Reportasje

Hustruer

Det er 40 år siden Anja Breien laget filmen «Hustruer» om kvinner som gikk på fylla og gjorde opprør mot ekteskap og kjønnsroller. I dag er femtitallshusmoren tilbake og mange drømmer om å gifte seg i romantisk hvitt. Hva har skjedd?

Bilde 1 av 8

Hjemme hos Cecilie Nilsen (27) har venninnene Ida Johnsrud (28) og Anne Kjersti Suvdal (27) kommet på formiddagsbesøk. På gulvet leker Cecilie Nilsens sønn på 13 måneder. Blant pyntemagneter og huskelister på kjøleskapsdøren henger en bryllupsinvitasjon. Den 8. august skal Ida Johnsrud og samboeren gifte seg. Det blir kirkebryllup, hvit brudekjole, og alt som hører med. De tre synes det er moro å diskutere brudekjoler og planlegge stor familiefest. Ida Johnsrud forteller at både hun og mannen er veldig glade i tradisjoner, og Cecilie Nilsen og Anne Kjersti Suvdal innrømmer at de også har lyst til å gifte seg når tida er inne.

– Ja, det vil jeg. Jeg syns det kan være fint å knytte det båndet. Seal the deal, som det heter, sier Anne Kjersti Suvdal. Cecilie Nilsen og samboeren har ikke satt noen dato for bryllupet ennå, men hun er klar. De er tross alt forlovet.

– At jeg er forlovet? Det betyr at jeg har fått en ring på fingeren og er blitt fridd til, verken mer eller mindre. For meg er det ikke så viktig at det blir kirkebryllup, men samboeren min ønsker det så da syns jeg det er helt ok.

I DVD-spilleren står Anja Breien «Hustruer». De synes det er pussig hvordan kvinnene i filmen kjemper mot etablerte kjønnsrollemønstre, mens de i dag opplever nesten samme press – ikke fra familie eller samfunnet, men fra jevnaldrende. I en tid da femtitallshusmoren har strakt en velpleiet hånd inn i populærkulturen og infisert den med alt fra cupcakeoppskrifter og strikking, helse- og skjønnhetstyranni, er det en vesentlig forskjell på jentene i filmen og dem selv:

– Avhengigheten! sier Cecilie Nilsen.

– Vi har egen inntekt og gjør egne valg, mens de gifte damene i filmen var helt avhengige av ektemennenes inntekt. Det er en stor forskjell.

Da Anja Breien laget «Hustruer» var det ikke uvanlig at gifte kvinner levde på ektemannens lønn. Og for kvinnene i filmen var det befriende å gå på rangel og frigjøre seg fra mann, barn og husarbeid. Nylig viste Breien filmen på en festival i Frankrike, og opplevde positiv respons.

– Jeg viste den i et kvinnefengsel i Rennes. Etterpå kom en av kvinnene bort til meg og sa: «Akkurat sånn som det var i Norge da, er det i Spania nå!». Det ble faktisk noen veldig spennende og interessante samtaler etterpå, sier Breien som synes det kan være en prøvelse å se filmen i dag.

– Det har skjedd så mye på det tekniske området som jeg henger meg opp i. Bortsett fra det synes jeg fortsatt at den har mange gode kvaliteter, og er glad for at den oppleves relevant for kvinner andre steder i verden.

Anja Breien fikk ideen til «Hustruer» etter at hun hadde vært med å sette opp et teaterstykke om streikende kvinnelige renholdsarbeidere, med tittelen «Jenteloven», på Nationaltheatret i 1973. Hun var blitt kjent med skuespillerne Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe og alle var grepet av den pågående feministdebatten.

– «Jenteloven» hadde premiere på Romsås og ble blant annet slaktet av VGs kritiker Odd Eidem. I annen akt var det debatt med publikum og jeg reagerte på at mange av kvinnene i salen, de som hadde det litt semmert, ikke var opptatt av at de var undertrykket. Og jeg husker jeg tenkte at det er jo de som trenger en diskusjon, de som ikke hadde lest masse bøker om kvinneproblematikk og sånn. Etter premieren var jeg på Stabekk Kino og så John Cassavetes film «Husbands» for annen gang.

«Husbands», som hadde Cassavetes selv, samt Ben Gazzara og Peter Falk i hovedrollene, handler om tre kamerater i midtlivskrise som «rømmer» hjemmefra og går på rangel i London en uke før de vender hjem til koner og barn.

