sammen med Dianas to søstre ledsaget prins Charles kisten til den ventende likbilen. Ingen av de frammøtte snakket under den tjue minutter lange seremonien på flyplassen. Englands statsminister Tony Blair var til stede for å markere sin sorg og medfølelse overfor kongefamilien. Etter å ha vekslet noen stille ord med prins Charles og Dianas søstre, ble kisten kjørt videre til et privat gravkapell på et ukjent sted i London sentrum. Selv de staute, britiske politimennene som sto stilt opp langs West End Road lot tårene trille i det bårebilen passerte.

Prinsesse Diana og dronning Elizabeth smiler til folkemengden utenfor Clarence House i London 4. august 1987. 
Foto: Martin Cleaver / AP / NTB

I uka som fulgte brøt det ut en voldsom, kollektiv sorg i Storbritannia. Blomsterhavene vokste. Det ble tent lys, lagt ned brev, kort, barnetegninger, teddybjørner og vinflasker. På alle TV-kanaler kunne man se de ellers så reserverte britene gråte åpenlyst av sorg over prinsessen. Det var mellom 8–10 timers kø for å komme inn i Buckingham Palace for å skrive i kondolanseprotokollene. Bak kulissene pågikk også en av de verste krisene i det britiske monarkiet på over 60 år. Den massive kritikken av dronning Elisabeths taushet presset henne mer og mer opp i hjørne. Avisene ga henne hard medfart for å forskanse seg på Balmoral med Dianas sønner, og statsminister Tony Blair var av dem som forsøkte å overtale henne til å si noe til folket om Dianas død.

Fredag den 5. september, dagen før Dianas begravelse i Westminster Abbey som skulle bli TV-overført til 2,5 milliarder mennesker, brøt dronningen endelig tausheten. Hun snakket på direktesendt TV til det britiske folket for første gang på over 50 år: «Så det jeg sier til dere nå, som deres dronning og som bestemor, sier jeg fra hjertet. Først vil jeg personlig takke Diana. Hun var et uvanlig og begavet menneske ...».

Dagen etter, under Dianas begravelse i Westminster Abbey, framførte Elton John en nyskrevet versjon av sin gamle hit «Candle in the Wind». «Da Elton John satte seg ved flygelet, svelget gråten og sang «Goodbye, England’s Rose» «Farvel, Englands rose», kjempet hele Storbritannia med tårene», skrev VG.

Men det kultursosiolog Olaf Aagedal husker best fra de følelsesladede septemberdagene i London i 1997, er stillheten i den ellers så ståkete verdensbyen når prinsesse Dianas båre kjørte langsomt gjennom gatene på vei mot Westminster Abbey. Stillheten, og en slags klynking i folkemengden.

– Alt du hørte, var knirkingen fra hestevognen med kisten, kirkeklokkene i Westminster som slo et slag hvert minutt, og så noe jeg vil beskrive som en slags lav jammer, en klynking i folkemengden. Det er noe jeg alltid kommer til å huske, sier Aagedal, som er tilknyttet Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO). Han skrevet flere bøker om kollektiv sorg og sorgtradisjoner, blant annet om sorgen etter kong Olav og etter 22. juli, og dro ens ærend til London for å oppleve Dianas begravelse.

– Det forteller mye om et samfunn, hvordan man reagerer på en slik begivenhet. Da jeg kom til London, var det voldsomme følelser, som bølget fram og tilbake. Fra sjokk og vantro over en ung mors brå og grusomme død, til veldig sterke sorgreaksjoner, til aggresjon og sinne. Først mot pressen, så mot kongehuset, sier Aagedal.

Et budskap skrevet ned på en vegg nær minnestedet i Paris. Lenge leve vår Di, står det skrevet der. Foto: Aurélien Morissard / AP / NTB

– Diana var jo på dette tidspunktet et moteikon, og trolig verdens mest fotograferte kvinne. Alle hadde et bilde av henne på netthinna. Og hun lot folk bli kjent med henne, og ble et slags motsymbol til den tilknappede, formelle, reserverte stilen til den britiske kongefamilien. Hun var en spesialist i å få god kontakt med folk, og til å oppsøke mennesker som var utstøtte. Mange snakket om henne som hun var en venn de hadde mistet. Når da dronning Elisabeth de første dagene ikkekomtil London for å sørge med sitt folk, provoserte det. En britisk kollega har beskrevet stemningen i disse dagene som det nærmeste man har kommet en opplevelse av revolusjonære tilstander i England. Det er flere som mener at monarkiet sto og vippa disse dagene, sier Aagedal.

