I høst har rekken av kongehusskandaler sendt trafikken på Se og Hørs nettutgave lukt til himmels. Det vanligvis så utskjelte kjendisbladet har rett og slett vært nyhetsledende med sine mange avsløringer rundt straffesaken mot kronprinsesse Mette-Marits sønn, Marius Borg Høiby. Og for en gangs skyld har det vanket skryt og verbale slengkyss fra kollegaer for at de har brukt sitt store kildenettverk til politisk gravejournalistikk og spadd opp sjokknyhetene i tur og orden.
Hver gang du ikke trodde det kunne blitt verre, har Andersen og staben hans vartet opp med nye avsløringer som bokstavelig talt har blåst sokkene av folk. Helt oppskriftsmessig har det ført til en blanding av forargelse og munterhet i befolkningen, heftige debatter og glødende telefonsamtaler. Er det rart fyren er blid?
Ulf André Andersen tar imot meg med et solid håndtrykk i Aller medias hovedkontor på Hasle. Han er iført jeans og romslig tweed med skjorta hengende et godt stykke nedenfor jakka og røde, hvite og blå Nike Air Jordans, «en gave fra sønnen min». I dette trendy fottøyet har han stått i fjellstøtt og forsvart hver eneste sak bladet har hatt på trykk om både Marius og bryllupet i Geiranger.
– Det er mange presseetiske utfordringer her, men du virker veldig trygg?
– Dette er et stoffområde vi har jobbet med lenge, så vi kan det godt. Det vil alltid være ulike synspunkter i forhold til presseetikk og den biten der, men vi har våre klare retningslinjer og standpunkter, og står for det vi gjør, sier han, og velger å starte vårt bekjentskap med å by på kaffe og en blank løgn:
– Jeg har ikke noe kontor, jeg.
Det er bare det at kontoret hans er så rotete at han ikke vil vi skal se det. Et møterom med hvite, nakne vegger og utsikt over Økern i grått vinterlys blir ikke så mye bedre, så vi lover å hevne oss med å komme hjem til han for å ta bildene. Det har han stor forståelse for, for er det noe de vet i Se og Hør, så er det at det tross alt er bildene som er viktige. Men først må vi ta høstens hendelser.
Kongestoffet har alltid vært viktig for bladet. Da undertegnede intervjuet den gamle Se og hør-redaktøren Knut Haavik for mange år siden, spådde han at kong Harald ville bli landets siste monark, men lovte i neste setning å gjøre sitt for å holde liv i monarkiet. I følge Andersen er de viktigere enn noen gang før, i en fragmentert verden der folk ikke lenger samler seg om de samme kanalene og ikke forholder seg til de samme «catch all»-kjendisene som de sier i redaksjonen.
– Du har selv sagt at du er en pragmatisk rojalist. Synes du fortsatt at det er fornuftig å la makten gå i arv i Norge?
– Ja. Det strider kanskje litt mot demokratiske prinsipper, men jeg kaller det pragmatisk rett og slett fordi jeg ser jeg at det funker, særlig i forhold til utlandet. I tillegg tror jeg det er problematisk i et lite land som Norge, å finne en president som eventuelt skulle kunne tatt over rollen som brubygger.
– Funker? Leser du ikke Se og Hør?
– He he. Jo da. Men, i Norge er vi ganske forskjellige. Selv om vi liker å se på oss selv som ganske like, så er det mange motsetninger. Og der kan en kongefamilie bygge bruer.
Jeg mener likevel fortsatt at monarki er den beste løsningen.
— Ulf André Andersen
– Med summen av alt som har kommet fram i høst kan det være vanskelig å se monarkiet som spesielt samlende? Jeg har inntrykk av at folk flest er ganske forbanna...
– Jo. Men, jeg mener likevel fortsatt at monarki er den beste løsningen. Så blir det opp til nye generasjoner å se hvordan de klarer å forvalte det. Det er ikke gitt at de skal ha den rollen resten av livet, men sånn som det er nå, så synes jeg det funker.
