Bilde 1 av 7
Reportasje

Cerrejón – kullgruven som fjernet alt

I Colombia har den gigantiske kullgruven Cerrejón lagt hele landsbyer i ruiner og bidratt til store miljøødeleggelser. På listen over gruvens investorer står Norge.

I enden av en snirklete og smal grusvei, langt ute på landsbygda i den colombianske provinsen La Guajira, ligger småbruket til Tomás Ustate (58). I løpet av de siste 40 årene har bonden og nibarnsfaren vært vitne til at landsbyen som ble stiftet av forfedrene er blitt tømt for folk og jevnet med jorden. I dag er det nesten ingen, eller ingenting, som holder landsbyen i live.

– Jeg er den eneste som er igjen i Roche, sier Tomás.

Han legger hodet i håndflatene og lar følelsene ta overhånd. I et kort øyeblikk tillater han seg å kjenne på håpløsheten. Noen kilometer i retning nordøst ligger roten til alt det vonde. Utstrakt over et areal større enn Oslo kommune har en av Latin-Amerikas største kullgruver gjort beslag på store områder som før i tida var bebodd av urfolk og afroetterkommere. I et åpent dagbrudd produserer Cerrejón-gruven mange millioner tonn med kull årlig.

– Cerrejón har kapret jorda vår og tvunget oss ut av hjemmene våre. De hindrer oss i å leve tradisjonelle bondeliv, og når vi forsøker å inngå kompromisser blir vi møtt med brutte løfter og manipulasjon, sier Tomás.

En gang i tida var Roche en landsby på 300 familier og et viktig knutepunkt for afrocolombianere i regionen. Da gruven ble bygget på begynnelsen av 80-tallet fikk det rolige landsbylivet en brå slutt. I løpet av de neste 30 årene ble den ene familien etter den andre tvunget til å forlate Roche etter at Cerrejón bestemte at landsbyens nære avstand til gruven gjorde det uforsvarlig at folk bodde der. Nå sier Tomás at det kun er et spørsmål om tid før representanter fra selskapet dukker opp med krav om at han river huset og drar sin kos. Men inntil den dagen kommer, er han fast innstilt på å holde fortet i sin elskede landsby.

Innbyggerne i Roche utgjør bare en liten andel av mange tusen som har måttet forlate hjemmene sine som følge av etableringen og de stadige utvidelsene av Cerrejón-gruven. I en provins der nesten halvparten av befolkningen er urfolk fra Wayúu-stammen, og 15 prosent er etterkommere av afrikanske slaver, er det også disse etniske minoritetene som er hardest rammet av Cerrejóns virksomhet.

– Flertallet av de fordrevne kommer fra små landsbyer der selvbergingsprinsippet står i sentrum. Her representerer jorda, eller «la tierra», sterke familiebånd og historiske røtter som har gått i arv i hundrevis av år. Tvangsflyttingen av disse menneskene medfører derfor et brudd med egen kultur og sosiale relasjoner, og også en følelse av identitetstap, sier Dora Lucy, menneskerettighetsadvokat for organisasjonen Colectivo de Abogados José Alvear Restrepo (CCAJAR).

La Guajira ligger i det nordøstlige hjørnet av Colombia og er en av landets fattigste provinser. Det var i 1976 at det statlige kullselskapet Carbocol S.A. inngikk en avtale med Intercor (Exxon-partner) om å utvinne kull fra enorme reserver skjult under bakken i tre kommuner sørøst i La Guajira. Siden den gang har 15 av om lag 21 landsbyer i området blitt lagt i grus for å gjøre plass til stadige utbygginger av gruven. I dag er fem av landsbyene flyttet til såkalte reasentamientos, eller omplasseringssteder, i utkanten av byen Barrancas. Der lever mange av familiene i små rekkehus, uten arbeid eller god nok jord til å dyrke på.

– Selskapet og familiene har vidt forskjellige oppfatninger av hva som definerer et godt liv. Omplasseringsstrategien til Cerrejón vil alltid oppleves som utilstrekkelig for de berørte familiene, først og fremst fordi den tar sikte på å plassere bønder i lukkede urbane områder uten umiddelbar tilgang til naturen, sier Dora Lucy.

Cerrejón har måttet tåle mye kritikk for gjennomføringen av omplasseringer og tvangsfordrivelser i La Guajira. I 2001 kom selskapet for alvor på radaren til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner da hundrevis av afrocolombianere fra landsbyen Tabaco ble tvangsflyttet ved hjelp av politivold og bulldosere. I kjølvannet av episoden mente Høyesterett i Colombia at innbyggerne i Tabaco hadde krav på å bli omplassert og kompensert for, noe som fortsatt ikke har skjedd den dag i dag.

