Oslo-foreldre fortviler over ungenes Østfold-L

«Hva er greia med at alle unger i Oslo sier «L» som om de kommer fra tjukkeste Fredrikstad? Og kan det kureres?»

(Fortvilet Oslo-mamma på Facebook)

Vi hører den egentlig før elevene i 7 C ved Bøler skole har fått satt seg ordentlig ned for å ha dagens norsktime. Du vet, den nye lyden. Den beryktede «Østfold-L-en» – eller tungespiss-L, som linvister kaller den – som de siste årene stille og ubemerket har sneket seg inn i Oslo-barns talespråk, til foreldregenerasjonens fortvilelse. Nå sitter vi på bakerste benk i klasserommet med ørene på stilk, og lytter til elevenes småprat før timen begynner. Et par av dem snakker om hvilken dato det er i dag. Plutselig hører vi en ung, klar stemme si: «Å, da har han snart hajlltårsbursdag».

Først en avklaring: Når undertegnede i denne saken vil markere Østfold-L-en i trykt skrift, blir det med en «J», slik at «ball» skrives «bajll». Det blir ikke helt riktig, J-en og L-en ligger litt fra hverandre inne i munnen, men jeg fant ikke på noe bedre.

Det er heller ikke helt lett å beskrive hvordan denne nye L-en høres ut, selv om det egentlig er akkurat den samme L-en Oslo-folk har fra før. Det er den vi sier først i ord som «liv» og «lys». Eller midt i, i et ord som «perle» eller «smile», eller i slutten av ord som «bil» eller «fjell». Greier du fortsatt ikke høre den såkalte Østfold-L-en for ditt indre øre, kan du prøve å se for deg den gamle revyfiguren «Raymon» fra Fredrikstad (han med skyggelua). Og kanskje er det dette som innerst inne gjør mange Oslo-foreldre litt ekstra urolige, når ungene deres kommer hjem fra skolen og sier «bajll»: Er de kanskje redde for at dette er en slags hemmelige språklyd-invasjon fra Østfold? Er de redde for at ungene deres skal slå helt over i det tidligere så latterliggjorte østfoldmålet, med lavstatus-dialekter som ligger aller nederst på de norske dialektenes rangstige, en gang utropt av en språkprofessor til «landets styggeste»? Ja, kanskje ungene deres en vakker dag står på kjøkkenet i tømmervillaen i Holmenkollen og sier: «Hællæ! Gi mæ ei bojlle!»

Men Oslo-mammaen sitert overfor her, ga i en Facebook-tråd uttrykk for at hun slett ikke så noe galt i Østfold-L-er i seg selv – så lenge den holder seg pent i Østfold. Østfold-L-en hører bare ikke hjemme i Oslo, mener hun. Hun retter på barnas språk. «Får helt kløe», skrev hun. «Tok en økt nå for å øve på hvordan L sies her i byen, men da slo ungen over i totning!».

Les også: Forskjellen mellom øst og vest i Oslo forsvinner fra talemålet

Nå har norsktimen begynt i klasse 7 C ved Bøler skole. Først har de diktat, men etter den tar lærer Ketil Olsen opp et ekstra tema, til ære for Dagsavisen.

– Vi har besøk fra Dagsavisen her, og de er interessert i dette med språklyder. Før har vi diskutert at noen sier «sjylling» og «sjøtt», i stedet for «kylling» og «kjøtt», sier Olsen, og smiler til elevene sine.

– Og dette er ikke for å erte noen, men vi vet jo at flere språklyder er i endring nå. Som L-en i «ball», for eksempel. Hvis jeg sier «ball» og så «bajll»: Hører dere forskjellen? Det som skjer nå i Oslo er at flere og flere sier «bajll». Har dere lagt merke til dette, sier dere «bajll» selv, eller kjenner dere noen som sier «L» på denne måten? Kjenner dere noen som bruker en sånn tynn L?

– Martin, sier en, og nikker mot en av gutta på pulten rett foran oss.

– Jeg sa det før. Jeg hørte ikke forskjell på de to L-ene, nikker Martin.

Plutselig er det flere i klassen som kjenner noen som sier «bajll».

– Vi har noen dialekter der de bruker sånn tynn L, sier lærer Ketil, og trekker ned et norgeskart på tavla. Han peker nederst til høyre.

– Hvilket fylke er dette? Vær så god, Alexander?

– Østfold!

– Ja. Eller «Østfojld»! Der har de tynn L. Men vi finner den også i deler av Vestfold, og nederst i Telemark. Men hvor har vi tungespissen vår når vi sier «bajll»? Vegard?

