Denne artikkelen ble først publisert 28.03.2015
På St. Sunniva skole i Oslo er elevene i full sving med å prøvene på sitt faste påskespill. Koret øver på salmer mens andre sleper rundt på digre trekors og kostymer, og stemningen er lik den man merker på teatrene dagen før en viktig premiere. Det er pasjonen, historien om Jesu lidelser på korset, som skal iscenesettes og framføres før skolen stenger for Stille Uke og feiring av påskehøytiden. Før var nonnenes tilstedeværelse det første man la merke til på den katolske privatskolen, St. Josephsøstrene som administrerte, og sto for undervisningen. Nå er det ikke en nonnehabitt å se på lærerværelset. Isteden blir vi møtt av Kirsten G. Varkøy, lærer for 3. klasse og pater Khiem Duc Nguyen som er både skoleprest og ungdomsprest hos NUK (Norske unge katolikker).
Skolen ble opprettet i 1865 av franske nonner, St. Josephsøstrene, som eide og drev skolen i 140 år.
– De var fire søstre som kom fra Frankrike, og de startet skolen i et lite lokale i Teatergaten umiddelbart etter at de kom til landet. Lokalet var ganske kummerlig, jeg tror de bodde i det ene rommet og holdt skole i det andre. Og de få elevene var hovedsakelig barna til franske og tyske arkitekter og bygningsarbeidere som var her for å jobbe. På folkemunne ble skolen i starten kalt «den franske skolen», fordi det var franske søstre som drev den, forteller Kirsten G. Varkøy.
Skolen har i sine 150 år både hatt internat og barnehage, og søstrene hadde tidligere sine rom, kalt celler, i femte etasje der lærerne nå har sine kontorer. Den siste St.Josephsøster var rektor og sluttet i 2000.
I år feirer St.Sunniva skole 150-årsjubileum, det skal markeres med en stor jubileumsforestilling i Oslo Konserthus den 25. april.
– I dag er det eneste som skiller oss fra den vanlige, norske skolen det katolske. At vi har mer kristendomsundervisning, går til messer og feirer kirkeåret, sier Kirsten G. Varkøy. Skolen er åpen for alle, og har elever med alle typer livssyn og religion.
– Felles for mange som søker plass for barna sine på St. Sunniva er at de sier de ønsker at barna skal gå på en skole der tro blir tatt på alvor. Og søstrene har vært nøye på at man ikke skal drive misjonering, det tror jeg kan ha gjort skolen ekstra populær blandt ikke-katolikker. Respekten for andres tro er tydelig i vårt verdigrunnlag og skal prege alt vi gjør, og det flerkulturelle har alltid hatt en helt naturlig plass her, sier Kirsten G. Varkøy.
– Ja, Den katolske kirken i Norge har medlemmer av 205 forskjellige nasjonaliteter, så vi har jo et godt utgangspunkt, legger pater Khiem til.
[ Tips til en annerledes Oslopåske Tips til en annerledes Oslopåske ]
«Pater Khiem!» « Hei pater Khiem!» Elevene stimler rundt den populære presten mens han viser Dagsavisen rundt i skolens kirke. Selv er han født katolikk, men det lå ikke alltid i kortene at pater Khiem Duc Nguyen (34) skulle bli prest.
– Av alle ting var dette det siste jeg ville. Men så ble jeg aktiv i kirken i Stavanger, samarbeidet og ba sammen med prestene og så hvor fint de hadde det i livet. Så jeg tenkte, ja – jo – kanskje jeg skulle gi dette en sjanse likevel? Jeg brukte tre år på å bestemme meg, og gikk på kurs med konvertittene, forteller han. Påsken i år skal han tilbringe på ungdomsleir for konfirmanter.
– Jeg drar når skolen slutter på fredag. NUK arrangerer tre leier for ungdommer fra hele Norge og jeg skal være med på en av dem. Det starter palmesøndag med høytidelig messe og prosesjon og fortsetter til og med 1. påskedag.
– Så det blir ingen påskeferie for deg?
– Nei. dette er den store uka for katolikker, vi har fullt program, smiler han.
