Det er en mørk og dyster kveld. Tåka ligger tjukk som grøt rundt steinvillaenes spir og kupler på Skarpsno og dimmer lyset fra gatelyktene. Tappert monterer jeg på meg broddene og tar meg opp en bratt, islagt skråning, til Vibeke Løkkebergs hus. Klamrer meg fast til steinportalen foran inngangsdøra og banker på.
– Takk for sist, smiler Vibeke Løkkeberg og åpner døra til det som må være strøkets mest magiske leilighet. Vi snakker vestkantens stue-etter-stue-prinsipp, der hvert rom, nei unnskyld, sal er som et tablå fra en av hennes storslåtte filmer, med mørke trepaneler, stearinlys, malerier og skulpturer, og gallionsfiguren som bærer Løkkebergs trekk og ble brukt som rekvisitt i filmen Hud. Jeg har vært her før, for mange år siden. Da var det sommer, vi satt i hagen og Løkkebergs mann Terje Kristiansen serverte kald drikke. I kveld må det sterkere saker til.
– Vil du ha te? spør hun, og tenner opp i peisen. En hvit katt smyger seg forbi, og legger seg til rette i en av lenestolene. Når teen er servert, etter en passe dose small talk om at hun nettopp fylte 80 år – «Nei, det føles ikke noe annerledes» – er det bare å gå rett på sak:
– Din nye film har fått tittelen «The Long Road to The Director’s Chair», er veien til toppen for kvinner i filmbransjen blitt kortere?
– Litt, men ikke mye, sier hun og slenger på hårmanken.

I 1973 deltok Vibeke Løkkeberg på det første internasjonale kvinnefilmseminaret i Berlin. Hun var invitert for å vise sin første kortfilm «Abort» fra 1972. Til festivalen tok hun med seg et kamerateam for å dokumentere kvinners vei inn i en mannsdominert bransje. Sammen tok de opp intervjuer hun gjorde med mange av de mest sentrale europeiske og amerikanske feministene i filmbransjen. 50 år senere er opptakene blitt gjenoppdaget, og nå skal filmen vises blant annet på festivalen i Berlin.
– Vi var ikke så redde i 1973, vi våget å synge ut med kraft hva vi mente. Nå er kvinner redde fordi de mister jobben hvis de sier hva de mener. Det er begredelig.

Spol tilbake. Det er 2022 og filmfestival i Haugesund. Dit er Vibeke Løkkeberg invitert for å dele ut Amandaprisen for «årets beste kinofilm», sammen med Erik Poppe. Planen er at de skal skryte av prisvinneren og smile. Hun ser utover salen, kjenner frustrasjonen bygge seg opp. Ordene kommer, det er ingen vei tilbake: «Menn har kuppet filmbransjen. De er massive og kjører sitt løp!»
– Jeg husker at jeg tenkte: «Det er ingen kvinnelig makt i dette rommet», så jeg måtte bare få det ut. Du kan sikkert finne klippet på YouTube, ler hun.
– Først ble det helt stille. Og så bare brøt lyden ut i rommet når kvinnene reiste seg opp og jublet, mens mennene ble ganske stille. Jeg brøt kutymen og gikk utenom manus. Og Erik Poppe reagerte.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg brøt med programmet, sa noe som han ikke hadde kontroll over. «Jeg trodde du ville støtte meg på dette?» sa jeg. Etterpå så kom altså alle salens kvinner bort til meg og takket for at jeg turte å si ifra. For som de sa, «Vi tør ikke å si det, for da får vi ikke lage film».
– Er det så ille?
– Ja, kvinner er så redde for å falle utenfor at det går ikke an. Vi kan ikke kjempe, vi kan ikke si noe. Og maktens menn ser bort. De vil ikke snakke med meg om det.

