Vebjørn Sand kan ikke slutte å male.
– Begynnelsen på et kunstprosjekt, den første ideen, den lille gnisten. Det er så sårbart, men det er det vareste og innerste, en bitte liten flamme du har der, og så skal du få den til å vokse, og få det ut, sier Vebjørn Sand.
Vi sitter i det lille lokalet på Frognerseteren som selger bakst, suvenirer og billetter til Roseslottet, er vi innhyllet i lukten av kaffe og moden, norsk sommerskog. Døra er åpen ut mot grantrær, klar sommerhimmel og småfugler. Kvitringen sniker seg inn, men i stedet for å avbryte oss, legger den seg som et teppe rundt samtalen, som et perfekt lydspor til historiene som blir fortalt.
Her er det ingen staffelier. Ingen maling eller pensler. Likevel maler han.
– Naturen har ikke gjort noen til slaver.
Med armene dras linjene ut i store strøk for å akkompagnere de store følelsene, de livsinngripende hendelsene, de store stoppestedene i livet. For i neste øyeblikk å konsentrere seg intenst inn på de minste detaljer, som når han snakker om hvor skjør kunsten er, hvor viktig – og vanskelig det er å verne om den lille gnisten som kan bli noe større, hvis man bare er forsiktig nok. Slik maler han bilder i lytterens sinn.
Det var en gang han ble fysisk forhindret fra å male fordi han fikk synsforstyrrelser.
Hadde ikke det skjedd, hadde vi kanskje ikke sittet her. Da hadde han kanskje ikke startet dagen med en vaffel på bensinstasjonen nedi bakken klokka sju i morges, før han hoppet i Øvresetertjern for et morgenbad, for så å spasere de få hundre meterne gjennom skogen over knasende grus til det som har vært jobben hans de siste fire årene.
Landets største kunstinstallasjon. Roseslottet. En mektig og alvorstung sanseopplevelse til minne om frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig, men som har utviklet seg til å bli noe langt større.
– Menneskerettighetene begynner med en linje som peker tilbake til stoikerne, som snakker om at vi er født frie inn i verden, sier Sand.
– Grekerne sa – som du kan høre i en av amforaene i Roseslottet – at naturen har ikke gjort noen til slaver. Det er de lange linjene vi trekker i Roseslottet, med tanker fra humanismens stemmer, som har vært med og forme våre frihetsverdier og vårt menneskesyn. Menneskerettighetene og vår kultur begynner med individet. At individet står først.
– Totalitære krefter har mange ansikter og mange forkledninger, og de stiller seg over individet og skal kontrollere det, undertrykke det, eller i verste fall drepe det. I humanismen er individet først, og det er utgangspunktet for vårt frie og åpne demokrati.
---
Vebjørn Sand
- Født 10. mars 1966 på Bærum sykehus. Har bodd i Asker, på Hvaler, i Bærum med familien - far Øivind André Sand som var lærer og er billedkunstner, og mor lærer Kari Marie Søyland, samt søsknene Aune, Eimund, Haavard og Ane
- Har tegnet og malt «hele livet», mye er selvlært, og mye lærte han av bestefar Ole. Gikk på Steinerskolen, og senere Christianslund videregående. Vebjørn Sand var elev av Walther Aas og Rolf Schønfeldt. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo i 1986–1990, og ved kunstakademiet i Praha. Senere var han student ved Art Students League of New York.
- Sand flyttet til New York i 2007 og etablerte Gallery Sand med familien.
- Kjent for sine storformat-bilder og kunstinstallasjoner som Trollslottet, Roseslottet, Keplerstjernen og Leonardo Da Vinci broer
- Er en del av kunstnerkollektivet Galleri Sand, som startet med far Øyvind og bestefar Ole Sands utstillinger i sjøbuene på Hvaler. Hans kjærlighet for kunst ble senere overført fra generasjon til generasjon. I dag kjenner vi Galleri Sand godt gjennom kunstnernavnene Vebjørn Sand, Marianne Aulie og Aune Sand. De har sammen pop-up utstillinger over hele landet.