– Et gammelt ordtak sier at de eneste som er igjen i byen til påske er katolikker og bikkjer
— Jan Schumacher
Vi står foran den stille uka. Samtidig stormer det rundt Den katolske kirken i Oslo. Biskop Bernt Eidsvig, økonom Thuan Cong Pham og bispedømmet er siktet grovt bedrageri av 50 millioner kroner etter å ha jukset med medlemstallene. I går kunne Vårt Land avsløre at interne dokumenter bekrefter at biskopen har visst om medlemsregistersaken lenger enn han har innrømmet. Dermed er det alt annet enn stille i rekkene, mens den vanlige katolikk forbereder seg på årets travleste uke med messer og ritualer hver dag.
– Et gammelt ordtak sier at de eneste som er igjen i byen til påske er katolikker og bikkjer, smiler Jan Schumacher, pensjonert førsteamanuensis i kirkehistorie og fersk konvertitt. Han peker opp mot St. Sunniva-skole og det som markerer det katolske kvartalet i Oslo. St. Olav domkirkemenighet ble opprettet i 1843 som den første katolske menighet etter reformasjonen.
– Vet du hvorfor kirken ble bygget nettopp her? sier han og nikker mot ærverdige St. Olavs kirke som bader i sola.
– Katolisismen var jo lenge forbudt i Norge, men da de omsider fikk lov til å bygge en katolsk kirke ble det bestemt at den måtte ligge her, utenfor det man regnet for bygrensen, forteller Schumacher. Vi går sammen inn i St. Olavskirken, inn sidedøren og ikke hoveddøren, den brukes mest ved store seremonier. Inne i kirken sitter et par mennesker og ber.
– Kirken er åpen hele tida og du kan fint gå inn og sitte ned for å meditere eller be. Eller tenne et lys om du vil, sier Schumacher, og dypper han fingrene i hellig vann, gjør korsets tegn og kneler fort i det han krysser midtgangen mellom benkeradene. Han viser oss ikonene som henger på veggen og forklarer hvordan katolikkene i løpet av påsken går korsveien fra bilde til bilde for å gjenoppleve pasjonshistorien.
Flammene fra mange tente lys flakker og gjenspeiler seg i den vakkert utsmykkede relikvien som er plassert i et gyllent monter ved alteret. Den skal inneholde et bein hellige Olav. I en nisje i veggen bak er en statue av Jomfru Maria, nå pakket inn i et lilla klede.
– Det fordi vi nå er i siste del av fastetiden og skal «holde faste også med øynene», forklarer Jan Schumacher.
[ Ble kastrert etter krigen – nå pryder han ny pengeseddel ]
Schumacher viser oss skriftestolene som er plassert på hver sin side av hovedinngangen.
– Du kan skrifte når som helst og du trenger heller ikke være katolikk for å gjøre det. Og – du kan til og med velge hvilken prest du vil skrifte for. Prestene jobber for kirken nærmest døgnet rundt.
Den katolske kirkens påskefeiringen gjenforteller Jesu lidelseshistorie i stor detalj.
– Slik oppleves Jesu lidelse som noe som ikke bare skjedde for to tusen år siden, men noe som skjer nå. Og da føles det levende og relevant, forklarer Schumacher.
– Ser du det røde lyset som er tent i den lille boksen bak alteret? Det er tabernaklet, der oppbevarer vi brødet som brukes til nattverden. Og der bor Jesus. Hver gang en katolikk kommer inn i kirken orienterer de seg etter det røde lyset, og kneler eller nikker hver gang man passerer. Lyset er tent alle dager året rundt unntatt langfredag. Da slukkes det og døren til tabernaklet står åpen. Det er fordi Jesus er i dødsriket, og kirken er forvandlet til et helt vanlig, verdslig rom, forklarer Schumacher.
Den katolske påsken starter askeonsdag som faller 46 dager før 1. påskedag.
– Da holdes en lang messe på norsk og latin hvor presten formaner menigheten til å huske at man er kommet fra støv og skal bli til støv og alle tegnes med et askekors på pannen. Det er begynnelsen på fasten, og til minne om de førti dagene Kristus var i ørkenen og ble fristet, forteller Haaland Matlary, professor ved Universitetet i Oslo og Forsvarets Høgskole. I mange år var hun en av Norges mest profilerte katolikker, og måtte svare for alt kirken og dens tjenere stod for. Hun forteller at under fasten skal katolikkene imitere bot og anger, det vil si bedrive selvransakelse og gjerne gi opp noe de liker godt.