Nøkkelbarnet Vibeke Kleivdal vokste opp med flest guttevenner. Hun var en uredd del av den lokale guttegjengen, i et strøk der hver gate hadde hver sin rivaliserende gjeng. Siden hun var nærmest fryktløs i slåsskamper og forsvarte de minste, ble hun populær. Det var særlig en, litt svakere gutt som hun likte godt. Han ble plaget av de andre og det måtte gå som det gikk: Vibeke havnet i slåsskamp med skolens største og tøffeste gutt. Og brakk nesa,
– Så jeg har skjev nese, det går ikke an å få rettet opp det, humrer hun.
– Jeg bare gikk på, skjønte ikke at det kom til å slå tilbake. Og det gjorde det jo, ikke sant? Da jeg brukte hoppetauet på han, mistet han helt hodet. Jeg løp ned på jentedoen på skolen, for der mente alle jenter at vi var trygge. Men han var for sint til å la det hemme ham. Så lang historie kort: han var den første som knakk nesen min.
– Den første? Har du brukket nesen mer enn en gang?
– Å ja, mange ganger.
Barndommen i Laksevåg livstidsvaksinerte henne mot løgn og fortielser og forvirrende fremstillinger av sannheten, mye av dette som er temaer i filmene og romanene hennes.
– Min mor var gravid i sjette måned med meg da Laksevåg ble flatbombet av de allierte. Det var helt fryktelig. Vi mistet mange familiemedlemmer, både min bestefar, tante og hennes baby gikk med, så det var en stor krise i familien. Min bror Terje hadde nettopp blitt fulgt på skolen og en stund trodde de at også han var blitt drept, inntil han dukket opp fra «the rubble».
Ifølge Vibeke Løkkeberg skapte det at broren var blitt sendt på skolen denne dagen, en varig splid mellom foreldrene.
– Min far hadde forbudt mamma å ta min bror til skolen, men dessverre gjorde hun det likevel. Da de ennå ikke visste om min bror hadde overlevd, uttalte far noe til mamma som jeg først fikk vite da jeg var voksen. Han hadde sagt at hvis min bror hadde dødd, ville han ikke se verken henne eller barnet i magen hennes, altså meg, igjen. Det plasserte meg i en vanskelig posisjon i familien. Min kontakt med min far var med andre ord avhengig av min brors overlevelse. Kjærligheten mellom oss var ikke betingelsesløs.
Hun vokste bokstavelig talt opp i ruinene av krigen, men å snakke åpent om hvem som hadde sluppet bombene var det ingen som gjorde.
– Det var bare innenfor fire vegger vi kunne si at det var de allierte som bombet, og ikke tyskerne. Det ble heller ikke skrevet i historiebøkene – eller i skolebøkene at det var de allierte som bombet. For oss som lekte i ruinene på vei til skolen, virket det merkelig. Vi ble på en måte satt utenfor det bergenske fellesskapet.
Hun har skrevet romanen «Allierte» som dramatiserer historien, og skulle gjerne ha filmet boken som en annen fortelling av 2. verdenskrig enn den vi pleier å bli fortalt. Opplevelsene fra barndommen var også med å motivere henne til å lage film om okkupasjonen av Palestina. «Gazas tårer» ble nylig ble vist på Cinemateket. Da filmen var ny i 2010 ble den vist på Toronto Internasjonale Film Festival, og The Hollywood Reporter kalte filmen «den ultimate antikrigsfilmen». Filmen viser lidelsene ufiltrert, og Cinemateket ba publikum være forberedt på sterke bilder. Dessverre har filmens tema nå blitt reaktualisert.
– Filmen fikk meget positiv omtale, blant annet i New York Times?
– Ja, det var overraskende. «Must see, critics choice» skrev de etter premieren i New York. Jeg husker Terje løp ned og kjøpte New York Times og kom opp til meg på hotellet med den. Da ble det frokost på en herlig fortausrestaurant i New York. Så jo da, jeg har hatt stor glede og fått veldig mye igjen for de filmene jeg har turt å lage, det vil jeg si.
– Men her hjemme …?
– Var omtalen selvfølgelig slik som det pleier å være, svarer hun tørt. Vifter med hånden.
