Nordmenn elsker Hellas

– Jeg har hatt en veldig dårlig natt, sier Frode Schiøtz, reiselivsgründer og mannen bak Lilleputtreiser, et lite familieeid reisebyrå som har spesialisert seg på opplevelsesferier i Hellas.

– Jeg lå og tenkte på grekerne, på gode venner og bekjente jeg har fått der nede etter mange år som turoperatør og hvordan de må ha det nå. Gjestfrie, rause, arbeidsomme folk. I dag blør hjertet mitt for Hellas.

Annet fedreland

Hellas er i krise. Og i morgen skal grekerne stemme over lånepakken de er blitt tilbudt av EU-toppene. Statsminister Tsipras har rådet folk til å stemme nei. Motstanderne mener det er galskap. Og ekspertene mener det ikke finnes noe troverdig svar på hva et ja eller et nei til avtalen vil bety og hvor strenge sparekrav landet vil bli møtt med om de stemmer ja. Men stemmer de nei har EU gjort det klinkende klart at da sier de også nei til euroen og EU. Det er, med andre ord, mørkt i solens land. For nordmenn har Hellas vært det mest populære sommerferiestedet de siste 30 år, og hittil i år har over 250.000 nordmenn allerede bestilt Hellasferie til tross for krisen som dekkes vegg-til-vegg i mediene, med bilder av minibankkøer og advarsler om hvor vanskelig alt kan bli. Nordmenn elsker rett og slett Hellas så høyt at de trosser krisen, og mange sier at om de noen gang skal besøke landet så er det nå.

Frode Schiøtz er selverklært grekofil, og som turoperatør med lang fartstid synes han mediene krisemaksimerer og overdriver. Selv dro han på sin første Hellastur i 1976. Året etter startet han som turoperatør med reiser til fastlandet.

– Det var på et sted som heter Halkidiki, som ligger nord i landet. Jeg hadde lite kunnskaper om landet, men valgte Halkidiki fordi det var korteste destinasjon med fly fra Norge.

På en flytur hjem fikk han en dag øye på en liten øy i Egeerhavet, den var omringet av strender, og klynger med hvitkalkede hus lyste mot ham i morgensola. Han tenkte: dit vil jeg dra!

– Skiathos. Det så fantastisk ut, og jeg bestemte meg at dit skulle jeg dra en dag. Seks måneder senere var jeg der. Slik ble Skiathos det første reisemålet vårt blant øyene. Den gangen var det ingen turoperatør i hele Europa som hadde Skiathos på programmet, stedet var helt ukjent.

I dag regner Frode Schiøtz Hellas som sitt andre fedreland. Han har fått mange gode venner og samarbeidspartnere der nede og har stor forståelse for at turistene faller for landet og kulturen han selv en gang ble, og fortsatt er, så betatt av.

– Jeg opplever grekerne som veldig nære, omsorgsfulle mennesker som tar godt vare på sine gjester. Man føler seg alltid velkommen når man kommer til Hellas. Ikke minst er gjensynsgleden stor blant lokalbefolkningen når du kommer tilbake til et sted du har besøkt tidligere. Grekerne har en fantastisk hukommelse, sier Schiøtz.

– Det er noe varmt, ujålete og dypt menneskelig hos grekerne som nordmenn liker, og kanskje også sammenligner seg med.

Ikke min gjeld

Hva er det egentlig med Hellas? I boka «Gresk blod» stiller norsk-greske Alexander Zlatanos Ibsen spørsmålet mange lurer på. For hvordan ble Hellas, som demokratiets vugge og opphavsland til historiens største tenkere, et land i dyp økonomisk, politisk og sosial krise? Hvorfor har finanskrisen og Europas problemer rammet Hellas verst av alle når det gjelder fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon, høyreekstremisme, masseinnvandring og utflytting?