LES OGSÅ: Zikaviruset herjer i Brasil, seks måneder før OL i Rio de Janeiro starter

I mange tilfeller er selskapet blitt anklaget for å favorisere enkeltfamilier med mål om skape konflikt og splittelse i de berørte landsbyene. Noen ganger har strategien gått ut på å tilnærme seg familiene én og én ved hjelp av lokale forhandlere, framfor å styrke den kollektive prosessen, som ville vært i tråd med selskapets uttalte mål. På grunn av slike beskyldninger framstår slagordet til selskapet, som er «ansvarlig gruvedrift», noe paradoksalt ifølge Dora Lucy.

– De er alt annet enn ansvarlige. Jeg vil faktisk tørre å påstå at de er uansvarlige. Styrkeforholdet mellom et multinasjonalt selskap med den colombianske staten i ryggen og landsbyboere som ikke behersker det skriftlige språket, er ikke særlig balansert, og det vet Cerrejón å utnytte, sier hun.

I dag eies Cerrejón av tre store multinasjonale selskaper: Glencore Xstrata (Sveits), BHP Billiton (Storbritannia/Australia) og Anglo American (Storbritannia/Sør-Afrika). Én av investorene som tjener penger på selskapets kullproduksjon er Statens pensjonsfond utland, ofte kalt Oljefondet, som har beholdninger verdt om lag 28 milliarder investert i de tre selskapene (tall for 2014). Til tross for at Stortinget i fjor vedtok at Oljefondet skal trekke seg ut av samtlige selskaper der kull står for mer enn 30 prosent av inntektene, lar norske myndigheter investeringene i Cerrejón-selskapene forbli urørte. Kull utgjør nemlig «kun» 10–20 prosent av inntektene til eierselskapene, selv om kullproduksjonen fordelt på de tre er på hele 364 millioner tonn årlig, hvorav om lag 32 millioner produseres i Cerrejón hvert år.

– Så landet ditt tjener penger på kullgruven? Da håper jeg de trekker seg ut så fort som mulig.

70 år gamle Carmendita Ramirez sitter i skyggen utenfor huset sitt i «nye» Roche. Gradestokken har for lengst passert 35, og Carmendita har knytt et blått tørkle rundt hodet for å beskytte seg mot den sterke formiddagssola. Sammen med tre andre familier ble hun i 2011 tvangsflyttet til omplasseringsstedet for innbyggere fra Roche etter å ha fått en liten kompensasjon for den gamle eiendommen sin. Av 25 familier som ble godkjent av Cerrejón for omplassering, er det kun Tomás som er igjen i Roche; resten har flyttet til «nye» Roche eller funnet seg et annet sted å bo. Familiene som ikke ble godkjent måtte selge eiendommene sine og klare seg på egen hånd, uten noen ytterligere hjelp fra selskapet. Ifølge Carmendita kom Cerrejón med muntlige forsikringer om at det ville være arbeidsmuligheter i de nye bosetningene.

– De sa vi ikke kom til å mangle noe, at både kvinner og menn ville finne seg arbeid. Men hvor er jobbene? De lovet oss dyrkbar jord, men hvor er jorda? De lovet oss også en liten utbetaling hver måned de første åtte månedene, men noen fikk bare utbetalinger i seks måneder, andre i tre. De lyver hele tida, sier hun.

I likhet med de andre innbyggerne ble Carmendita tildelt én hektar dyrkbar jord da hun kom til «nye» Roche. I dag er det kun et fåtall av familiene som dyrker på de tildelte jordflekkene. Mange sier at vannmangel og dårlig jordsmonn gjør det nærmest umulig å produsere gode avlinger på de små jordstykkene. På tross av at selskapet har gitt innbyggerne et hus hver, en kirke, et utdanningssenter og en lekeplass, er det lite som klarer å veie opp for savnet etter det gamle livet i Roche.

– Før levde vi sammen og drev med jordbruk og dyrehold i fellesskap. Nå er vi spredd for alle vinder, og fellesskapet er brutt. Det får vi aldri tilbake, sier hun.

