Han har reist gjennom landet på kryss og tvers, gjennom dal og over topp, i over 50 år.
På veien har det regnet plater av flere typer edle metaller, Spellemannspriser og andre ærespriser, og under mesteparten av reisen har han kunnet smykke seg med tittelen folkekjær.
Øystein Sunde har blitt 77 år. Han har på ingen måte parkert karrieren, men nå har han stoppet en times tid for å prate med Dagsavisen om ny biografi og gamle bragder.
Det frister å dra bilanalogien videre, men kanskje blir noen fornærmet om loungen på Hotel Bristol der vi sitter, blir omtalt som rasteplass i dette intervjuet.
– Og jeg er litt spent på hva du skal spørre om da, det meste står jo i boka, sier Øystein Sunde litt forsiktig, etter at journalisten har innrømmet en viss nervøsitet.
Så blir den nye biografien et naturlig første tema. Både journalister og forlag har ønska å skrive boka om Spellemannen fra Odalen, uten hell med å få med seg hovedpersonen.
– Jada. Det har vært, til og fra, et mas.
Han sier det ikke overbærende eller anklagende, han bare konstaterer.
– Men nå sa du ja?
– Ja, det er fordi vi fant en flink forfatter.
Han hadde inntil da gått og lurt litt på om han skulle skrive det selv.
– Men jeg gjør så mye hele tiden, så jeg hadde nok ikke blitt ferdig på denne siden av det nye sekelskiftet.
Så da ble det redaktør, musikkjournalist og forfatter Asbjørn Bakke som til slutt fikk føre pennen. Bakke har tidligere også skrevet kritikerrost biografien om Erik Bye.
«Sånn er’n bare», heter biografien, gitt ut på Manuskript forlag, som går i dybden i Øystein Sundes liv. En mann som fra scena vitser og sjarmerer, og egger publikum til å skoggerle. Men som etter teppefall egentlig er ganske sky, og som kanskje aller helst bare vil pusle med sitt i fred.
Så det har vært begge deler, å bli skrevet bok om. Å skulle fortelle fra livet, og gå i detaljer. Utlevere seg.
– Det blir jo litt nære ting noen ganger.
Superstjerne over natta
På nyttårsaften i 1971, spiller en 24 år gammel Sunde tre låter i TV-studioet til Rolv Wesenlund. Den gangen var det bare NRK som viste programmer. «Alle» så på. Sunde ble superkjendis over natta.
– Den statusen jeg plutselig fikk, for å være sprø visesanger, det var voldsomt. Jeg husker jeg merka at jeg ble sett etter på gata. Jeg tenkte «er det sånn dette kommer til å bli?».
Det var litt ubehagelig for en som ikke var vant til, eller søkte, oppstuss rundt egen person. Han var glad for at folk kjøpte skiver og syntes sangene var bra. Men plutselig var alles øyne på han.
– Jeg husker en gang Gitarkameratene hadde vært og spist på japansk restaurant, og skulle tilbake til Dizzie-teateret. Jan og Lillebjørn sakka akterut, Halvdan og jeg langa av gårde. Da vi kom til inngangen stoppa vi og så på hverandre, og sa: «du og?».
Sunde ler hjertelig av minnet. Så lener han seg litt fram, med et smil fortsatt dansende i øya bak de halvrunde brilleglassene.
– Folk lurer på hvorfor kjente folk går med solbriller. Man tror det er fordi ingen skal kjenne dem igjen, men det er ikke sant. Det er for at man skal kunne se på folk uten å møte blikket, sjekke om de er sånn «woææ», han sperrer øynene opp og kaster hendene i været for å demonstrere.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Nuggen i norsk, meget i språksløyd
Vi fortsetter på sporet som fører bakover i tid. Sunde forteller om da han og visegruppa Hi-Five ble første norske musikkgruppe signert av det store, internasjonale plateselskapet CBS. Det gikk sånn halvveis.
– Vi fikk prøvespille, og så begynte snøballen å trille litt. Før den stoppa helt brått med et salg på 125 eksemplarer av singelen, noe sånt.
Han trekker litt på skuldrene.
– Det var ikke så rart, egentlig, for samme hvor gode vi var på å synge Peter, Paul & Mary-sanger, så var jo originalen best.
Sunde bruker hendene litt mer når han prater nå. I starten av intervjuet lå de mest i fanget eller på knærne.
Det er enklere å mimre enn å bli gjennompløyd av en biografi-forfatter som skal inn til di indste grind, kan det virke som. Det er ikke så vanskelig å forstå. Det er artigere å gå i bryllup enn i begravelse, eller noe sånt.
– Når var det du skjønte at du kunne leve av musikken?
– Du blir aldri helt sikker på det, vet du.
