Reportasje

Kunsten å overleve mellom fronter

I over ett år har bestemor og businesskvinne Galina Kyksjenko (52) bodd i ingenmannsland mellom Ukraina og de prorussiske opprørerne. Nå lager hun suppe til de ukrainske soldatene, mens hun frykter for livet hvis opprørerne kommer tilbake.

Bilde 1 av 3

Av Per Christian Selmer-Anderssen

Galina Kyksjenko letter på persiennene, og ser ut av vinduet. Snart er det mørkt. Snart skal himmelen lyses opp av eksplosiver.

– Det vår attraksjon. Vårt nordlys, våre fjorder.

Det pent sminkede ansiktet løses opp i et rått flir. Ved siden av henne sitter ordføreren i Pavlopil, Sergej Sjapkin, og ler sammen med henne. Han har kraftige never, knallblå øyne.

– I Norge har dere basehoppere, ikke sant? Kanskje de kan komme hit for å få adrenalinkick, så kan vi få komme en tur til dere?

De ler sammen igjen. Smatter på konfekten. Nipper til teen.

Over bordet henger en tegning av Jesu siste måltid. Galina tror det hjelper mot bombene, men ellers er hennes strategi for overlevelse realpolitisk.

Hun lager mat til de ukrainske soldatene, med råvarer fra egen kjøkkenhage. Til gjengjeld får hun kjøkkenutstyr, boksemat – og beskyttelse.

– Jeg vil at de skal se på meg som en av dem. For å overleve en krig trenger du ikke skuddsikker vest. Du trenger hjerne, sier den 52 år gamle bestemoren.

For Galina Kyksjenko begynner krigen høsten 2014. På nyhetene kan hun se at opprørerne tar over stadig større områder. Om kveldene hører hun at kampene kommer stadig nærmere. På senhøsten 2014 setter ukrainerne opp veisperringene noen kilometer utenfor Pavlopil. Landsbyen med nær 700 innbyggere er plutselig blitt ingenmannsland, midt mellom opprørerne og Ukraina. Nå begynte det virkelige dramaet i Pavlopil.

– Noen dager kom ukrainske soldater for å kjøpe mat i butikken. Andre kvelder fikk vi besøk av bataljoner med tsjetsjenske leiesoldater fra opprørerne. Jeg husker første gang jeg så dem, de satt utenfor butikken min og drakk konjakk. Var drita fulle hele gjengen.

En annen kveld griper en soldat tak i en av jentene bak disken. «Du blir med meg», sier han. «Jeg har en ettåring hjemme», skriker hun tilbake.

– Da kom kommandøren til unnsetning. «La henne være. Hun må ta seg av ungen sin», sa han. Det var altså underforstått at hun ikke ville komme tilbake etter at soldatene hadde blitt ferdig med henne, sier Galina.

Det neste året skal bli kaldt og vondt. Sivilbefolkningen rømmer ned i matkjellerne. Barna evakueres i landsbybeboernes biler. Strømmen går flere ganger i uka, og elektriker Alexander Dadjinchuk lærer opp landsbyens menn i å skjøte høyspentledninger.

Galina stenger restauranten og butikken. Selger traktorene. Hamstrer pengene. Elven som renner forbi Pavlopil blir bevoktet av snikskyttere fra begge sider.

Men broren og sønnen til Galina fortsetter likevel å fiske.

Les også: Ukraina er et kaos av ulike interesser

Brudd på våpenhvilen – hver dag

Rett før jul fikk Ukraina igjen kontroll over landsbyen, og plasserte flere hundre soldater i tomme hus og industrilokaler. Samtidig tok opprørerne over landsbyen Kominternove. Begge deler er et klart brudd på våpenhvilen som ble underskrevet av partene i Minsk i februar 2015. OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) har samtidig observert at tunge våpen blir gjemt under buskas når inspektørene kommer på besøk.

– Mens de forsøker å forhindre arbeidet vårt, så hjelper de oss faktisk. Vi ser noe annet, nemlig hvor lite interessert de er i å følge våpenhvilen. Det er mistillit, feilberegninger og noen steder eskalering av konflikten, sa Alexander Hug, nestkommanderende for OSSEs Ukrainaoppdrag, under en pressekonferanse i februar.

De siste ukene har det vært stadig flere brudd på våpenhvilen i Pavlopil og de andre landsbyene ved den sørlige frontlinjen. Også ved flyplassen i Donetsk og ved byen Horlivka har det vært flere trefninger enn tidligere.