– Eh ... nede? Eller litt lenger framover?

– Ja, eller, når jeg sier «bajll», kjenner jeg at jeg har tungespissen rett bak fortenna, og opp mot ganen.

Etter norsktimen snakker vi litt nærmere med noen av elevene i klasse 7 C. Emma Thorstensen, Vida Dalen Fossum, Aviar Ako Ali og Alexander Gravdal har alle hørt ungdommer i Oslo si «bajll» og «bojlle», men de tror ikke de bruker den tynne L-en selv. Uansett syns de folk bør få snakke som de vil.

– Men hvis vi snakker akkurat som vi vil, kan det kanskje høres litt rart ut, sier Emma.

– Jeg syns i alle fall ikke vi skal gå rundt å rette på folk, sier Vida.

Guttene sier seg enige, men begge synes det høres «litt rart ut» når folk sier «bajll».

– Hvorfor tror dere lyder forandrer seg?

– Vet ikke. Kanskje fordi folk forandrer seg, antyder Vida.

Så treffer Dagsavisen på Martin fra 7 C, som i norsktimen ble «avslørt» som en tidligere Østfold-L-bruker. Ja, vi kan kalle Martin Gullikstad Nesvåg for en rehabilitert Østfold-L-bruker.

– Jeg sa «L» feil før. Jeg sa «bajll» og sånn, sier Martin til Dagsavisen.

– Så begynte mamma å kommentere det, og jeg syns det var irriterende at hun gjorde det, for jeg hørte ikke selv forskjellen. Så hørte jeg at vennene mine sa L riktig, og da begynte jeg å øve meg på å si det riktig, jeg også. Mamma prøvde å forklare meg hvordan man sa det, men jeg skjønte det ikke helt i begynnelsen, forklarer Martin.

– Etter hvert ble jeg vant til å si L på den måten. Jeg prøvde å huske på det selv, og det ble til slutt en vane. Nå syns jeg den andre L-en høres rar ut!

På vei bort til lærerværelset på Bøler skole dumper vi borti en flokk gutter fra 7 A. Når vi ber dem om å si «ball» etter tur, er det bare en som sier ball med «vanlig» L. «Bajll!» «Bajll!» «Bajll!» lyder det ivrig rundt oss. «Bajll!»

Lærer Ketil Olsen spiser lunsj på lærerværelset og innrømmer at han ikke syns det er helt lett å forholde seg til den nye Østfold-L-en. Han er omgitt av barn og ungdommer hele dagen, og hører «bajll» og «bojlle» stadig oftere.

– Jeg står for det første i et slags følelsesmessig dilemma, for personlig har jeg jo en idé om hva som er riktig. Da jeg vokste opp like borti her, på Bogerud, var tynn L barnespråk. Man fikk straks beskjed om at da snakket man ikke reint.

– Er den tynne L-en en talefeil, da, som må rettes på?

– Nei, jeg vil ikke si at det er en talefeil, men en lydendring. I Oslo har vi vært vant til at små barn i barnehagealder sier L på den måten. Det er gjerne den L-en vi lærer først, den er lettere å si, med tungespissen opp mot ganen. Men når jeg nå hører den «på feil sted» blant eldre barn og ungdommer, begynner det å stritte i mine følelser, i alle fall. Jeg har en sønn på 16 år, og jeg rettet på L-ene hans i oppveksten. Han ga seg med det til slutt, forteller lærer Ketil, som er født i 1962. Som liten snakket han skikkelig østkantdialekt, og sa blant annet «bann-an» og «butt-ikk». Faren hans rettet på ham, og kalte det gatespråk. I dag sier ikke Ketil Olsen bann-an og butt-ikk lenger. Men han bruker fortsatt den tjukke L-en i «hælja» og «Bøler», og kaller den L-en et adelsmerke for østkanten. Skal vi tro ulike avisartikler de siste 5–10 årene, skiller ikke Østfold-L-en mellom øst og vest. Den kan høres her på Bøler, men også oppe i Holmenkollen. Dette er rett og slett en klasseløs L, helt upåvirket av inntekt og formue.

– I min generasjon hørte vi mer på de voksne. Jeg har vel inntrykk at moderne barn er glade i enkle og raske løsninger, de har selvtillit og er trygge på at det de gjør er bra. De kan bli fornærmet når en lærer eller voksne retter på dem, sier lærer Ketil.

– Mitt dilemma som norsklærer er at jeg forstår godt at dette er en lydendring, og at det som i dag blir sett på som «feil» kan i morgen bli en norm. Nå har vi ikke egen uttalenorm i Norge, mer en slags uoffisiell skikk og bruk i uttalen. Kanskje når vi får inn den første lærergenerasjonen som konsekvent sier «sjylling» og «bajll», blir disse nye lydene normen.