– De sa det var en propagandafilm og alt det der. De prøvde å ødelegge for den, selvfølgelig. Men i Sverige fikk den publikumsprisen på Göteborg filmfestival, og den ble vist på TV. Det samme skjedde på Al Jazeera og den ble vist over hele verden. Så i fjor spurte jeg om NRK kunne sende den for å vise at det som skjer i Gaza ikke startet med Hamas angrep på Israel den 7. oktober 2023. Det ville ikke NRK.

Hun fikk det tidlig for seg at hun ville jobbe med noe kreativt. Først var det tegning og maling, og fra hun var 15 gikk hun på Bergen Kunsthåndverkskole.
– For meg handlet det om å visualisere ting. Så ble jeg etter hvert fotomodell og jeg ble kjent med at jeg hadde mange uttrykk. Det føltes spennende.
Det startet med lokale oppdrag i Bergen, og deltakelse på den legendariske Else Kolderups mannekengskole. Men hun var sulten på opplevelser og snart skulle langt flere få øynene opp for henne. I København gikk hun på catwalken for den danske moteskaperen Jean Voigt under aliaset Vicky Alexander. Og i Paris troppet hun opp hos selveste pioneren innen futuristisk sekstitallsmote, italienske Roberto Capucci som hadde åpnet et atelier i Rue Cambon i Paris i 1960. Han falt pladask for den rødhårede jenta med det særegne utseendet som var freidig nok til å stille barbeint på casting.
Modelloppdragene ble gullbilletten til en verden hun tidligere bare hadde kunnet drømme om.
– Å kunne få reise så mye som jeg gjorde i en tid hvor ingen her hjemme reiste var i seg selv veldig spennende. Jeg kom til Las Palmas før turismen kom, det bare var esler i gatene, ikke en eneste høyhus. Og i Danmark, hvor jeg bodde lenge, fikk jeg mange gode venner blant modeller og fotografer, folk som hjalp meg.
Ett av portrettene hun har hengende i heimen er tatt av den tyske mesterfotografen Helmut Newton.
– Likte du å stå foran kameraet?
– Ja, men jeg hadde hele tiden planer om å bli skuespiller og komme inn på Teaterhøgskolen. Så jeg hadde ikke tenkt å jobbe som fotomodell lenge, men jeg tjente masse penger på det som jeg ville bruke på skuespillerutdannelse når jeg kom hjem.
Nå vanket et liv blant Europas jetsett der det var høy champagneføring og endeløse rekker av beilere.
– Hadde du noen ekle opplevelser? Man hører jo ofte at motebransjen er ganske stygg …
– Ja, det hadde jeg. Jeg opplevde å bli kidnappet sammen med en kollega. Vi gikk på en bar sent på kvelden, det var ingen andre gjester der, og bartenderen ga oss noe å drikke som gjorde at vi besvimte. Da vi våknet i en ukjent leilighet hørte vi noen snakke et ukjent språk, men jeg tolket det som at vi ventet på å bli fraktet videre av andre. Jeg forsøkte samle krefter og siktet blikket på en dør jeg ikke visste om var åpen. Så jeg reiste meg fra sengen og løp over gulvet, og heldigvis var døren åpen. Så jeg styrtet ut, og min venninne fulgte etter. Vi dundret ned trappene og ute løp vi til hver vår kant. Siden har jeg aldri sett henne.
– Wow!
– Jeg husker også en fotograf her hjemme som alltid ønsket å jobbe med meg etter arbeidstid. Han var veldig ivrig på å kle litt av meg, og sånn. Jeg synes det var helt forferdelig, for kona jobbet på kontoret hans vegg-i-vegg. Men han var liksom kunstner da, i hennes øyne, sånn at hun backet han i alt. Jeg har også opplevd andre ting som jeg ikke har lyst til å nevne engang, men jeg har faktisk også fått sparket en fotograf som begikk et overgrep på meg.

