Med ugress og poesi skal Island styres

Andri Snær Magnason tar feil i rundkjøringen og kjører en ekstra runde. Han tar av ved Oddsson Hotell og parkerer. På vei inn til lobbyen tar han meg i hånden og sier Goðin daginn, hvordan går det?

– Det sa du i sted. To ganger.

– Já. Det er travelt. Det går litt rundt for meg.

Andri kommer fra et intervju med RÚV radio. Snart skal han til varmestampen i Laugardalslauget med en dansk filmskaper. Det er to uker til presidentvalget på Island. Andri er en av kandidatene. Gamle statsminister Davið Oddsson er en annen. Hvorfor skal vi drikke kaffe i lobbyen til et hotell som heter Oddsson? Telefonen til Andri ringer. Han svarer og snakker mens han går i sirkler ved baren. Jeg spør resepsjonisten om hotellet har noe med Davið å gjøre. Nei.

– Tror du Davið Oddsson har en sjanse i valget?

– Nei, absolutt ikke.

– Hvorfor er det så mange forfattere blant presidentkandidatene?

– Er det mange forfattere der?

– Davið, Andri, Guðni og Elísabet. Minst.

– Davið er bare en gammel, korrupt politiker, sier resepsjonisten.

Troverdighet. Islandsk politikk har vært for absurd til å være sann. Eller, som forfatter Hallgrimur Helgasson sa det: Det er ikke bare for en fiksjonsforfatter å transkribere virkeligheten på Island. Leserne innvender: «Næh! Dette er ikke sannsynlig..» Her er kortversjonen av de siste ti årene: Islendinger tror de er verdensmestre i finans, og blant verdens rikeste. Så viser det seg at alle pengene er bløff. Men et år før skuten kantrer, går statsminister Davið Oddsson av, og overlater roret til Geir Haarde. Han blir ansiktet for konkursen i landet i november 2008. Folket styrter regjeringen i en «revolusjon» like spektakulær som krakket selv. De velger en rød-grønn regjering som krangler, viser seg udugelige til å styre landet, før Eyjafjallajökullen bryter ut. Under askeskyene velger de seg en komiker til å styre hovedstaden. I dag går islendingene til valg for ny president. Fire av ni kandidater er forfattere. Er presidentvalget forfatternes valg? Har islendingene, etter alle årene med svikefulle politikere, fått nok av politikerne? Blir forfattere politikere, eller blir politisk interesserte forfattere? Eller velger folket at forfatterne skal bli politikere?

Andri kommer tilbake, tar meg i hånden, bukker og sier Goðin daginn. Hvordan går det? Han ler. Andri og jeg har vært venner siden 2010. Da passet han på at jeg ikke ble ensom under et residensopphold i et nedlagt meieri på bygda ved Mosfellsbæ.

– Hvordan går det med deg?

– Det er litt sirkus.

– Hvorfor stiller du til presidentvalg?

– Jeg har skrevet bøker i over tjue år. Bøkene beskriver det Island og den verden jeg ønsker meg. Det er på tide å ta steget inn fra sidelinjen. Ikke lenger være han som står på utsiden og stikker pekefingeren inn til politikerne. Jeg har tenkt alt igjennom. Jeg er klar.

Forme. Islands grunnlov blir formet mye etter den danske. Det er meningen å endre den totalt. Men folket velger ikke politikere som prioriterer konstitusjoneringen. Etter kollapsen i 2008 blir dette igjen en viktig sak. Nå foreligger et første utkast til den nye konstitusjonen. Den har ikke trådt i kraft ennå. Men mange har lest den.

– Noen handler allerede etter den nye loven. De oppfører seg som om den nye loven er loven.

– Hvordan forholder du deg til dette i valgkampen?

– Utarbeidelsen og innsettingen av den nye grunnloven blir en veldig viktig sak for landet vårt i tiden som kommer. For meg er dette en viktig sak, sier forfatteren og konseptkunstneren, som selv var kunstnerisk rådgiver for utformingen av et helt nytt skolekonsept ved Mosfellsbæ i 2010.