Han ler den forsiktige latteren sin.
– Men etter de to første platene mine begynte jeg å øyne at det kanskje var en vei fremover. Spesielt da jeg ble tatt hånd om av Jørg Fr. Ellertsen, og spilte sammen med Dizzie Tunes i to år. Du kan si mye rart om humoren der, men det var den største og mest proffe underholdningsmaskinen i Norge. I Skandinavia!
Enkelte forestillinger spilte Dizzie-ensemblet over 1000 ganger, forteller han.
– Vi var overalt. Helt fantastisk!
Det var også etter de to første skivene at mor og far forsto at Sunde hadde noe det gikk an å drive med.
– Men veien dit var jo for så vidt litt kronglete. Faren min var lærer, og var veldig skuffet over at gutten med de gode evnene, ikke brukte tida på skolearbeid eller ble den ingeniøren han hadde tenkt. Men det sprakk det, gitt!
Han gliser.
I boka om Sunde kommer det fram at han ikke var særlig begeistret for verken norsktimer eller stilskriving. Likevel er han en ordsmed av rang. Hvordan kan de to tinga eksistere samtidig?
– Det er litt pussig det der, for jeg synes det var moro å skrive stil på folkeskolen, så lenge det varte at man kunne bruke fantasien. Men så kom det et ord inn i det norske språk: «drøft». Og da glapp det for meg, altså.
Drøft meg her, og drøft meg der. Han begynte å hate norsk stilskriving.
– De flinkeste jentene i klassen skrev fire sider og sånt, vet du, mens jeg fikk en halvside. Og «nuggen» i norsk.
– Hvor har da den språkgleden grodd og spira fra?
– Det kommer litt av det norske språks egenart. Det som gjør det vanskelig å synge ballader på norsk, er at vi har en bestemt artikkel til slutt. Der ser jeg at det blir stille, sier han, og flirer.
– Vi sier hatten, ikke «the hat». «You got the blues», ikke sant. «Du har blusen». Hahaha, skjønner du?
Nå ler han også av ansiktsuttrykket til journalisten, som plutselig har fått en liten ordstrøm bardust på. Nå er det scene-Sunde som hilser på.
– På 60-tallet var det mange nok av disse slagerne. Syngedamer og syngemenn som fikk en tekst utlevert av Arne Bendiksen, med et «syng denne, så skal du nok se at det går bra». Hvor det da ble mye av, for å sitere Harald Heide Steen, «O’ sommerlys seg opp mon tro», ikke sant. Sånn ville ikke jeg skrive. Jeg ville skrive muntlige setninger. Da ble det litt rakka-takka-tikka-takka, litt hakkete, som det norske språket faktisk er.
– Også er det moro å rime, da!
Les også: Anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
NRKs bukserefusjon
Til tross for årtier med karriere, har Sunde styrt unna de store kontroversene. Han er ingen krigshisser, men gå, det kan han. Som da Pepsi holdt en konkurranse hvor deltakerne skulle linke en utkledd Sunde til rett land.
– De lagde helfigurer av meg i papp, som sto på blant annet samvirkelaget på Skarnes. Da skjønte jeg at dette her går ikke. Det er ikke verdt penga. Da gir man seg med det! Det gjelder å prøve og feil mye opp igjennom. Er man heldig, lærer man av andres feil. Å lære av sine egne, det er vanskelig.
En gang ble han også utestengt fra Norsktoppen, som etter et raskt google-søk viser seg å være en slags gamledagers VG-lista topp 20. Det var låten «2003, en butikk-odyssé» som ble for sterk kost for NRK.
«Først fikk jeg en bukse som var for lang /
og så fikk jeg en bukse som var for trang /
Og en som var lang og trang på en gang som damen sa var passe /
Smekken måtte vi dra med tang mens magan skreik og Abba sang /
Og med ballaklem som ei mandelstang spjæra hele stasen»
– Det er første gang jeg ble nektet spilt i radioen. Vi lo godt av det, og plata solgte jo så det holdt.
I 2024 er det få som hadde fått bakoversveis av å høre ordet «ballaklem» klemt inn i ei låt.
– Det kommer jo stadig nye kull med fjortenåringer, rett og slett. De finner sin egen humor og ler av sine ting. Jeg husker veldig godt da vår generasjon fikk Hørerøret, med Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen Jr. og Gunnar Haugan, midt i trynet. Vi lo så vi skreik, men foreldra mine skjønte ingenting av den humoren. Sånn er det, hele tiden. Det er stadig nye ungdommer, som ler av nye ting.
– Men det skal vel rynkes på noen neser?
– Det skal gås over streken!
På spørsmål om hvordan han er, når det oppstår konflikt, svarer Sunde at han nok er litt konfliktsky. Men akkurat her passer det seg å grave litt til.
