Farvel til gutta på sporten

«Jeg har tross alt vært her i avisen siden den russiske revolusjonen i 1917», pleier Dagsavisens veteranjournalist Tor-Erik Røberg-Larsen iblant å hevde overfor nyankomne sommervikarer. Han sier alltid dette med et alvorlig, svært så overbevisende pokerfjes. En sommervikar kom derfor en gang bort til undertegnede og sa, med en liten, usikker undertone i stemmen: «Han der Røberg sier han har vært her siden 1917. Men ... Det er vel kanskje ikke helt sant?»

– Nei, det er nok kanskje ikke helt sant, innrømmer Tor-Erik Røberg-Larsen (65), heretter omtalt som «Røberg». Vi sitter på kafé på balustraden på Youngstorget, med god utsikt til Folketeaterbygningen. I dag som før huser bygget Arbeiderpartiets partikontor, men en gang holdt også gamle Arbeiderbladet til her. Mange år før sjefredaktør Steinar Hansson i 1997 fikk byttet navn til «Dagsavisen». I det nå så fjerne året 1970, kom en langhåret unggutt fra Lambertseter slentrende inn i redaksjonen og ble der.

– Jeg tok heisen opp i 6. etasje i Folketeaterbygningen, der hovedredaksjonen holdt til, og en av de første jeg traff var sentralborddama, Astrid Haugen. Hun var ei skikkelig streng og bestemt dame. «Hvis du har tenkt å bli her, så må du se til å klippe håret ditt!», sa hun, forteller Røberg.

Han traff også raskt på avisens fire korrekturlesere, og på den første kveldsvakta hans var det minst 18 typografer på jobb. Avisen ble satt med bly og mobil og internett var ennå langt unna. De hadde ikke engang rettetaster på skrivemaskinene sine, hevder Røberg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– I dag er det knapt typografer igjen. Det har skjedd en voldsom teknologisk utvikling mens jeg har holdt på. Men vår deadline var mye seinere før! Det er et paradoks, sier Røberg.

Sammen med sin mangeårige kollega i Dagsavisens sportsavdeling, Tor Kise Karlsen (herreretter kalt «Tor K.») har han nettopp satt til livs et rekesmørbrød, mens Tor K. tok en tallerken gulasjsuppe.

– Vi er ikke så vanskelige i matveien, vi kommer fra enkle kår, skjønner du, som Røberg sa det til kelneren.

Men da de to veteranjournalistene tok sluttpakke og pensjonerte seg før sommeren, ble de derimot feiret med en flott marsipankake i Dagsavisens redaksjon. Røberg holdt tale, og kom med anekdoter om da Arbeiderbladets redaksjon delte do med Einar Gerhardsen i Folketeaterbygningen. Han fortalte om en bedugget haiketur med kong Olavs togvogn hjem fra sprint-NM på skøyter i Kongsberg i 1973, og om da prominente personer ble rammet av en lumsk diaré under sommer-OL i Moskva i 1980 (noe som særlig gikk ut over den arme finske president Urho Kekkonen. Men mer om det siden).

Tor K. (66) fortalte på sin side blant annet den dramatiske historien om da han og Vegard Ulvang skulle bestige fjelltoppen Elbrus i Kaukasus i mai 1992. («Vegard reddet livet mitt», sto det over hele Arbeiderbladets forside). Det blir i det hele tatt mange historier av et langt presseliv, noen av dem helt sanne, noe av dem bare nesten helt sanne, men fortsatt gode. Røberg har vært i Dagsavisen i drøye 45 år, mens Tor K. har vært i avisen i 26 år.

– Femogførti år! Man må jo nesten være fornøyd med det, konstaterer Røberg, og legger alvorlig til:

– Jeg har jo fått oppleve så mye. Kjørt tog med kongen, sett Kekkonen drite på seg …

– Ja, det har virkelig vært en eventyrlig reise, nikker Tor K., som kom til avisen først 20 år etter Røberg, i 1990. Til gjengjeld mener han oppriktig at han som sportsjournalist har fått oppleve den store gullalderen i norsk idrett. Som Drillo og fotballandslaget med to VM og et EM på 90-tallet, Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvangs storhetstid, OL på Lillehammer i 1994, Vebjørn Rodals OL-gull i Atlanta i 1996, Rosenborgs Champions League-eventyr – mange store øyeblikk, i en tid da sportsredaksjonene fortsatt var folkerike og man fortsatt solgte bra med papiraviser.

