Sterke streker

I disse dager feirer Tegnerforbundet 100-årsjubileum, med blant annet den store utstillingen «Brudd og Kontinuitet» der publikum inviteres inn på en smakebit av forbundets historie og mangfold. Utstillingen, som åpnet i går i forbundets lokaler i Oslo, rommer bokillustrasjoner, reklame- og serietegninger, en animasjon fra 1913, satire og avistegninger, samt medlemsdokumenter og de tidligste utgavene av tegnernes eget magasin, NUMER.

Sju menn og en kvinne

100 år er kort tid sammenlignet med tegningens egen historie. Men som kunstnerisk fagorganisasjon er Tegnerforbundet landets eldste. Det hele startet i 1916 da en gruppe tegnere – sju menn og en kvinne – gikk sammen om å etablere en interesseorganisasjon for tegnere og tegnekunst.

– Det var de faglige og økonomiske rettighetene til tegnerne som sto i fokus og noe av det første som skjedde i forbundet var en rettssak som skapte presedens i Høyesterett. En tegner hadde levert tegninger til et magasin og oppdaget at redaktøren hadde solgt og laget postkort av dem, forteller kunstner Ottar Karlsen, som er kurator for utstillingen.

– Tegneren krevde å få tegningene sine tilbake, men redaktøren nektet. Etter en kronerulling blant Tegnerforbundets medlemmer endte saken i Høyesterett, der det ble slått fast at en tegner har eiendomsrett til sitt arbeid som ikke er ettertrykkelig solgt. Så allerede i de første årene klarer man å dra i land viktige seire, sier Ottar Karlsen.

Omstridt uttrykksform

Etter striden rundt trykkingen av Muhammedkarikaturene, og terrorangrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i fjor, har interessen rundt spesielt tegningen som politisk kommentar fått en ny aktualitet, med flere dramatiske utfall. Temaet tegning som ytring er da også viet en egen seksjon på utstillingen.

– Både den politiske og satiriske tegningen har lange tradisjoner. Man har kunnet si ting i strek som man ikke kan si med ord, sier Ottar Karlsen.

– Blant annet har vi med en tegning av Ragnvald Blix som tegnet antinazistiske tegninger fra Sverige under pseudonym Stig Höök under andre verdenskrig.

– Vi har også med en rettstegning av Esther Maria Bjørneboe, fra en rettssak i fjor mot tre menn som er tiltalt for å ha kontakt med IS. Der er tegning også i en særstilling, for i en rettssal der fotografene ikke får tilgang får tegnerne slippe inn.

Men det har ikke alltid vært slik. Lenge hadde tegning som kunstnerisk uttrykksform ingen egenverdi, og var kun ansett som en skisse for det egentlige verket – maleriet.

– Ingun Bøhn (medlem i Tegnerforbundet og representert på utstillingen) ble spurt om når hun skulle begynne å male, da hun var elev ved Statens Kunst- og Håndtverkskole (69-73).

Han kan også fortelle at det har vært strenge rammer i Tegnerforbundet for hva som fikk passere som tegninger.

– Tegninger skulle være i svart-hvitt. Da Bengt Sivesind søkte opptak i forbundet, ble det lange diskusjoner i juryen på grunn av Sivesinds utstrakte fargebruk. Men tegningen som viste et fargerikt skjerf var rett og slett for bra til ikke å kunne passere, sier Karlsen.

Tegningen har selvsagt fått plass på utstillingen.

Kråkereir

Kråka er Tegnerforbundets symbol. Og Tegnerforbundet har også sin egen ridderorden, nemlig Kråkeordenen. Verdige medlemmer tas opp i en seremoni i regi av Kråketinget, som iført kråkehatter slår dem til riddere med en diger blyant. Også beskyttere av tegnekunsten som ikke selv er medlemmer av Tegnerforbundet kan bli tildelt hedersbeviset Kråkenålen.

En av det beste ressursene i arbeidet med å oppsummere historien er forbundets egen styrebok. Der er alt notert ned i sirlig håndskrift, men en side er helt svart.

– Under krigen valgte tegnerne å legge ned forbundet, fordi de fryktet at de ville bli tatt over eller brukt som instrument av NS. Medlemmene fortsatte å møtes uoffisielt, til de igjen kom tilbake etter krigen med ordene: «Kråka har våknet etter en dvale og kan igjen spre vingene og fritt sette sine kråketær der de måtte ønske».

28. april er det duket for det tiende kråketing i forbindelse med jubileet.