«Krikaskoli» blander barnehage og barneskole. Slike samfunnsprosjekter er blant grunnene til at folk kjenner Andri som mer enn en kunstner opptatt av soloprosjektene sine. Seks år etter at kunstnerne tok over rådhuset i Reykjavik, er det duket for et nytt kreativt valg. Et nytt valg med en del spøk, en lun tone. Alvoret er i ferd med å slippe taket, etter mange turbulente år på Island. Andri er en av dem som prøver å gjøre det nye valget lettere i tonen, løsere i snippen, mykere i kantene. Presidentrollen er fortsatt under utvikling på Island. Republikken er bare sytti år gammel. Ifølge Guðni Th. Jóhannesson var det aldri tvil om at Island skulle bli republikk ved konstitusjonen I 1944. Over 98prosent stemte for republikk i en folkeavstemning. Hvorfor?

– Vi var allerede en suveren stat. Men å bli republikk var en måte å bryte koblingen med Danmark på, forteller Guðni, over telefon fra Husavik. Klokken er to norsk tid, nå, og fire, islandsk tid. Det er nå jeg får ringe ham. Akkurat nå, når han er ferdig med talen sin.

– Vi skulle ikke gjøre som Norge og binde en monark, sier Guðni. Han har skrevet bøker om presidentene Kristjan Eldan og Gunnar Thoroddsen, og vet godt hva han ville videreført fra forgjengerne. Han vet også hva han vil gjøre annerledes:

– Som det er nå, kan presidenten nekte å signere en lov. Det gir ham stor makt. Jeg mener at slike avgjørelser bør gå til folkeavstemning. Velgere skal i det hele tatt ha større mulighet til å påvirke parlamentet.

– Hvis du gjør presidenturet mindre politisk, hvilke roller vil du framheve?

– Presidenten skal virke samlende på folket. Det ville vært min jobb å passe på de svakeste i samfunnet, og fokusere på dem som trenger assistanse: Tenåringer, barn, de syke, og sørge for at vi holder sammen. Det gjelder også de som flytter til Island. Både de som flykter, men også de som bare søker et godt liv her.

– Som din kone Eliza Reid.

– Som min canadiske kone, og som den colombianske kvinnen som passer på barna våre hjemme nå, mens Eliza og jeg er på turné. Som de polske håndverkerne som jobber for oss, og alle som er villige til å bli islendinger sammen med oss.

– Vil du påvirke i retning av en mer liberal flyktningpolitikk?

– Presidenten tar ikke konkrete politiske avgjørelser. Men jeg ville oppfordre islendinger til å ta imot flyktninger. Jeg ville også oppfordre parlamentet til det samme.

– Island skal konstituere seg på nytt. Hvilken rolle bør presidenten ha i den prosessen?

– Noen ønsker å forandre grunnloven totalt. Andre vil ikke forandre noe. Presidenten kommer ikke til å påvirke den direkte. Men jeg ville hatt sterke meninger om de kapitlene som angår presidenten og hans makt, sier Guðni, og sier at vi må avslutte snart. Han skal til Akureyri. Det er et stykke å kjøre. Men veiene er vide og asfalten ny. Hjulene trekker, alle fire. Selv har jeg selskap i Andri. Aldri mangler jeg selskap når jeg er på Island. Det nevner jeg for Guðni før vi avslutter: Erfaringen med Island som et varmt og nært land. Men samtidig hører jeg historier om at det offentlige velferdssystemet kommer til kort og at de med dårlig fungerende familie eller lite nettverk faller utenfor. På reisen sin i distriktene på Island har Guðni en lignende erfaring:

– Folk på små plasser kjenner seg utrygge. De synes at helsevesen og hjelpeapparat er for dårlig utbygd utenfor Reykjavik, sier han mens han setter seg i baksetet av bilen. Der venter kona Eliza. Så kjører den eldste sønnen hans videre vestover.

Også Andri preker inkludering; presidentens ansvar. Han mener å ha kompetanse, som forfatter, til å vite noe om språk som inkluderer eller ekskluderer: Andri er bare tenåring når han gir ut sin første diktsamling. Det første eksplisitt politiske verket, Bónuspoesi, kommer ut i 2003. Matkjeden Bónus vokser da, utkonkurrerer uavhengige matbutikker, og tar over hele markedet. Eier Asgeir kjøper de andre kjedene: Hágakaup, samt kleskjedene, banker, aviser og transportselskap. Andri skriver småkritiske diktpastisjer om forbruk og kapitalisme. Han går i møter med Asgeir, og selger samlingen inn til ham: Hva om Bónus gir den ut som et produkt i sitt eget varemerke? Hva med å pakke boken inn i samme stil som Bónus-sjokolade, Bónus-kjeks, Bónus-såpe? Det synes Asgeir er morsomt og ganske sikkert en god forretningsidé også. Asgeir trykker, distribuerer og selger boken. De står i sjokkselgere over hele landet, og selger som varmt Bónus-brød. Diktsamlingen blir den mest solgte på Island noensinne.

