Jeg sitter på jobb og leser i Susan Cains «Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking». Eller rettere: Jeg prøver å lese. Rundt meg går praten høylytt. Plutselig står en godt voksen mannlig kollega og tripper bak min rygg. Over skuldra har han noe som kan minne om en veske. Formen er feminin. Og mannen er bekymret. Kan han gå med veska i dagslys uten å miste manndommen? Helst skulle han byttet den, får jeg høre. Men det er visst en bursdagspresang fra kjæresten. Dyr er den også. Det er underholdende å høre på. Men nå vil jeg ha fred. Jeg tar på høretelefonene. Stirrer demonstrativt inn i skjermen. Veskediskursen fortsetter med full styrke. Jeg får lyst til å skrike: NÅ MÅ DERE FOR HELVETE SE TIL Å HOLDE KJEFT!
Men jeg skriker ikke. Sier ingenting.
I boka leser jeg at Susan Cain mener at det å være introvert blir sett på som noe midt mellom en skuffelse og en sykdom i vår moderne verden. Boka kom ut i januar og er blitt en internasjonal bestselger. Cain reiser i dag verden rundt og holder foredrag om hvordan ekstroverte blir favorisert i skolen og på arbeidsplassene. Hun viser blant annet til bruken av åpne landskap og overdreven gruppetenkning i skolen. Forfatteren liker ikke å snakke foran store forsamlinger. Hun gjør det fordi hun ser det som sin oppgave å være misjonær for de stille. På sine foredrag maner Cain foreldre, lærere og arbeidsgivere til å la de introverte være i fred og ikke presse på med alskens sosialt mas, gruppearbeid og offentlige selvhevdelsesaktiviteter. Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer. Som barn opplevde Cain til stadighet at det ble ventet av henne at hun skulle være mer utadvendt. Gjennom hele livet har hun forsøkt å snakke mer, være mer sosial. Cain endte opp som advokat på Wall Street, dro på bråkete barer med kollegaer selv om hun egentlig ville være i roligere omgivelser. Til slutt gikk det opp for henne at hun levde et liv på de ekstrovertes premisser. Hun brøt opp og ble forfatter.
Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Det å være stille ble sett på som et problem da jeg vokste opp. Jeg husker med skrekk og gru alle offentlige opptredener vi som skoleelever måtte gjennom. En gang forsøkte jeg å brekke beina i et hasardiøst skihopp bare for å slippe å opptre på en juleavslutning der jeg hadde blitt overtalt til å spille en hovedrolle (dessverre landet jeg stødig på beina i skibakken). Det toppet seg da jeg ble tvunget til improvisasjonsteater. De andre i klassen satt i en ring rundt meg og så den hjelpeløse forestillingen, mens den innleide, ekstatisk ekstroverte teaterinstruktøren klappet henrykt i hendene. Det var en opplevelse så vond at jeg vurderte å skulke resten av uka i håp om at noen skulle glemme. Senere i livet har jeg forbannet gruppearbeid, presentasjonsmas og brainstorming. Og: Jeg trives særdeles dårlig i åpent landskap. Inne, vel å merke.
«Du må være mer kvikk!»
- Skal du være med ned i kantina?
Det er en kollega som hoier over den latterlig lave skilleveggen.
- Jeg venter litt. Er ikke sulten ...
- Vente litt, nå har jeg ikke hørt på makan!
Jeg er skrubbsulten. Og kollegaen som spør er trivelig. Ville ikke hatt noe imot å spise lunsj med henne. Men så kommer det alltid flere rundt bordet. Da blir jeg fort han tause, han jeg aldri har likt. Men hovedårsaken til at jeg juger er at jeg lengter etter en halvtimes stillhet. Helt for meg selv.
Boka til Cain er ironisk nok ganske så støyende i all sin stillhet. Hun har gjort grundig research og mye er interessant, men jeg blir sliten av alle de overflødige ordene. Tematikken ville kledd et Kjell Askildsen-språk bedre. At amerikanere omfavner en ekstrovert væremåte overrasker heller ingen. Men hvordan har de introverte det her til lands? Og hva er egentlig introversjon?