---
Les også: Sjekk OL-programmet her, dag for dag og time for time
En gammel sjel
Første gang Vebjørn portretteres i et stort, offentlig medieorgan, er han knapt 18 år gammel. Året er 1984 og han har nettopp vært russ – men ulikt de fleste ungdommer, er ikke fest og fyll noe han tiltrekkes av. Denne sommeren, som flere somre tidligere, bruker han i gågata i Fredrikstad, der han har med seg en stol og malesaker.
Hvis du besøkte byen på denne tiden, er sjansen stor for at du så han sitte der og tegne karikaturer av turister som ønsket et minne fra ferien.
I portrettet, som er gjort av NRK TV, møter vi en ung gutt som omtaler arbeidet sitt i seriøse ordelag, både stemmen og ordene han velger, kunne tilhørt en godt voksen, til og med gammel, person.
Han har allerede illustrert flere skolebøker og har hatt fast residens på Stortinget der han har tegnet karikaturer av politikere. Han leverer illustrasjoner til aviser, og holder foredrag for skolebarn. Pengene han tjener skal gå til et atelier i Oslo, forteller gutten, hvis historie begynner på Bærum sykehus der han ble født noen minutter før tvillingbroren Aune.
I tre år bodde de i Asker, etterfulgt av tre år på Hvaler, og deretter tilbake til Bærum og Grav gård, der de bodde i et tømmerhus fra 1640 og lekte i trærne utenfor. Aune balanserte på takmønet til alles forskrekkelse, og i en av husets fire peiser hadde de høner og kaniner, og om vinteren sto de på skøyter på tjernet på gården.
Det var der han bestemte seg for å bli kunstner.
Vebjørn Sand har oppnådd noe som – i alle fall historisk sett – har vært en sjelden bragd; han er populær og har kommersiell suksess, samtidig som han er faglig og intellektuelt anerkjent i sin egen samtid. For ofte er det slik at kunstnerlivet kun lar utøveren oppnå enten det ene, eller det andre. De siste seks årene har imidlertid kunstinstallasjonen Roseslottet dominert livet hans. Derfor er det også Roseslottet som blir bakteppet når vi snakker om livet.
– Eimund og jeg kaller dette for en sansearena. Vi er kunstneriske ledere, sammen om hele konstruksjonen. Når du går inn i Roseslottet går du inn i naturen, du kan ta på alt, kjenne på alt, og da kan du brått komme tilbake til barndommen med erindringer, om fugler du hører eller noe du ser, det skal være et fredfullt sted du kan synke ned i. Jeg vil si at Roseslottet representerer alle mine faser som kunstner, både som maler, og med det lekne, alle kunstneriske språk.
– Men ingen karikaturer?
– Nei, men det er en side jeg kunne tenkt meg å ta mer ut, humoren og leken – karikaturer var veldig viktig for meg i mange år.
Les også: Håvard ble frelst: – Verden utenfor var djevelens og vi var Guds barn (+)
Alene på loftet
Historien viser at det har gått helt fint for kunstneren Vebjørn Sand, som er kjent for sin raushet og allsidighet, og for å mestre et stort antall kunstneriske uttrykk. I TV-portrettet sier gutten at når han selger malerier, bruker han noe penger materialer, men at han må spare resten til å finansiere et atelier i Oslo.
– Holdt du deg til planen? Og skaffet deg et atelier i Oslo som 19-åring?
– Oi. Ja, det gjorde jeg. Jeg skaffet meg et atelier. Jeg bodde først i en hybel på Grefsen, hos bestemoren til en kamerat av meg. Så sto jeg i Nasjonalgalleriet og kopierte, 70 malerier og utsnitt for å lære meg ulike teknikker. En dag sa en vakt på galleriet at kona hans jobbet på eldresenter, et dagsenter i en gammel sveitservilla på Frogner.
– «Og på loftet der, er det en liten hybel, og et råloft der du kan sitte og male». Så da flyttet jeg dit, Jeg tror leien var 600 kroner, som var veldig greit for meg. På råloftet var det varme somre og kalde vintre, forteller Sand.
Som tenåring bor Vebjørn alene i Oslo. Men han skeier ikke ut.