– Cassavetes kommer tilbake fra London. På flyplassen får han skrekkelig dårlig samvittighet og kjøper en rosa bamse til sønnen. Det slo meg at dersom denne filmen hadde handlet om tre kvinner, hadde de hatt dårlig samvittighet fra dag en – ikke bare på flyplassen. Og jeg husker ennå det øyeblikket på vei ut av kinoen da jeg stoppet opp og tenkte: Her ligger det en komedie! Så jeg skrev et 15 siders synopsis, gikk opp til Erik Borge, sjefen på Norsk Film, og fikk ja på flekken.

Hovedrolleinnehaverne Ottersen, Armand og Medbøe fikk ansvaret for å utvikle hver sin karakter, Anne Marie ble «Mia», Katja ble «Kaja», og Frøydis, som var et litt vanskeligere navn å spille på, ble til «Heidrun». Replikkene ble ofte skrevet mens lyset ble satt, og noen av scenene ble improvisert, som flørtescenen på Karl Johan der skuespillerne henvender seg til tilfeldige menn i forbifarten. Slik føltes materialet nytt og ferskt under innspilling, og bidro til å gi filmen en naturlig, leken kvalitet.

– Filmen er også et halvdokumentarisk bilde på en tidsepoke. For eksempel kunne de tre venninnene rangle i vei i dagevis uten å bli nedringt eller plaget av tekstmeldinger døgnet rundt. Hadde dette vært i dag, ville de ikke fått være i fred et øyeblikk, sier Breien.

Ni måneder etter at de fikk ja til prosjektet, var filmen i boks. At det ble sammenfallende med det første internasjonale kvinneåret, var en tilfeldighet. Suksessen de opplevde var også enorm og uventet. «Hustruer» fikk en fantastisk mottakelse og ble solgt til 22 land. Breien tror noe av hemmeligheten lå i valg av humor framfor en mer dramatisk form, slik at filmen ikke opplevdes som et politisk manifest. Men, var det en feministfilm?

– Jeg har alltid vært litt redd for å bruke det ordet. Men det er klart at vi var preget av tidsånden, og det var sikkert ingen tilfeldighet at jeg så Cassavetes film for andre gang etter at vi hadde laget «Jenteloven». Men «Hustruer» er en komedie, vi kalte det «en komedie på ramme alvor». Jentene i filmen har selvironi. Det tror jeg gjorde at den ble sett av mange flere enn om vi hadde valgt en annen uttrykksform.

«Hustruer» sjokkerte med sin frigjorthet, ikke minst badstuscenen der de tre sprader nakne rundt, anført av en høygravid Katja Medbøe vakte oppsikt.

– Ja, tre jenter på rangel som tisser bak en busk i parken, ble for drøyt for noen. Da filmen ble vist i på Moskva filmfestival, klippet russerne bort både badstuscenen og tissescenen. Det forteller litt om den tida, smiler Anja Breien. Hun er ikke fremmed for å lage en «Hustruer» nummer 4, men er oppgitt over at det å lage spillefilm i dag tar mye lengre tid enn på syttitallet.

– Det tar en evighet fra du får gjennomslag til du kan begynne å lage film nå. Det gjør det vanskelig å lage aktuell spillefilm. Det tar fort en to-tre år fra du leverer synopsis til du får prosjektet opp og stå, sier Anja Breien.

– Jeg synes det kunne være interessant å se hvordan venninnene har det i alderdommen. Det er jo mange utfordringer og problemstillinger ved det å eldes som det ville være interessant å belyse, sier hun.

Men 40 år etter «Hustruer» er altså den velstelte og pertentlige femtitallshusmoren på full fart tilbake som trendy ideal. Forlagene skryter av enorme opplagstall på håndarbeidsbøker og kokebøker, og bladhyllene er fulle av spesialmagasiner som handler om håndarbeid, mat og helse, og på nettet florerer det av mammablogger, treningsblogger og interiørblogger der det kappes om å legge ut fine bilder av alt fra vakre bordekninger, nystekte cupcakes og søte barneromsinteriører i pastell til nærbilder av sprettrumper og stramme biceps på treningsstudioet og idylliske familiebilder fra skiløypa.

I boka «Født feminist. Hele Norge baker ikke» skriver Marta Breen om hvordan noen søte, amerikanske småkaker er blitt en huslig identitetsmarkør for unge jenter: «Når cupcakes er blitt et så stort fenomen i Norge handler det om at essensen i trenden er at de skal bakes, ikke spises. Dessuten skal de avfotograferes.»

Mest ekstrem er amerikanske Bethany Herwegh, best kjent som You Tube-fenomenet «The Glamorous Housewife». Med selvuttalt misjon om å gjenoppdage husarbeidets edle kunst publiserer hun jevnlig små filmsnutter om alt fra hvordan du holder orden i skuffer og skap, hvordan du gjør rent på badet og stryker skjorter til hvordan du innreder soverommet, setter opp en snerten femtitallsfrisyre og overrasker mannen din med et skikkelig herremåltid laget fra bunnen av, selvfølgelig.