Den 28. august i 1964 skulle hun ta opptaksprøven til Teaterskolen. Teaterinstruktøren Pål Løkkeberg var sensor. Første gang hun prøvde å komme inn på skolen hadde det ikke gått så bra, fordi hun, ifølge Johanne Kielland Servoll som har skrevet biografi om Løkkeberg, hadde blitt banket av en beiler og var nær ved å besvime under prøvene. Men med Pål Løkkeberg fant hun både kjærligheten og kunstnerisk inspirasjon. Ifølge Servolls biografi inviterte han henne ut på middag bare noen dager etter opptaksprøven, og fire måneder senere ble det storslått bryllup. Brudens kjolen ble designet av moteskaperen William, maten ble levert fra Ben Josephs La P’tite Cuisine. Mer kontinentalt kunne det ikke bli. Så fikk det ikke hjelpe at Pål Løkkebergs familie ikke likte at sønnen hadde valgt seg en fotomodell.
Sammen laget det nybakte ekteparet flere kritikerroste filmer, men den som huskes best er «Liv», som var inspirert av den franske modernistiske filmbølgen. Det ble Vibeke Løkkebergs debut som skuespiller, i hovedrollen som en ung fotomodell. Filmen fikk god mottakelse, selv om mye i ettertid, spesielt Arne Hestenes’ anmeldelser i Dagbladet, framstår som sexistisk sjikanøse. I intervjuer syntes Vibeke Løkkeberg også at Pål Løkkeberg fikk litt vel mye av oppmerksomheten.
– De hørte ikke på meg i intervjuer. Det var liksom selvfølgelig at det bare var han som snakket, mens jeg skulle sitte i sofaen og holde han i hånden. Jeg husker en journalist som etter intervjuet sa: «Du Pål Løkkeberg, kunne jeg få lov å filme dine kone naken innrullet bare i filmruller?» Da hadde jeg vært med på å skrive manus og produsere filmen – og ikke minst investere hele lønnen min. Likevel var man i pressens øyne bare en muse. Så jeg reiste meg opp og gikk ut av kafeen. Smalt igjen døren bak meg. Brått var jeg ikke lenger bare en ting, jeg var også vanskelig, minnes hun.

– Formen på nybølgefilmene bidro vel også til å gjøre kvinnen til et slags estetisk objekt?
– Ja, absolutt. Jeg snudde på det og ville lage egne bølgefilmer med kvinneperspektiv. Men da var det slutt på bølgen, det var ikke aktuelt lenger, fordi filmmiljøet ville lage disse B-filmene fra USA, med action og eksplosjoner og sånt. For den indre delen av filmverdenen ble det på en måte skam å være en auteur slik jeg var. Det skulle vekk. Så da jeg laget «Løperjenten» valgte jeg litt annen form, mer italiensk. Og deretter «Hud» som var mer russisk, som Tarkovskij.
Etter skilsmissen fra Pål Løkkeberg flyttet hun i kunstnerkollektiv og begynte med egne prosjekter, først dokumentarfilm. En av filmene som ble til i denne tida er «Abort».
– Dette er lenge siden og abortspørsmålet er stadig aktuelt?
– Jo. Og derfor har også festivalarrangørene i Berlin spurt om de kan vise både «Abort» og den nye filmen. Men «Abort» er ikke klar fra Nasjonalbiblioteket ennå. «Åpenbaringen» vil de også ha.
I 1972 møtte hun kinosjefen i Ås. Terje Kristiansen var radikal, engasjert og kjekke på en litt rufsete, løveaktig måte. Året etter ble de observert hånd-i-hånd på Drøbaks torg under Norges første filmfestival. Forholdet skulle vise seg å sette stort preg på norsk film i mange år. Sammen laget de noen av Løkkebergs aller best kjente og anerkjente filmer, hun som kunstneren, han som produsent.
Ingen kan beskylde dem for å ha drevet med tannløse feelgood-greier. Isteden er det et underliggende ubehag til stede i alle spillefilmene til Løkkeberg, som nok ble misforstått av nordmenn. Så mens hennes regtalent ble feiret og prisbelønnet ute i verden, og Hollywood kom med flere tilbud, ble hun demonisert her hjemme.