Over to millioner mennesker deltok i Dianas begravelse i London den 6. september, enten inne i katedralen eller via storskjermer som var plassert rundt i byen. Aagedal forteller om da han satt sammen med 500.000 mennesker i Hyde Park og overvar begravelsesseremonien via en av disse storskjermene.

– Og det var ikke slik at man bare satt og kikka på en begravelse. Folk var med i ritualet, på lik linje med de inne i kirka, reiste seg og deltok i bønner. Da Dianas bror holdt sitt emosjonelle, og nokså aggressive minneord inne i kirken, klappet folk. Da Elton John sang «Goodbye, Englands Rose», var det en ved siden av meg som reiste seg og sto under sangen, kanskje som en slags solidaritetshandling, forteller Aagedal, som også husker damen som sto og delte ut kleenex til folk ved Hyde Park.

– Det var en rar, følelsesladet unntakstilstand. Jeg spurte en dame om hvor man fikk kjøpt blomster, og hun sa: «Du kan få en bukett av meg. Jeg har to».

Prinsefamilien på sykkeltur på øya Tresco i juni 1981. Prins Charles og prins Harry til venstre og prinsesse Diana og prins William til venstre. 
Foto: AP / NTB

– Og denne sorgbølgen kom selv uten hjelp fra sosiale medier?

– Ja, og jeg kan ikke svare på hvordan det i så fall ville påvirket det som skjedde i 1997. Men fjernsynet og storskjermene var i alle fall viktigec for denne sorgbølgen. Dianas død og begravelse ble en global mediebegivenhet som man tror involverte 2,5 milliarder seere. Storskjermene var en forutsetning for det spesielle sorgfellesskapet som oppsto i London, med samspillet mellom det som skjedde inne i kirken og det som skjedde ute.

Universitetslektor og Storbritannia-ekspert Øivind Bratberg var bare 17 år i 1997, og søndag 31. august drøyde det en stund ut på dagen før han hørte sjokknyheten om Dianas død. Men i ettertid har han skrevet flere bøker om britisk etterkrigshistorie, og har derfor satt seg inn i disse skjellsettende dagene i 1997. Han er ikke overrasket over britenes reaksjoner på Dianas død.

– Det var et voldsomt sjokk, en følelse av urett og av noe uforløst, mener Bratberg.

– I møte med en tragedie som nær sagt hele folket følte de hadde en andel i, spurte man: Hvem kan sette ord på hva vi føler nå? Hvem kan samle oss? Dronningen grep ikke den rollen, og kongefamilien så ut til å slutte sirkelen om en forknytt verdighet som ikke svarte på behovet hos folk for å samles, sier han til Dagsavisen.

Flere tusen sørgende møtte opp da kista med Diana ble fraktet vekk etter begravelsen i London 6. september 1997. Her fra Finchley Road nord i London. 
Foto: Neville Elder / AP / NTB

– Akkurat dette var det sprengstoff i: Ønsket om å finne sammen i sorgen, og en søken etter en leder som kunne bistå med det. Og så var det altså ikke noe medlem av kongefamilien som gikk ut på en landsens kirkebakke for å tale den søndagsmorgenen – det var Tony Blair. Han var nyvalgt statsminister, av samme generasjon som Diana. Nå var det han som trakk linjene til det han formulerte som «The Peoples Princess». Med den korte talen skapte han en essens av alle de kaotiske følelsene omkring prinsessens død: Hun var et godt menneske, elsket av folket, ofte misforstått av makteliten omkring seg. «Hennes død var brå og tragisk». «Vi skal minne henne som det hun var». Den talen, og mannen som holdt den, hadde en forløsende effekt og ga retning til sorgen, mener Bratberg.

– Prinsesse Diana har tydelig en helt spesiell plass i britenes hjerter. Hvorfor ble det sånn?