Til tross for at landets økonomi hadde vært vanskelig en lang stund etter overgangen til euro i 2001, så det lyst ut en stund. Den greske optimismen fikk en real boost i 2004 da sommerolympiaden kom hjem til sitt opphavsland, og Hellas i tillegg, helt overraskende vant EM i fotball for første gang. Året ble rundet av med Oliver Stones mektige filmepos «Alexander», om Alexander den Store, legendarisk imperialist og den største krigeren i gresk historie. Og som om ikke dette var nok – året etter gikk den skjønne Helena Paparizou hen og vant den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix med sangen «My number one». Årets greske GP-låt hadde den langt mer pessimistiske tittelen «One Last Breath», og havnet på en beskjeden 19-plass. For, i kjølvannet av finanskrisen i 2007 og den påfølgende økonomiske krisen i 2008 har Hellas’ økonomi gått fra å være dårlig til å ramle rett i bøtta. Alt de satt igjen med var dyre lån fra EU som de ikke kunne betjene, og pålagte innstramminger som har rammet de svakeste hardest.

Nylig stilte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre følgende spørsmål på Dagsavisens nettside Nye meninger: «Hvorfor skal greske fattigfolk betale for finanskrisen», og påpekte videre hvilket gedigent feilrettet spark nedover det er å gi pensjonistene og arbeidsfolk skyld i det som er en gjeldskrise skapt i etterdønningene av den amerikanske storsprekken på Wall Street i 2007.

At grekerne føler skam er det liten tvil om. Nasjonens selvbilde har fått en alvorlig knekk. I en video på bloggen sin forteller den greske finansministeren Yanis Varoufakis Æsops fabel om gresshoppa og mauren, og hvordan det oppleves for vanlige greske arbeidere å bli karikert som den late, ansvarsløse gresshoppa i Europa, mens tyskerne framstilles som nøkterne, pliktoppfyllende arbeidsmaur.

– «Det er ikke min gjeld». Det er ikke uvanlig å høre den greske mannen i gata si det nå om dagen, sier forfatter Tove Nilsen.

Hun har nettopp kommet hjem fra Kreta der hun har jobbet med å skrive et portrett av en gresk venn som driver familiebedrift på Kreta.

– Denne gangen merket jeg godt at folk var slitne etter årene med store innstramminger, bekymrede og frustrerte for hva som skal skjer framover.

Det er om kvelden, når gjestene har gått hjem, musikken stilner og dansen er over på de lokale tavernaene at man merker stemningen.

– Grekerne liker å vise fram gleden. De klager lite, men bak den glade fasaden brygger mye tilbakeholdt frustrasjon. Folk snakker om at de, som liksom skal være «Europas vugge», føler seg uglesett. Og det er en undertone av bitterhet når folk sier at «vi skal klare oss uten Europa.». Det er vel mer et frustrert utsagn enn et politisk utsagn fra folk som opplever at de blir herjet med, sier Tove Nilsen.

Palikari

Første gang hun satte sine føtter på Kreta var i 1978. Da var hun skeptisk og fryktet en turistmaskin à la Gran Canaria. Isteden opplevde hun at det var kjærlighet ved første blikk. Siden har hun gjestet øya så mange ganger at hun har mistet tellingen. Hun reiser ned flere ganger i året, har skrevet bøker om Kreta og bodd der i lengre skriveperioder. I september drar hun ned igjen.

– Det er blitt mitt livsprosjekt. Men forandringene er enorme. På syttitallet var de hvite sandstrendene kun befolket av svartkledde koner som satt med geiteflokkene sine, og i landsbyene som for lengst er blitt tumleplasser for rike, opplevelsessultne skandinaver var det ikke så mye som en glorete reklameplakat å se. Folk på Kreta kaller det for uskyldens tid. Men de har vokst med utviklingen, og sett mulighetene som turismen har brakt med seg. Og selv om mye er totalt forandret, er gjestfriheten, verdigheten og livsgleden akkurat den samme vi møtte i 1978, sier Tove Nilsen, som føler med grekerne i den vanskelige situasjonen, men har tro på at de klarer denne krisen også.

– De er et røft og tøft folk som er vant til omveltninger og invasjoner. Grekerne snakker om sin palikari. Det er et machouttrykk for verdighet og styrke, en verdighet som ikke ytre omstendigheter kan ta fra deg fordi det er din sjelelige kraft gitt deg fra naturen. En slik verdighet, som finnes hos både kvinner og menn, lar seg ikke knekke av en krise. Men når du ikke har penger til helt elementære ting, når sykehusene går tomme for medisin og du ikke aner hva som skal skje framover, blir du sliten og redd.