I dag har forbundet 538 medlemmer, bestående av profesjonelle kunstnere og illustratører med felles faglige, økonomiske og kunstneriske interesser.

Dagsavisen har møtt tre av dem.

Sverre Malling (t.v.). FOTO: Mimsy Møller

Sverre Mallng: Skjønnhet og ubehag

Sverre Mallings tegninger er vakre og fulle av detaljer. Men ubehaget skurrer under overflaten.

På Grafisk Steintrykk i Oslo holder trykker Kjell Johansson opp nok et prøvetrykk av litografen «tittel på bildet». Mens lukten av kjemikalier og lyden av klassisk musikk i bakgrunnen går opp i en større enhet tar Sverre Malling et skritt tilbake, myser på gråskalaen. Litografier er det nærmeste du kommer en originaltegning. Pressa til Grafisk Stentrykk er fra 1890-tallet, på den produseres Mallings litografier på nøyaktig samme måte som plakatkunstneren Henri Toulouse-Lautrec trykket sine legendariske cabaret-plakater i Paris på slutten av 1800-tallet. Kort fortalt går metoden ut på at kunstneren tegner med fettholdige stifter på en stein som deretter legges i pressen. Så snart trykkeprosessen er ferdig vaskes motivet bort fra steinen for å gjøre plass til neste motiv. For en kunstner med Sverre Mallings hang til detaljer virker det nesten brutalt.

– Hva er det som inspirerer deg?

– Jeg liker å fordype meg i detaljer. Forsøke å komme fram til en håndtering av språkets detaljer med følsomhet for enkelthetene og nyanserikdommen. Det er et ønske om å gå vekk fra en mekanisk vareproduksjon og nå fram til en estetikk som preges av en omfangsrik poesi. Skape en lystbetont, personlig ramme der jeg tillater meg selv å gå mer euforisk inn i materien og gi plass til den konsentrasjonen som kreves for å kunne gå inn i materialet med en minutiøs oppmerksomhet og sans for sammensatthet.

– Er du opptatt av detaljer i alle ting?

– Absolutt. Tegningen har ofte vært et annenrangs uttrykk, en skisse til det som skal bli det fullstendige verket. Og man snakker gjerne om den som en umiddelbar, rask strek. Min tilnærming er en ganske annen: jeg lager nitide tegninger som er fullendte verk i seg selv, og er følgelig ikke særlig opptatt av skissen, eller den spontane streken.

Psykedelisk barokk

Mallings motiver er intrikate og detaljerte som eventyrboka som ramlet i syregryta. Motivene er mennesker, planter og dyr ispedd en dose psykedelia.

– Begrep som grotesk-burlesk og mystisk okkult blir brukt om dine arbeider, kjenner du deg igjen i det?

– Jeg kan skjønne hvorfor. Selv om tegningene ved første øyekast kan virke direkte, vil jeg at mennesker med et trent blikk skal oppfatte bildene mine som dobbeltbunnede, og dermed heller ikke helt overskuelige. Forhåpentligvis rommer tegningene en kompleksitet – Jeg liker tanken om å dramaturgisk dvele ved detaljer og holde tilbake den oppklarende fortellingen. Slik at man bevarer en rest av noe uforutsett, og at lunefullheten består. Det å by på overraskelser.

– Noe eksempel?

– Tegningen av moskusoksen som henger på Haugar Kunstmuseum. Tegningen ser ut som den er direkte hentet ut av den nasjonalromantiske sjangeren til Tidemann og Gude, men den har riktignok også dissonante elementer som bryter med denne tradisjonen. Nederst til venstre for det store dyret er det en liten norsk hytte med torvtak. Utenfor er det et fat til å brenne søppel i, redskaper og en gammel Rimipose. Og det er en sekk med kunstgjødsel fra Norsk Hydro. Kunstgjødselen kan brukes til å dyrke åkerlappen – men også til å lage en bombe. Bildets elastiske innhold avhenger dermed mye av betrakterens tillit eller mistillit til denne hytteeieren hensikter.

– Du liker å gi oss ubehagelige overraskelser?

– Ja, gjerne. Jeg ønsker å ivareta en «gunstig ubalanse» i verket via forvirring, tilbakeholdenhet og kryptifisering. Det er en følelse av at jeg drives mot noe gåtefullt som jeg samtidig kanskje frykter skal bli for klart eller tydelig. Min interesse går tapt når noe blir for avgjort.

Bildespråk

– Syns du man kan tillate seg mer i en tegning enn i en tekst?