– Diana var et friskt pust inn i en nokså tilstivnet kongefamilie, mener Bratberg, og tenker på vinteren 1980-1981, da det ble kjent at den unge, 19 år gamle Lady Diana ble forlovet med med den langt eldre prins Charles. De holdt det som ble omtalt «århundrets eventyrbryllup» 29. juli 1981. Diana var innhyllet i 80-tallets største bløtkakekjole, og TV-sendingen fra bryllupet i St. Pauls-katedralen ble sett av en milliard mennesker.

– Hun var utadvendt og uhøytidelig, ung og slående vakker – og hun skulle giftes med tronarvingen selv. Det var som et moderne eventyr om prinser og prinsesser, et eventyr som kunne gi noen hver troen på at også monarkiet kan leve inn i vår tid, sier Bratberg.

Prinsesse Diana og prins Charles deler et kongelig kyss på balkongen til Buckingham Palace etter bryllupet 29. juli 1981, med dronning Elizabeth til høyre. Balkongkysset er ett av de mest ikoniske øyeblikkene i et kongelig bryllup, da ekteparet viser seg foran den jublende folkemengden. 
Foto: AP / NTB / POOL

– Hvordan kunne helt vanlige kvinner og menn i alle aldre føle så sterkt for en privilegert overklassekvinne de aldri hadde møtt?

– Arbeiderklassen har historisk vært det samfunnslag hvor patriotismen står sterkest – på imperiets så vel som på monarkiets vegne. Slik sett var det ingen motsetning i at de la sin elsk på Diana, som så ut til å ta med trekk ved en glanset historie inn i vår tid. Det er ikke riktig å si folkelig, for det beror på et ganske annet klassesystem enn vårt. Men hun var nokså ubundet av konvensjoner og lett å bli glad i på tvers av samfunnslag, mener Bratberg.

I 1981 var britene dessuten veldig klare for et skikkelig, kongelig eventyrbryllup.

– Det var bare to år siden Thatcher var kommet inn som statsminister, understreker Bratberg.

– Politisk var det fortsatt en forvirringens tid, etter turbulens og skiftende regjeringer i tiåret før. Kuttpolitikken og konfliktene som fulgte av det var ikke kommet i gang for fullt, ei heller Falklandskrigen, det store frislippet i finanssektoren og mye av det andre som definerte Thatchers epoke. I en forvirringens tid er det kanskje enda mer behagelig å lene seg tilbake mot gammel storhet, tradisjon og pomp og prakt. Slik var det i 1981, hevder Øivind Bratberg, vel vitende om at eventyret om Diana og Charles etter hvert ble forvandlet til et moderne ekteskapsdrama med ingredienser som utroskap, spiseforstyrrelser og avslørende, pinlige telefonopptak på avveie i pressen. Diana har i intervjuer etterpå sagt at hun følte at noe skurret allerede under forlovelsesintervjuet i 1981, da paret ble spurt om de var «veldig forelsket». Da svarte prins Charles, stivt: «Well. Whatever love is». Da de på 90-tallet nærmet seg en formell skilsmisse, fortalte Diana offentligheten om hvordan hun følte at prins Charles` mangeårige forhold til sin gamle venninne Camilla Parker Bowles slet på ekteskapet hennes. I et berømt intervju med BBC i 1995 sa Diana: «There were three of us in this marriage. So it was a bit crowded». («Det var tre av oss i dette ekteskapet, så det var litt folksomt»).

Prinsesse Diana besøkte Oslo i februar 1984. På bildet er hun sammen med det daværende kronprinsparet Sonja og Harald. Foto: NTB