Les også: Herborg Kråkevik: – Så skjedde det som ikke skulle skje: jeg ble stormforelsket (+)
Ulf André Andersen – «Uffe» blant venner – kom til Se og Hør fra Dagbladet i 2008 for å rydde opp i etikken, og den såkalte sjekkheftejournalistikken. Han har hatt flere lederstillinger i bladet før han overtok som sjefredaktør etter Ellen Arnstad i 2017.
– Hva er du mest stolt over å ha fått til i karrieren?
– Det tenker jeg veldig lite på, egentlig.
I Dagbladet jobbet han som gravejournalist, med økonomi som spesialområde. Der hadde han blant annet avdekket en sak om hemmelige pengeoverføringer til Slottet, en sak det sto respekt av.
– Det er vanskelig å skrive om Slottet, ettersom de ikke forholder seg til vanlig offentlighetspraksis. Men jeg gikk gjennom skattelistene til alle som jobbet der, og så at utgiftene var høyere enn inntektene. Da jeg ringte hoffsjefen, var han dønn ærlig: «Nå peker du på noe viktig. Det har vært hemmelige overføringer gjennom forskjellige departementer helt siden 1905, fordi man ikke har ønsket å synliggjøre hva slottet egentlig koster» sa han. Nå skal dette være ryddet opp i ettertid.
– Hva slags status hadde kongestoffet i Dagbladet?
– Det hadde lav status. Det var egentlig kulturavdelingen som skulle dekke det, men hoffjournalistikk lå litt under deres verdighet.
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)
Da det ble kjent at kronprins Haakon hadde begynte å date en jente fra Kristiansand ble Ulf André sendt ut for å jakte på bilder av paret. Han og kollega Frode Hansen dro til Quartfestivalen med ett mål for øye: å få tatt bilder av den da ukjente Mette-Marit Tjessem Høiby. De hadde jaktet på henne en hel dag før de fikk øye på henne inne på et VIP-område.
– Fotografen begynte å knipse og hun løp ut, begynte å gråte og alt var liksom gærent. Det var mitt første møte med Mette-Marit.
– Hvordan føltes det å jage folk på den måten?
– Jeg har en stor forståelse for at hun følte seg jaget, det var ikke noe hun var vant til. Da Frode og jeg ankom hotell Caledonien samme kveld, reiste hele gjengen som satt der seg opp, pekte på oss og ropte «paparazzi!». Opptrinnet ble beskrevet i en bok om festivalen, det står blant annet: «Ulf André Andersen hevet ikke et øyebryn». Men det er ikke riktig. Jeg var ikke mye høy i hatten der og da, gitt.
– Sånt man må orke å holde på hvis man jobber med kjendisjournalistikk?
– Det er en del av pakka, liksom. Du kan ikke være redd for å få litt motbør.
Les også: Overlevde Hiroshima: – Det var som om sola falt ned fra himmelen
Det går folk rundt omkring i Drammen som er blitt sydd sammen av Ulf André Andersen. Faren hans var lege, og historisk sett har ofte legesønner blitt leger. Sånn gikk det ikke her, men Ulf André kunne sy i folk fra før han fylte åtte. Om de var på hytta på Rødtangen hendte det at det kom folk som hadde skadet seg, og var ikke faren til stede var det guttungen som tok fram nål og tråd.
– De kunne de velge mellom å dra til byen, eller bli sydd av meg. Så jeg sydde vel en fire-fem personer da jeg var i 11-års alderen, smiler han.
Graving hadde han startet med tidlig. Alt i barnehagen grov han en grop under gjerdet og stakk av for å henge med bestefaren for å kjøre lastebil, fordi «det var mye morsommere enn å sitte i sandkassa». Autoritetsforakten skulle bare komme til å øke med årene, men det tok ennå litt tid før han begynte å skrive.
– En kort periode vurderte jeg å bli lege, men fant ut at det egentlig bare var på grunn av faren min. Det som var kult med jobben hans, var at han kjente mange folk i alle mulige slags miljøer.
Faren var også lege for Strømsgodset, og en dag kom det et lag fra det store utlandet, nemlig Liverpool, for å spille mot Godset. Doktor Andersen syntes det var litt synd å la engelskmennene sitte på hotellrommet, så han inviterte dem like godt hjem på middag. For unge Ulf André var det surrealistisk å se fotballstjerna Kevin Keegan stå hjemme i stua.
