«Ser du trærne og husene? Det er Frekhaug. Der vokste jeg opp. Der bor foreldrene mine.»
Sa Jan Roar Leikvoll da han kjørte over Krossnessundbrua i Meland kommune nord for Bergen høsten 2013. Han hadde sagt ja til et intervju og vi fortsatte rett til Mjømna, der han selv bodde i et hus ved havet. Nå er det moren Annfrid Leikvoll som fører den samme røde bilen over brua ved forfatterens barndomshjem. Det er ett år siden hun mistet ham.
– Han hadde en så sterk personlighet. Når han kom hit, fylte han hele huset.
Roser klatrer oppover veggene på det hvite trehuset. På kjøkkenet er fotografier av en rødhåret gutt som holder rundt lillesøstrene. Konfirmanten sittende på huk med golden retrieveren King. Og over peisen i stua, forfatterportrettet som ble tatt da Jan Roar Leikvoll debuterte med romanen «Eit vintereventyr» i 2008.
Annfrid leder vei ut i bakhagen. Det rasler i krattet ved dukkestua.
– Stær, kråker, skjærer – han visste alltid hvilken fugl som befant seg der. Hver gang han dro herfra, måtte han forsikre seg om at det lå mat på alle fuglebrettene.
Leikvolls yngste søster, Anette Leikvoll Kaarstein, kommer ut med sin fire måneder gamle sønn. Vi kan høre fireåringen hennes farte rundt inne.
– Jan Roar var et følelsesmenneske. Hvis vi hadde kranglet som barn, gikk det ikke lang tid før han ville snakke ut om det. Han var så til stede, så nær. Jeg kunne kjenne at han var i huset, selv om han satt på datarommet. Vi føler at vi har blitt en utrolig mye mindre familie, sier Anette.
Annfrid nikker.
– Vi er inne i en veldig vanskelig måned. Det er ett år siden. Nå har savnet kommet. Før var vi jo i sjokk, men nå er det en så inderlig trang til å snakke med ham, se etter ham.
Før Leikvoll fylte 40 år, rakk han å skrive fire kritikerroste romaner, og motta seks priser, deriblant Nynorsk litteraturpris og Stig Sæterbakkens minnepris. Mange som har lest «Eit vintereventyr», «Fiolinane», «Bovara» eller fjorårets «Songfuglen», vil raskt kunne gjenkjenne forfatteren på den særegne stilen, om det så var en av de mange upubliserte tekstene de fikk lese. Bekmørk tematikk i et vakkert språk er en beskrivelse som går igjen i omtalene. Poetiske, gjentakende betraktninger vitner om inspirasjonskildene Jon Fosse og Olav H. Hauge.
Om historien finner sted i en utrydningsleir, et syndig kloster eller på en postapokalyptisk søppelhaug – i hver roman blir mennesker ofre for bestialske handlinger fra sine nærmeste. Hovedpersonene er drømmere som forsøker å forstå sin skjebne, og alle klamrer seg til et mistrøstig håp og til det lille som finnes av skjønnhet i de brutale omgivelsene. «Samtidig som jeg kan undres over volden, er jeg opptatt av helt uskyldige ting som å dyrke fram vivendel i en hage», uttalte Leikvoll.
– Bare det blåste litt i bjørka, var det vakkert, sier Annfrid og peker på treet borterst i hagen.
– Der har han sittet mye og tenkt, og bare latt bjørka få lov til å snakke med ham. Ga meg et nikk hvis jeg gikk forbi. Eller skremte meg, slik han kunne gjøre når han ville tøyse.
For bak den melankolske forfatterstemmen skjuler det seg visstnok en skøyer.
– Hvis mamma snublet i teppekanten, kunne han spinne videre på at hun tok salto gjennom vinduet og landet oppi en stol. Mange slike historier gikk igjen, og til slutt trodde vi at det hadde skjedd, forteller Anette, før hun gjør en robotaktig bevegelse med armen.
– Og når onkelbarna dukket opp, kunne han bli til en mekanisk kilemaskin.
Leikvoll mente selv at bøkene hans har humor, og da nettopp i måten karakterenes kropper beveget seg på. Han moret seg over den pussige løpestilen til personene i debuten, og over hvordan den utkledde gutten i «Songfuglen» sitt kvinnesamfunn sprader rundt i altfor trange truser. Om ikke humoren hans var like iøynefallende for leseren, var den altså åpenbar for dem som kjente ham.
Det var også gleden han hadde av å gå turer mellom skriveøktene.