Året før Røberg begynte i Arbeiderbladet, i 1969, hadde Arbeiderbladet et opplag på 74.000 eksemplarer. Nå, når han går av, ligger opplaget på noe over 20.000.

– Opplaget har falt som en stein etter at du begynte. Hva har du å si til ditt forsvar?

– Jeg har gjort så godt jeg har kunnet, jeg. Men det hjalp jo ikke en dritt! flirer Røberg.

Et stort fall i opplaget kom allerede i 1973, året etter folkeavstemningen om EF. Da var avisen plutselig nede i 64.000 eksemplarer.

– Vi mista masse abonnenter på den tida. Det hadde nok med EF-saken å gjøre, sier Røberg.

– Det var ja-avis, vet du, sier Tor K.

– På den tida må vi nok si at avisen var en propagandamaskin for Ap, der sjefredaktøren fortsatt satt i partiets sentralstyre. Alle ansatte fikk utdelt klistremerker med «ja til EF» til bilene sine, og for det ble vi trukket i lønn. Da blei det et helvete! Avisen slapp ikke nei-sida til, sier Røberg, som så altfor godt husker da hans første redaktør, Reidar Hirsti, ble avsatt av datidens sentralstyre i Ap. Det skjedde i 1974, to år etter folkeavstemningen.

– Han ble vel avsatt fordi han var EF-motstander, sier Tor K.

– Ja, derom strides de lærde, det er jo skrevet bøker om dette. Vi ble i alle fall kalt til allmøte. Inn kom daværende statsminister Trygve Bratteli og daværende LO-leder Tor Aspengren, som sa at «eierne» hadde bestemt at Hirsti skulle fratre, forteller Røberg.

Journalistene i redaksjonen satt lamslåtte tilbake. Hirsti hadde da ledet avisen i over 10 år.

– Hirsti var den beste sjefen jeg har hatt, han var et fantastisk menneske. Ydmyk og helt spesiell, sier Røberg, som har opplevd i alt ni redaktører. Den tiende ble dagens redaktør og publisher, Eirik Hoff Lysholm. Tor K. har «bare» opplevd sju redaktører. Han kom inn det siste året Per Brunvand satt, og hilste i tur og orden på Arvid Jacobsen, Steinar Hansson, Hilde Haugsgjerd, Carsten Bleness, parhestene Kaia Storvik/Arne Strand, før han endte opp med å få servert pensjonskake og sluttpakke av Eirik Hoff Lysholm.

– Men hvilken redaktør ble dere mest glad i?

– Jeg hadde veldig sans for Steinar Hansson, sier Røberg med en gang.

– Jeg også, sier Tor K.

– Han betydde mye for avisen, og det var ikke noe vondt i ham. Men han var kanskje litt for snill, sier Røberg.

Det må jo sies at Røberg har opplevd mer av avisens historie enn Tor K., ettersom han har 20 års forsprang. Han kom inn i avisen helt i begynnelsen av 1970-tallet, i kjølvannet av Aps politiske overvåking av folk de så som venstrevridde og «upålitelige». Overvåkingstjenesten hadde egne folk i Arbeiderbladets redaksjon for å følge med sine egne kolleger.

– Folk visste ikke hvem de kunne stole på. Det var tøffe forhold, sier Røberg.

Til gjengjeld ble Tor K. grundig overvåket blant annet da han var lærer i Finnmark på 70-tallet.

– Da Lund-rapporten om den politiske overvåkinga kom i 1996, fikk jeg lese mappa mi. Jeg satt en hel fredagskveld og leste og lo av den mappa. De visste virkelig mye om meg, sier Tor K, som i unge år på hjemstedet Slemmestad var medlem i SUF (ml), forløperen til AKP (ml).

– Jeg spilte fotball, og før en kamp pleide jeg å lese litt i Maos lille røde.

– For å styrke deg, liksom?

– For å styrke meg sjøl, ja, hehe. Antakelig med ting som: «Motgang er fremgangens mor!».

Mens Tor K. styrket seg med Maos lille røde på 1970-tallet, tilbrakte Røberg tida på Youngstorget med å føre samtaler med den tidligere landsfaderen Einar Gerhardsen på do. Den tidligere partilederen hadde fått utdelt et lite kontor i samme etasje som Arbeiderbladet, der han satt for å skrive sine politiske erindringsbøker. Han delte toalett med journalistene, og iblant ble unge Røberg og den eldre Gerhardsen stående der inne og snakke. Lenge.