Jeg ringer Norsk Psykologforening og kommer i kontakt med Andreas Høstmælingen, spesialist i klinisk psykologi. Han tenner umiddelbart på temaet og ber meg komme bort for å slå av en prat. Det viser seg at Høstmælingen er ekstrovert. Ekstremt ekstrovert ifølge seg selv. Han trenger ingen spørsmål for å holde praten i gang. Høstmælingen forteller om en nær venn, som også er psykolog, men som er helt på den andre siden av introvert/ekstrovert-skalaen enn ham selv. Denne vennen kan visstnok bli svært så sliten av Høstmælingen.
- Han fikk høre at han burde være mer «kvikk» da han var liten. I dag kan han be meg holde kjeft når jeg prater for mye, sier Høstmælingen, før han forteller om en situasjon der ulikhetene dem imellom alltid slår ut i full blomst: post kino. Høstmælingen vil alltid diskutere filmen halvt i hjel - til kameratens store frustrasjon. Jeg kjenner meg igjen. Har aldri skjønt vitsen med å snakke om en film når den er ferdigsett.
Noen dager senere møter jeg Andreas Høstmælingen igjen. Denne gangen sammen med hans venn, Ole Jacob Madsen. Madsen er utdannet psykolog og filosof. Selv om han scorer høyt på introversjon, framstår ikke Madsen som en taus type.
Skammen
- Det er en misforståelse at det å være ekstrovert er det samme som å være veldig sosial. Carl Jung snakket om energi. Han hevdet at en introvert person vil holde tilbake energikraften i sitt møte med verden mens en ekstrovert vil få den bekreftet. For å avgjøre om man er ekstrovert eller introvert, kan man spørre: Får jeg energi av å være sammen med andre eller tappes jeg for energi?
Madsen og Høstmælingen ble kjent med hverandre på 90-tallet da de begge studerte psykologi grunnfag i Bergen.
- Andreas satt alltid på bakerste rad under forelesningene. Da foreleseren spurte: «Er det noen som har spørsmål?» rakk Andreas alltid opp hånda og stilte et sånt spørsmål hvor det gikk tydelig fram at han ville vise hvor flink han var. Jeg syntes det var irriterende at jeg måtte sitte og høre på. Enten var spørsmålet uinteressant eller så var det han spurte om allerede sagt, sier Madsen.
Høstmælingen nikker og smiler.
- Det var nok mitt behov for å bli elsket. Samtidig er dette også et poeng som understreker forskjellene mellom ekstroverte og introverte. Som ekstrovert er det lettere for meg å forstå ting når man kan snakke seg gjennom det.
Etter å ha hørt en foreleser, er tankene mine som en halvferdig skisse. For å få den fullført og få hodet ordentlig inn i problemstillingen er det viktig for meg å forsøke å artikulere dette og få en tilbakemelding. Det er denne prosessen som gjør at jeg forstår. En introvert person har ikke det behovet.
Madsen kan ikke huske at han stilte et eneste spørsmål i plenum dette året.
- Jeg synes det er ubehagelig hvis noen spør meg om noe når jeg ikke er forberedt. Det føles nakent. Hvis jeg sier noe uten å ha tenkt meg om, kan jeg få en skamfølelse etterpå. Jeg foretrekker helt klart undervisningssituasjoner der foreleseren snakker og hvor det blir respektert at hvis man har noe å si så rekker man opp hånda.
Høstmælingen tar ordet og veiver med hendene når han snakker.
- Jeg er veldig glad i forelesere som beveger seg rundt og klapper deg på skuldra. Jeg får energi av spenningen og begynner bare å snakke. Og så bygger det på seg.
Madsen og Høstmælingen ble samboere ved en tilfeldighet. Høstmælingen hadde annonsert i en fellesmail til de andre studentene at han hadde et ledig rom. Madsen slo til.
- Vi hadde et fellesareal og hvert vårt rom. Når vi spilte Playstation kunne jeg komme til et punkt hvor jeg trakk meg tilbake. Da kom Andreas etter meg: «Skal du på rommet? Hva skal du der?» Det var tydelig at han kjedet seg, sier Madsen.
Høstmælingen husker egen frustrasjon godt.
- Jeg trivdes dårlig med å sitte for meg selv og hadde problemer med å forholde meg til Ole Jacobs ønske. Når alternativet var å spille videre, kunne jeg ikke forstå at han ville inn på rommet sitt og lese.
Madsen innrømmer at det kunne være slitsomt å ha en ekstrovert samboer og venn som Høstmælingen.