En kjerrevei leder ned mot den nedlagte rutebåtkaia Mjåtveitstø, og langsmed den er epletrær og busker med kart av rips og solbær. En mus ligger på ryggen i gresset, og i fjæra ligger en gammel robåt med skroget opp. Hva som er forgjengelig og hva som varer, er temaer som går igjen i Leikvolls romaner. I manuset han jobbet med seinest to dager før han døde, kan vi lese om hvordan båtene overlever menneskene:
«Når éin ikkje lenger klarte å ro, stod ein annan klar til å sette seg ved årene, og då den ikkje lenger klarte å meistre båten, kom nok ein roar.»
Anette gikk mange turer hit med broren. Nå lener hun seg mot berget som er blitt varmt i formiddagssolen. Hun forteller at hun leste alle bøkene straks de ble utgitt.
– Jeg syntes jo at de var ganske drøye, da. Men det syntes jo alle. Jeg ble overrasket over at så svarte ting kunne komme fra ham. Og nesten litt sint på ham også. Hvordan kan du skrive noe sånt? tenkte jeg. Vi kjente ham jo mest som varm og god.
Familien var litt urolig for hva folk skulle tro om mannen bak bøkene.
– Det var en stor lettelse da vi skjønte at han ble forstått, at det han skrev ble tatt godt imot. Vi var jo veldig stolte av ham. Men det er først etter alt som ble skrevet da han døde at vi har blitt klar over hvor anerkjent han var.
– Tror du han var nervøs for hva dere skulle synes?
– Innerst inne tror jeg han var det. Men han likte nok også å røske litt i folk.
– Hva var det som røsket i deg?
– Det verste var i «Eit vintereventyr». Usikkerheten om hva som skulle skje med den lille gutten.
Leikvolls debutroman fra 2008 finner sted i en leir der hovedpersonen vokter en kø med fangede mennesker som føres inn bak gjerdene. En dag tar han en liten gutt fra en ung kvinne i køen. Leseren kan ikke være sikker på om dette er guttens redning, eller tvert imot.
– Men jeg så også dette lyset. Det vakre som skinner gjennom de groteske omgivelsene. Og der hører jeg tydelig Jan Roars stemme. Han var veldig flink til å se det som er fint.
Anette ser utover fjorden, som i dag er solfylt og stille.
– Vi gikk ned hit en sur gråværsdag. Det blåste så mye at vi nesten ikke kunne stå. Og han sa: Kjenn så godt det er. Kjenn hvordan det tar.
Annfrid har satt seg på benken ved steinhuset som utgjorde venterommet på den en gang så folksomme kaia. Hun pleide å sitte her med Jan Roar. Hvordan var det for mor å lese sønnens inngående beskrivelser av menneskers ondskap?
– Jeg har ikke lest bøkene.
– Hvorfor ikke?
– Han sa at han skulle lese dem for meg når jeg blir gammel og tunghørt. Men all omtale, det slukte jeg.
Hun forteller likevel at hun har prøvd å lese dem, og at det gjorde inntrykk å lese slike skildringer fra sin egen sønn.
– Men det er som presten sa i begravelsen: Det er mye rått i Bibelen også. Og jeg så jo det vakre. Hvordan de i «Fiolinane» kunne overleve på en søppelfylling med det lille som gjorde dem glade. Den lille perlen som skinte. Bestefaren som spilte fiolin.
– Hva var det som gjorde at du la fra deg boken?
– Jeg vet ikke. Han sa at jeg ikke trengte å lese den. Det er for mye for deg, mor, sa han. Men om kvelden leser mannen min og jeg høyt for hverandre fra «Forkynnaren». Det er en trøst, sier Annfrid.
Snart kan vi nemlig lese nok en roman av Jan Roar Leikvoll. Når «Forkynnaren» utgis i slutten av august, er det ingen drøye hendelser å måtte stålsette seg mot.
«Den skal bare være vakker og ingen skal gjøre hverandre noe vondt», skrev han til forlaget i en av sine mange e-poster om prosjektet.
– Han snakket om denne fortellingen, og ønsket at den skulle bli bok, forteller Annfrid.
Denne teksten har hun lest grundig – etter å ha blitt beroliget av redaktøren og av Leikvolls kone.
– Jeg fikk beskjed fra David om at det er en helt annen bok. Alina sendte den til meg og sa at den må du lese, svigermor.
– Rammen var på plass, historien lå der og det var få endringer som måtte til, forteller Leikvolls redaktør i Samlaget, David Aasen.