– Poenget er å gå i seg selv og forbedre seg selv, utvikle seg i dyder og bekjempe laster. Når fastetiden er over, begynner Den Stille Uke som innledes med palmesøndag. Da går men i palmeprosesjon slik jødene gjorde inn i Jerusalem i begynnelse av sin passover, og Kristus som kjent red inn på et esel. I den stille uke skal man meditere over pasjonen, altså lidelseshistorien, og mange drar til et kloster på retrett noen dager. Selv konverterte jeg onsdag i den stille uke, for 33 år siden. Det var på Lunden kloster i Groruddalen, en vakker messe, sier Haaland Matlary.
I liturgien på skjærtorsdag er det fotvasking. Og Nattverden eller messeofferet, som er det helt sentrale sakrament i katolisismen innstiftes. Langfredagsmessen handler om Jesu lidelse på korset, og hans reise ned i dødsriket. Da resiteres evangelieteksten i sin helhet og ender med døden på korset, alt sammen mens alle står. Lysene slukkes, også det røde lyset, siden Jesus har forlatt tabernaklet og er i dødsriket. Alterduken fjernes, kirken er blitt et verdslig rom. Så skjer det ingenting før ved midnatt påskenatt.
– Men da er det kirkens aller mest høytidelige og fantastiske messe finner sted, sier Haaland Matlary.
– Den begynner i en helt mørk kirke, så tenner lys etter lys fra samme kilde, mens man synger den urgamle salmen «Exsultet». Tekstene er utrolig vakre, «et lux in tenebrae lucet» – og lyset skinte i mørket. Oppstandelsen feires med det vakreste liturgien kan oppvise, og jeg vil understreke at dette er den samme liturgien som for nesten 2000 år siden, et utrolig faktum.
– Jeg pleier å si at alle i min generasjon som er født i Tromsø ble født katolsk, og døpt luthersk
— Jan Schumacher
Jan Schumacher valgte å konvertere for 5 år siden. Han opplevde det som å komme hjem, og å trå inn i et rom han hadde visst om lenge. Han hadde stått foran døren tidligere, men latt være å gå inn.
– Det var på åttitallet og jeg var teolog og ansatt på Menighetsfakultetet, som den gang var et veldig tydelig protestantisk fakultet. Så møtte jeg et katolsk miljø på Lunden kloster i Oslo, og ble veldig berørt. Men jeg trenget mer tid, sier Schumacher som er født og oppvokst i Tromsø.
– Jeg pleier å si at alle i min generasjon som er født i Tromsø ble født katolsk, og døpt luthersk. For fødeklinikken i Tromsø ble drevet av Sankt Elisabeth-søstrene. Min mor har fortalt at det første hun hørte da hun våknet etter fødselen var nonnene ute på gangen som sang «Angelus». Av og til har jeg tenkt at kanskje en av nonnene la inn et godt ord for den lille pjokken som nettopp var blitt født?
[ «Det er et ekstremt fett privilegium vi innrømmer våre rikeste og minst trengende» ]
I oppveksten mottok han sterke inntrykk fra i den pietistiske bedehuskulturen, men hadde samtidig en dyp fascinasjon for det høykirkelige liv.
– Ja, litt gull røkelse og myrra, høytidelige gudstjenester og fine presteklær, smiler han. Men katolikker var noe fremmed og mystisk som han av og til hørte foreldrene snakke om.
– De kunne si noe sånt som at den og den var katolikk. Og det som var så spennende var at dette var snakk om helt vanlige mennesker som det ikke var noe spesielt med, bortsett at de altså var katolikker, og de eneste som fikk en slags religiøs merkelapp på seg.
Det katolske miljøet i Tromsø var lukket, kirken lå bak et høyt plankegjerde og ingen av dem våget å gå inn i kirken. Da kunne det nemlig komme skumle nonner med svære koster og feie dem ut, det hadde de voksne fortalt.
– Bak det gjerdet visste vi at det var noen barn som gikk på skole. Og dem så vi først når vi begynte på realskolen, da kom de ut i friluft, forteller Schumacher.
På latinlinjen på gymnaset fikk han to lærere som var katolikker og ble slått av deres godhet som var både røff, inkluderende og samtidig from.