Hun la merke til at folk har begynt å legge ut direkte henvendelser til turister om å være snille å ta med seg forskjellige ting det er mangel på, som for eksempel babytøy og bleier, fordi sykehusene ikke lenger har nok til de nyfødte.

– Da blir fokuset på turistenes minibankuttak litt smått. Ærlig talt, er du turist på et gresk sted kan jeg garantere deg at du aldri vil måtte gå sulten. Og om det skulle kjelke seg litt til, ja, så får du bare ta det som det kommer, sier hun oppgitt.

Om hun overhører noen snakke nedsettende om grekere, er det ikke fritt for at hun kjenner sinnet koke i seg. Da hender det at hun må ta seg sammen for ikke å si noe.

– Alle som har reist mye i Hellas vet at ikke alt nødvendigvis er på stell, det er ikke å legge skjul på. Men late? Greker er hardtarbeidende, ikke minst de som jobber i turistnæringen. Der står folk på fra grytidlig morgen til siste gjest har gått hjem om kvelden, og for en lønn som er så lav at det nesten er umulig å forestille seg. Det finnes hele familier der mor og far forsørger både besteforeldrene og voksne barn i 20 og 30 årene som til tross for høy utdannelse ikke får jobb og må bo hjemme. Når jeg overhører nordmenn som sier «ja ja, men de betaler jo ikke skatten sin engang», blir jeg rasende. Slik generalisering vitner om en nesten uendelig dumskap.

Skatten

Det greske skattesystemet blir ofte nevnt som en viktig årsak til den greske krisen.

– Selv om all skatt på mirakuløst vis plutselig skulle bli samlet inn, så hadde ikke dette vært nok til å betale tilbake gjelda, uttalte Asimina Michailidou, forsker ved Arena Senter for europaforskning.

– Skatteunndragelser og svart økonomi kan ikke løses med valuta, og det disse strukturene som er det største problemet. Skattene forandrer seg hver gang man får en ny regjering, og i løpet av krisen har de økt betraktelig i et forsøk på å nedbetale gjeld. Men det er bare så mye vanlige folk kan makte å betale. Helt fram til nå har det ikke eksistert noe godt system som fanger opp skattesnyltere, og det letteste er å kreve penger fra er de som mottar lønn eller pensjon og ikke skjule inntekten sin og det har skapt mange spenninger.

I dag er det ikke uvanlig at en generasjon må forsørge tre generasjoner på rundt 500 euro i måneden. Arbeidsledigheten er høy og de som har en jobb får ikke utbetalt lønn fordi arbeidsgiveren ikke har penger. På et slikt bakteppe synes ikke Asimina Michailidou at det er det spor merkelig om det blir opptøyer og høylytte protester i gatene.

– Jeg tror ikke grekerne er mer antiautoritære og opprørske enn andre. Men folk synes ikke de har fått nok informasjon fra myndighetene om hva gjeldsordningene innebærer og hvordan de pengene som faktisk er blitt krevd inn er blitt brukt. Tvert imot stiger gjelden raskere enn man klarer å kreve inn pengene, og mange har begynt å spørre om det er meningen at de skal fortsette sånn. Det har skapt en dyp mistillit og politikerforakt, sier Asimina Michailidou.

Denne uka oppfordret statsminister Alexis Tsipras det greske folk å stemme nei til kreditorenes forslag. Stemmer flertallet ja må han akseptere et nyvalg.

– Syriza dannet regjering på et løfte om at de skal forhandle om en bedre avtale innen eurosonen, og lovte å gjenopprette den greske verdigheten. For dette er de blitt beskyldt å være populistiske. Men, følelser er viktige, og en kollektiv manglende selvfølelse er ikke bra for noe folk, sier Michailidou og legger til:

– Mange kaller ham populistisk, men vis meg en politiker som ikke lover mer enn de kan holde? Likevel, om folk stemmer ja til det nye forslaget i morgen og regjeringen ønsker å beholde respekten fra sine velgere må Tsipras gå med på nyvalg.

Trosset troikaen

Da finansminister Yanis Varoufakis talte landets kreditorer midt imot og sa at nå fikk det være nok med besøk fra den berømte «troikaen» bestående av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken ESB og Det internasjonale pengefondet IMF, var det mange som holdt pusten.

«Dere marsjerer inn i våre kontorer og presser oss til å gå med på løsninger som ikke fungerer. Dette stopper nå», sa Varoufakis.