«Kjærlighet inn i evighet, og en mann som er trofast og øm. Men jeg vet, at i virkelighet, er eventyrprinsen en drøm ...». Teksten til Nissa Nybergets MGP-låt «Lady Di» fra 1981 traff spikeren mer på hodet enn noen kunne drømt om. Ekteskapet mellom Hans Kongelige Høyhet prinsen av Wales og Hennes Kongelige Høyhet, prinsessen av Wales, ble formelt oppløst 15. juli 1996. Prosessen tok 3 minutter og foregikk i et litt slitent lokale i Court Number One, Somerset House, som ligger en snau kilometer unna St. Pauls-katedralen der de ble gift. Ifølge Tina Browns biografi «The Diana Chronicles» ble skilsmisseoppgjøret omtrent slik Diana hadde ønsket – hun fikk 17 millioner pund og muligheten til å bo i Kensington Palace. Hun fikk fortsette å være en offentlig person, men alle utenlandsreiser, bortsett fra private ferier, måtte avklares med Utenriksdepartementet og dronningen. Og tittelen – hennes kongelig høyhet – ble fjernet. Diana hadde søkt om å få beholde tittelen, men der satte dronning Elizabeth ned foten. Nok fikk være nok. Unge prins William kom trøstende til med ordene: «Don’t worry, Mummy. I will give it back to you one day when I am king».

Det store sprengstoffet i Dianas historie er at hun var en prinsesse med en historie å fortelle, og hun fortalte den.

– Utroskap og ekteskapelige problemer er ikke noen ukjent sak i europeiske kongefamilier. Men svaret er å lide i stillhet og rydde opp på kammerset. Det var ikke strategien til Diana, og det var det naturligvis mange i sentrale posisjoner som lot seg uroe over. En ting var monarkiets gode rykte, en annen at det var landets kronprinspar det var tale om, sier Bratberg.

– Akkurat det hadde ingen prinsesser gjort før henne.

Den sørafrikanske frihetshelten Nelson Mandela viser Diana veien da hun besøkte Cape Town 17. mars 1997. Prinsessen var på besøk hos sin bror Earl Spencer og avla Mandela, som da var president i Sør-Afrika, et høflighetsbesøk. 
Foto: Sasa Kralj / AP / NTB

Hun hadde en utro ektemann. Hun slet med bulimi. Og hun forelsket seg hemmelig i andre menn på slottet. Etter å ha forsøkt å hevende seg til dronningen om hvor vanskelig hun syntes det var å venne seg til rollen og blitt kontant avvist, snakket hun ut med skuespiller Peter Settelen som var hyret inn for å lære henne stemmebruk når hun talte offentlig. Samtalene som utartet til intime betroelser ble tatt opp på video – etter hvert kjent som de skandaløse «Diana Tapes». De ble funnet i butleren Paul Burrells safe etter hennes død, og var aldri ment å offentliggjøres. På en måte var de også en forløper til det store intervjuet hun senere skulle gjøre med Martin Bashir for BBC, der hun sa de berømte ordene om at de var «tre i ekteskapet».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Ifølge Diana-biografen Tina Brown var det som om Diana etter skilsmissen ønsket å fjerne alt som kunne minne om det kongelige ekteskapet. Kortklippet og iført kroppsnære kjoler smilte hun flørtende inn i kameraet til Mario Testino, som portretterte henne for magasinet Vanity Fair. Borte var det store håret og de prektige draktene. I tida etter skilsmissen datet Diana flere menn. Den største kjærligheten skal ha vært den pakistanske kirurgen Hasnat Khan, som hun kalte Mr. Wonderful, men han taklet ikke hennes liv som paparazzi-forfulgt berømthet. Senere møtte hun Dodi Al-Fayed, sønn av milliardæren Mohammed Al-Fayed. Sommeren 1997 dro Diana og Dodi på ferie sammen, etter bare å ha kjent hverandre noen måneder. De var først på Sardinia, og siden på ferie i Paris. Dagen før Diana etter planen skulle reise hjem til England for å være sammen med sønnene sine, dro hun ut for å spise middag med Dodi på Ritz Hotel. Etterpå kjørte Dianas følge hjemover til leiligheten de skulle overnatte i. I ettertid har det viste seg at sjåføren Henri Paul var alkoholpåvirket, og at han kjørte i minst 160 kilometer i timen. Samtidig var de altså forfulgt av en flokk paparazzifotografer på hjul. Slik suste den svarte Mercedesen inn i Pont de l`Alma-tunnelen, like etter midnatt den 31. august 1997.

«The Princess» følger Diana fra 1981-forlovelsen til hennes tragiske endelikt. Foto: Jeremy Sutton-Hibbert / HBO

Mer fra: Reportasje