- Ja, til tider. Og det kan det fremdeles være. Når Andreas aldri blir ferdig med å diskutere en sak i telefonen, kjører jeg på med silent treatment. Til slutt kan jeg si: «Vi kan ikke snakke mer om dette!»
Høstmælingen opplever det som frustrerende når Madsen blir knapp.
- Som ekstrovert tenker jeg at jeg ikke gir nok av meg selv, at jeg ikke er stimulerende nok. Men etter hvert har jeg skjønt at det ikke er et angrep på meg.
Den ekstroverte psykologen har lært mye av vennskapet med Madsen.
- At noen vil gå ut og ta en pils uten å si noe, har alltid vært vanskelig for meg å forstå. Men i dag har jeg lært meg å akseptere at noen faktisk synes det er ålreit.
Høstmælingen og Madsen drar også på ferieturer sammen.
- Vi pleier å ha med en kamerat til, som også er ekstrovert. Da har Ole Jacob det litt slitsomt. Hele settingen for en ferie er jo at man skal ut å gjøre ting og møte andre folk. Når vi setter i gang, kan Ole Jacob bli sliten og stille. Da må jeg alltid spørre: «Hvorfor er du så stille? Hva er galt? Er du sur?»
Madsen tar alltid med seg mange bøker på tur.
- Jeg kommer til et punkt hvor jeg må trekke meg tilbake for å lade batteriene.
Når de er på fest sammen er det Andreas som tar ansvar for fellessamtalene. Madsen er glad for det.
- Hadde man spurt de andre på festen etter ti minutter: «Hvem vil du helst snakke mer med?», ville sikkert de fleste sagt Andreas. Han framstår nok som mer selvsikker utad. Men det kan slå andre veien også. Det er jo de som mener at ekstroverte er mer overflate, mens introverte har mer dybde: «Ole Jacob sier ikke så mye, men han er sikkert klok. En intellektuell type. Han kunne det vært interessant å snakke med.»
Ulykkelig stille?
I dag blir introversjon og ekstroversjon regnet for å være stabile trekk ved vår personlighet. Men hvorfor trekker noen seg unna sosiale situasjoner mens andre oppsøker dem? Jeg ringer Øyvind Martinsen. Han er professor ved Handelshøyskolen BI og forsker på personlighetspsykologiske- og ledelsesfaglige problemstillinger.
- Den tyske psykologen Hans Eysenck hevdet at ekstroversjon og introversjon har med aktivering i sentralnervesystemet å gjøre. Han har en viss forskningsmessig støtte for at introverte har lettere for å bli påvirket av sterke opplevelser. Det betyr at introverte lettere blir overstimulert når det skjer mye rundt dem. Ekstroverte vil derimot oppsøke situasjoner som oppleves stimulerende fordi de kan være underaktivert.
Martinsen forteller at ekstroversjon er én av fem faktorer man bruker for å beskrive personligheten til folk og at ekstroversjon handler om å oppsøke situasjoner som gir positive følelsesopplevelser.
- Mange tror introverte mennesker er uvennlige, usosiale og lite nysgjerrige. Men dette er myter. Du finner kjempenysgjerrige og regelorienterte introverte, ustabile, nervøse introverte, trygge, stabile introverte og vennlige og kranglevorne introverte. Introverte kan med andre ord være svært ulike mennesketyper.
Ifølge professoren er det ikke nødvendigvis slik at introverte er mer reflekterte enn ekstroverte, slik det ofte blir hevdet. Nyere forskning har vist at det også kan være omvendt.
- Men det er andre trekk ved personligheten som sier mer om evnen til refleksjon enn ekstroversjon, sier Martinsen.
- Det er forskere som hevder at ekstroverte er lykkeligere enn introverte. Stemmer det?
- Ekstroversjon er et personlighetstrekk som knyttes til generelle lykkeopplevelser i livet. Men det betyr ikke at introverte er ulykkelige.
- Er kvinner mer ekstroverte enn menn?
- Ja. Men kvinner scorer også høyere enn menn på flere andre personlighetstrekk.
Martinsen kjenner ikke til forskning som viser at hverdagen for introverte er blitt verre i arbeidslivet.