I samråd med Annfrid og Leikvolls søster Christine Leikvoll har han fjernet enkelte uferdige passasjer, og flettet setninger og avsnitt fra tidligere versjoner inn i den siste som ble lagret. Resultatet er en liten roman om enkemannen Hans, som etter et lengre sykeleie en dag lukker utgangsdøren bak seg, slipper sauene ut av fjøset, går ned til fjorden og sjøsetter båten – han har fått et kall. Han skal ro til havet. Det er ensbetydende med å gå døden i møte, men i «Forkynnaren» er ikke dette bare tragisk – roerens besluttsomhet fører til lindring, forsoning og nestekjærlighet før menneskelivets uavvendelige utgang.
På veien mot havet ber unge Marie om skyss, og i møte med Hans øyner hun for første gang muligheten til et liv der hun ikke lenger selger seg til sjømennene. Lenger ute i farvannet oppsøker roeren en mann som i likhet med ham selv har mistet kone og barn. Mannen sitter livsfjern blant flaskene i stua si, men roeren får ham til å våge å åpne opp for sorgen: «Og no vil eg ikkje anna enn å berre kjenne på dei og vere med dei, Astrid og Signar. Den einaste måten å vere saman med dei på, er å gå saknet i møte.»
– Det å miste et barn er et gjennomgangstema i «Forkynnaren». Hvordan var det for deg å lese det?
– Jeg gråt da jeg leste det. I fjor sommer sa han: «Gud forby at du eller pappa dør før meg. Jeg kan ikke leve uten deg, mamma». Det var veldig sterkt. Jeg sa at den tanken må du venne deg til for vi er jo de eldste nå.
Tilbake i huset på Frekhaug leter Annfrid gjennom papirbunkene med Jan Roars tekster, men finner ikke den hun ville vise fram.
– Han skriver om en elv som renner rett her nede. Og om et hvitt hus, som vårt. «Der ble jeg født og der skal jeg dø», står det. Tenk. Og så skjedde nettopp det.
Jan Roar kunne flytte skrivebordet rundt i huset etter hvor han fant det for godt å sitte. Det er blitt stående der han sist plasserte det, i et hjørne ved vinduene i stua. Nå er det dekket med romanene hans – også den danske utgaven av «Songfuglen» som foreløpig er den eneste utenlandske utgivelsen. Blant gamle notatbøker ligger bilder, et kors og programmet fra begravelsen, og midt på bordet står et lys som familien tenner hver kveld. Her ligger også armbåndsuret hans. Viserne har stoppet på 23.22. Men man vet ikke nøyaktig når Jan Roars hjerte sviktet.
En onsdag i juli i fjor reiste familien til huset hans på Mjømna mens han ble værende i barndomshjemmet for å skrive. Han skulle komme etter på fredagen for å feire nevøens bursdag. Han tok ikke alltid telefonen når han skrev, men når han var i Norge og Alina var i deres andre hjem i Hviterussland, fikk hun en tekstmelding hver morgen klokken halv ti. Denne torsdagen uteble den. Ettersom bekymringen hennes vokste, bestemte far og svoger seg for å reise inn og sjekke. De fant ham i sengen sin, fredelig, som om han bare sov.
Ingen var forberedt på at Jan Roar skulle dø av hjertesvikt. Fra han var tolv år har familien måttet forberede seg på at en hjernesvulst kunne ta ham fra dem. Debuten «Eit vintereventyr» ble skrevet i protest da det i 2007 ble klart at svulsten var i vekst. Den lå i hjernens språkområde, og derfor ville han ikke opereres. Seinere stabiliserte den seg, men også hans andre bok kom til verden som et svar på sykdom. Muligens som en konsekvens av strålebehandlingen ble han rammet av det såkalte Guillain-Barré syndrom, som fører til lammelser i bein og underkropp. Året som 18 tilbrakte han i en seng, lam fra halsen og ned. Romanen «Fiolinane» kom som et resultat av marerittene fra denne tiden, som i likhet med boken fant sted i et tørt og sviende hett landskap.
– Tre ganger har jeg fått ham tilbake. Ett år var jeg innstilt på at det verste kunne skje. Men det er et langt steg fra det å være syk til det å dø, sier Annfrid.
– Det var ikke i mine tanker at han kunne dø nå. Han var jo så utrolig frisk og fin. Alina sendte meg nettopp noen ord fra en notatbok han hadde.
I en e-post til Dagsavisen gjengir Leikvolls kone Alina ordene han skrev i dagboken kort tid før han døde.
«Om eg dør, dør eg heilt på høgda av livet mitt, målt i lykke, glede, følelsen av å ha opplevd, levd, hatt eit liv som har gitt meining.»