– Å selge bøkene til spottpris var en del av ironien, sier Andri, og vinker til noen som går forbi. Etter Bónuspoesi blir han A-kjendis på Island. Når han kommer med den forbrukskritiske essayboken Draumelandet (2006), håper han å stoppe kjøpefesten. Budskapet: «Staten selger Islands vakreste vidder for noen dollar. Det er både farlig og dumt. Vi skal bruke ressursene våre til vårt eget beste.» Boomerne hører ikke. Forbrukskulturen slår tilbake:

I november 2008 går bankene konkurs. Produksjon stopper. Lys slukker i sinn, hjem og på fabrikker. Andri går til kommunen og ber om å få bruke det nedlagte krisekraftverket Toppstödin til kreativ produksjon. Så legger han olje- og kullkraftverket til rette som verksteder for små bedrifter, og inviterer kunstnere og designere inn. På Toppstödin står lysene på til sent på kveld. Det sveises, strikkes og hamres prosa, lamper og leketøy av ull. Andri og Björk starter miljøbevegelsen Naturra sammen, og holder festivaler og konferanser. Miljøengasjementet har han nå med seg inn i presidentvalget. Andri mener at en president kan påvirke de store prosessene; bidra til nettverksbygging og globale samarbeid. Det trengs for saker så store som klimaspørsmål.

– Hva er visjonene dine for Island, som presidentkandidat?

– Ved å jobbe for miljø lokalt, på Island, kan vi gjøre en positiv forandring for hele verden. Vi har ikke militære, og har erfaring med positive og fredelige partnerskap. Vi står i en stilling som gir oss en friere stemme i det internasjonale.

– Apropos stemmer og det internasjonale: Du har snakket om språk som noe som inkluderer eller ekskluderer. Hvorfor er dette viktig på Island nå?

– Hva slags språk skal islandsk bli når innvandringen øker? Hvordan kan vi bevare språket og kulturarven uten å ekskludere noen? Og forresten, sier Andri:

– Du må komme på ugressfest i kveld!

Ode til ugress. Det er kveld, men fortsatt lyst og varmt. Dørene til Andris valglokale står åpne. På plassen utenfor står ungdommer med skateboard under armen og mineralvann i hånda. Ved inngangen: Et bord med stormkjøkken og gryter med suppe av ugress. Andri øser suppe opp i et brukt syltetøyglass og sier at det bare er å mingle. Et ungt par har inntatt scenen og synger søte viser i to stemmer.

– Jeg vil høre på musikken.

– Dette er faren deres, sier Andri, og introduserer meg til en mann. Med det er jeg inne i varmen. Scenebildet forandres. Tornekransede kvinner med bare føtter og flagrende skjørt utfører et ritual til ode for ugress. Barn springer fram og tilbake foran scenen. Stemningen minner om slektsstevne; noen er stivpyntede, andre mer avslappede. Alle gir inntrykk av å være hjemme og kjenne seg på rett plass. Overalt er bord med tegnesaker og papir, og annet som barn og voksne kan pusle med.

Brua er ødelagt. Jeg kommer meg ikke fra hybelen, over bekken, til stien gjennom våtmarken. Når jeg spør resepsjonisten på Norræna husið om veien, sier hun at brua slett ikke er ødelagt.

– Vi har bare demontert den litt, forteller Sígrun. Gjessene hekker og stien over våtmarkene stengt. Vatnamyri strekker seg fra Universitetet i Reykjavik, forbi Norræna husið og til byens innenriksflyplass. Den viktigste hekkeplassen for endene og gjessene i Reykjavik. Egg klekkes. En ny generasjon ender og gjess ligger i myrer og på vann, venter på at det skal bli deres tur til å komme fram, vokse opp, ta over luftrommet. Den nye presidenten kan klekke ut alskens visjoner og ideer for Island. Men det er to bruer og flere mil fra Bessastaðir til Allthingi. Island skal konstituere seg på nytt, for en ny tid; for klimakrisen. Det haster for klimaet. Akkurat nå haster det for meg også. Jeg er sent ute til en avtale med den kompromissløse forfatteren Gerður Kristny Gudjonsdottir. Veien rundt Vatnamyri er lang. Den går forbi universitetet. Det er et av byens lengste bygg.