En måned etter at klimaavtalen i Paris ble vedtatt, der 195 land forpliktet seg til å begrense temperaturøkningen til under 2 grader, kunne Cerrejón notere seg et resultat på 33,4 millioner tonn kull eksportert i 2015. Hele 46 prosent av kullet eksporteres til Europa der det gjøres om til strømkraft. Ifølge den nederlandske organisasjonen for studier av multinasjonale selskaper, SOMO, er kull fra Colombia den største kilden til produksjon av strøm i Nederland. Ettersom Norge importerer kull fra nettopp Nederland, er det godt mulig at strømmen som brukes i norske hjem er produsert ved hjelp av kull fra Cerrejón. Likevel er dette vanskelig å fastslå ettersom strømmen også kan stamme fra for eksempel vindmøllekraft.

Cerrejóns sjef for sosiale standarder og internasjonale relasjoner, Carlos Franco, er tydelig på at selskapets mål er å produsere kull på en ansvarlig måte.

– Den beste forsikringen om at vi opptrer i tråd med internasjonale retningslinjer er de positive resultatene som er dokumentert ved hjelp av objektive undersøkelser som måler utvikling og framgang i regionen, sier han.

På sine egne nettsider understreker Cerrejón at selskapet forplikter seg til å følge Verdensbankens retningslinjer for tvangsflyttinger. Samtidig er de forpliktet gjennom colombiansk lov til å sørge for et «sunt og godt miljø», noe som blant annet innebærer å ta særlig hensyn til etniske minoriteter, samt beskytte tradisjonelle levesett og kulturer i urfolksområder. Til tross for dette mottok Cerrejón en rettsordre i fjor, der de ble bedt om å begrense klimautslipp etter at en to år gammel gutt i urfolkslandsbyen La Provincial viste tegn til alvorlige pusteproblemer. Hittil har ikke selskapet tatt stilling til rettsordren.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er også dokumentert at Cerrejón bruker 17 millioner liter vann per dag i produksjonen av kull, mens gjennomsnittspersonen i La Guajira, som har vært rammet av tørke de siste tre årene, har tilgang til 0,7 liter vann per dag, ifølge UNDP Colombia. I motsetning til kritikere som mener selskapet har overkjørt lokalbefolkningen i omplasseringsprosessen, mener Carlos Franco at Cerrejón har vært fleksible i møte med berørte landsbyer.

– Vi har lyttet og handlet i tråd med deres ønsker, og det har gitt resultater. Landsbylederne har gitt uttrykk for at de er fornøyd med at barna deres nå er i nærheten av utdanningsinstitusjoner og har bedre tilgang til helsetilbud. I tillegg må jeg få understreke at husene vi har bygd til dem i mye større grad oppfyller internasjonale kriterier for god boligstandard enn hjemmene de hadde i landsbyene, sier han.

Hvilke kriterier det er snakk om unngår Franco å si, og navnene på de entusiastiske landsbylederne forblir en hemmelighet. Det som derimot er godt kjent er den hyppige forekomsten av drapstrusler rettet mot enkeltpersoner som har uttalt seg kritisk om selskapets virksomhet. Og selv om det er liten grunn til å tro at disse truslene er framsatt eller initiert av selskapet selv, er det ingen tvil om at personer som retter et kritisk blikk mot Cerrejón risikerer reaksjoner.

Tilbake i Roche har Tomás åpnet porten til inngjerdingen og sluppet kuene sine ut på beitemarken. Før han forlater landsbyen for godt har han framsatt krav om at selskapet hjelper ham med å frakte de gjenværende kuene til den ene hektaren med jord han har fått tildelt i «nye» Roche. Samtidig er han redd for at dyrene skal forsvinne, slik de gjorde for et par år siden da han stilte de samme kravene til Cerrejón. Den gangen fant han flere av kuene sine døde, dumpet i en grop i nærheten av gruven.

– De var halvveis begravd, pakket inn i plastikk og bundet med tape. Jeg vet ikke hvem som drepte dem, men jeg har jo mine anelser, sier han.

Tomás lukker den to meter høye tregrinden rolig. Sola er på vei ned og den tørre lufta blir stadig kjøligere. Ruinene av et hundretalls gårdsbruk ligger spredt omkring med jevne mellomrom, og en igjengrodd gravplass blir synlig mellom trekronene litt lenger framme idet vi passerer en barneskole som er jevnet med jorden. Tilbake i huset til Tomás har flere av familiemedlemmene hans samlet seg for å være sammen, og fortelle historier om gamle dager.

– Jeg er lei meg for at barna mine ikke skal vokse opp her, og følge sin fars fotspor. Det er tungt å akseptere, samtidig som jeg tviholder på et håp om å en dag vende tilbake, sier han.

Mer fra: Reportasje