– Kreditorene ble nok litt sjokkerte, men jeg tror han ga uttrykk for det mange vanlige mennesker tenker og mener, så dette tror jeg føltes bra for mange grekere, smiler Asimina Michailidou.

En som pendler jevnlig mellom Oslo og sin fødeby Aten, er Fedon Lindberg. I morgen skal han stemme og håper på et ja-flertall.

– Her i Aten er det enn så lenge rolig, jeg ser ingen panikk i gatene. Folk har riktig nok trodd at det ville bli en løsning eller avtale og at man skulle unngå stengte banker, men de har levd med en krise lenge, så situasjonen kommer ikke som noe sjokk. Men det er selvfølgelig ikke hverdagskost.

Han synes norske medier overdriver litt om hvordan det vil være å feriere i Hellas nå, blant annet når det gjelder mulighet for bankuttak.

– Situasjonen har ennå ikke påvirket turister, de kan heve penger på vanlig måte eller bruke kredittkort. Det er ikke noe som mangler her enn så lenge, men på mellomlang og lang sikt vil mye bli avgjort i folkeavstemningen, sier Fedon Lindberg, men legger til at han synes grunnlaget de har å stemme på er uklart formulert.

– Folkeavstemning er et feigt tiltak fra regjeringens side. Det de spør om er teoretisk, om man er enig eller uenig i tilbudet kreditorene ga forrige fredag. Men siden fredag er tilbudet endret minst to ganger og låneprogrammet avsluttet. Så vi stemmer egentlig ikke over et gjeldende tilbud. I realiteten stemmer vi for eller imot euro og kanskje også EU. Og hvis man stemmer nei ... Uten likviditetsstøtten bankene har hatt, går de jo konkurs. Hellas begynner da en lang og smertefull vei mot egen valuta, som vil bety kaos og importproblemer med mindre regjeringen går av og ny samlingsregjering kommer på plass. Men la oss ikke ta sorgen på forskudd, folk flest er fornuftige nok, håper jeg. Jeg kommer til å stemme ja til det de spør om, men i realiteten stemmer jeg for at Hellas skal bli i EU og beholde euro, sier Lindberg. Fedon Lindberg mener strukturelle endringer må til før landet kan komme ordentlig på fote, uansett om man har euro eller drakmer.

– Vi trenger at grekere samarbeider bedre, søker mer konsensus og staten må begrense seg. Den må bli en mindre og veldrevet stat slik at folk med glede kan betale skatter, og satsene må være lave. Da er det større sannsynlighet for at folk betaler.

Det begynner å bli en stund siden han selv stemte ved et gresk valg.

– Å, herregud, altså, sier han og tar en tenkepause.

– Kanskje på begynnelsen av nittitallet. Årsaken er at jeg ikke har vært i Hellas under valgene og det ikke er mulig å stemme fra Norge. Jeg er veldig glad for at jeg er her og kan stemme. Denne avstemningen er langt viktigere enn ethvert nasjonalvalg.

Optimist

Fedon Lindberg tror nordmenns kjærlighet til Hellas handler mindre om sol, strender og antikkens historie og mer om hverdagskulturen og det greske folkelynnet på godt og vondt.

– Enhver kultur og ethvert folk har en historie med seg. Den moderne historien til Hellas har ikke vært noen dans på roser. Vi har vært med i verdenskrigene, kriget på Balkan, mot Tyrkia, og det har vært borgerkrig. Hellas er ikke Sveits eller Sverige som har vært nøytrale, vi befinner oss i et betent verdenshjørne. Men grekere har en utrolig positivitet og utholdenhet. De siste fem årene har de opplevd den absolutt største innstrammingen i verdenshistorien. Et annet land ville vært preget av folk som er mer eller mindre dypt deprimert eller i panikk, og det har vi ikke sett her. Det skyldes for det første at folk i sin natur er mer optimistiske. Den greske sjelen og kulturen tenker aldri på det verste som kan skje. men det er ikke udelt positivt heller.

– For det andre at familien har hatt en enorm betydning som institusjon – man har hjulpet hverandre. Det er ikke mer enn 30.000 eller 40.000 mennesker som ikke har mat og må delta i matprogrammer.