– Men hva kan gjøre at du går i konflikt da, eller hva kan gjøre deg litt sinna?
– Nei altså, hvis jeg ikke finner parkeringsplass ... Det mener jeg! Oslo er i ferd med å ødelegge seg selv. Folk som bor utenfor og har et eller annet de skal i Oslo, det kan de bare glemme! Vi har leilighet på Torshov, og vi får ikke brukt den. De har tatt alle parkeringsplasser til elbil og det greiene der, huffer han.
– Du kan ikke redde verden med grønt blekk i skriveren, ikke sant!
Rettferdig sleiving
Gjennom all moroa og tøysinga i Sundes tekster, skinner det gjennom en rettferdighetssans. Et og annet sleivspark til storsamfunnet. Såpass må det være.
– Ja, det synes jeg er artig. Det er ikke for sleivsparkets skyld. Det har ofte bunn i noe som har irritert, noe som har stått i avisen, saker som dukker opp. Jeg finner en måte å ta poenget på, og så kan det hende det blir en sang. «Smi mens liket er varmt», er en sånn en.
I sommer kom han med protestvisa «Det går til helvete, men alt for sakte», om forholda i Oslofjorden, og om alle politikerne som tenker at dette kan nestemann- eller kvinne, ta seg av. Låta grodde ut av en setning han ramlet over. Den holdt vann, som han sier. Det går til helvete, men alt for sakte.
– Det er jo sånn at hvis huset ditt tar fyr, ringer du brannvesenet med en gang. Du nøler ikke, du venter ikke. Men hvis hekken din mot naboen din begynner å dra seg i været, kan det hende du overlater det til neste generasjon å ta seg av. Oslofjorden har hatt seks forskjellige miljøvernministere som har fått saken på skrivebordet sitt, og ingen har villet ta i det.
– Alt mudderet fra den der Senketunnelen, ble bare flytta litt lenger ut i fjorden. Det gjelder å kjenne igjen et godt poeng når det kommer. Jeg har nok øvd meg opp til å følge med, se på ting med tvisyn. Som det ble sagt om Ivar Aasen, ble det ikke?
– Har du noen politiske hjertesaker da?
– Nei.
– Haha, men det er vel noe du helt skulle sett bli ordna skikkelig opp i, sånn bortsett fra parkeringa rundt Torshov?
– Det er jo en usikker verden vi lever i. Jeg husker Erik Bye ringte meg en gang for mange år siden og lurte på om jeg kunne skrive en sang fra en våpenmesse. Alt går jo ut på hvor effektivt man kan ta livet av hverandre, ikke sant. Han mente jeg burde lage en sinnamorsom sang. Men det fikk jeg ikke til, det var for stort og for farlig hele greia.
Vi snakker om at Astrid Lindgren en gang skal ha sagt at det ikke er noe i veien med å være lat. Tenk om det ble krig, og ingen orka å gå dit.
– Men jeg har ofte tenkt at det er latskap som driver menneskeheten fremover. Du gidder ikke skrive brev for hånd, du kan bruke Chat GPT. Det er på godt og vondt.
Les også: – Hun kaller det en dritthistorie. Jeg skjønner ikke hvorfor (+)
Audiens hos «Mr. Guitar»
Det var på viseklubben Dolphins, på sekstitallet, at Sunde forsto han var morsom.
– Det var jo ikke orden på meg på noen måte. Jeg gjorde alt mulig, fra korte, små sanger som passet best i dunkel belysning og festlig lag, til direkteoversettelser av Beatles-låter. Ord for ord. Det var helt avsindig.
Han husker ikke alt han drev med på den tida, forteller han. Men det var mye, og for å prøve seg fram.
– Jeg hadde ingen skjønnstemme å synge med, men jeg lærte meg å spille gitar. Det er det som var den gangen, og er fortsatt, motoren. Det er gitarspillinga. Det som drar i gang låten, setter i gang visemoroa.
Det er her journalisten kommer på at hun har lovet sin kollega å be Sunde fortelle om den gangen han var på besøk hos Chet Atkins, «Mr. Guitar», i Statene.
Og det lar seg gjøre.
Han forteller at han er oppvokst med Shadows-tradisjonen, med plekter på stratocaster. Derfor ble han noe lang i maska da han så på et TV-program fra Njårdhallen, i 1964, der Chet Atkins sitter alene på en krakk og spiller både bass, rytme og melodilinje. Samtidig. På samme gitaren.
– Og jeg skjønte ikke hva han gjorde. Jeg hadde jo hørt noen plater, men jeg trodde det var snakk om trickinnspillinger, en og en av gangen. Så viste det seg at det var ikke sånn! Han satt der alene og gjorde alt, som fingerspill-gitarist!