I e-posten skriver Alina: «Han snakket ofte til meg om lykke, om livet som har mening. Jeg kjenner ingen annen som er så glad i livet som min mann var. Ingenting kan hjelpe mot savn og smerte, men det kan gi styrke å tenke på at Jan Roar var lykkelig, og at hans forfatterskap skal leve videre».
Med «Forkynnaren» har Jan Roar Leikvoll skrevet sin mest personlige roman. Ikke bare gir det nynorske ordet «roar» gjenklang i hans eget navn. Roeren går også i land på stedene Frekarhaug og Mjømni, lett omformulerte versjoner av to steder som var viktige for ham. Han var engasjert i forfedrenes historie, og Annfrid hadde lange samtaler med ham om sin oppvekst i Vaksdal.
– Alt tok han opp i seg. Det er så tydeleg at roeren drar ut fra Stamnes der jeg vokste opp. Som barn tilbrakte Jan Roar mye tid der sammen med bestefaren. Med «Forkynnaren» er det som om han har levd min barndom. Når roeren går mot båten – det er så jeg hører gresset gro.
Roerskikkelsen speiler seg i roeren Mattis i Tarjei Vesaas´ «Fuglane», som Leikvoll var opptatt av, og også i den greske mytologiens Karon, som ror menneskene over i dødsriket. Men tematikken skyldes også noe så enkelt som at forfatteren var vant med og glad i båtliv. På kjøleskapet i barndomshjemmet henger et fotografi av en smilende Jan Roar med årer i hendene.
– Den siste søndagen han levde, tok han båten vår herfra og over til Mjømna og overrasket oss. Vi badet, og plutselig sa en av oss: Er ikke det båten vår? Ligner ikke det på Jan Roar? Det var siste gang han var på Mjømna, forteller Annfrid. Han er gravlagt ved øyas kirke.
«Forkynnaren» er dedikert til forfatterens bestefar, som ennå lever. Han ga barnebarnet en nynorskbibel fra 1938, som ble viktig for både språket og innholdet i romanen.
– Jan Roar var så interessert i hvordan det var for bestefar å reise fra sted til sted og forkynne, og de snakket sammen om bibelvers. Spesielt om Forkynneren fra Det gamle testamente, forteller Anette.
På skrivebordet i stua er et fotografi festet til et kort. Det viser en robåt i skumringen, og er tatt av søsteren Christine rett etter begravelsen.
– Hun spratt ut av bilen da hun så roeren. Og så skrev hun ned denne teksten fra «Bovara», forteller Annfrid.
På kortet kan vi lese:
«Var det berre så enkelt som dette, ein kom og kjende, og så kjende ein ikkje meir. Ein kom og såg fint, og så såg ein ikkje meir. Ein sakna, så sakna ein ikkje meir.»
Hele forfatterskapet er fylt av en sterk dødsbevissthet, og tanker om hva et menneske egentlig etterlater seg. Hver roman ender med at hovedpersonene bare går av sted – ut av et kloster, inn i en skog og nå, i «Forkynnaren», en som lar seg drive ut på havet.
– Dagene før han døde, satt vi på Mjømna og malte og skrev, og han spurte: Mamma, tenker du på din mamma fremdeles? Jeg var 17 år da hun døde. Jeg angrer på at jeg ikke spurte: Hvorfor spør du så mye om disse tingene? Hvorfor er du så opptatt av å gå på graven til min mor og far? Helt siden han var barn har han vært opptatt av dem som er gått bort.
– Hvorfor var han så opptatt av døden?
– Det er vel fordi han har vært så nær den gjennom sykdommen sin. Han var jo veldig redd for at han skulle bli syk igjen og bli liggende uten å kunne skrive. Det ble en vane for oss at han snakket om døden, derfor tenkte vi ikke over at han også gjorde det dagene før han døde.
– Jan Roar snakket alltid om at han ikke kom til å bli gammel, forteller Anette.
– Var han klar over at det kunne være noe med hjertet?
– Nei. Jeg tror ikke han visste at han skulle dø nå. Da ville han sagt noe eller lagt igjen noe til oss. For oss hadde det kanskje vært lettere om det hadde vært svulsten, for den har vi alltid forholdt oss til og vi kunne ha tatt farvel. Men for ham, hvis han først skulle dø, tror jeg han ville ønsket bare å sovne inn.
Kort tid i forveien tilbrakte Annfrid noen dager med ham på Mjømna.
– Da snakket han mye om ordet heimatt. «Er ikke det et fint ord, mor? Du må male en serie som heter «Heimatt».