– Jeg retter fortsatt på både barna mine og elevene mine, sier hans lærerkollega Hanne Foyn. Også hun er vokst opp i disse traktene, og er ekte Bøler-jente.

– Jeg retter på dem fordi det ikke er sånn vi snakker her, sier hun enkelt.

Fonetiker Øydis Hide tror det er fånyttes at foreldrene retter på ungene sine. De voksne har ikke så mye innflytelse på barnas talespråk som de tror, for barna kommer uansett til å imitere vennene sine og snakke slik som dem, mener hun, som til daglig jobber i Statped, i fagavdelingen for språk og tale. Det vakte for øvrig stor oppmerksomhet for en stund siden da Hide kom med en for mange dyster spådom på Kulturnytt på NRK:

– Jeg tror at innen 10 år kommer de fleste under 40 år i østlandsområdet til å bruke den nye L-en, sa hun.

– Hva slags grunnlag har du for å si det? spør Dagsavisen Hide.

– Det vil alltid foregå endringer i talemønsteret. Språket lever, sier hun.

– Nå har vi vært gjennom et sammenfall mellom kj- og skj-lydene (som når ungdommen sier «sjole» stedet for «kjole»). Selv om mange fortsatt ikke er enige, innser de fleste nå at det løpet er kjørt. En ting er hva man føler rent personlig – jeg vil også gjerne tviholde på det som var! Men som språkforskere vet vi at endringer skjer, og at man ikke kommer særlig langt med å korrigere barna sine, sier Hide.

– Når det gjelder den L-en, har vi i Oslo-området hittil hatt to varianter av L. Vi bruker den såkalte apikale L-en, med tungespissartikulasjon, i begynnelsen av ord (som i «lang» og «låne»), i slutten av ord etter de fremre vokalene («bil» og «sel»), foran diftongene («løy» og «lei», og etter den bakre vokalen («sol»). Så bruker vi den laminale L-en, med tungeblad-artikulasjon, etter de bakre vokalene (som i «kalle», «ball», «bolle» og «bål»), forklarer Hide.

– Det som skjer nå, er at vi forenkler systemet vårt, sånn at vi bruker den apikale tungespiss-L-en også der vi før brukte den laminale L-en. Det har vi ikke gjort i Oslo-området tidligere.

– Er Østfold-L-en rett og slett lettere å si?

– Det er i alle fall gjerne den L-en barn lærer først. Hvis de blir eksponert for begge disse L-ene, vil de etter hvert tilpasse seg, og begynne å bruke begge. Blir de ikke eksponert for begge L-ene, av venner eller foreldre, vil de bare bruke den ene L-en.

– Hvorfor oppstår slike lydendringer?

– Det er ikke lett å si. Verken hvem som begynner med det først eller hvordan det sprer seg. Vi har jo skarre-R-en som fortsatt sprer seg på Vestlandet. Det viser at språket lever, at vi engasjerer oss, kopierer hverandre, imiterer og følger trender.

– Kan man si noe om spredningsområdet for Østfold-L-en?

– Mitt generelle inntrykk er at den sprer seg både østover og vestover fra Oslo sentrum. Men den har i alle fall ikke kommet hit til Oslo fra Østfold! Dette er en L som vi hadde i Oslo-språket fra før.

Språkforsker og professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, Hanne Gram Simonsen, slår også fast overfor Dagsavisen at det egentlig er ganske dumt å kalle den omstridte L-en for «Østfold-L-en», bare fordi de har den i Østfold.

– Noen tror kanskje at den har spredt seg hit til Oslo fra Østfold, men sånn er det ikke, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det hun imidlertid ser, som språkforsker, er en lydendring i Oslomålet som egentlig har pågått en god stund, over flere generasjoner. I Oslo-området har man lenge hatt to typer L. Nå ser man den ene L-en overtar for den andre, og «vinner».

– Dette skjer rett og slett fordi vi bruker den tynne L-en oftest, sier hun til Dagsavisen.