Da han i 1971 traff Arve Sigvaldsen, som var sjef på det norske kontoret til Radio Corporation of America, fortalte han om planene om å dra til USA, og Nashville, og om eurekaen han fikk da han så Atkins noen år tidligere. Da måtte han jo besøke Atkins, sa Sigvaldsen. Men kunne han det da, svarte Sunde. Å, ja da. Med seg i kofferten kunne han pakke med seg et introduksjonsbrev.
– Jeg var borte i halvannen måned, og endte i Nashville ei uke. Jeg ringte opp, sa hvem jeg var, og at jeg hadde et brev til Mr. Atkins. De ringte tilbake: «Atkins will take you to lunch tomorrow».
Det var et stort øyeblikk for Sunde. Av Atkins ble han sendt ut til forskjellige steder de spilte musikk, og han var både her og der og traff folk. Så skulle han reise hjem.
– Jeg stakk oppom kontoret til Atkins for å takke for meg, og for det han hadde gjort for en ukjent tulling fra Odalen.
Sunde ler.
– Da hadde han litt tid, og spurte om det var noe jeg ville lære. Det er besvimelsessetningen, ikke sant! Så tenkte jeg meg fort om: «The Black Mountain Rag, please».
Så stemte Atkins gitaren sin, og viste hvordan man kunne spille den ordentlig. Og med det lærte Sunde at det gikk an å stemme gitaren til den låt både sånn og slik.
– Og det har jeg holdt på med senere også. Så det var litt av en opplevelse! Og dermed ble det fingerspill på meg.
– Da jeg vokste opp så hørte jeg, og fortalte videre, at du er en av verdens aller beste gitarister. Opplest og vedtatt. Så er det sitatet blitt tilskrevet både Santana, Knopfler og Clapton. Er det Atkins som er opphavet til den der litt mytiske legenden rundt det?
– Altså.. For det første går det ikke an å ha et verdensmesterskap i gitar, ikke sant. Hvor fort går det an å spille Tiger Rag? Det er nytteløst. Men Atkins har jo spilt tre eller fire ganger i Norge. Ved en anledning hvor jeg ikke kunne være til stede, fordi jeg drev og spilte selv, var Benny Borg der. Og han vil sverge på sin døde bestemors parykk at Atkins da sa «dere har en veldig flink gitarist her i Norge, som heter Øystein Sunde». Det varmer, altså!
To på taket, to inni
Sundes 70-tall var videre prega av mye revy og humor, og viseturneer med Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik. Vi har tid til litt mer mimring, og han forteller fra sin første turné med sistnevnte.
– Jørg Fr. Ellertsen sendte oss til Kirkenes. Vi tok Båtsfjord, Berlevåg, alt av Kautokeino-vassdragene. Vi spilte oss helt ned og rundt i løpet av et år. Men vi var unge og kvikke, så vi greide det, minnes Sunde.
– Det var oss tre, ingen turnéleder. Vi hadde min Volvo 145, med to høyttalerkasser på taket, og to inni. Tre gitarer og en ukulele, og klær i en koffert. Så kjørte vi av gårde. Veiene.. Vi klager på veier i dag, men sånn det var i gamle dager på Vestlandet? Herregud! De tusen fergers land, pleide vi å si.
Og nå går det mot slutten. Sunde har signert et lass av bøker denne dagen, og vil komme seg på toget til Skarnes. Imellom der skal han i tillegg fotograferes. Derfor runder vi av intervjuet, med noen kjappe krydderspørsmål.
– Modelltog, eller modellfly?
– Begge deler. Det er det man tar fram når man renser hodet.
– Hvem sin idé var det å la Stian Carstensen spille på sag og tømmerstokk på 70-årskonserten i Spektrum?
– Det var Kåre Schanche som spilte på sag og tømmerstokk i spektrum.
– Å! Da har jeg fått bad intel!
– Stian Carstensen var med og spilte, da.
– Har du prøvd å ikke ha bart noen gang?
– For moro skyld så tok jeg halvparten.
– Halvbarten!
– Hehe. Jeg tok barten en gang for mange år siden, da unga var små. Hihi, og de begynte å grine! «Du e’kke pappa!». Så den kom på igjen.
– Hva er det rareste instrumentet du har bygget?
– Alt av det greiene jeg har bygd selv er rart. Den vrengte gitaren er jo den rareste. Da spiller jeg med hånda inni kassa.
– Da tror jeg vi er der. Takk for at du stilte opp!
– Jo, takk! Det er rart det der, at det er en forfatter som har skrevet boka, men jeg som må svare for det!
Les også: Hold kjeft, det er Gulbrandsen
Les også: Franks åpning