– Han var veldig interessert i slektshistorien mi, blant annet. Det var stort å snakke med ham, det var jo selveste landsfaderen! På den tida var det fortsatt folk som takket Gerhardsens for maten hver kveld.

Ellers reiste sportsjournalist Røberg-Larsen Europa rundt på 70-tallet for å dekke håndball.

– Mitt største sportsøyeblikk var nok de første ti minuttene av herrefinalen i håndball i Moskva-OL i 1980, mellom DDR og Sovjet. Da leda DDR allerede med 11-2, det var så imponerende! Jo da, jeg var jo der da Oddvar Brå brakk staven i 1982 og så videre, men akkurat den finalen der sitter som klistra.

Moskva i 1980, ja. Norge boikottet, men likevel sendte A-pressen to mann dit for å dekke olympiaden. Dessverre brøt det ut en forferdelig diaré-epidemi, som rammet både deltakere og gjester. Og: Finlands daværende president Urho Kekkonen. Røberg hevder han var vitne til at Kekkonen rett og slett gjorde på seg mens han sto oppe på et podium sammen med Sovjets president Leonid Bresjnev.

– Han hadde lyse benklær, så det var ikke så vanskelig å se. Det rant nedover legga. Vi sto bare 10 meter fra. Det var et helvetes kaos!

– Hvordan gikk det med Bresjnev?

– Jeg tror ikke han ble sjuk. Han hadde dessuten mørk dress, så vi så ikke ordentlig. Det var sol, det var varmt, og Bresjnev bare sto der så alvorlig med de buskete øyebryna sine.

[ Les flere av Dagsavisens helgereportasjer her! ]

Røberg var også med i 1984, da det store sjokket slo ned i Arbeiderbladet: Arne Treholt, UD-diplomat, Ap-politiker og en tidligere ansatt journalist i redaksjonen, var blitt arrestert på Fornebu, mistenkt for spionasje. Det vil si, til å begynne med visste man jo ikke at det var ham.

– Dette måtte vi jo dekke, og jeg husker Pål Nordenborg sa på redaksjonsmøtet, skikkelig ivrig: «Dere, vi må ringe Arne Treholt! Han vet sikkert alt om den arrestasjonen på Fornebu!»

Og Røberg var med som klubbleder i 1986, da avisens redaksjon begynte kampen mot Ap-ledelse og eiere mot å flytte fra Youngstorget til et nytt avishus på Hasle.

– Det var en ordentlig krig, en jævla kamp, som varte minst et år. Vi hadde Gro mot oss, vi hadde LO mot oss, vi hadde Jens Christian Hauge mot oss. Vi tok bilde av de ansatte i redaksjonen og rykket inn en annonse i egen avis der vi sa at vi var imot flyttinga. Da fikk vi en regning på 250.000 kroner. Vi ble trukket i lønn, men jeg tror aldri vi fikk betalt hele den regninga, mener Røberg.

Men til Hasle flytta avisen til slutt, i 1988, og en dag i 1989 sto Røberg i kø for å stemme ved stortingsvalget. Da var det en bak ham som prikka ham på skuldra, og sa at han hadde noe å fortelle ham om Oslo kommune. Det ble starten på mange år som gravejournalist, der Røberg og kollega Per Ellingsen avslørte omfattende korrupsjon i Oslo kommune, den såkalte «Oslo-skandalen». Den fikk de senere Narvesen-prisen for.

– Rent journalistisk er jeg nok aller mest stolt av det vi fikk til i Oslo den gangen, sier Røberg.

– Men kilden min røper jeg aldri! Jeg sier som Jens Christian Hauge: «Det tar jeg med meg i grava».

Det Tor K. er mest stolt av, er sin artikkelserie om doping i idretten før Atlanta-OL i 1996. Som første norske journalist begynte han å skrive om doping i sykkelsporten, og da særlig om stoffet EPO.

– Det var en som tipset meg om en syklist i Bergen, som ble kasta ut av et belgisk lag fordi han ikke ville dope seg. Slik begynte det. Da fikk jeg frie tøyler av avisen til å grave i det. Som sportsjournalist har jeg i det hele tatt fått reise mye, jeg har vært i over 80 land bare for denne avisen. Til tider har jeg hatt 180 reisedager i året.