- Det er gjort forskningsfunn som tyder på at folk med ulike personlighetstrekk tiltrekkes av jobber som de mener passer for ens personlighet. Dette kalles selvseleksjon. Innenfor kunst- og forskningsfeltet vil man finne en overvekt av introverte. Ledere er gjennomgående ekstroverte. Når man skal ansette folk er det viktig at arbeidsgivere tenker nøye gjennom hvilke egenskaper de er ute etter. Hvis det er snakk om en jobb som er godt egnet for en introvert, er det viktig at intervjueren er forberedt på at de ikke får den mest pratsomme søkeren og forholder seg til det, sier Martinsen.
Å snakke seg til jobb
For introverte kan et jobbintervju være et sant helvete. Det står jo som regel svart på hvitt i jobbannonsene at arbeidsgiveren vil ha en utadvendt, fleksibel, teamorientert, gladgutt eller gladjente som elsker multitasking og stress. Jeg har selv lidd meg gjennom intervjuer der arbeidsgiveren har lagt opp til et slags stand up-show - hvor det blir stilt spørsmål som: «Hvordan kan DU gjøre VÅR bedrift bedre?»
- Det er ikke lov å stille sånne spørsmål! Det samme gjelder spørsmål som «Hva er dine tre sterke og tre svake sider?»
Espen Skorstad er spesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi og forfatter av boka «Rett person på rett plass». Til daglig jobber han med arbeidspsykologiske tester for Cut-e. Skorstad er ikke i tvil om at introverte har større problemer med å komme seg inn i arbeidslivet enn ekstroverte.
- De fleste rekrutteringsprosesser er mer tilrettelagt for ekstroverte enn introverte. Tenk bare på intervjuet som rekrutteringsmetode. Her profitterer de som snakker mye, mens de som snakker lite kommer dårligere ut. Den som snakker mye, framstår som kommunikativ, konstruktiv, trygg og kunnskapsrik. Den introverte kan derimot framstå som stille, tiltaksløs og kunnskapsløs. Personen får flere spørsmål fra intervjuer, noe som øker sjansen for ikke å kunne svare. Hele situasjonen kan minne litt om muntlig eksamen på skolen og allerede den gang ble vi fortalt: «Snakk så mye som mulig om det du kan så unngår du de vanskelige spørsmålene!»
Han trekker fram et skrekkeksempel fra Trondheim, der Clarion Hotels holdt audition da de skulle ansette 80 medarbeidere. Skorstad rister på hodet over stuntet.
- Dette er en setting der man kun måler ekstroversjon og underholdningsevne. I verste fall kan man da ende opp med en arbeidsstokk full av narsissister.
Skorstad mener arbeidsgivere i altfor stor grad vektlegger ekstroversjon framfor introversjon når de skal spesifisere hva som er viktig for en gitt stilling.
- Når det i forkant av en ansettelse utarbeides såkalte kravspesifikasjoner til stillinger på en arbeidsplass, vektlegges ofte personlige egenskaper som ligger tett opp til ekstroversjon. Dette skjer også for stillinger som krever lite eller ingen sosial interaksjon. Hva slags personlighet man trenger, avhenger av type jobb som skal utføres: For noen jobber kan det være hensiktsmessig å være ekstrovert, for andre introvert. En støvsugerselger bør være ekstrovert, mens en idémaker vel så gjerne kan være introvert. Steve Wozniak, grunnlegger av Apple, har uttalt at han ikke hadde kommet i mål dersom han ikke hadde vært så introvert at han foretrakk å sitte inne og jobbe.
Skorstad følger argumentasjonen til Susan Cain som mener at samfunnet går glipp av mye viktig kompetanse fordi ekstroverte favoriseres i jobber som ikke krever at man er utadvendt.
- Fra et samfunnsperspektiv har vi ikke råd til å ekskludere en tredjedel av befolkningen. Vi trenger alle typer folk i jobb, det gjelder i alle yrkeskategorier, også for ledere. Introverte ledere er ofte bedre til å lytte og til å slippe andre til. Det er altså ikke nødvendigvis en sammenheng mellom å være den som snakker mest og den som leder best.
- Hvordan skal man tilrettelegge for at introverte lettere kommer seg inn i arbeidslivet?
- Framfor kun å basere ansettelsesbeslutninger på jobbintervjuet, kan andre informasjonskilder benyttes. En økende trend er bruk av tester som gir mulighet til å kartlegge jobbsøkers evner eller ferdigheter innen et gitt område.
I Cut-e, der Skorstad er daglig leder, er intelligens den viktigste faktoren når de skal ansette nye medarbeidere.