– Jeg fikk til og med treningsdrakta til Keegan. Det kuleste var at faren min, som også var fotballdommer, ble god venn, både med Keegan og legen til Liverpool. Så når Keegan spilte på Hamburger Sportsverein var far min hjemme hos han på besøk før kampen. Skulle noen gjort det i dag, hadde det blitt ramaskrik.
Selv oppholdt Ulf André seg mye hos besteforeldrene, fordi begge foreldrene jobbet mye.
– Moren min jobbet på kemnerkontoret og styrte økonomien. Så det var hun som hadde makta i familien. Faren min begynte å studere medisin i voksen alder, så han ble veldig dedikert til jobben sin.
Mange julaftener ble tilbrakt på sykehuset der faren jobbet. Der fikk han tiden til å gå ved å gå rundt og snakke med pasienter.
– Jeg husker jeg så en fyr som lå i et såkalt nyretelt, og fikk dialyse. Jeg var skrekkslagen og tenkte: «Håper jeg aldri opplever det». Nå er jeg der selv. Dette har jeg tenkt litt på etter at jeg selv ble nyresyk.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
«Full guffe med Uffe» sto det på russekortet. At han, som langt fra var noe skolelys skulle bli valgt som russepresident vakte oppsikt. Så dårlig karakterer fikk han, at han ble nødt til å ta en strafferunde på Bjørknes etterpå.
– Men, du var en populær kar og det er vel det som teller?
– Om jeg ikke var populær så jobbet jeg i hvert fall hardt for det.
I gymnasiastforbundet Fraternitas ble det utagerende festing og rare, frimureraktige ritualer.
– Det var hemmelige opptakskrav, ritualer og smugling av øl inn på møtene. Til og med Quisling har vært medlem der, ler han.
I militæret syns nok hans overordnede at det ble litt vel mye «guffe med Uffe», fordi han stadig utfordret med påfunn, som for eksempel å heise Diplom Is-flagget over Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern.
– Jeg har aldri likt folk som går i takt, sier han tørt.
---
5 favoritter
Musikk: Jonas Fjeld. Og selvsagt noe klassisk, som Pink Floyd
Bok: «Æreskriminalitet», en bok som er skrevet av to Kripos-etterforskere.
Film: Serien om Quisling var bra.
Mat: Veldig glad i sushi.
Sted: Fjelltur i Tibet, og å slappe av på en strand i Thailand etterpå.
---
– Når skjønte du at du ville bli journalist?
– Det kom gradvis. Jeg har aldri vært lokaljournalist, og hadde aldri jobbet i en redaksjon, så det var egentlig ikke noe jeg tenkte på før jeg begynte å studere statsvitenskap og dro til Asia sammen med kona mi. Faren min hadde pleid å si at hvis du blir lege så kan du jobbe overalt i verden. Nå skjønte jeg at det kan du også, om du blir journalist.
Det skulle gå litt tid før han fikk erfare at det er de personlige historiene som blir best lest.
– Tidlig på nittitallet var vi i Kambodsja. Landet skulle holde sitt første frie valg, etter å ha blitt styrt med jernhånd av Pol Pots Røde Khmer. Mens vi var der møtte jeg hun som hadde vært kokka til Pol Pot, men hun ville ikke jeg prate så mye med, fordi jeg skulle skrive svære, samfunnsvitenskapelige analyser. Etterpå skjønte jeg at det var er jo helt skrullete av meg, for tenk hvilken fantastisk historie hun kunne fortalt. De store, overordnede analysene var det bare få som gadd lese.
Les også: Mistet sønnen til selvmord: – Jeg visste ikke at man skal spørre om selvmordstanker (+)
Tilbake i Norge begynte han å studere journalistikk.
– Det var en fin tid. Jeg møtte mange kule folk og diskuterte saker, satt oss inn i etikk og prinsipper. Du spurte meg innledningsvis om å være trygg når vi publiserer. Det er en av de ballastene du har med deg når du har satt deg ordentlig inn i det du holder på med, og har grunnprinsippene i orden.