– Nå finnes det mange ulike tekstsjangre, fra tørr journalistikk til lyrikk, så det er vanskelig å si noe kategorisk om det. Men tegningen er i en mulig særstilling fordi bildespråket danner en uavsluttet kjede av tvetydige symboler, antydninger og allusjoner. Dermed angir man et stort bevegelsesrom. Jeg tror for øvrig bildekulturen er i veldig endring. Tilgjengeligheten, den digitale bildeflommen som man har på for eksempel Instagram, endrer våre brukervaner og konsentrasjon. Midt oppe i dette tror jeg tegning kan representere en oppmerksomhetsskapende teknikk: håndverket og dets sensibilitet iverksetter verdien av å ta seg tid og fordype seg. For meg er tegning et forsøk på å fastholde et fokuspunkt i det forbifykende.

– Hva ønsker du at folk skal oppleve når de ser bildene dine?

– Jeg legger noen føringer for hva jeg ønsker, men til slutt er det verket som snakker og ikke meg. Da blir mine intensjoner annengangs. Da lever bildet sitt eget liv, som en åpning mot det som ligger utenfor min råderett. Alt blir da en fortsettelse av tankerekken som jeg har igangsatt. Dets endemål vet jeg ikke. Forhåpentligvis vil tegningene inngå i nye sammenhenger og produsere uforutsett mening.

Tegnet terroristen

Under rettssaken mot Anders Behring Breivik takket han ja til å tegne for Klassekampen, en forespørsel han ble overrasket over, og først hadde tenkt å takke nei til.

– Å gå inn i en sak der man skal dokumentere et offentlig anliggende er noe helt annet enn den imaginære, litterære verden som jeg har basert meg på. Og der ligger det et ansvar. Denne forflytningen kunne også virke spekulativ for enkelte ettersom jeg som kjent har en legning til det morbide. Men jeg synes det var interessant å tre ut av min sedvanlige praksis og benytte kunstrommet til en sak som angår offentligheten. Jeg så på det som en anledning for meg til å undersøke det ubehagelige som vi i virkeligheten fortrenger og forakter, men som like fullt preger oss. Historien benytter kunst for å diskutere og forstå tida og samfunnet den vokste ut av.

Stilutvikling

Til 100-årsutstillingen har han valgt et eldre bilde med tittelen Forest Black Hole som han laget i 2006, 4 år etter at han var ferdig på Kunstakademiet.

– Denne tegningen danner et slags kunstnerisk utgangspunkt, en form og innhold som jeg i ettertid har jeg jobbet videre fra.

– Var det noe spesielt som skjedde i livet ditt som satt i gang den prosessen?

– Det var en modningsprosess. I de fore årene etter at jeg var ferdig på Kunstakademiet var jeg oppgitt, var nede og hadde ingen utstillingsaktivitet. Etter å ha gitt opp det hensiktsmessige med å være strategisk innstilt, forsøkte jeg heller å tegne det som tiltaler meg. Uten å tenke hvorvidt det var karrieremessig smart eller ei. Da kom det av seg selv. Det er sånt som skjer når man minst forventer det, når man ikke forsøker å imponere. Kanskje er det da man står seg selv nærmest.

Fakta om Sverre Malling

Født 1977.

Utdannet ved Statens Kunstakademi og Statens Håndverks- og industriskole.

Har deltatt på 33 gruppeutstillinger siden 2004.

Første kunstner som er tildelt stipendopphold på gården Ringsveen på Lillehammer.

Innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet, Nordnorsk kunstmuseum, Drammen kunstmuseum og StatoilHydro.

Gelawesh Waledkhani: FOTO: Mimsy Møller

Gelawesh Waledkhani. Et forbudt språk

Det kom en mann og spurte barna om de ville ha tegneundervisning. Den første som rakk opp hånden var Gelawesh Waledkhani. Da var hun 12 år gammel og bodde i flyktningleir.

I atelieret på Sinsen troner et digert staffeli rett innenfor døren. På staffeliet henger en halvferdig tegning av en ung jente med lang flette og feltuniform, som myser i sollyset. Den kvinnelige kurdiske frihetskjemperen er et typisk motiv for Gelawesh Waledkhani. Helt siden hun begynte å tegne har hun portrettert opprørsledere og ytringsfrihetsforkjempere.

Politisk

– Foreldrene mine kommer fra Kirmashan, den kurdiske delen av Iran og måtte flykte under golfkrigen. Så jeg ble født i Xaneqîn i Nord-Irak, men vi ble senere forflyttet til en flyktningleir i ødemarka sør for Ramadi i Irak. Mesteparten av barndommen min ble tilbrakt der.