Gerður utdanner seg til litterat og journalist ved dette universitetet fra 1988. Andri Snær går her samtidig, men et par årstrinn under Gerður. Et sted mellom dem vokser nyliberalismen fram. Det begynner med økonomen Milton Friedmans foredrag om liberalismens genialitet, i aulaen på min venstre hånd. Davið Oddsson sitter i salen og får sin politiske oppvåkning. Den dyktige studenten blir en lokal entreprenør av et nyliberalistisk system. Han blir borgermester, statsminister, gir ut sakprosabøker og en novellesamling, før han tar redaktørjobben i landets største avis. Redaktør blir også Gerður.

Blir islandske politikere forfattere eller blir forfattere politikere? Jeg spør Gerður. Hun spiser torsk, drikker kaffe, og spør:

– Du snakker om presidentvalget? Det er ikke politikk. Hvis man virkelig vil gjøre endringer på Island må man hit, sier Gerður, og peker ut av vinduet og til Allthingi. Gerður trodde hun kunne bidra til å endre samfunnet til det bedre – som redaktør og journalist. Hun ble desillusjonert på begynnelsen av 2000-tallet: Gerður sitter da ved pulten sin i redaksjonen til Mannslíf og leser et brev. En ung kvinnes fortelling om incest utført av eldre brødre, og om gjentatte selvmordsforsøk. Kvinnen ønsker å stå fram. Gerður er usikker. Island er et lite land, og Reykjavik en liten by. Familieære og -rykte er viktig. Man skriver ikke om slikt i aviser og blad. Nettopp derfor bestemmer Gerður seg for å publisere fortellingen. Hun er jo redaktør, gjør som hun vil, og hun vil gjøre noe med den islandske offentligheten: Å støtte de svakeste.

Når bladet går i trykken, lykkes den unge kvinnen i å ta livet av seg. Kvinnens familie klager Gerður inn for det islandske PFU. Gerður og Mannslíf blir felt. Det blir mye oppmerksomhet rundt saken. Folk får med seg at det finnes journalister som vil fortelle vonde sannheter. Snart tar en annen kvinne kontakt med Gerður. Kvinnens far hadde tvunget henne og søsteren til prostitusjon. Nå vil de stå fram. Gerður spør seg: Orker hun mer bråk? Ja, det gjør hun. Men hjelper en magasinreportasje? Nei, konkluderer Gerður: Islendinger lytter til forfattere, ikke journalister. De respekterer bøker mer enn artikler. Gerður skriver en biografi om kvinnen og historien hennes. Biografien vinner den store, islandske journalistprisen. Gerður sier opp redaktørjobben og skriver bøker på fulltid.

– Yrsa Sigurðardóttir og Arnaldur Indridasson skriver familietragedier i form av kriminalromaner, og får oppmerksomhet og respekt. De er nasjonale helter. Men det er tabu å skrive det rett ut, i mediene. Det kommer nok av den lange, islandske tradisjonen med litteratur: At vi har levd med bøker og bokformen så lenge, mener Gerður. Islendingene er også blant de mest boklesende i verden. En av ti islendinger gir ut minst en bok i løpet av livet. De aller fleste er skjønnlitterære. Etter biografien skriver også Gerður skjønnlitterært. Men temaet hennes er ofte overgrep og utnytting av kvinner. Hun vinner den store litteraturprisen Halldor Laxness-prisen, blir nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og har fått og vært ofte nominert til Den islandske litteraturprisen.

Februar 2013: President Olafur står i entreen på Bessastaðir. Han håndhilser på rekker av gjester, og sender dem inn til mottaksstuen. Gerður Kristny, Andri Snær og Guðni Th. Jóhannesson, blant andre. Alle tre er nominerte til den store, islandske litteraturprisen. Andri og Guðni vinner hver sin. Andri for ungdomsromanen Timakistan og Guðni for biografien om president Gunnar Thoroddsen. Gerður sitter på med Guðni tilbake til Reykjavik, og blir fra da av god venn med ham. Seks år senere åpner Gerður Frettablaðið og ser et oppslag med 11 presidentkandidater. Hun ser ingen hun vil stemme på, og ringer Guðni:

– Du må stille som kandidat!