– Jeg er glad i å lage sunn mat, men vårt barn får kjøpegrøt, middagsglass, kjøpebrød og leverpostei fra boks. Det er helt nødvendig for å få hverdagen til å gå opp, sier Ida Johnsrud. Hun merker at det er to motpoler når det gjelder barnemat.

– Noen bare vil gi økologisk mat som er laget helt fra scratch, mens andre går for det vi kaller «vanlig mat». Jeg synes forresten det er mye press, også når det gjelder klær og hva som er «bra nok» for barna. Da jeg var gravid begynte jeg å strikke, og jeg og en venninne gikk i butikken for å kjøpe garn. Jeg valgte meg et garnnøste og spurte damen bak disken om det egnet seg til babysokker og hun svarte: «Du kan alltids bruke det, men jeg mener kun det beste er bra nok for barna» og henviste til et annet, dyrere garn. Da tok venninnen min meg i armen og sa: «Kom, nå går vi!»

– Jeg er vokst opp på Toro-mat, sier Cecilie Nilsen.

– Moren min var ikke hjemmeværende og ikke spesielt opptatt av matlaging. Jeg har villet gjøre det annerledes, lage ordentlig mat, men det er jo ikke alltid sånn det blir. Når mannen min lager mat derimot, blir det skikkelig, sier hun og forklarer at forloveden er et skikkelig husfar-emne.

– Det er han som baker cupcakes her i huset. I går laget han karamellpudding fra bunnen av. Han er flink til å vaske og rydde også, så her er det han som burde vært hjemmeværende, ikke jeg.

Likevel er det hun som jobber deltid mens de venter på barnehageplass til sønnen.

– Mannen min møtte ingen forståelse for å ta permisjon. Den lille pappapermen han måtte ta var på hengende håret den også, og han jobbet masse i permisjonstiden. For meg er det bedre tilrettelagt, kanskje fordi jeg jobber i et typisk kvinneyrke? Jeg er sykepleier og da jeg fortalte på jobben at vi ikke fikk barnehageplass var det helt ok å gå ned til femti prosent stilling uten at noen hevet et øyebryn. Så jeg er ufrivillig hjemmeværende. Men en av oss må passe ungen, og da er det lettest at jeg gjør det. Men fikk vi velge, hadde nok Tom Harald vært hjemme og jeg på jobb.

Både hun og Ida Johnsrud har merket kjønnsforskjellene mer tydelig etter at de fikk barn.

– Jeg syns det er synd om vi skal bli uglesett dersom vi velger bort en karriere på toppnivå fordi vi velger å være hjemme med barn. Men å bli stigmatisert og kalt Tårnfrid dersom vi velger å satse på karrieren er jo egentlig like urettferdig. Det virker som om kvinner blir mer kritisert for sine valg uansett, sier Ida Johnsrud.

– Ja, mange spør hvordan det er å gå hjemme med barn, og jeg synes jo det er bedre å jobbe. Jeg liker fagmiljøet og å bruke meg sjøl på andre arenaer. Men når jeg sier det må jeg alltid legge til at jeg elsker ungen min, altså. Det må liksom presiseres, mest overfor kvinner på min egen alder, sier Cecilie Nilsen.

Mens Anne Kjersti Suvdal jobber mellom 50 og 70 prosent ved siden av håndballkarrieren, kan kjæresten konsentrere seg om fotballen.

– Han har 4-timers dager og jeg har 14-timersdager. Jeg tror ikke det hadde vært annerledes om jeg spilte fotball, kvinneidretten er ikke like lønnsom. Jeg har faktisk vurdert å studere karriere og ledelse, og sikte mot en lederjobb når jeg er ferdig med håndballen. Ikke minst vil det være lønnsmessig gunstig, sier Suvdal. Om kjæresten fikk et tilbud om en fet kontrakt med en klubb i utlandet, ville hun gitt opp alt og fulgt med som fotballfrue.

– Helt klart. Fotballen betyr mer for han enn håndballen gjør for meg. Dessuten kan han forsørge en familie på sin lønn og det kan ikke jeg. Og, litt klisje kanskje, men man må jo følge kjærligheten.

Jobben som elitespiller har gjort at Anne Kjersti Suvdal har flyttet mye, fra Skien og Danmark til Oslo. Den har også gjort at hun og kjæresten har valgt å utsette å få barn.