– Var det da du begynte å tegne?

– Ja. Jeg har likt å tegne så lenge jeg kan huske. Og da de bygget en tegneklasse i flyktningleiren der vi kunne gå på fridagene våre, og spurte hvem som var interesserte var jeg den første som rakk opp hånden. Kurdisk var et forbudt språk.

På skolen gikk det i persisk. Og i alle medier var arabisk det offisielle språket.

– Jeg tegnet stort sett hele tida, og tror det var en lengsel etter å få lov til å uttrykke meg.

Hun husker godt at læreren tegnet portretter av kurdiske ledere fra Iran, og at om de hadde vært i Iran ville det vært farlig for han.

– Slik jeg har tegnet et portrett av Öcalan – lederen for Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og brukt hans fengselsskriverier i mine broderiarbeider, kunne jeg risikert mitt liv dersom jeg bodde i Iran eller Tyrkia. Öcalans bøker er forbudt i Iran, og er man i besittelse av dem blir man arrestert og hengt

– Hadde du tenkt at du ville bli en politisk tegner?

– Ikke bevisst. Men med min bakgrunn tror jeg det har falt seg naturlig.

Ytringsfrihet

De sirlig broderte portrettene er som en stilltiende sympati med frigjøringshelter som kjemper for det kurdiske folkets rettigheter. Flere av de hun har portrettert sitter i fengsel eller er henrettet, og de nitide stingene som hun syre gjennom papiret symboliserer fangenes monotone situasjon, samtidig som hun legger igjen noe helt konkret av seg selv i bildene. Det er som om hun sier: «Jeg ser deg, jeg vet du er der, du er ikke glemt».

På Tegnerforbundets jubileumsutstilling stiller hun ut et portrett hun har tegnet av Stéphane «Charb» Charbonnier, redaktøren i satiremagasinet Charlie Hebdo, som ble drept under terrorangrepet mot magasinet i januar i fjor. Under tegningen har hun brodert en tekst.

– Jeg bruker mye kurdisk historie i arbeidene mine, men Charlie Hebdo-massakren er aktuell fordi det tar opp samme tematikk, nemlig trusselen mot ytringsfriheten. Og at menneskerettigheter og fred står i fare på grunn av terroristene.

Hun har også en bror som er kunstner. Og det er et talent som har gått i arv. Moren er en erfaren teppevever, og da faren satt i fengsel som politisk fange under sjahregimet av Iran år fikk han dagene til gå med å brodere.

– De er kunstneriske, men de er ikke kunstnere.

Hårete brodering

For seks år siden begynte hun å brodere med hår. Nå broderer hun lange tekstblokker under bildene med tekst fra alt fra politiske manifester til litteratur og kunst.

– Jeg ble opptatt av ord, og har alltid hatt en trang til å uttrykke meg. Det visuelle i språket, bokstavene, opptar meg også.

– Hva var det med håret som gjorde at du tenkte du ville bruke det i bildene dine?

– Moren min lærte meg at hår er et udødelig materiale. Når vi var barn, og renset hårbørsten fikk vi ikke lov til å kaste håret, vi samlet det et sted der det ikke kunne bli tråkket på. Når hun klippet brødrene mine mens vi bodde i flyktningleiren, og tok hun vare på håret slik at når vi flyttet hit tok hun det med i kofferten sin. Og hun har det ennå.

– Håret er, akkurat som menneskelige tanker og ideer, udødelig. Rent fysisk er det en tynn linje av organisk materiale som kan forme seg til tekst og tegninger og blir til et spor som vitner om levd liv og tid som er passert.

– Hvordan fungerer det som materiale?

– Det er veldig sterkt. Det sies at om du samler hele håret til ett menneske kan det bære en elefant eller to.

Hvorfor terrorist

Da Gelawesh Waledkhani gikk på Kunsthøgskolen og begynte å jobbe med portrettet av Abdullah Öcalan var det mange som lurte på hvorfor.

– Har du opplevd at folk har blitt provosert av tegningene dine?

– Nei, men når det gjelder verket «My Identity», Öcalans portrett, som jeg viste på min avgangsutstilling i Kunstnernes Hus, ble jeg spurt om hvorfor jeg tegnet en terrorist. Det overrasker meg at folk har så lite kunnskap. Det er folk med makt som har stemplet Öcalan som terrorist. Men for det kurdiske folket er han en helt, på lik linje med Nelson Mandela. Jeg håper kunsten kan bidra til at folk skjønner at han er en frihetsforkjemper, ikke terrorist.