– Det var en type kristendom som var veldig paradoksal – på den ene siden varm og menneskelig og totalt blottet for pietismens tabuer, og på den andre siden en dyp fromhet.
– Jeg kom fra det som gjerne ble omtalt som et «verdslig» hjem, og gjorde egne religiøse valg helt fra konfirmasjonstiden. Men det ble liksom denne miksen av bedehuskristendom og et åpent vindu til en gudstjeneste som ikke bare var saklig, men også vakker. På syttitallet var jeg en del av et miljø som nok drømte litt om at vi skulle «re-katolisere» Den norske kirke.
Det skulle enda gå noen år før tanken om å konvertere skulle gripe han igjen. Men overmaktens veier er som kjent uransakelige, og for 5 år siden valgte han å følge sin overbevisning. Tilfeldig? Neppe, mener Schumacher.
– Etter at man har konvertert så legger man bort ordet tilfeldigheter. Vi snakker snarere om å ha en hånd på skulderen, en indre GPS som til slutt vi lede deg hjem, sier Schumacher.
Noe av det første han var blitt grepet av ved det katolske miljøet, var at det var rom for å være både from og veldig menneskelig.
– Jeg liker dobbeltheten, den robuste holdningen til det å være menneske med alt det innebærer av utfordringer, og samtidig det høytidelige og litt strenge. Men jeg merker at det finnes en ganske dyp antikatolisisme i norsk kultur, du er liksom ikke helt norsk hvis du er katolikk, sier Schumacher.
– Noe av skepsisen skyldes vel også at skandalene i den katolske kirken nærmest har stått i kø de senere år, med stygge overgrepssaker, fortielser og nå senest, anklager om medlemsjuks?
[ NRK Lyddrama debuterer med skremmende grøss ]
– Jeg tror de fleste fornuftige mennesker skjønner at jeg kan ikke sette meg ned og forsvare pedofile prester, og det de har gjort. Jeg må bære det med meg som en sorg, for som katolikk kan jeg heller ikke definere meg bort fra det. Jeg har tross alt forpliktet meg til en dyp solidaritet med dem som er blitt offer for presters galskap. Men jeg må samtidig si at kirken har et realistisk syn på at det finnes ugress i rekkene, og jeg har også møtt en godhet og en sannhet og en mening i katolisismen som jeg vil holde fast ved.
«Det siste jeg hadde forestilt meg var å bli kristen». I 2002 ga Janne Haaland Matlary boka «Tyngdepunktet: Hvorfor jeg ble katolikk». Det var verken gull, fløyel eller mystikk men en intellektuelle prosess som ledet henne inn i det kristenlivet som til slutt endte med konvertering i Lunden kloster for 33 år siden.
– Den historiske kunnskapen om kristendommen er helt vesentlig for meg. Faktagrunnlaget som er til å ta og føle på i Roma og også i norsk historie er basisen for at man i det hele tatt kan ta steget til å tro på «the madman from Galilee».
Det var ikke mange som hadde ventet at dikteren Jon Fosse skulle bli katolikk heller, men i 2013 valgte han å konvertere. Den prisbelønte dikteren er bare en av mange profilerte norske kulturfolk som har valgt å konvertere, og boka «Mysteriet i trua. Diktarten og katolisismen» forteller han journalist, forfatter og teolog Eskil Skjeldal åpenhjertig om prosessen. Skjeldal, som tidligere jobbet som prest i den lutherske kirke, har gjort samme reise.
– Felles for Fosse og meg er at vi begge har følt en tiltrekning mot den kristne mystikken. Det høres kanskje mystisk ut, og det er det jo også. Det handler om den delen av kristendommen som holdes i hevd i form av for eksempel klosterlivet der folk ber sju ganger om dagen. For andre vil det se ut som om de ikke gjør noe effektivt og nyttig, men i Den katolske kirken ser man faktisk verdien i at noen ber.
Eskil Skjeldal kom ikke fra et kristent hjem, og hans vei inn i kristendommen var via en musikalsk og ordløs tilnærming i et guttekor. Som 21-år gammel teologistudent leste han de gamle kirkefedrene, og tilbrakte blant annet to år i kloster hos dominikanermunkene på Majorstua. Men han konverterte ikke før i 2011.