I 2008 sluttet han i Dagbladet for å begynne i Se og Hør. Den tidligere redaktøren Harald Haave ville ha ham til å rydde opp etter at journalist Håvard Melnæs hadde gitt ut boka «En helt vanlig dag på jobben», som avslørte at bladet opererte med tvilsomme metoder og «sjekkheftejournalistikk». At han, som også hadde vært en dyktig klubbleder ville droppe en seriøs avis for å joine den rufsete journalistikkens pariakaste, fikk mange til å heve øyebrynene. Men Ulf André Andersen hevder hardnakket at han bare hadde lyst til å prøve noe nytt.
– Men jeg ville jobbe med noe nytt og liker å jobbe med ting som er litt uglesett.
– Liker du å være litt uglesett selv også?
– Ja, jeg liker å holde på med ting som blir sett litt ned på. Det er en grei posisjon å være i.
Lønna kan også ha vært motiverende. For, akkurat som alle historiene om journalistisk cowboyvirksomhet, har det gått gjetord om gullalderen i Se og Hør. Den gamle redaktøren Knut Haaviks postulat var at «hvis du lønner folk med peanøtter, så får du apekatter». Selv opptrådte han gjerne som nisse på julebordene og delte ut hele månedslønner i bonus, til journalister som hylte ned årgangsvin og tørket seg bak med tusenlapper. Men, det var høye krav til innsats. Overtid og avspasering var definert som fremmedord. Og i Se og Hør bruker de ikke fremmedord.
---
Ulf André Andersen
- Sjefredaktør i Se og Hør
- Født i Drammen i 1967
- 1996: Utdannet journalist ved Journalisthøgskolen
- 1996-2008: Jobbet som økonomijournalist i Dagbladet
- Var også klubbleder i Dagbladet under den store nedbemanningen i 2005.
- 2008: Ansatt i Se og Hør, der han i 2017 også ble redaktør.
- 2012: ga ut «Kildeboka. Håndbok for journalister» sammen med Torgeir Lorentzen
- 2013-14: Har en mastergrad i innovasjon og digital ledelse på Handelshøgskolen BI.
- Har tre barn, er gift og bor i Oslo.
---
Det skulle vise seg at utfordringene hos Se og Hør ble større enn Ulf André Andersen hadde sett for seg. Han fikk både skattevesenet og politiet på døra i kjølvannet av all uryddigheten som han selv var satt til å ordne opp i.
I dag insisterer han på at Se og Hør kun betaler for eksklusive bilder. Og at bildene er viktigst.
– Hvorfor det, egentlig?
– Jo, når vi skriver saker så tar folk ofte tekstsaken vår, men de kan ikke ta bildene. Med eksklusive bilder får du mye også større grad av troverdighet, for da kan folk se at det du skriver stemmer. Nå kan det forandre seg hvis man begynner med deepfakes og sånne ting etter hvert, men foreløpig har vi metoder for å sikre oss om at det vi får er ekte.
Les også: Bunaden kommer på eksklusiv verne-liste (+)
Lenge var han en tungvekter i journalistikken rent fysisk. Ulf André Andersen, som hadde vært raskest på stafettlaget i gutteårene, begynte å legge på seg mens han var i militæret. På det tyngste veide han 180 kilo. Noe skyldes livsstil, og noe kanskje genetisk arv etter bestemora som kom som flyktning fra Østerrike etter 1. verdenskrig. I familien sier de i hvert fall at hun skal ha kommet til Norge for å fetes opp, men at det ikke slo til før i andre generasjon.
Sunnhet var ifølge Ulf André aldri noe mantra i hjemme og han husker at faren hadde et eget uttrykk når det ble snakk om fedme: «en St. Bernhards-hund kan aldri bli en puddel».
– Jeg var skikkelig smellfeit, men trivdes med det. Det har sine fordeler som journalist. Ingen er redd en tjukk mann. Jeg merka at folk hadde guarden mer nede når jeg var feit. Men bra for helsa var det ikke.
Nå er det en stund siden han lagde feite sauser og drømte om ost.
– Jeg tenkte mye på mat, det kan sammenlignes litt med rus.
Etter en fjelltur i Himalaya kom vendepunktet. Han gikk med staver og pådro seg senebetennelse i armene.