Sett med dagens øyne er noe av det som er blitt skrevet om filmene i norske aviser helt uspiselig. Som Arne Hestenes’ anmeldelse av «Åpenbaringen» i 1977. Filmen handler om en middelaldrende husmors seksuelle frustrasjon, og den ble omtalt som kjedelig og uinteressant, men det var ikke det verste. At hovedrolleinnehaver Marie Takvam kledde av seg på lerretet i en alder av 55 år fikk Dagbladets Arne Hestenes til å vrenge ut av seg noen vulgariteter om kroppen hennes som virkelig ikke har tålt tidens tann. De er ikke engang verdt å sitere, den som lurer kan bare google «rumpefeiden».
Aller hardest gikk det for seg i 1986, med filmen «Hud». I Frankrike ble filmen valgt ut til Un Certain Regard-programmet i Cannes, der Løkkeberg ble hyllet som en visjonær og grensesprengende auteur. Her hjemme derimot, gikk kritikerne av skaftet over alt fra budsjettoverskridelser, casting av Løkkebergs datter og at filmen var mørk og humørløs. Dessuten syntes de den var altfor lang. Ingen nevnte hva filmen egentlig handlet om: menn som forgriper seg på kvinner og barn, og undertrykker.

– Latterliggjøringen av et så stort prosjekt må ha føltes ekstra kjipt?
– Ja, men det er jo den beste måten man kan knuse en kunstner på. Det tar én dag, merd latteren er du helt ferdig som seriøs kunstner.
– Kjent hersketeknikk.
– Ikke sant? Alle kvinner fått kjenne på den, enten i jobben eller privat. Sikkert du også.
– Etter «Hud» ble du nærmest utstøtt, eller er det å ta litt i?
– Nei, jeg vil si jeg følte meg utstøtt. Jeg var en heks. Til tider var det så heftig at det ble umulig for familien å bo her, og vi måtte flytte ut en stund til Italia.
– Tror du mange ble forarget over at en kvinnelig regissør torde å ta såpass med plass som du gjorde?
– Ja, noen syntes nok at det virket truende. Men, for hundre år siden fikk ikke kvinner i overklassen lov til å snakke i selskaper heller. Det var bare menn som skulle høres, kvinner skulle være taus pynt.
«It’s like Luckyburg wants to show us all those things we don’t want to see». Ordene kommer fra amerikanerne Justin Decloux og Will Sloan som står bak podkasten The Important Cinema Club. Det er ikke med vemmelse, men med stor entusiasme de snakker om Løkkebergs filmer, som for dem er en nyoppdaget skatt. I 2021 ga nemlig Nasjonalbiblioteket ut en boks med fem av Vibeke Løkkebergs spillefilmer, som har gjort dem tilgjengelige for nye generasjoner.
Decloux og Sloan analyserer «Hud», som på engelsk har den lett spekulative tittelen «Vilde, the Wild One». Blodskam og familiedramatikk fra det norske vestlandet anno 1890 er tøff kost for amerikanerne, som lovpriser det visuelle men må snu seg bort når det blir for rått og eksplisitt. Det får Vibeke Løkkeberg til å humre litt.
– Ja, og podkasten er veldig morsom å høre på. Og det er helt er sant som de sier, filmene mine har vært gjemt bort i over 20 år.

I vinter har hun som så mange andre likt å følge TV-serien om Odd Nerdrum og familien hans. Hun kan kjenne seg igjen i trangen til å skjerme seg.
– De har klart å lage seg en enklave for hele familien, det er nok et ønske om å verne seg, og det gjør de i flokk.
– Hvorfor er nordmenn så redde for alt som er annerledes tror du?
– Jeg tror det oppleves litt truende for folk.
– Er det typisk norsk å være så skeptisk til alt som ikke er A4?
– Det virker som om det tar litt lengre tid å anerkjenne noe her.
– Kan du kjenne deg igjen i en sånn situasjon?