– Jeg skjønte hvor det bar alt som teologistudent. Men så ble jeg prest i Den norske kirke, giftet meg, og det var først da jeg sluttet som prest og begynte som forsker at jeg konverterte. Jeg ville ta troen min på alvor, og da føltes det riktig å konvertere til Den katolske kirken, sier Skjeldal.
For utenforstående kan det se ut som om det er mer action i katolske kirker med gull og røkelse, mens den norske kirken er blass og kjedelig i forhold. Skjeldal er uenig.
– Sett ut fra et sekulært ståsted er det langt mer som er likt enn forskjellig. En katolsk messe er kanskje hakket mer sanselig, med røkelse, salving og knelebenk. Men de vakre messene er egentlig ikke veldig annerledes enn en vanlig norsk luthersk høymesse.
– Det finnes en aggressiv holdning til den katolske kirken der ute.
— Eskil Skjeldal
Jon Fosse kom fra den knugende vestlandspietismen, og meldte seg ut av statskirken som 16-åring. Det var det ikke mange som hadde ventet at han skulle bli katolikk. I boka «Mysteriet i trua. Diktarten og katolisismen» kaller han det et opprør: «Det kjennes som jeg aldri har gjort noe mer opprørsk, enn å bli katolikk».
Selv har Eskil Skjeldal opplevd at folk blir provosert av at han har meldt seg inn i noe så konservativt som den katolske kirken.
– Det finnes en aggressiv holdning til den katolske kirken der ute. Jeg har blitt møtt med sinne når jeg forteller at jeg har valgt å gå frivillig inn i noe som oppleves som så hårreisende reaksjonært, en gammel maktbastion som blander seg opp i hvordan folk skal leve, og der skandalene de senere år har stått nærmest i kø. Og det kan jeg faktisk forstå, sier han. Og legger til at akkurat som muslimer i dag blir møtt med kritikk for alt fra selvmordsbombere og IS opplever han at katolikker blir stilt til veggs for alt fra overgrep og trangsyn til økonomisk juks.
[ – Vi måtte finne nye måter å være kirke på ]
Jon Fosse gir klart uttrykk for at han har et helt annet syn på homofili enn den kirken han har meldt seg inn i. Eskil Skjeldal er enig med dikteren.
– Det finnes også krefter innenfor kirken som ønsker å endre synet på homofil kjærlighet, sier Skjeldal.
– Homofili handler om kjærlighet mellom to voksne og likeverdige mennesker. Å kalle den kjærligheten syndig er ikke bra. Det er en urett. Alle trossamfunn, uansett religion, som nekter homofile å leve ut sin kjærlighet, og som sier at Gud er mot legningen deres, påtar seg et enormt ansvar. Jeg har selv fått se på nært hold hvor selvødeleggende det kan være for kristne homofile å kjenne og tro at Gud dømmer dem.
I 2011 tok konvertitt Mette Elisabeth Nergård opp taushetskulturen i Den katolske kirke, dette at folk lever som de vil og at det aksepteres såframt man ikke er åpen om det. Hun etterlyste mer åpenhet rundt tabuer som homofili, skilsmisse, gjengifte og samboerskap, fikk langt på vei støtte av en annen konvertitt, Jan Erik Rekdal. Rekdal er tidligere styremedlem i OVEK (Også vi er kirken), en reformvillig bevegelse innenfor Den katolske kirken.
– Men er det egentlig noen reformvilje?
– Veldig lite. Det er stor skepsis, selv blant katolikker du kanskje ville trodd synes reformer var bra, sier Rekdal.
Selv var han vanlig norsk lutheraner og på vei ut av kirken da han konverterte som 22-åring.
– I 1973 konverterte man ikke om man ikke var meget konservativ. Mine beste venner tryglet meg om å la det være, men jeg gjorde det likevel, smiler han. Det var studier i keltisk språk og litteratur, samt et opphold i Irland som brakte han dit.
– Der opplevde jeg det fine med katolisismen, ikke i kirken, men i hvordan folk praktiserte sin hverdgstro. De kunne gå på dans på lokalet på søndag kveld, og presten ledet an. Det var helt revolusjonært for en som meg, var vokst opp med den lutherske vestlandsvarianten.