– Du er opptatt av motstandskamp i Syria og spesielt kvinnenes stilling?

– Ja, vi må ikke glemme kvinnens rolle i motstandskampene i Kobanê i den kurdiske byen i Syria mot IS, der var det nettopp Öcalans ideologi som gjorde seg gjeldende. For han sier: «A society can never be free without women’s liberation.»

Tegnerspråk

Gelawesh Waledkhani er opptatt av språket, ikke bare innholdet men bokstavenes visuelle uttrykk. Hun broderer gjerne lange tekstblokker inn i bildene sine og bruker ord som var forbudt der hun vokste opp.

– Hvilke ord er forbudte ord?

– Likestilling. Ytringsfrihet.

Når det gjelder eget kunstneriske uttrykk sammenligner hun det med et tre som får greinene kappet av.

– Hvis man hogger bort en grein spirer det ut nye skudd andre steder. Sånn ser jeg på meg selv og kunsten: de tok fra meg morsmålet, jeg ble forsøkt gjort språkløs. Da begynte jeg å tegne. Nå er tegningen blitt mitt språk.

Fakta om Gelawesh Waledkhani

Fra Kurdistan. Født 1982. Bor og jobber i Oslo.

2010–2013 Master, Billedkunst, Statens Kunstakademi, KHIO.

2006–2010 Bachelor, Billedkunst, Statens Kunstakademi, KHIO.

2004–2006 Asker Kunstfagskole.

Innkjøpt av Buskerud Kunstsenteret, Pilotgalleriet og Oslo kommune, Kulturetaten.

Siri Dokken. FOTO: Mimsy Møller

Siri Dokken. Lyrisk Bajas

Dagsavisens Siri Dokken er berømt og prisbelønnet for sin evne til å avkle makten og sparke oppover.

Blant de utvalgte bildene til Tegnerforbundets jubileumsutstilling er Siri Dokkens tegning fra Utøya, en tegning som også er blitt trykket som omslagsbilde på tegnernes eget magasin NUMER..

Det er ingen tilfeldighet at nettopp Dagsavisens tegner har havnet på utstillingsveggen som viser tegningen som ytring.

– Tegningen sto på trykk i Dagsavisen 4. oktober 2011, den første dagen pressen fikk komme inn på øya etter terroren. Jeg ville si noe om behovet for varsomhet, sier Siri Dokken.

– Snakker vi mer om avistegninger nå enn vi gjorde før striden rundt Muhammed-karikaturene?

– Ja, tegning som ytring ble plutselig veldig aktuelt igjen, med debatten for og imot trykking av Muhammedkarikaturene. Men allerede noen år i forveien var tegning som selvstendig bilde blitt mer aktuelt. Før var tegningen forarbeidet til maleriet eller grafikken men som egen disiplin har det fått mer anerkjennelse, det gjelder også illustrasjoner og tegneserier og andre former for tegning.

– Har folk flest blitt mer visuelt sofistikerte?

– Ja, det tror jeg. Vi drukner i bilder og av og til får jeg følelse av at i denne bildestrømmen er tegningen noe av det siste håndverket. Det meste annet er omfattet av teknologi og industri.

– Hva liker du best å tegne med?

– Jeg tegner for hånd men gjør etterarbeidet på skjer. For purister er jeg en bastard. men avistegning er en «lurvete» sjanger uansett. For meg er det sånn at jeg har noe jeg skal formidle, og så gjør jeg det på mest mulig effektiv måte uten å ta for mye hensyn til hvordan det gjøres eller hva slags type tradisjon jeg følger. Jeg bare gjør det jeg gjør for å få budskapet fortest mulig fram, og det skal gå en rett linje fra øye til hjerne til hjerte.

– Om tegningen er ett av de siste håndverk er det likevel mye som har endret seg i hvordan avistegnere jobber?

– Ja, i starten tegnet jeg sånne «fine» tegninger med pennesplitt og kunne bare tegne på Schoellerhammers 4R, en type papir som alle tegnerne tegnet på. Nå tegner jeg på kopipapir, servietter og hva jeg måtte ha.

Tegning som ytring

Når ytringsfriheten er blitt et hett tema har også interessen for den politiske tegningen fått et oppsving. Likevel er Siri Dokken usikker på om det er «gode tider» for avistegnere.