– Det ryktes at du gikk over fjellet i dressbukse og skjorte fordi du ikke fikk tak i utstyr som var stort nok?
– Ja, det stemmer. Jeg har vel muligens den uoffisielle rekorden som verdens tjukkeste mann, på verdens høyeste fjell.
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
På grunn av smertene i håndleddene kjørte han på med smertestillende. Kombinasjonen Voltaren og Ibux hadde en dårlig effekt. Da han kom hjem falt han om på badet. Det viste seg at nyrene hadde pakket sammen. Men han var for overvektig for transplantasjon, så nå startet tidenes slankekur. I dag har han gått ned halve vekten, og står i ventekø for å få en ny nyre. Det betyr også at han må i dialyse 12 timer i uka. Han gjør det selv, hjemme. 3 timer, fire dager i uka, året rundt.
– Jeg har det du kaller en fistel i armen, sier han, trekker opp jakkeermet.
– Kjenn her, det er bare to blodårer som er sydd sammen. Det går blod ut, og så går det inn igjen der gjennom maskinen.
Jeg klemmer på en svampaktig klump han har på armen og grøsser.
– Kan du leve normalt nå, eller må du være forsiktig?
– Jeg kan leve forholdsvis normalt, men jeg er blitt mer bevisst.
– Hva blir det til jul, ribbe eller pinnekjøtt?
– Det blir ribbe. Med akevitt til, selvfølgelig. Rødvin tåler jeg dårligere. Generelt drikker jeg mindre alkohol enn tidligere. Før levde jeg et jævla dårlig, usunt liv som journalist. Dro rett på Herr Nilsen når vi var ferdige på vakt, sånn klokka 02.00–03.00 på natta. Det var ikke noen turnus den gangen, du bare fulgte saker, og jobbet til den var ferdig.
Les også: Trekkes tusenvis hvert år: – Jeg er blitt gjeldsslave (+)
Da han valgte å være med til Geiranger for å dekke bryllupet til prinsesse Märtha og Durek Verrett i august ble dialyseapparatet med på Se og hør-yachten de kruset rundt på fjorden med, i jakt på bilder av kjendiser og kongelige.
– Jeg tror folk ble veldig negative til prinsesse Märtha Louises ønske om å privatisere i bryllupet sitt, det brøt med mange, lange tradisjoner. Hun selger jo på en måte noe som hun har opparbeidet seg gjennom arv. Hun hadde aldri klart å selge det bryllupet hvis ikke hun hadde vært prinsesse, og hadde arvet den tittelen, sier han.
Vi har faktisk to saker i PFU nå, med sjaman Durek.
— Ulf André Andersen
Se og Hør har trykket mange saker om Durek Verrett, hans virksomhet, familie, venner, nakebilder og en påstått befølingssak. Verrett har truet med å saksøke og flere av sakene har havnet i Pressens Faglige Utvalg (PFU).
– Han er en gavepakke til tabloidpressen, sier Ulf André Andersen.
– Vi har faktisk to saker i PFU nå, med sjaman Durek. Den ene er opptakene fra en samtale mellom Durek og en mann som mener han er utnyttet seksuelt av Durek. Og så er det noen nakenmodellbilder av han som vi publiserte.
Andersen mener at norsk presse har vært alt for slappe til å ta opp enkelte av disse sakene. Se og Hør har også valgt å skrive om Durek Verretts helse.
– Jeg har møtt folk som er så desperate etter å bli friske og overleve, og som bruker masse penger på forskjellige, alternative ting. Folk må få lov til å tro på hva de vil, men da mener vi det er på sin plass at de får all informasjon på bordet, sier Andersen.
Aller helst ville Ulf André Andersen tatt en prat med paret selv, men det kan han bare drømme om. Forholdet mellom Se og Hør og prinsessen, hun som var med å pryde førstesiden på den aller første utgaven av Se og Hør den 21. september 1978, er kjølig, for å si det mildt.
Da Durek Verrett dukket opp under utdeling av Subjektprisen 2024, ga han klar beskjed om at han ikke lenger ønsker kontakt med norsk presse.
– Det er synd med Märtha og Durek, jeg tror vi kunne hatt mye å prate om. Konfliktnivået hadde ikke vært så høyt dersom vi kunne hatt en åpen dialog om hva de tenker, og hva vi tenker.