Alexander Hug er ikke glad for at Pavlopil nå er befolket av soldater, fordi det gjør situasjonen farligere for sivilbefolkningen.

– Når soldatene kommer inn i landsbyen, så drar de konflikten inn dit. Du ser det i Shyrokyne og Pisky, landsbyer som er forlatt etter at mange av innbyggerne er blitt skadet, sier Hug.

Kunsten å overleve

Desember 2015. Pavlopil er ikke hva den en gang var. Stiene til de beste fiskestedene er belagt med miner. Flere av husene er totalødelagt. Skolen og barnehagen er stengt. Halvparten av landsbyen har flyktet. «Putin er superklasse!» har en av Galinas naboer skrevet på et velkomstskilt. Sønnen hennes, Aleksandr, malte det over med det ukrainske flagget noen dager senere. «Hvis du så gjerne vil være i Russland, så stikk dit da vel!» ropte han til naboen.

8. desember 2015 ruller sju OSSE-biler inn i Pavlopil. Nestkommanderende Alexander Hug kommer på inspeksjon, fordi han har hørt at ukrainske soldater er i landsbyen.

Først nekter soldatene ham adgang til militærbasen, men når Hug truer med å holde en improvisert pressekonferanse, slipper han til slutt inn.

Mens Hug inspiserer, står Pavlopils ordfører Sergej Sjapkin og hutrer utenfor Galinas gardsbygninger. De siste ukene har de avlange produksjonsbygningene huset soldater.

– Vi er blitt som barnet i «Krittringen» av Bertolt Brecht. Vi rives til begge sider, sier Sjapkin til Dagsavisen.

Han er en belest mann, og snakker helst i lignelser fra litteraturen. Også Sjapkin har lært et par triks for å overleve.

– Ikke lyv, og si sannheten. Da overlever du, sier han.

Hittil har strategien virket. 20. desember 2014 ble Sjapkin arrestert av opprørerne, og ført til den beryktede kjelleren i politibygningen i Donetsk.

«Hva synes du om Maidan?» spurte de.

«Jeg støtter Maidan», svarte han. Sjapkin tenkte at hans beste kort på hånden var nettopp sannheten – og å appellere til medmenneskelighet.

«Jeg ser at dere drikker te. Nå er jeg deres gjest, og da er det høflig å også tilby meg», sa han.

«Vi har grønn te», sa avhørerne.

«Jeg drikker bare svart», svarte Sjapkin.

De gikk ut og kjøpte svart te, og Sjapkin slapp ut ni timer senere.

Desember året etter fikk han og byens elektriker, Dadjinchuk, hver sin hette over hodet før de ble fraktet til et ukjent sted. Denne gangen var det ukrainsk etterretning som satt på andre siden av bordet. Ordføreren ble beskyldt for å samarbeide med separatistene, mens elektrikeren fikk høre at han spionerte mens han hang oppe i strømmastene.

– «Jeg er kristen, jeg er imot krig, og jeg gjør bare det som er bra for inn byggerne i landsbyen. Jeg kan ikke støtte dere, fordi dere dreper folk». Det forklarte jeg til både ukrainerne og opprørerne, sier Sjapkin.

Noen timer senere slapp de løs begge to, og de reiste hjem til Pavlopil.

Et spørsmål om penger

Den andre gangen vi møter Sjapkin, er det februar. Nysnøen har lagt seg over Pavlopil. Landsbybeboerne har hatt kronerulling for å rydde området for miner.

– Egentlig skulle Danish Refugee Council hjelpe oss, men vi får bare brosjyrer og invitasjoner til konferanser. Jeg kaller dem «Dansk snakkeråd», sier Sjapkin.

Han løfter ut en kanne med bensin fra bagasjerommet på bilen, og gir den til to menn fra sivilforsvaret i Ukraina. Det er disse som har tatt på seg jobben å rydde landsbyene for miner. Danish Refugee Council sier til Dagsavisen at ingen internasjonale organisasjoner får drive med minerydding i Ukraina før landets lovverk er endret. Isteden driver organisasjonen med kursing i hvordan landsbybefolkningen kan unngå minene.