– Jeg var skikkelig dedikert og satt og jobbet. Jeg var en veldig alvorlig ungdom egentlig. Har aldri følt at jeg har fått tatt ut russetida, hehe. Men jeg var nok en stille ungdom, jeg bare så frem til å leve et voksenliv. Å arbeide og jobbe med det jeg hadde lyst til.
– Hva tenker du om det nå?
– Godt spørsmål. Det jeg tenker, er at det er viktig å være i de tidene man er, også. Å være ung når man er ung. Men ting blir som de blir. Man er der man er, og gjør det man gjør.
Man kan lure på hvorfor en ung og lovende klassisk maler plutselig begynner å bygge bruer, som Da Vinci-brua i Ski og de tre isbruene som ble plasser i henholdsvis Antarktis, Grønland og foran FN-bygningen i New York. Å jobbe med store ting, er det som fikk han tilbake i kunsten, fra en tid i livet da han fikk problemer med synet.
Les også: Uro rundt Trumps «nummer to»:– Trodde ikke det var mulig (+)
Kunne ikke male
Å tenke tilbake, er krevende. Armene slutter å gestikulere. Beina har ligget rolig i kors til nå, hvor han holder rundt det ene kneet og trekker det opp mot kroppen. Han veksler mellom å se intenst på noe fra fortiden, for så å knipe øynene sammen, når han minnes smertene.
– Jeg kom i en situasjon på nittitallet da jeg ikke kunne male. På grunn av øynene … Jeg fikk en forgiftning, løsemiddelforgiftning, fordi jeg satt og jobbet i et miljø der det var en altfor stor konsentrasjon av løsemidler. Da gikk det en sikring og jeg fikk en veldig overfølsomhet for løsemidler, og fikk reaksjoner som gjorde at jeg ikke kunne male.
Synsforstyrrelsene var først som en orm eller slange som gikk over synsfeltet.
– Så var det svarte tynne ting, og grå soner der jeg så utydelig. Etter de greiene der, fikk jeg to depresjoner. For jeg kunne ikke jobbe! Jeg trodde jo at nå er det over. Jeg hadde aldri hørt eller lest om en maler som ikke kunne male, det visste jeg ikke noe om. Ikke på den måten, at du ikke hadde mistet armer eller bein. Dette hadde jeg holdt på med hele livet, det er dette jeg drev med, og da fikk jeg en veldig mental reaksjon på det.
Det er da han begynte å trene, og fikk orden på kroppen, forteller han.
– Også gikk jeg i masse terapi. Det var en fullstendig identitetskrise, det var helt katastrofe. Og derfor begynte jeg med prosjekter, for jeg kunne ikke male. Og jeg hadde så mye som måtte ut, og begynte å jobbe med Antarktis-reisene. De reddet meg, fikk meg ut, ga meg frisk luft og fikk meg til å jobbe igjen.
Gjennom prosjektet møtte Vebjørn en mann som skulle bli sentral i årene som kom.
– Jeg kom inn i et miljø med skiløpere, klatrere og eventyrere. Kroppen ble bedre, og jeg opplevde mestring. Ivar Tollefsen ble en nøkkel for meg i å lære å jobbe med prosjekter, hvordan vi skulle finansiere Antarktis-turene, og jobbe med kunstpakker, bilder, avtaler med næringslivet. Det var modeller jeg brukte for å lage Isslottet senere.
Tollefsen har deltatt i flere ekspedisjoner og har senere bygget opp en av Europas største porteføljer med utleieboliger.
– Så det er sånn jeg lærte om prosjektledelse, og teamwork, jeg visste ikke at jeg kunne gjøre det. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne gjøre noe sånt, jeg satt jo og malte bilder på et loft. Men plutselig var jeg i gang. Plutselig kunne jeg mestre å sette opp et Isslott og en stjerne her oppe.
Les også: Kunsten å være Odd (+)
Roseslottet – en reise til sjelens indre
På vei gjennom Roseslottet passerer vi dagens prosjekt. Den hvite rosen. Til vanlig står den ved inngangen som et mektig symbol på installasjonens opprinnelse og utgangspunkt: Den tyske motstandsgruppen med samme navn.
