– Det hender jeg går til forlaget og spør. Sånn år om annet prikker jeg dem på skulderen og sier: Unnskyld, er det greit at jeg gir ut en bok til i serien? Og så ser de opp fra arbeidet sitt og sier: Så klart, Rune, hvorfor spør du? Har du ikke lyst? Bare fortsett! Jeg har aldri hørt dem si et ord om økonomi eller salgsmål, forteller forfatter Rune Christiansen og smiler.
Sist uke kom bok nummer 24 i forlaget Oktobers gjendiktingsserie for samtidspoesi «En ting som er» av den amerikanske kultpoeten Robert Lax (1915-2000). Serien har Rune Christiansen redigert og presentert siden 1998. Det utgjør den største sammenhengende satsingen for poesiformidling i norsk forlagshistorie. Med en felles estetikk på omslagene, og en slags felles tone i innholdet, er dette poesiens svar på Rune Grammofon. Samtlige bøker med en gjenkjennelig visuell identitet, skapt og ivaretatt av designerne Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg (Exil Design), etter idé av Rune Christiansen.
– Ideen til hele serien kan spores tilbake til hvordan jeg som ung mann kjøpte vinylplater og diktsamlinger – det var alt jeg leste. Da jeg selv var etablert som forfatter, spurte jeg forlaget om ikke jeg kunne lage en serie for oversatt samtidspoesi. Svaret var: Ja, det gjør vi! Hva har du lyst til å gi ut?
Da serien startet ble han spurt om ideer til omslag for første bok. I bakhodet dukket det opp en gammel jazzplate, som han trakk opp fra platebunken, viste til designerne, og sa: Sånn vil jeg ha det. Og slik ble det. Den amerikanske jazztrommisen Anthony Williams' andre soloalbum «Spring», utgitt på BlueNote i 1965, ser akkurat ut som de 24 bøkene hittil utgitt i serien som Christensen har jobbet med i snart 20 år. Serien fortsetter ufortrødent, selv om Rune Christiansen tydeligvis har dårlig samvittighet for å påføre forlaget så mange usalgbare bøker.
– Han har da ingen grunn til å være beskjeden! Det er fantastisk for Oktober å ha Rune i denne rollen! Det er riktig at han kommer litt bekymret og spør sånn med jevne mellomrom. Men vi har ingen andre planer enn å fortsette, understreker Cathrine Narum, som er ansvarlig redaktør for serien i Oktober forlag.
– Vi ser denne serien som svært viktig. Det er en del av vår forpliktelse for litteraturen: Vi løfter fram lyrikere som ellers ikke ville vært synlige i Norge, vi hjelper leserne til å løfte blikket og orientere seg ut i verden. Å lese noe nytt og annerledes er alltid viktig, sier Narum.
Rune Christiansen har fått gi ut rundt en bok i året i serien, og når han spør pent, får han gi ut to på ett år. Så i høst kommer bok nummer 25: «Salamandersang» av den franske poeten Aurelia Lassaque, som skriver på det galloromanske grensespråket oksitansk. Det siste året har nemlig vært svært godt for Rune Christiansen. Siden debuten i 1986 har han vært den erketypiske forfatternes forfatter, hyllet av kritikere, høyt ansett av kolleger. Han har gitt ut kresne diktsamlinger og romaner og holdt lyrikkserien sin gående i snart 20 år. Fram til det plutselig skjedde noe med hans åttende roman: «Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» kom ut sent i høst, igjen til strålende kritikker. «En stille hyllest til arbeidet og livet, omsorgsfullt konstruert og medrivende skrevet: Rune Christiansen på sitt aller beste», konstaterte Dagsavisens anmelder. Men til forskjell fra før, begynte Rune Christiansens bok å selge denne gangen. Til nå er den kommet i fire opplag på til sammen 6.000 bøker. Den fikk Brageprisen, og ble nominert til Kritikerprisen, Ungdommens Kritikerpris, P2-lytternes romanpris, og Natt & Dags Osloprisen, mens Christiansen fikk Gyldendalprisen 2014 for sitt forfatterskap. Og da kan vel ikke forlaget si nei når han spør om å få gi ut mer oversatt lyrikk?
– Jeg tenker ikke sånn. Jeg er ikke typen som spiller det kortet. Oktober har tatt vare på meg gjennom hele forfatterskapet, sier Rune Christiansen.
– Men jeg skal heller ikke si at jeg føler meg ydmyk for at boka mi har gått bra. For jeg har gjort jobben. Det er noe tilfeldig i dette også – det finnes gode bøker som passerer ubemerket og dårlige bøker som får mye oppmerksomhet. Men glad og takknemlig, det er jeg. Jeg har reist mye rundt på ulike arrangementer denne våren – mer enn i høst – og jeg merker at jeg har gitt ut noe som mange leser, fatter interesse for, og har glede av. Det føles godt, sier Christiansen.