Les også: Når hjertet sier: – Ta en pause (+)
Kort tid før bryllupet i Geiranger sprakk nyheten om en voldshendelse på Frogner. Ulf André Andersen sier de lenge har visst at Marius Borg Høiby skal ha hatt rusutfordringer.
– Vi har diskutert om det var riktig av oss å ikke skrive noe før, om det var riktig at vi holdt tilbake de opplysningene. Kanskje han burde blitt stilt ansvar på et tidligere tidspunkt, og dermed kunne kommet litt bedre ut av det.
Med påstander om flere voldtekter og mishandling i nære relasjoner, eskalerte saken.
– Det var den viktigste skillelinjen for oss. Jeg skjønner at det er en vanskelig rolle Marius Høiby har. Men andre har klart seg fint med langt vanskeligere forutsetninger. Han er 27 år og må stå til ansvar for sine handlinger.
– Du valgte å skrive et åpent brev til Marius Høiby, hvorfor det? Tror du han leser det?
– Etter hva jeg skjønner så leser han mye av det som blir skrevet, så det vil jeg ikke utelukke. Jeg ønsket å redegjøre for hvorfor vi har vært tilbakeholdende, at vi tok hensyn til det brevet hans mor kom med til oss da han skulle til London for å studere og hun ba oss la Marius være i fred. Hun skrev blant annet at han ikke søkte offentlighet. Men han var stor på sosiale medier og prøvde meget ivrig å komme inn på kjendisfester, så det stemte ikke helt med hvordan Mette-Marit oppfattet sønnen sin. Vår opplevelse var at han tvert imot søkte offentlighet, og mye mer enn det hun ga uttrykk for.
– Tror du alle avsløringene i høst vil føre til en endring av hvordan norske medier dekker kongestoff?
– Ja, det har vi sett tydelig den siste tiden. Når de er ute og representerer nå får de kritiske spørsmål. Sånt fikk de ikke så stor grad tidligere, så det tror jeg ikke mediene kommer til å slutte med. Vi har jo sett, særlig i Marius-saken, at noen i samfunnet vårt har særfordeler. Det liker ikke det norske folk.
– Har dere bedre kilder enn alle andre når det gjelder kongestoffet?
– Ja, og i dette gamet handler det om kilder, ikke nye metoder. Vi bare snakker med folk. De fleste har nedprioritert kongestoffet, mens kongestoffet alltid har vært viktig for Se og Hør, og en del av kjernevirksomheten. Og selv om det er viktige avsløringer kommer vi aldri til å få noen skup-pris for dette, sier han, og nå er han på glid:
– Forresten, sånn apropos dette med Durek og dialog. Jeg var en dag i studioet til Netflix for å bli intervjuet til dokumentaren de lager. Det første spørsmålet jeg fikk var: «Hvorfor vil dere ikke prate med sjaman Durek?» Da skjønte jeg hvor viktig det faktisk er at vi også er med i den dokumentaren, og forteller vår del av historien. Jeg tror planen var å lage en sånn Märtha og Durek mot røkla-dokumentar, men det spørs om ikke det har endret seg sånn litt underveis, når de har begynt å grave i saken.
– Hvorfor tror du det?
– Jeg måtte jo fortelle dem at det er Durek som ikke vil snakke med oss. Da ble de overraska, det var ikke den historien de var blitt servert.
Ulf André Andersen snakker ofte varmt om sladder. Han mener det er det moderne leirbålet vi kan samles rundt, i en stadig mer fragmentert verden. Men, nå er det jul og snart skal freden senke seg. På førstesiden av Se og Hør står det at kongefamilien håper på en fredelig jul.
– Hva ville vært drømmecoveret ditt på Se og Hør i morgen?
– Et dybdeintervju med kronprinsesse Mette-Marit.
– Forresten, har du en myk side?
– Ja. Jeg har katt.
Les også: Anmeldelse: «Black Doves»: Blodig morsom nedtelling til jul (+)
Les også: Slik endrer Proud Boys USA i det stille (+)
Les også: Kommunale boliger: – Det er stadig bråk, det er vold og mye fyll