– Det tredje er at de aller fleste eier egen bolig. De som kjøpte før euroen har gjerne kjøpt boliger uten å ta opp lån, ved å investere etter hvert som de klarte å spare. Folk har ikke stor gjeld – den private gjelden er lav som andel av BNP. Tre fire ganger lavere enn i Norge. Problemet er staten og tyske og franske banker som har lånt ut uten å tenke.

Han tror det vil bli vanskelig å være turist i landet dersom grekerne stemmer nei.

– Det er vanskelig å spå. Ved et ja, blir de fleste her - i hvert fall i det private næringsliv - lettet. Hvis det blir nei, blir det problematisk og usikkert. Da vil landet rett og slett trenge humanitær hjelp på kort sikt. Men jeg er optimistisk av natur. Det beste nordmenn kan gjøre nå er å reise til Hellas og kreve å få vanlig maskinskrevet kvittering, ikke håndskrevet. Loven sier at dersom man ikke får kvittering, trenger man ikke betale. Bruk kredittkort, og ta ikke et nei for et nei. Jo mer penger dere bruker, jo bedre. På den måten bidrar dere til både privat og offentlig økonomi, sier Lindberg og legger til:

– Jeg håper Hellas befolkning husker på de greske ordene krise og kaos og katastrofe, og stemmer deretter.

Et mysterium

«Grekerne er et mysterium for alle andre enn grekerne», skriver Alexander Zlatanos Ibsen i «Gresk blod». Han tror grekere liker å framstille sin situasjon litt bedre enn den egentlig er, og underdrive problemene. Grekere sutrer ikke. Og deres egen forklaring av kulturen og samfunnslivet blir ofte klisjéfylt og kanskje litt enkel når alt skal framstilles i best mulig lys. Han forklarer mange av spenningene og krigene landet har vært utsatt delvis ut fra en geostrategisk posisjon som har skapt mye uro og uforløste politiske spenninger.

– Når begynner egentlig den moderne katastrofen som vi er vitne til nå å røre på seg?

– Vi må gå tilbake i historien. Helt siden frigjøringen i 1821 har den ene greske krisen avløst den andre. Det var egentlig ikke noe bra før 1821 heller, men da hadde ikke moderniteten begynt for alvor noe sted. Om vi ser på det 20. århundret, holdt landet på å gå i oppløsning hele første halvdel av 1900-tallet. Akkurat som Spania og Italia hadde de fascisme i Hellas også, hele 20- og 30-tallet var det en lang serie med tilløp til kuppforsøk, sier Zlatanos Ibsen, men frykter ikke gryende fascisme i dag.

– Senest i 2009, da George Papandreou avsatte hele forsvarsledelsen, var det noen som murret litt om hva som brygget der. Og det har vært en del diskusjoner om forbindelsene mellom militæret og fascistene. Akkurat det tror jeg er mer tilfeldig enn organisert. Men militærkupp? Det skal mye mer til nå en den gang, det store forskjellen nå er at ingen i utlandet er interesserte i det, man ville ikke fått noen allierte. Om det militære skulle styrtet regjeringen måtte støttespilleren vært EU og jeg tror aldri EU ville støttet noe sånt.

– Hva har den pågående krisen gjort med den greske befolkningens identitet og kollektive selvbilde?

– Grekerne er ikke konfliktsky, de er frittalende og uredde og når man diskuterer kan det gå en kule varmt. Kommentarfeltene i norske aviser blir som rene kjærlighetsbrev i forhold, sier han, og legger til at han ikke tror det vil bli folkeopprør etter morgendagens avstemning.

– Hellas har alltid hatt en underskog av venstreradikale som spiller på en seminasjonalistisk retorikk – ikke som Sokrates arvtakere, men Hellas som et slags kapitalens semiperiferi. Den identiteten forsterkes nå, følelsen av å være forrådt av et kapitalistisk Europa. Og den identiteten der er sterk. Men det finnes veldig mange som er for et samarbeid med EU også, og de såkalt «europeiske grekerne». Og det er ikke de som skriker i gatene, kaster murstein og gjør så mye av seg, men de finnes.

Likandes slark

Alexander Zlatanos Ibsens familie på morssiden kommer fra Thessaloniki og Aten. Og opp gjennom hele oppveksten har han hatt god kontakt med sin greske familie, blant dem sin karismatiske bestemor som blant annet forsøkte å sjekke opp damer for ham i tenårene. Tirsdag drar han nedover igjen, men denne gang er det på skikkelig øyferie til øya Kerkyra – eller Korfu som vi sier på norsk.