Tor K. har dekket så å si alle idretter, men når han skal trekke fram den største han har skrevet om, må han nesten trekke fram Bjørn Dæhlie.

– Han vant jo alt en stund, og han var en stor idrettsutøver som aldri brukte doping for å komme seg fram, sier Tor K., som kanskje kom aller tettest på Vegard Ulvang. Han ble med Vegard på jobb for Olympic Aid midt under Bosnia-krigen på 90-tallet, der de opplevde å bli beskutt på et sykehus de besøkte. De besteg Europas høyeste fjell Elbrus sammen, i hjertet av Kaukasus. «I det bratteste henget løsnet plutselig den ene krampongen fra foten min. 25 meter lenger nede var Vegard og de to andre, og alle så det som skjedde», skrev Tor K. i en høydramatisk skildring i Arbeiderbladet i mai 1992. Tor K. kom ingen vei, og da var det altså at Vegard Ulvang klatret opp og hjalp Tor K. å feste stegjernet hans igjen, slik at han kunne fortsette ferden ned fra fjellet.

I 1997 opplevde Tor K. et annet stort høydepunkt i sitt liv som Dagsavisen-journalist. Før Ski-VM i Trondheim det året gikk han på ski fra Holmenkollen i Oslo til VM-arenaen i trønderhovedstaden. Underveis stoppet han og intervjuet legender fra norsk skihistorie, som han leverte artikler om etterpå:

– Først henta vi ned Oddvar Brå, så han skulle starte sammen med meg og Terje Bogen i Kollen. Vi gikk gjennom Nordmarka, og møtte Odd Martinsen like før vi kom til Nittedal. Jeg fikk middag der på kvelden, reinsdyrsteik og rødvin, forteller Tor K., som så fortsatte over Romeriksåsen til Bjørn Dæhlie, videre til Gjøvik for å treffe Biri`n (Torbjørn Løkken), og til Vingrom for å treffe Haakon Brusveen (som spilte trekkspill ute på terrassen). På vei til Rena møtte han kombinertløperne som var på treningssamling, før han var innom Engerdalen og Gjermund Eggen.

– Jeg gikk fra Tynset til Røros i 40 minus. Dagen etter var det fortsatt 40 minus, og full snøstorm. Da sa folk til meg: «Hvis du blir borte så er det ingen som kommer til å leite etter deg». Da kjørte vi bil til Selbu og traff Berit Aunlie og Grete Ingeborg Nykkelmo, før vi hilste på Magne Myrmo på Klæbu. Til slutt endte jeg opp i Granåsen i Trondheim, der Bjørn Dæhlie tok meg imot.

Les også: Vokste opp i raddiskollektiv – nå er han kaffedirektør

Puh. Litt av en tur, og litt av en eventyrlig reise for de to sportsveteranene som nå slutter i Dagsavisen. Ikke har de gjort noen helt store tabber heller. I alle fall ikke som de kan huske! Bare småting, som da Tor K. skulle dekke et friidrettsstevne i Bern og oppdaget at han var i ferd med å bli akkreditert til en Bon Jovi-konsert i stedet. Og Røberg er fortsatt flau over forsida han var med på å lage før Ski-VM i Oslo i 1982. De slo opp et dårlig bilde av Oslo rådhus, plasserte det opp ned, under tittelen: «Oslo på hue foran Ski-VM!».

– Og så har vi jo møtt mange kjendiser! Under Svømme-VM i Berlin i 1978 bodde jeg på samme hotell som Richard Burton. Vi tok heisen sammen, og fy faen så liten han var i virkeligheten, forteller Røberg.

– Jeg har tatt den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma i hånda, supplerer Tor K.

De to veteranene blir enige om en felles sluttuttalelse: «Vi angrer ikke på at vi tok sluttpakke. Men vi kommer til å savne alle de fine folka i avisa».

– Vi har hatt innmari mange fine kolleger. Vi har tatt vare på hverandre og hatt samhold, kanskje fordi vi ofte har kjempa med ryggen mot veggen. Det er i motgang man viser samhold! sier Røberg.

– Og så har vi hatt en god dugnadsånd, sier Tor K., og legger til:

– Men det kommer til å bli rart å ikke jobbe i helgene mer, vi har jo bryti arbeidsmiljøloven hele tida og jobba nesten hver eneste helg. Den største overgangen nå, blir å være hjemme på søndager.

– Jeg sitter og griner hver søndag, jeg nå. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på! klager Røberg.