– Håndballen har nok gjort mitt liv ganske annerledes enn både Idas og Cecilies, men det er et veldig sært liv. Alt jeg gjør i hverdagen er planlagt ut fra når jeg skal på trening. Man blir veldig egoistisk. Derfor setter jeg stor pris på å ha disse venninnene som fortsetter å be meg på ting selv om jeg ofte ikke kan komme.

Lenge var hun eneste single i vennegjengen, og hun innrømmer at hun kjente på etableringspresset.

– Før jeg møtte Petter var det øyeblikk jeg tenkte at nå må jeg snart se å få meg en mann og bli gravid jeg også, slik at jeg kunne bli like lykkelig som mine gravide venninner. Men hvor skulle jeg møte en mann, jeg som kun var i hallen?

Hun møtte kjæresten på datingappen Tinder, og nå er hun helt klar for brudekjole, men ikke baby.

– Jeg har bevisst valgt en livsstil der det ikke passer å få barn akkurat nå. Jeg har lyst til å spille håndball minst ett par år til. At venninnene mine har små barn har forandret hvordan vi omgås, det ble nok litt flere turer på byen før. Og det blir mye babyprat. Men det syns jeg er fint, sier Suvdal.

Sunnhet og helse er blitt viktig og selvsagt skal det dokumenteres hvordan vi holder oss i form. Instagram flommer derfor over av treningsbilder - alt fra ski- og sykkelturer til nærbilder av sprettrumper og stramme lår i treningsstudioet.

– Hele det treningsmaset er et stort press, sukker Cecilie Nilsen. Hun synes det virker som om det er viktigere å trene enn å tenke.

– Man trenger ikke være så innsiktsfull eller reflektert så lenge man ser bra ut. Det er fint å holde seg i form og ha et aktivt liv, men det bikker over. Folk kan knapt nok ta en joggetur uten å legge ut bilder av det. Det er heller ikke nok å være slank, du skal nærmest kunne stille opp i fitnesskonkurranser med vaskebrettmage og biceps, helst skal du ha stor rumpe og store pupper, også. Lykke til med det!

Fotballfrue Caroline Berg Eriksen hadde ikke før kommet hjem fra klinikken før hun la ut et bilde av seg selv i bare undertøyet på bloggen sin. Slik kunne alle følgerne se at hun var like slank og smekker som før. Det er på ingen måte enestående, stadig flere kvinner setter sin stolthet i å være så godt trent at kroppen ikke lar seg merke av en graviditet eller to.

– Før i tida når folk var gravide var det helt ok å slappe av, sove litt midt på dagen. Det var normen. Nå må du liksom ikke tro at det er noen sovepute å ha barn i magen, du skal trene. Vi får aldri fri fra det presset, føler jeg. Hvis man er litt nedfor en dag er det ingen suksessoppskrift å gå inn på Facebook eller Instagram, for det kan fort se ut som om alle andre er så mye mer aktive. Og selv om vi innerst inne vet at virkeligheten ikke er helt sånn, er det lett å bli litt lei.

Men med fornuftige venninner blir ikke presset så sterkt. De tre hjelper å holde hverandre litt i ørene.

– Hvis Cecilie for eksempel hadde begynt å mase om økologisk grøt, Louis Vuitton bleiebag og mammabootcamp to dager etter fødselen, kan det hende jeg hadde følt mer av det presset, innrømmer Ida Johnsrud. Selv trente under graviditeten, ikke fordi hun følte hun måtte, men fordi hun hadde energi.

– Men å publisere bilder eller skrive om det? Aldri. Når noen profilerte bloggere legger ut bilder av seg selv gravide på trening, blir det et press for andre. Da er det fort gjort å tenke at «alle» gravide er idrettsutøvere, og at man selv burde trene mer, sier Ida Johnsrud.

For Anne Kjersti Suvdal er trening en del av jobben, og hun liker det. Og hun innrømmer at hun har tatt i hvert fall en selfie i undertøyet.

– Men det var et kjærestebilde fordi han hadde vært lenge borte og jeg savnet ham. Bildet ble ikke lagt ut noe sted, jeg sendte det kun til han og det teller vel ikke, eller? smiler hun og legger til:

– Jeg tror jaget etter kommentarer og likes handler om bekreftelse, at det er drivkraften. Og så må vi liksom leve opp til det.

Cecilie Nilsen trekker fram telefonen og viser det siste bildet hun tok: av Ida og Anne Kjersti som danser på bordet. Og det faller naturlig å spørre hva de syns er morsomst når de skal slå ut håret og ha de moro: Øl og rock, eller cupcakes og strikking?

– Øl og rock, sier de i kor, før Ida Johnsrud legger til:

– Kan vi si vin og rock?