– For å være ærlig: Minerydding er ikke billig. Du vil ikke at områder skal ryddes, for så å bli belagt med miner igjen. Det bør være en mer omfattende fredsavtale, og begge partene bør være enige om at man skal rydde. Dette er også for at minerydderne skal være trygge mens de arbeider, sier Edward Crowther, leder for DRCs mineryddingsgruppe i Ukraina.

De siste månedene er det landminer som har tatt flest liv i Øst-Ukraina. Siden krigen begynte i mai 2014, har over 238 mennesker blitt drept og 444 lemlestet av miner. For noen uker siden ble fire sivile drept da minibussen de satt i kjørte på en mine ved en grensepassering.

Senere på kvelden, lørdag 6. Februar. Galina har laget pannekaker med «pulled pork» og hjemmelaget rømme. Vi skåler i vodka for fred. Vi skåler for gjestfriheten. Deretter har vi ikke mer å skåle for, så vi bare hever glassene og drikker.

Liv, død og naboskap

Da krigen begynte var Galina storbonde med 12 ansatte, 31 hektar med åker, en økologisk butikk og cateringfirma. Nå går frontlinjen midt mellom åkerlappene, omkranset av miner.

Ifølge Galina er 32 soldater drept på hennes eiendom siden krigen startet.

– Mange lurer på hvorfor jeg ikke flykter, men hvor skal jeg dra?

Hun er redd for huset, for den 88 år gamle moren, for alle tingene hun har. Nå er alt av verdi stablet i esker i husets hjørner, i tilfelle de må dra fort.

– Hva skal jeg ta med om jeg flykter? Det blir alt eller ingenting.

52-åringen har alltid vært en overlever. Hun har oppdratt to tvillinggutter alene. Tatt seks års universitetsutdannelse. Lært seg å mekke bil. Tatt flygerlappen. Mistet den ene tvillingen i et blodig ran for halvannet år siden. Men hun står fortsatt opp om morgenen.

Smiler, tøyser og kutter kål, som hun koker suppe på til soldatene.

– Jeg er redd for at opprørerne skal komme tilbake. Da tror jeg de skyter meg, fordi jeg har mer penger enn de andre. Naboene mine vil si at jeg hjelper de ukrainske soldatene.

– Tror du de vil sladre?

– Ja, det vil de. De er sjalu. De vil se meg skutt.

Galina sier det liketil, som om drapstørste naboer er like dagligdags som fisken i elva. Melka i kua.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Pavlopils første offer

7. januar 2016. Det er ortodoks julaften, men for Galina starter den der alle andre morgener begynner; Inne i annekset hos den 88 år gamle moren. Hun ser at den gamle nokiatelefonen ringer. Det er broren. Han som er ute og fisker på den isbelagte elva. «Jeg er skutt. Jeg mister snart bevisstheten».

Hun løper de hundre meterne til elva. Ser at broren stavrer tre skritt, og faller. Han har fått tre skudd i magen. En uke senere dør han på sykehuset i Dnipropetrovsk.

– Det siste broren min sa før han døde var; «Husk at det var separatister som drepte meg». Men det var jo bare noe han sa...

Sønnen hennes, Aleksandr, mener det var en ukrainsk snikskytter, det har soldatene selv innrømmet til ham.

– Soldaten hadde ordre om å skyte alle som var nærmere enn 200 meter fra posisjonen deres. Han kunne se at det var en sivil, men han fulgte fortsatt ordren... Jeg vet ikke hvorfor. Det gir ikke mening.

Aleksandr kjøpte tre flasker med vodka til soldatene – og byttet dem inn med en skuddsikker vest. Han bruker den når han fisker.

– Kildene mine i Mariupol sier at krigen vil vare lenge. De vil la oss være på grensen, og de vil ikke ta Donetsk. Det vil være skyting, men ingen nye offensiver, sier Galina.

Morgenen etter skal hun kjøre til en landsby noen timer unna i den blanke Voron Glass-bilen hennes. Alarmen er satt til fem. Den 13 år yngre kjæresten har lovt å bli med.

– Jeg skal se på et jordstykke. Kanskje kan jeg starte opp noe der, noe nytt.

Ordfører Sjapkin bruker dagene til å søke nettet for utvekslingsprosjekter for barna. Er det et kurs de kan ta i Europa? Et prosjekt som kan utvide horisonten til de mellomstore elevene? Det siste vi ser av ham er et ærbødig nikk. En bamseneve som vinker farvel.

– Ikke glem oss i Pavlopil.