I den kommende romanen ser vi tydelig Leikvolls interesse for spørsmålene rundt hjem og hjemløshet. I redaktørens forord kan vi lese at nesten identiske manusversjoner var lagret under de motstridende filnavnene «Heim» og «Bort». Roeren beroliger de andre i båten om at «alt er ei einaste lang ferd mot den einaste heimen som ventar».
«Jeg går med et konstant, plagsomt tankekjør, det er derfor jeg må skrive hele tiden», uttalte Leikvoll. Han skrev alltid parallelt på flere romaner. Vil det komme flere bøker fra hans hånd?
– Vi jobbet med mange ulike manus som alle er uferdige. Skal det gis ut, bør det kanskje være som fragmenter. Vi holder det åpent foreløpig, forteller redaktør David Aasen.
Nylig kom Alina til Norge fra parets andre hjem i Hviterussland, og i bagasjen lå en mengde av ektemannens tekster og notater. I en e-post til Dagsavisen forteller hun at han jobbet med et manus med tematikk fra hjemlandet hennes.
«Jeg kan gjenkjenne mye fra hverdagslivet i landet, og i byen min. Også arkitektur og natur, men selvsagt sett gjennom prismet av Jan Roars kunst», skriver hun.
Anette forteller at broren ønsket å skrive en barnebok til nevøene og niesen sin. Etter at han døde, fant familien et slikt manus.
– Det er en skjønn bok som faktisk handler om en jente som mister onkelen sin. Den handler om å finne trøst etter et tap. Det er jo som om den er skrevet til oss.
– Der er det også en som ror. På månehavet, sier Annfrid.
– Og så har han skrevet fakta om månen helt bakerst, så barna skal vite at det egentlig ikke finnes vann på månen, smiler Anette.
Jan Roar Leikvoll snakket ikke mye med familien om hva han skrev, og de fikk ikke lese romanene noe tidligere enn alle andre. Med «Forkynnaren» er det annerledes. Annfrid og Christine har deltatt med lesninger og diskusjoner i prosessen fram mot utgivelsen av en femte roman.
– Jan Roar sa så ofte at kunsten er stor, og livet er kort. Og at kunsten måtte leve etter at han var død. Ikke glem forfatterskapet, sa han. Han hadde fortalt Alina at han skrev så godt dagene før, sier Annfrid.
Hun har blandede følelser foran lanseringen.
– Som i bøkene hans kjennes det vakkert og vondt samtidig. Han skulle ha tatt del i det.
– Hadde han tro på det han skriver om i «Forkynnaren», at det er mulig å møtes igjen?
– Ja. Det vet jeg at han hadde.
I mange år har Annfrid vært en ivrig maler. Etter sønnens død tenkte hun at det aldri ville være mulig å røre en pensel igjen. Nå drar hun et maleri ut fra en mengde lerreter. Det viser en mørk skikkelse som står foran en lysende åpning i nattehimmelen.
– Jeg skulle ikke male. Så var det bare noen penselstrøk, og så var han der. På vei mot lyset.
– Har maleriet en tittel?
– Nei. Eller ... Det heter vel «Heimatt».
Uttalelsene fra Jan Roar Leikvoll er hentet fra Morgenbladet og fra forordet til romanen «Forkynnaren», Samlaget 2015
«Eg går ut på trammen og stenger døra etter meg, hus stille og tomme, eit lite vær ved havet. Trong gate ned mot sjøen, brustein dei har lagt så folk skulle gå i allslags vêr til sjøbuene, brygga strekker seg utover vågen, mørk og stille. Eg set meg på tofta, ser gjestgiveriet oppe i hellinga. Som andre menneske vil også eg at noko skal finnast att etter meg, båten og årene, svarte og kvite klede, finnast noko for andre endå eg aldri vart fleire, bortsett frå ei kort tid saman med Ylva. No er eg alt som er att av alt eg har vore, det vil aldri finnast nokon som ber meg i seg, finst ikkje nokon i framtida å kvile hos, ingen ber meg omkring slik eg ber alle dei som før har vore, men ein heil slutt er vakker. Eg begynner å ro, og båten skrir ut vågen mot havet, inn i tildrivet som ventar, ei siste gjerning ventar, og alt eg treng å gjere, er å ro, båten styrer seg sjølv. Skodda bryt og slår sprekkar, månen kjem fram og skin svakt. Enno ei stund til det dagar, enno veg å ro. Han eg har vore, er eg ikkje lenger, i den stille natta er eg med eitt ikkje lenger han eg har vore, eg er berre ein kalla roar.»
Utdrag fra «Forkynnaren», Samlaget 2015