– Menneskesynet vårt har aldri vært sånn under press som siden andre verdenskrig, som det er i dag. Et av tidsvitnene snakker om vår oppgave, som er å bygge videre på vår kultur. Og det er en humanistisk kultur. Han snakker om at det skal være frihet i femti år, hva er det i tiden? Ingen ting. I hundre år? Det skal være i tusen år, det skal være i all fremtid.
Nå ligger rosen på to støtter langs gangveien innover i installasjonen. Her finner kunstneren capsen sin, som han trer på hodet i en tilfeldig bevegelse, etter å ha glemt den da han tidligere på dagen jobbet med å restaurere den ikoniske statuen. Nå titter lyse lokker gutteaktig frem fra under hattebremmen.
– Etter Isslottet fikk jeg en selvtillit tilbake. Synet hadde begynt å komme i orden. Altså, jeg hadde jo vært helt kjørt ned. Med synet, det som skjedde, var at det vippet over i noe annet – etter hvert så begynte jeg å bruke briller, og da stabiliserte synet seg. Så det var noe med at synet vippa fra «sånn» med den greia, så plutselig så jeg tåkete, så etter hvert fikk jeg briller, forteller han.
– Og da ble synet skarpt. Også var det alle disse smertene – ansiktssmerter, hodesmerter, smerter over alt. Depresjonssmerter. Nå skal ikke jeg snakke om sykdom, men det var en del av det. Det å være kunstner, det å jobbe masse, man jobber jo på kanten. Man er veldig utsatt.
– Det må man være, for å lage god kunst?
– Ja. Jeg har tenkt på noe veldig klokt, som jeg leste av en maler som jeg har fått som et livsmantra. En stor maler som heter John Singer Sargent. Jeg må forklare noe teknisk først, for det er det livet handler om. Når vi skal blande farger på paletten, så trenger vi ikke mer enn fire farger, så blander vi opp noen fargekladder som vi skal jobbe ut ifra. Som skal kanalisere motivet med de fargene jeg skal male. Og uansett hva jeg maler, om det er landskap eller portrett, så når vi ser rundt oss, er verden stort sett mellomtoner, reflekterer han.
– Det er ikke det høyeste lyset eller det dypeste mørket. Verden består av mellomtoner. Og for at et maleri skal fungere, så er det mellomtonene som gjør at det henger sammen. Det er ikke det høyeste lyset, de høyeste aksentene, selv om det er der øyet ditt går først. Der det er deilig og flott. Det er effekter.
– Men det er ikke det som gjør at det henger sammen, motivet skal henge sammen uten det. Så han sier at når du maler, så «always go to the quiet middle tones». Alltid led deg mot midten. Der ligger kraften, energien. Og det gjør den i livet også. Kvinner som får hjulene til gå i den stille hverdagen. Som får barna sine på skolen, smører matpakkene, vasker klær, holder på, og har jobb i tillegg, alt det man gjør. Det er kraften i livet. Kraften ligger i det man ikke ser, sier Sand.
– Det er livsgullet, kraften og gullet i den stille midten som vi ikke ser. Og det er hemmeligheten med et sånt prosjekt som dette, alle detaljene og hele teamet med mennesker. Og hemmeligheten ved å få til et godt liv, det er de stille jevne dagene, ikke at du skal få et diplom om noen år eller oppnå det eller det, for du kommer ikke dit hvis du ikke har de rolige jevne, stille.
– Hvis jeg er høyt og lavt, tenker jeg med meg selv at «gå inn i den stille midten, Vebjørn. Der ligger kraften». Det er det stille, det du ikke ser. Også er det premierer, store konserter, også står man der og får en pris, det hadde ikke eksistert, hvis ikke det var for det stille. Her ligger kraften. Det er interessant.
Les også: Saras foreldre løy for 23 år siden. Nå vil UDI sende datteren ut av Norge
Skjebnenes forvalter
En av bærebjelkene i Roseslottet er menneskemøter og serien som kalles Historiens ansikter.
Vebjørn sier at han føler kunstnerrollen er å være som noe mellom en prest og en lege.