– Og så vender jeg det døve øret til og fortsetter med mitt. Jeg er sta, jeg vet hva jeg holder på med, jeg går den veien jeg skal gå, uavhengig av salgstall, forteller han.
– Så det blir ingen trilogi om Lydia Ernemann. Jeg tenker aldri at jeg skal følge opp noe jeg har gjort. Jeg må alltid videre. Ikke at det er noe tappert ved det. Det er bare sånn jeg er. Det må være en risiko ved å skrive en roman, jeg må inn i ukjent terreng. Sånn var det med «Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» også. Den var ukjent terreng for meg.
De første tre bøkene Rune Christiansen ga ut var diktsamlinger. Romanene kom senere. Poesien har størst plass i bibliografien hans, med til sammen ti egne diktsamlinger. Den neste boka hans kan bli dikt igjen, forteller han:
– I det siste har jeg ikke hatt tid til annet enn å skrive korte ting. Den neste boka mi kan godt bli en diktsamling. Det er fem år siden sist jeg ga ut egne dikt, så det er kanskje på tide.
Og arbeidet med gjendiktingsserien har vært en jevn kilde til inspirasjon for Christiansens eget forfatterskap:
– Serien har vært aktiviserende for meg. Den har opprettholdt min nysgjerrighet for ny litteratur. Det jeg selv har gjendiktet, har vært språklig bra for meg. Og så er det en stor glede å kunne gjøre disse bøkene tilgjengelig for oss, på norsk. For eksempel at Robert Lax nå kommer ut i Norge for første gang, en forfatter som var beundret av beatpoetene, men knapt er kjent i Norden, sier Christiansen entusiastisk.
Han fungerer selv som en slags castingansvarlig for serien, og finner oversettere som passer til titlene han har valgt ut. En rekke navn som selv er eller har blitt fremtredende navn i norsk litteratur har bidratt. Hanne Ørstavik oversatte seriens første bok, videre finner vi navn som Lars Amund Vaage, Thomas Lundbo og Jørn H. Sværen. Selv har Christiansen oversatt to av titlene – en fra engelsk, en fra fransk. Utvalget har en viss tendens mot fransk poesi, men spenner geografisk langt, fra Japan til USA via Tyskland, Italia og Storbritannia. Alle titlene er hele bøker av enkeltforfattere, ikke utdrag eller dikt i utvalg. Dermed rommer serien også historier fra hele verden. Franske Jaques Robauds skrev formmessig strenge dødsmeditasjoner i «Noe svart», etter sin kones død. Japanske Sawako Nakayasu skrev ett dikt på høyhastighetstoget hver dag i «Teksturnotater». Italienske Patricia Vinelli skrev prosadikt fra sitt liv som bohem, heroinist og fengselsinnsatt i «Det er ikke alltid de husker». Til hver eneste bok i serien har Rune Christiansen skrevet etterord – presist, kortfattet, forklarende, med stillferdig entusiasme. Selv mener Christiansen at serien ikke har noen utpreget fellesnevner eller presentere noe bestemt litteratursyn. Likevel finner man en type karakteristikker som går igjen i Christiansens etterord. Fra seriens aller første bok, Leslie Kaplan «Overskuddet-fabrikken» (1997), der han omtaler lyrikeren som «en rein betrakter» med «usentimental inderlighet». Fram til den nye boka med diktene til Robert Lax, fremhevet som «enkel, repeterende alminnelighet».
– Serien utgjør et bredt nedslag i etterkrigspoesien. Det er store sprang, både stilistisk og innholdsmessig, gjennom serien. Men det som har vært noe av poenget har vært å bringe poesien bort fra det såkalt poetiske, bort fra bildene og metaforene, det vi identifiserer som poesi, mot det enkle, det saklige. Så har serien etter hvert festet seg hos sitt publikum, særlig blant unge folk som er opptatt av poesi. Og jeg ser i forfatterskapene til kolleger at serien har hatt betydning, sier Christiansen.
– Men grunntanken har vært å plukke gode bøker – hele samlinger, ikke antologier – og vise bredde. Jeg har ikke noe trangt litteratursyn, jeg leser bredt. Det ligger 40 år med lesing bak dette. Det har aldri vært utgangspunktet å ta det siste hippe. Så jeg håper serien bare kan tikke og gå. Det er en serie å bli eldre med. Jeg har et par titler til som ligger klare, da blir det fort fem år til. Så runder jeg 25 bøker i serien til høsten. Og da hadde det vært kult å fortsette til 50?