– Det er ikke gode tider for pressen, og da er det ikke gode tider for avistegnere heller. Men avistegningen har forbløffende lenge vært ansett som en verdi i norske redaksjoner. Se bare på Klassekampen, som har tre fantastiske tegnere som de bruker kontinuerlig. Likevel tror mange politiske tegnere at de neppe kommer til å jobbe med det samme til de blir pensjonister..

– Men kommentatorjournalistikken er blitt mer populær, og dere er kommentatorer?

– Ja, og sånn sett ville det vært helt naturlig å holde på tegningen. Men du kan se avistegnere på forskjellige måter, som noe helt essensielt, eller som kakepynt. Jeg har hatt ulike redaktører der noen har vært mer opptatt av tegninger enn andre.

Gjerne ubehag

Siri Dokken vil gjerne at den som ser tegningene hennes skal måtte tenke seg om, gjerne både to og tre ganger. Og gjerne føle ubehag.

– Målet er kanskje ikke akkurat ubehag, men snarere en refleksjon. Og med refleksjon for å oppnå det bør det være en slags friksjon, at du tenker på ting på nytt eller stusser og der kan det være et lite ubehag. Men målet er refleksjon, og på veien dit kan du bruke humor, eller patos, eller enkle grafiske virkemidler. Og noen tegnere har en distinkt form som de bruker hver gang med stort hell, mens jeg gjør forskjellige ting, og kan være lyrisk den ene dagen og mer bajas den neste.

– Kan tegnere gå mye lengre og være drøyere i uttrykket enn journalister?

– Ja. Og før trodde vi at vi kunne gå så langt som helst. Det tror vi kanskje ikke lenger.

– Legger du mer bånd på deg selv nå enn før?

– Nei. Men jeg var ikke så rå før heller. Jeg har aldri vært spesielt blasfemisk eller kontroversiell, tror jeg.

– Kunne du laget en tegning tilsvarende den Charlie Hebdo laget av den lille flyktninggutten som druknet i vannkanten?

– Nå var ikke den tegningen en tegning av den lille gutten, men en karikatur av den holdningsendringen som fant sted mellom publiseringen av det opprinnelige bildet og saken om overgrepene i Köln. Kanskje er ikke vår medfølelse større enn at en annen mediesak like lett drar opinionen i motsatt retning. Karikaturen var i mine øyne en karikatur av oss, ikke av gutten. Charlie Hebdo har et klart prosjekt – de er ikke spesielt islamkritiske, men religionskritiske og de sparker i alle rettinger. Det har de holdt på med lenge før karikaturstriden. Men jeg skal innrømme at jeg steilte selv da jeg så akkurat den tegningen.

– Burde de ikke laget den?

– Faglig mener jeg de må kunne gjøre det. Når det blir så ubehagelig fungerer det på et plan. Men det er vanskelig når det tar utgangspunkt i et så konkret, nærmest ikonisk bilde av en virkelig person og en familie.

Livet med deadline

Før tegnet Siri Dokken også portretter i Dagsavisen, men under en omorganisering ble det slutt på portrettegningen. Selv skulle hun gjerne fortsatt, ikke bare fordi det er en sjanger hun liker men fordi det var en fin måte å holde tegnerhånden i bevegelse og være mer spontan.

– Jeg skulle gjerne fortsatt med portretter, men jeg var en ujevn portrettegner. Og i portrett skal du egentlig være litt vennligere. Jeg var kanskje ikke alltid det.

– Hvor lang tid har du på hver tegning?

– Når alt fungerer som det skal får jeg beskjed på kommentarmøtet klokka 10.00 og da har jeg tid fram til klokka 18.00 for å levere.

– Du jobber med korte tidsfrister, hvordan fikser du det?

– Dere journalister har da like korte tidsfrister, det er ikke noe verre for oss enn for dere.

– Tekst er jo mye lettere.

– Nei, det er mye vanskeligere! Journalister må være etterrettelige på en helt annen måte, og oppfylle en kontrakt med leseren. En tegner er friere.

– Og så slipper dere snakke så mye med folk.

– Ja, det er deilig. Det er ingen sitatsjekk for en tegner.

Fakta om Siri Dokken

Født 1966.

Utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

Siden 1988 frilans-illustratør, med hovedvekt på tegneserie og satire.

Begynte høsten 1994 som fast tegner for Dag og Tid.

Siden 1995 fast tegner i Arbeiderbladet, senere Dagsavisen. Fast ansatt fra 1997.

Innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1998, 1999 og 2005.