– Vi kunstnere jobber i livets ytterkant. De sangene kunstnere skriver, bøkene vi skriver, filmene vi lager, bildene – alt det kunstnere skaper, handler om død, liv, håp, kjærlighet, nærhet.
– Hvis jeg for eksempel har malt et tidsvitne, og så er jeg på byen og møter jeg en som kommer bort og sier «du malte bestemoren min, og det betyr så mye for meg», da må jeg være tilstede som et medmenneske, uansett.
– Eller hvis noen har kjøpt et bilde eller noe jeg har laget og som har representert noe viktig om et menneske som gikk bort, eller et bryllup eller konfirmasjon. Hvis jeg i en sånn situasjon hadde vært avvisende, går det rett inn i det menneskets dypeste sjelsliv. Det kan ødelegge minnet.
Han opplever det som at kunstnere ikke egentlig har en jobb,.
– Vi kunstnere jobber med hele menneskelivet. Vi lever jo også i fritt fall hele tiden uten garanti, ingen fast inntekt. Å leve som kunstner er en livshandling, det er ikke noe vanlig arbeid. Jeg vil fraråde folk fra å bli kunstnere, for det er for tøft. Du skal tåle å stå i det, og samtidig skape det sårbare. Og få kritikk. Det er veldig sårbart, den emosjonelt krevende berg og dal-banen det er å lage kunst.
Det altoppslukende prosjektet startet som en tanke da han kom hjem fra USA i 2017, og fra 2018 til det åpnet for publikum i forbindelse med åttifireårsdagen for frigjøringen, jobbet Vebjørn og broren Eimund utrettelig.
– Og nå har det vokst videre og er et sted som har det som et bakteppe, men er også å se inn i fremtiden, det er troen på individet, troen på kulturen vår. Å bygge videre på kulturen vår. Det er det dette handler om, dypest sett. Motstandsfolk under andre verdenskrig, det var å kjempe for frihet, for menneskesynet vårt. Dette er ikke en utstilling om andre verdenskrig primært, det handler om det de står for, sier Sand.
– Tenk på hvordan har ikke Europa og verden har blødd, for at det humanistiske menneskeverdet og grunnleggende verdiene fra opplysningstiden, frihet, likhet og brorskap. Det er enormt. Det var en klok 17. mai-taler som sa at demokratiet er som en sti i skogen. Den må gås opp hele tiden, ellers gror den igjen. Så Roseslottet er egentlig en sti i skogen, som går opp demokratiet og trekker linjene helt tilbake til antikken. Av tanker som har vært med på å forme våre frihetsverdier. Av bevisstheten på det. Og mens man vandrer på den stien, blir man påminnet om det totalitæres mangeansiktede vesen.
Les også: Eks-ambassadør til Dagsavisen: – Jeg har aldri sett noe lignende (+)
Tidsvitnet Vebjørn
At prosjektet skulle bli så omfattende, lå ikke i planene.
– Man begynner et sted, og så går man dypere inn i et landskap. Og dess dypere du kommer, dess mer forplikter det. Fordi du møter mennesker, jeg har møtt over seksti tidsvitner, og i disse menneskemøtene blir du selv et vitne.
– Den takknemligheten, det alvoret … det forplikter. Og åtti prosent av de jeg har møtt, har jo gått bort siden jeg begynte å møte dem i 2018. Det blir en slags pakt med de menneskene, sier han.
Han sier at tidsvitnene viser han tillit og en takknemlighet for at de, og han, kan gjøre noe for å bringe minnene deres litt videre og holde dem litt fast i tiden.
– Roseslottet har sånn sett også blitt et minnested. Det er noe med et sekund og en evighet som ligger i møtet med et menneske når du maler. Hvis maleriet blir godt, kan det ha en annen dimensjon og noe nærmere sanselig enn et fotografi.
– Det er det direkte møtet, som når vi står og ser på et maleri fra renessansen eller barokken, at det er et menneske som satt der for noen hundre år siden, og møtte et annet menneske. Maleriet er en veldig direkte forbindelse uten å gå gjennom noe teknologi, påpeker kunstneren.