- Vi anbefaler å bruke flere ulike metoder ved ansettelser for å få et så rikt og helhetlig bilde av kandidaten som mulig. Dersom en ser på såkalte metaanalyser (grupper av studier), så finner en at intelligens er den enkeltfaktoren som best forklarer hvem som utfører jobben best. Dette forteller ikke bare at det lønner seg å være smart, det forteller også at det er viktigere å være smart enn hva slags personlighet du har.
De stille barna
Psykologene Høstmælingen og Madsen vil ikke være med på at introverte sykeliggjøres i Norge.
- Kulturelt sett er vi nok mer nedpå enn i USA. Vi verdsetter den tause bonden, og har jo uttrykkene «stille vann har dypest grunn» og «tale er sølv, taushet gull». Einar Gerhardsen var han veldig ekstrovert? Mange av heltene våre er typisk introverte. Vi har respekt for stille folk som produserer gode tanker. Samtidig ser vi at det blir viktigere å selge seg selv, og denne utviklingen favoriserer nok en ekstrovert væremåte. Det kjøres også mer gruppeprosesser i arbeidslivet som fordrer at medarbeiderne er mer «på». I sånne settinger er det ikke alltid den stille blir hørt. Man kan risikere at gruppen kommer med et forslag som ikke nødvendigvis er en vitenskapelig basert løsning, men snarere konsensusbasert, sier Høstmælingen.
Madsen er enig i at det er utviklingstrekk i arbeidslivet som favoriserer den ekstroverte.
- Relasjonell kompetanse etterspørres i økende grad. Det blir færre jobber der man kan gjemme seg vekk og ikke forholde seg til folk. Men jeg vet ikke om vi som samfunn taper noe på det. Introverte kan ha godt av å bli pusha litt.
Psykologene synes Cains beskrivelser av introverte virker å være noe karikert.
- Det er snakk om preferanser som ikke er så fastlåst. En introvert person kan uten altfor mye sjelelig smerte fungere i settinger der relasjonell kompetanse er viktig. Men jeg mener at arbeidsgivere kan bli flinkere til å legge til rette for at introverte kan fungere optimalt, sier Høstmælingen.
Han er mer bekymret for barna.
- Det er viktig at vi ikke sykeliggjør de stille barna. Samtidig er det en vanskelig balansegang. Man må være obs på dem som sitter stille og ikke ønsker å delta. Det er viktig å sjekke ut hva det skyldes. Men det blir veldig feil hvis jeg skal være bekymret for datteren min fordi hun liker å sitte for seg selv og tegne.
Madsen vil ikke være med på at introverte generelt sett blir oversett i dagens samfunn, slik man får inntrykk av i boka til Cain.
- Mener hun at bare vi slipper de introverte til så vil vi løse den økonomiske krisa eller miljøproblemene? Skal introverte gis større beslutningsmyndighet? Tenker hun seg et elitestyre av introverte?
- Hvis jeg skal støtte antakelsen til Cain, vil jeg si at det er viktig at foreldre har respekt og toleranse for introverte barn. Men generelt sett er jeg ikke bekymret for de introverte.
Høstmælingen tar ordet:
- Jeg tror introverte klarer å formidle sine behov og tanker innenfor det samfunnet vi har i dag. De ekstroverte lager mer støy og synes bedre, men jeg tror ikke introverte blir diskriminert.
Født sånn eller blitt sånn?
Det blir antatt at rundt 50 prosent av våre personlighetstrekk er genetisk bestemt. Høstmælingen har vært ekstrovert hele livet. Ole Jacob Madsen husker at han var introvert også som barn.
- Min bestevenn ville alltid ha meg med hjem for å leke når vi gikk hjem fra barnehagen. Han var helt sikkert ekstrovert. Jeg kom opp med unnskyldninger fordi jeg heller ville hjem og være for meg selv.
Unge Madsen var heller ikke glad i å ha med venner hjem. Hvis noen spurte, kunne han svare: «Mamma og pappa sier at jeg ikke kan ha besøk.»
- Jeg framstilte dem som strengere enn de var. Når jeg hadde kamerater på besøk og ble lei, kunne jeg starte med silent treatment: «Hvis jeg bare er stille nå og ikke sier noe så skjønner de sikkert at de må gå hjem.»
Madsen har en sønn på noen måneder. Han er ikke bekymret for at barnet skal bli som ham selv.