Etter å ha vokst opp i krysset mellom fårikål og tzatziki har Alexander Zlatanos Ibsen grublet mye på hva det er som nordmenn er så forelsket i når det gjelder hans mors fødeland. Han har kommet fram til at det handler om gjenkjennelse.

– På noen områder har vi lik historie. Ingen har noe særlig adel å snakke om, begge land har vært okkupert av fremmede makter. Grekernes frigjøring fra det Osmanske riket liker litt på den norsk-danske unionsoppløsningen. Og det var Norge som sammen med Nederland, Danmark og Sverige klaget inn det greske regimet for Europarådet og støttet grekerne i sin kamp mot juntaen som falt i 1974. Etterpå var nordmenn blant de første turistene som dro til Hellas på ferie.

– Hva er egentlig grekofili? Hvem er det som blir tiltrukket av det greske?

Zlatanos Ibsen tror svaret befinner seg i sansen for friksjon og kontraster. At de som blir grekofile også har en uforklarlig sans for alt som skrangler og skurrer. Kanskje er det ekstra spennende om det man selv kommer fra er mer striglet og velordnet, som også grekere som har flyttet til utlandet, men lengter hjem kjenner på: en kjærlighet til det perfekte i det uperfekte.

– Alle liker at det er uhøytidelig, ja, til og med litt slarkete i kantene. At det finnes muligheter, at man sjelden får et nei. Er det fullt på restauranten henter den greske kelneren fort et bord hos naboen eller hekter av døra og legger den på tvers over to stoler slik at det blir til langbord. Nordmenn spesielt liker at det er ujålete, antiautoritært og litt vilt, fordi vi en gang var sånn selv. Man har jo hørt gamle historier om hvordan folk trakk opp taustigen i bratte bygder på Vestlandet når skattefuten kom, og så satt man og pekte nese av han. Det der er jo kjempegresk! For begge land er mangelen på nedarvet makt og seremoniell ærbødighet helt typisk. Man bukker og skraper ikke for øvrighetspersoner. Visst er man høflig, men høfligheten strekker seg like gjerne til en eldre mann i gata. Grekofili er ikke noe som kom med pakketurismen. Alexander Zlatanos Ibsen tror den mektige greske historien og andre lands beundring for Hellas som «sivilisasjonens vugge», har gitt landet mange fordeler som ikke er blitt andre småstater i den europeiske periferien til del. At grekofilien har vært med på å sette sitt preg på den greske nasjonsbyggingen, ikke minst gjennom statsledere som kong Otto, som ville rekonstruere Hellas etter antikt mønster og endte med å bli avsatt ved et statskupp i 1862. Han måtte leve sine siste leverår på bayersk jord, men skal ifølge historien ha iført seg greske folkedrakter og insistert på å snakke kun gresk mellom klokka seks og åtte på kvelden for å bevare båndene til det Hellas han hadde forelsket seg i, men som hadde kastet han ut. «Kanskje rakk han å bli grekofil både overfor antikken og det rare samfunnet av kranglevorne grekere han var satt til å regjere, sier Zlatanos Ibsen.

– Er det noen bestemt periode i den greske historien du finner spesielt spennende?

– Å, det er mye, jeg synes perioden fra 1834 med det såkalte bayerstyret er spennende, å lese om kong Otto som ville gjøre antikke grekere av denne lurvete banden og enkene som sitter igjen i landet etter frigjøringskrigene fascinerer. Og så liker jeg sekstitallet fram til juntaen tar over. Den kulturelle revitaliseringen som kom med det jeg kaller «Never On A Sunday»-perioden. Man fikk en fantastisk utvikling i popmusikken og filmindustrien. Maria Callas var den største operastjernen i verden og ute blant øyene lå yachten til Onassis der han tok imot besøk fra verdens jetsettere. Samtidig lå den amerikanske flåten og duppet i Middelhavet for å passe på at dette landet ikke skulle bli kommunistisk, mannskapene gikk i land på bordellene i Pireus og de første turistene dukket opp på Rhodos. Et fantastisk bakteppe for et kulturelt år null i nyere, gresk historie.