– Den lysere tungespiss-L-en som mange kaller «Østfold-L», er allerede mest utbredt. Bare etter A og Å bruker vi en litt mørkere L, som i «sal» og «bål». Det er her ungdommen har begynt å si «sajl» og «båjl» i stedet. Den mest frekvente lyden overtar alle posisjoner i ordene våre, rett og slett fordi vi hører den oftest, sier Simonsen, som i forskningen sin har brukt egen familie som eksempel på at bruken av L i Oslo har endret seg de siste generasjonene. Hennes bestefar brukte den L-en vi har i «sal» og «bål», også i ord som «Polen», «skole» og «salat». Hennes mor byttet ut den mørkere L-en med tungespiss-L i «Polen« og «skole», men beholdt den i ord som «salat» og «ballett». Hanne Gram Simonsen selv bruker nå tungespiss-L i både «Polen», «skole» og «salat». Så da kan det vel hende at barnebarna hennes kommer til å si «bajll» og «bojlle».

– Personlig syns jeg det høres litt barnslig ut! Men jeg retter ikke på barnebarna mine, sier hun.

– Jeg syns ikke dette er en big deal. Folk må gjerne prøve å rette på barna sine, noen ganger går det, andre ganger ikke. Men jeg syns egentlig det er mye viktigere at vi fokuserer på hva barna sier, ikke på hvordan de sier det. Det er da den gode samtalen som er viktigst, eller hva?

Les også, og se video: En tur i skjosken eller kiosken?

Heller ikke Språkrådet kommer til å foreta seg noe i sakens anledning. Til Kulturnytt sa Språkrådets direktør Åse Vetås at vi ikke driver talemålsnormering i Norge. Det finnes ikke noen offisiell, norsk måte å uttale noe på, alle. Alle lyder er likeverdige. I NRK har de imidlertid foreløpig lagt ned forbud mot at de ansatte kan bruke skj-lyden i ord som «kjole». Det kan også bli forvirring rundt ordene «sju» og «tjue». – Dette er ikke akkurat politivedtekter, da, sier NRKs språksjef Ragnhild Bjørge.

– Men grunnen til at har sagt at vi fortsatt skal skille mellom «kino og «skjino», er at siden ikke alle har dette lydsammenfallet ennå, så kan det skape forvirring. Særlig i nyhetsprogrammer er det viktig at innholdet kommer klart fram. Vi vet også mange irriterer seg over dette lydsammenfallet, sier Bjørge, som vet at noen også irriterer seg over Østfold-L-en. Men den kan fritt brukes i NRK.

– Denne L-en er jo et dialekttrekk flere steder i landet, ikke bare i Østfold. Vi kan ikke forby folk fra deler av landet å snakke på lufta fordi de har akkurat den L-en. Den skaper dessuten heller ikke forvirring med hensyn til innholdet.

Men hva sier folk i Østfold om at den tidligere så latterliggjorte L-en deres er i ferd med å bre seg blant ungdommen i Oslo? Er de smigret? Triumferer de? Ser de på det som en velplassert hevn for alle de gangene de selv har blitt ertet for å snakke som «Raymon»? Og hva med de tilflyttede østfoldingene, som kanskje har brukt tid og energi på å legge om dialekten og kvitte seg med Østfold-L-ene sine – som nå risikerer at deres egne barn plutselig står foran dem og sier «bajll» og «bojlle»?

– Det at de fleste Oslo-folk nå er i ferd med å akseptere Østfold-L-en, kan være et tegn på at Østfold-målet ikke er så stigmatisert lenger, håper Magne Aasbrenn fra Fredrikstad, nyvalgt leder i Noregs Mållag og dialekt- og språkmann på sin hals. I ungdommen skrev han en hel roman på fredrikstaddialekt, og i dag har han egen dialektspalte i Fredriksstad Blad. Ved siden av å være lærer i videregående skole, er han kanskje også den som vet aller mest om de stigmatiserte østfolddialektene.

– Men den tynne L-en i Oslo kommer nok ikke herfra Østfold. Det er bare to lyder i Oslomålet som er i ferd med å smelte sammen. Jeg tror folk kommer til å avfinne seg med dette etter hvert.

– Er du sikker på at dette ikke er et ledd i en ond plan, der Østfoldmålet infiltrerer Oslomålet?

– Det hadde vært herlig om dette var et Østfold-komplott! Jeg sier ikke at det er en plan. Men om det hadde vært en plan, hadde jeg ikke villet innrømme det. Det er litt morsomt at ungene i Holmenkollen nå går rundt og sier «Hojllmenkojllen», flirer Aasbrenn.

– Er du helt sikker på at ikke alle i Oslo til slutt går rundt og snakker som Raymon?

– Som sagt, om det var en plan ville jeg ikke fortalt om den. Ungdommen i Oslo går vel allerede rundt og sier «halla!», gjør de ikke det? Da er de allerede på god vei mot «hællæ!».

Så til slutt: Da den fortvilte Facebook-mammaen spurte: «Kan det kureres?», så er vel svaret: «Nei, det virker ikke sånn».