- Det kan være beleilig med et stille barn som klarer seg mye selv. Men hvis jeg ser at min sønn får problemer med sosiale situasjoner, vil jeg nok prøve å hjelpe ham litt. Få ham i gang.
Den introverte psykologen og filosofen har valgt en yrkesvei der han kan sitte mye for seg selv.
- Jeg jobbet et år i pedagogisk psykologisk-tjeneste. I denne jobben måtte jeg være med på mange møter der vi skulle sitte å mene ting og komme opp med gode ideer i grupper. For meg var det en forferdelig situasjon. Jeg brukte opp all den sosiale energien på jobb og orket ikke gjøre stort på fritiden. Etter at jeg ble forsker, har jeg fått et større behov for å gjøre ting etter jobb.
Madsen har funnet seg en ekstrovert kjæreste. Høstmælingen en introvert. Men ingen av dem var bevisst på utkikk etter å finne en motpol. Madsen synes det er behagelig å ha en kjæreste som kan ta ordet når han tier. Men i begynnelsen av forholdet kunne det også oppstå ubehageligheter:
- Jeg kunne bli helt taus når hun introduserte meg for nye venner. Da skulle hun hjelpe meg inn i samtalen: «Var det ikke sånn, Ole Jacob?»
Madsen tar en kort pause. Fotografen tar ordet:
- Sånn er jeg også! Jeg gjorde det samme på trikken i dag med kjæresten min.
- Du må ikke gjøre det! Det oppleves nesten som et overgrep. Det er fryktelig, sier Madsen og ler.
Høstmælingen har visst også gjort forsøk på å dra sin introverte kjæreste inn i samtaler.
- Jeg forsøker å legge det av meg. Men jeg kan glemme det. Det er så lett å ta det for gitt at alle andre er som en selv.
Jeg nevner at jeg gjorde et portrettintervju med forfatteren Kjell Askildsen en gang. Askildsen, som må kunne sies å være introvert, sa at han alltid hadde hatt god grunn til å synes synd på dem som fikk ham til bordkavaler. Ble det helt stille, tok han ikke ordet.
«Nei, da sitter jeg taus. Jeg føler meg som en idiot hvis jeg begynner å snakke.»
Jeg spurte da om han var redd for å si noe uvesentlig. Da svarte Askildsen: «Nei, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.»
Ole Jacob Madsen er ikke like taus som Askildsen.
- Hvis jeg blir sittende ved et stille bord, går jeg systematisk fram og stiller mange spørsmål. Folk liker det.
Høstmælingen tar alltid ordet når det blir stille.
- Jeg synes stillhet er ekstremt ubehagelig i sosiale lag - jeg hater det intenst.
Han forteller at det har ført til at han har tatt på seg en del upopulære styreverv.
- Jeg klarer bare ikke den situasjonen når alle sitter og ser ned i gulvet. Da ender jeg alltid opp med å si: «Jeg kan stille».
Madsen er heldigere med sine personlighet i så måte.
- Det ubehaget kan jeg fint takle.
Fotografen forteller om sin introverte datter som blir syk når det blir for mye i sosiale sammenhenger.
- Når hun har vært i bursdag kan hun bli fysisk syk og kaste opp.
Jeg spør Madsen om han har kastet opp når det har blitt for sosialt.
- Hahaha. Nei, ikke som jeg kan huske.
Madsen har begynt å gi korte svar, mens Høstmælingen driver samtalen framover. Jeg spør Madsen om han har en sluttkommentar til temaet vi har diskutert?
- Jeg føler jeg har snakket veldig mye.
- Er du sliten?
- Ja, jeg tenkte faktisk på at det begynte å bli nok da vi rundet timen.
Høstmælingen veiver med armene og vil ha ordet.
- Dette er en veldig bra avslutning! Når jeg har slitt ham ut er vi akkurat i denne situasjonen. Det var du som fikk siste ord, Ole Jacob, kom igjen, si noe, da! Bryt mønsteret!
Men Madsen har ikke mer han skulle ha sagt:
- Slutt! Ikke press meg!
Vi går ut. Bilder skal tas. Oppe ved St. Hanshaugen er én mann bekymret. Ole Jacob Madsen er redd han har snakket for mye - uten å ha tenkt seg godt nok om.
jens.marius.saether@dagsavisen.no