– Jeg ønsker nok det selv. Her jeg bor er jeg på en måte utenfor. Men jeg har ikke et lite familiesamfunn rundt meg lenger, slik vi hadde før, da vi var på gården i Italia og bygget opp denne ruinen av et hus. Det var også stor forskjell da Terje levde.
Terje Kristiansen døde i 2021, tre dager før han ville fylt 77 år. De hadde levd med dødsdommen lenge. Etter åtte år tok beinmargskreften overtaket.
– Hvordan var det å se en sterk og tøff mann du elsker bli syk og pleietrengende?
– Vel, vi fikk leve sammen helt til det ikke var noe mer. Og den siste tiden kan du ikke savne. Det var en reise, som var underlig også. Fordi som du sier, en sterk mann føler seg jo suveren, han ser på svakhet som en feil, på en måte, mens det er noe vi kvinner alltid har måttet føle på.
Hun sørget. Han ble sint og ville rydde.
– Terje syntes det var flott å være sterk og suveren og kjøre full fart på alle måter. I all vår tid sammen har han jobbet for filmene, ofte hands on med å bygge ting, holde på. Jeg derimot hadde alltid de seks timene her hvor jeg kunne sitte alene og skrive og eie stuen, noe jeg satt pris på. Men, da han ble borte ble alt så stille. Og så måtte jeg lære meg alt jeg ikke kunne, vedlikehold, penger, betale regninger. Jeg som aldri hadde sett et tall, hvis du skjønner. Så jeg ble veldig glad når jeg fikk komme ut av det praktiske og kunne gå inn i en film igjen. Gjøre noe jeg føler at jeg behersker.
Det er blitt sent og utenfor vinduene er det nå helt mørket. Hun kveler en gjesp, men er rask til å unnskylde.
– Det er ikke på grunn av deg, jeg er bare trøtt. Du må huske på at jeg er 80 nå.
Så da er det på tide å pakke sammen og takke for praten. Når hun følger meg ut ser jeg meg om en gang til i den praktfulle kåken.
– Det du ser her, er både mitt hjem og min arbeidsplass. Vi har klippet film her, vi har gjort filmopptak her, og vi har hatt mange møter med kollegaer her.
– Minimalisme, det er ikke noe for deg?
– Aldri i verden. Det stopper all fantasi.
---
5. favoritter
Musikk: Bach. Nicholas Britell, som laget musikken til «Succession». Men når jeg er sammen med barna mine, så hører vi bare på italiensk pop.
Bok: Rekker ikke å lese så mye, skriver isteden. På Facebook.
Film: Så nettopp «Leoparden» på nytt. En rik film fra 60-tallet med spennende regissørgrep. Og den nye Maria Callas-filmen med Angelina Jolie.
Sted: Los Angeles der min ene datter bor, og Sardinia.
Mat: Glad i italiensk mat. Pasta Vongole.
---
---
Vibeke Kleivdal Løkkeberg (80)
Regissør, skuespiller og forfatter. En av Norges mest nyskapende og kontroversielle kunstnere
Kommer med dokumentarfilmen «The Long Road to The Director’s Chair», om kvinners kår i filmbransjen.
Startet regissørkarrieren med dokumentarfilm.
Laget blant annet filmene «Abort», «En far skal barnet ha» og «Tater». Sistnevnte utløste en offentlig debatt om diskrimineringen av tatere.
Debuterte som spillefilmregissør med «Åpenbaringen» i 1977.
Fikk internasjonalt gjennombrudd med «Løperjenten» i 1981.
I 1986 kom den omstridte filmen «Hud» og i 1991 «Måker».
Har utgitt romanene «Leoparden» (1991),«Jordens skygge» (1995), «Purpur» (2002), «Brev til himmelen» (2004), «Allierte» (2007) og «Frokost på stupet» (2018).
Var gift med filmprodusent og kinosjef Terje Kristiansen, sammen har de døtrene Marie og Tonje Kleivdal Kristiansen.
---