Bare uker senere kalles det inn til pressekonferanse utenfor Reykjavik. Gerður går på talerstolen og kan annonsere for pressen at Guðni stiller til presidentvalg.

Presidenten har ikke direkte politisk makt, men kan påvirke mye. Gerður fronter selv en kandidat som er forfatter. Koblingen politikk og litteratur er som naturalisert i dette landet av litterater. Mannen Kristjan driver forlaget Crymogea, som nylig produserte og gjorde bestselger ut av Reykjaviks byplan. Av noe så prosaisk som kommunens neste tiårsplan, har Crymogea lagd et praktverk med store poetiske kvaliteter. «Reykjavik 2015–2025» er innfelt i gylne bokstaver på dyrt tekstilomslag. Papiret er tykt og av god kvalitet, gjennom et par hundre dobbeltsidige billedoppslag med foto, grafikk og infogrammer. Hver seksjon begynner med kartografi, og hver side er luftig. Enkel, klar prosa beskriver kommunens planer og visjoner for ei mer bærekraftig framtid. Reykjavik skal dyrke bydelene, og lage flere sentre. Slik skal de bremse bilkulturen og trafikkmassen inn og ut til 101 Reykjavik. Det kunne lett blitt et tapsprosjekt. Men boka topper salgslistene, og finnes overalt.

Det står et drivhus utenfor Norræna Husið. Jeg får lov til å sitte der og lese. De tykke bokbladene vinker i lufta. Vingene duver bare. Et par ender letter fra Austurvöllur og flyr over Allthingi. Over endene henger et lite Dash 8-fly. Liksom et papirfly, tar det retning Norræna husið: Det krysser våtmarken, terger snipene, og går inn for landing. Flyplassen er som store legoklosser. Den ligner en busstasjon. Man går til sentrum på tjue minutter. På ti minutter, hvis man kan krysse våtmarken. Det kan ikke Miké, som kommer med dette Dash 8-flyet. Men rutebussen koster femten kroner og tar fem minutter. Ifølge «Reykjavik 2015–2025» skal biltrafikken inn og ut av Reykjavik halveres på ti år. Kollektivtilbudet skal bedres. Sentre i bydelene skal bygges ut, og arbeidsplasser flyttes dit folk bor. Island har ressurser til å jobbe godt, lokalt, for miljøet. Men også Island er sårbart for globale endringer. Islendinger blir minnet på det hver dag. Elvene med smeltevann fra Vatnajökull renner med større kraft. Dette er et av motivene i operaen UR_ som har premiere i Reykjavik denne kvelden. Grønlandske Miké spiller en av rollene. Han, Sofia fra Stockholm, barytonsolist Joa fra Berlin, finske Melis, Anna Thorvaldsdottir, Thorleifur Arnarsson og jeg er blant dem som har lagd operaen. Den begynte med en reise sammen til bosettinger på Grønland. Vi satt på verdens eldste berg, sov mellom isfjell, og visste at informasjon om klima; luftkomposisjon, temperaturer, væte og atmosfærisk trykk ligger lagret i grønlandsisen. At isen er et arkiv over tusen år.

Premieren skjer i Harpa, i iskrystallen av verdens operahus. Etterpå går vi ut sammen. Sidemannen min er den nye aktøren i gjengen. Örnólfur Eldon er musikeren Björks eksmanns sønn. Altså sønnen til Thor Eldon fra Sugarcubes, stebroren til Thors og Björks sønn Sindri. Det blir en typisk kveld på byen i Reykjavik. Man er aldri mer enn et par grader fra Björk eller andre gamle musikkhelter. Jeg spør Örnólfur om samtidig musikk på Island, og om den er ideologisk og politisk igjen. Igjen? Ja, igjen, etter pønken fra åttitallet. Igjen, etter ny-økobølgen på begynnelsen av 00-tallet.

– 00-tallsmusikken var bare «krút», sier Örnólfur. «Krút» betyr «søt» og naiv; alveaktig, uskyldig, ufarlig.

– Krút! roper noen fra andre siden av bordet: – Det er Andri Snær Magnason, det!

– Hva mener du med det?

– Journalister prøver å finne noe å ta Andri for. Men de får det ikke til. Man skulle nesten tro at han visste, fra han var liten gutt, at han skulle bli politiker.

– Er «krút» positivt eller negativt når man snakker om politikk?

– Det snille, det er hva Island trenger nå. For ikke å snakke om verden.