– Og de strøkene, er akkurat slik som de ble gjort den gangen. Det kommer veldig nært. Og det jeg vet, er at hvis det bilde er godt nok, blir det tatt vare på. Derfor tar jeg meg helt ut når jeg maler og vil overgå meg selv hver gang, slik håper jeg at maleriene lever etter meg.
– At de lever etter de som jeg nå har møtt, for mange av de er døde nå. Og de blir tatt vare på. Derfor er det stadig flere som kommer og sier jeg må møte den eller den, som er tidsvitner, for at de skal møte meg, for å bli tatt vare på, på en måte. Og det føler jeg en andektighet ved.
Et maleri, mener han, vil i likhet med et godt møbel eller en fiolin av god kvalitet, bli tatt vare på fordi man gjenkjenner kvalitet. Det varer i kanskje hundre eller to hundre år fordi det er godt nok.
– Sånn er det med tingene her oppe, hvis det er godt nok, vil det leve videre.
Les også: Kjell Werner: Kutt i sykelønna vil være en brannfakkel (+)
– Mye kritikk
På vei gjennom installasjonen er det flere som kjenner igjen kunstneren, selv om han er kledd langt mindre formelt enn slik vi oftest ser han på TV eller i aviser. En slitt og hullete supertrøye over en gråmelert T-skjorte, og allværsbukser som har strikk nederst slik at han kan dra dem opp over leggen på varme dager. Flere vil ha bilde sammen med ham, en har reist fra Florida for å komme hit, en annen sier hun trodde verktøyene hans var en del av installasjonen.
Men det er ikke alle prosjekter som har vært like godt mottatt. Spesielt fikk han kritikk da han malte to enorme portretter av milliardærene Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow, som ble slaktet av kunstkritikere.
– Ja, jeg har vel jevnt fått mye kritikk, men også mye positivt. Det er den negative kritikken du husker. Jeg vil ikke fremstå som noe offer eller at det har krevd mye, men jeg tror ikke de er klar over hvor sårende det er. Faglig kritikk fra fagfolk som kan faget sitt, er jeg veldig glad i å få, sier Sand.
– Jeg har vært så heldig at jeg vet hva jeg faglig sett er god for – på mitt beste. Jeg har fått studere med veldig flinke folk. Spesielt i USA, gikk jeg hos noen av de ledende kreftene innen den figurative og klassiske utdanningen. Både når det gjelder kunstanatomi og portrettmalere. Som jeg hadde en drøm om å gå hos, og som etter hvert ble mine venner. Nå har et par av dem gått bort, så det handler om å bringe noe av det de lærte meg videre også.
Alt som en kunstner lager, er indre ting, bilder, visjoner.
– Men det er også en stor prosess og krever samarbeid med mange dyktige folk. Men det begynner som en indre visjon. Det er sånn jeg føler – hvis det er noe jeg har som talent eller egenskap, er at jeg har sett noen indre bilder, som man kan si at jeg har en teft. Så er det å løfte det indre opp og ut i verden, og gi det en form. Og det er en kjempeprosess.
Ofte har han en fornemmelse av hvilke indre visjoner som vil gjøre det bra.
– Jon Fosse hadde en veldig fin tale da han fikk nobelprisen. Han sammenlignet det med at man sitter som barn, tiåring, i en granbarhytte i skogen. Se for deg du har bygget den, og det ligger litt snø oppå, også går du inn i granbarhytta og sitter inni der. Og han satt der med en liten hund, også tente han et lite lys. Den følelsen der, og den hytta og det lille lyset, der begynner spiren, til inspirasjonen. Så varsomt er det.
Kunstnerens oppgave er å holde den lille flammen i live og la den vokse og bli en roman eller et maleri, eller et Roseslott.
– Det kan slukke så lett. Og det er så mange faktorer som kan spille inn, vi lever i en veldig praktisk verden, med store krefter rundt oss, også skal du verne om den bitte lille flammen inni granbarhytta inne i skogen der. For meg er de største tankene de vareste, små, små lys inni en sånn hytte. Det er stemninger i de innerste irrkroker av sjelegrunn og hjerterytme, og det er så vart og så følsomt. Jon Fosse har klart det. Han klarte å få flammen til å leve. Det kan det bli nobelpris av!
Les også: Endelig øker bestanden: – Hver tiger teller
Alle aldre
I år er det førti år siden det første NRK-portrettet. Da Vebjørn Sand annonserte planene sine for hele Norge, om at han skulle bli kunstner. En av de største. Det har vært førti år med opp- og nedturer, men ulikt mange av kollegaene sine, har han ikke hatt andre jobber ved siden av.
– Det er ekstremsport å klare å reise et stort kunstnerisk prosjekt, og sette en makt eller kraft bak det, få gjennomført det. Jeg må inn i den hytta og sitte der og verne om den flammen, tross alle distraksjoner, og alt annet som skjer og skatter og avgifter skal betales. Når du da ikke har fast inntekt … Hadde jeg vært ansatt av en fyrste sånn det var i renessansen, hadde jeg hatt beskyttere og var fristilt.
– Men å forholde seg til den praktiske verden er noe man må gjøre. Og de fleste kunstnere har andre jobber, som da jeg var i New York, der var «alle» kunstnere, så var neste spørsmål «what’s your dayjob», vel. Men nå har jeg klart meg i førti år, og håper jeg skal klare meg i førti år til - men det er ikke lett, sier han.
– Jeg må si det er noe stort, og underlig, og rart å ha levd noen tiår. Når jeg treffer kollegaer eller venner, som jeg har kjent gjennom flere tiår, og jeg ser på dem og det er noe hellig over det, nesten. Den respekten, for det koster. Det koster å komme dit du er. Å ha levd de årene du har.
– Og å være seg selv som menneske, og få det til, det er ikke bare-bare. Når det kommer til det å ha levd flere perioder, så sa Ebba Haslund noe klokt på slutten av livet sitt da hun ble spurt hvor gammel føler du deg? For hun var en veldig frisk dame – så svarte hun «jeg føler meg som alle aldre jeg har levd». De lever i deg som lag.
Tilbake i kafeen venter kunstnerens neste møte. For til høsten reiser Roseslottet på turné.
– Det er viktig at vi åpner i Kirkenes i høst, i forbindelse med frigjøringen av Finnmark. Men vi kan ikke reise rundt med de store konstruksjonene. Vi må finne en måte å formidle det på, som gir en rettferdighet til Roseslottet, samtidig som vi har med noe man kan ta og føle på. Det blir en Roseslottet-forestilling, mer enn installasjon, forklarer han.
Møtet innledes med introduksjonsfilmen til Roseslottet. Inne snakker Vebjørn om visjonen, og forteller om uglen Kjell, som på Roseslottet er en ugle som lager oppgaver barna skal løse.
– Vi kan se for oss at uglen reiser mellom hendelsene, vi kan vise den gjennom stjernen, den representerer den nye generasjonen. Eller er den sjelen vår?
Idet ordene til tidsvitne og motstandsmann Ragnar Ulstein toner ut, kommer en barnehage på besøk utenfor. Skarpe stemmer sniker seg inn, først en, så flere. Små kropper kravler og kryper opp og ned trappa utenfor. Uvitende om at de er fremtiden vår, og uvitende om at en av skaperne bak det mytiske, Soria Moria-lignende slottet på Oslos tak, sitter bare noen få meter unna, allerede dypt investert i sitt største prosjekts neste kapittel.
---
Fem favoritter
Musikk: I det siste har jeg hørt mye på Aksel Rykkvin før han kom i stemmeskiftet, bedre blir det ikke.
Film: Jeg vender stadig tilbake til Andrei Tarkovskys filmer, det er så nært det indre maleriet.
Bok: Følelsernes oppdragelse av Gustave Flaubert er blant den største litteratur jeg har lest. Man får den på dansk.
Mat: Ingen ting slår min mors pinnekjøtt på julaften.
Sted: Europa.
---
Les også: Besteforeldre løy, nå straffes barnebarn: – Ikke en rettsstat verdig (+)
Les også: Sjekk OL-programmet her, dag for dag og time for time
Les også: Kan det være voksnes feil at barn leser mindre? (+)