Ingrid ringrev

– Her har det vært gjort myyyye greier, altså.

– Har du blitt fotografert på lekeplassen på midten her, også? Tujahekken ved gjerdet? Hagen?

– Ja ja ja. Alt er gjort før. Men hva med den gamle hoppbakken til Espen Bredesen? Det kunne kanskje vært noe!

Det er tilnærmet storm i kastene på toppen av Oppsal, novembermørket truer selv om klokka knapt har passert to på ettermiddagen, og nå hjelper det heller ikke på stemningen at drabantbyens store stjerne ser skeptisk bort på sin barndoms røde rekkehusidyll. Det er Ingrid Bjørnov, ja. Den andre er selvsagt Benedicte Adrian. Og så Espen Bredesen da, men han gikk vel fortsatt i bleia da de to skravlete bestevenninnene begynte sin musikalske karriere i kjellerstua hos familien Adrian, en reise som skulle ta dem langt utenfor den grå drabantbyen på Oslos østkant. Lenge var de nærmest samme person, Ingrid og Benedicte, med 80-tallskreppa hår med innfletta filler og matchende lyserosa leppestift, de ble jo nærmest oppdaget i sandkassa, i hvert fall var de ikke mer enn 15 år. Ingrid husker ikke noe liv uten henne.

Men nå haster det med bildene før dagslyset forsvinner helt.

Ingrid Bjørnov prøver å få orden på det sølvgrå håret og skjerfet i blesten, mens hun kaster ut nye fotoideer i et rasende tempo. Oppsal barneskole? Der er det noen karakteristiske lave paviljonger og skoleveien er nøyaktig 665 skritt å gå. Kirka? Det var der hun sang i kor, og det ble oppdaget at hun hadde absolutt gehør. Eller bakkene ned mot senteret, der er det noen fete høyblokker, og da kan vi kjøre forbi blokka der forloveren hennes vokste opp, Ingrid Bjørnov og mannen feirer faktisk sølvbryllup neste år.

Jeg ser meg desperat rundt i det grå OBOS-landskapet som omkranset Bjørnovs 60-tallsbarndom.

– Hva med foran den furua, da?

– Ja, der har jeg faktisk ikke blitt fotografert før. Trenger vi keyboard på bildet?

---

INGRID BJØRNOV (60)

• Født 5. desember 1966 i Oslo.
• Bor på småbruk i Indre Østfold med mannen Terje Holli.
• Vokste opp på Oppsal i Oslo med mor, far og storesøster.
• Musiker, sanger, pianist, komponist, låtskriver, kapellmester, sanginstruktør, konferansier og tekstforfatter.
• Slo igjennom som 15-åring med nabo og bestevenninne Benedicte Adrian i duoen Dollie.
• Debutplaten «Første akt» kom i 1980, og Bjørnov og Adrian ble tidenes yngste spellemannssprisvinnere, kun 16 år gamle.
• Vant den norske finalen Melodi Grand Prix i 1984 med «Lenge leve livet», og skiftet navn til Dollie de Luxe.
• Debuterte som soloartist rundt tusenårsskiftet.
• Jobbet 19 år i radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1.
• Hatt suksess med flere soloshow siden 2001.
• I 2017, etter fire soloshow og seks komipriser, kom Bjørnovs femte: showet «Steinway to Heaven».
• Hun har videre gitt ut flere bøker, hvorav siste i rekken heter «Herfra til hektene: 20 år med fortellertrang». Hennes pianobok kom også i nytt opplag i 2023.
• Ute med nytt album. «Symfonisk sidesprang» kom 1. desember.

Kilde: Wikipedia og Ingrid Bjørnovs hjemmeside

---

Hun var knapt fylt fire år da de musikalske lærerforeldrene hennes sendte henne i musikkbarnehagen på Oppsal, der hun løp rundt i strømpebukse med rumpesig og lærte noter og besifring lenge før hun kunne lese. Pianotimer fikk hun også, av tante Anita på Menighetshuset, og det tok ikke lang tid før alle skjønte at dette lille bebrillede barnet med kommunebrun bolleklipp og besserwisser-tendenser hadde et usedvanlig talent. Piano ble sporenstreks anskaffet i det røde rekkehuset i Kampheimveien 43. Far spilte fiolin, storesøster gitar, mor og Ingrid byttet på å spille piano, alle sang i kor og ja, det er bare å se for seg den glade familien til Thorbjørn Egner da alle gikk i gang. Det ble til og med underholdt når de hadde besøk. Ingrid selv måtte nærmest løftes vekk fra tangentene.

– Jeg måtte få tilmålt tid ved pianoet, jeg spilte jo folk helt i senk. Jeg løp hjem fra skolen for å rekke mest mulig spilling før far kom hjem fra jobb.

– Du har absolutt gehør?

– Ja.

– Når ble det oppdaget?

– Det var vel i skolekoret. Jeg husker jeg kunne høre hvilke toner som ble spilt. Så ble det testet av både kordirigenten og pianolæreren.

– Hvor gammel var du da?

– Jeg var kanskje ni-ti år.

– Ble det gjort et nummer ut av?

– Ja. Jeg fikk vite at det var litt unikt. Jeg ble både stolt og flau. Sånn har jeg egentlig alltid vært. Ivrig etter å vise meg. Men samtidig veldig sjenert sosialt.

– Men hvordan var det på skolen? Dere ble jo oppdaget allerede på ungdomsskolen?

– På skolen prøvde jeg å gjemme meg mest mulig bort under en boblejakke. På kveldene og i helgene var jeg artist i Dollie. Jeg levde et totalt dobbeltliv i mange år.

Nei, hun hadde aldri det store behovet for scenelyset. Å leve av musikken var ikke et tema i familien Bjørnov, der det var nedarvede lærergener i flere generasjoner. Og Ingrid, hun ville bare spille. Bare hun fikk holde på med sitt, der i bakgrunnen, så var hun nærmest glad til for at Benedicte Adrian sto i front og tok mesteparten av popstjernestøyten.

I 1984 vant «Dollie» den norske finalen i Melodi Grand Prix, skiftet navn til «Dollie de Luxe», og fremførte «Lenge leve livet» året etter i ja, nettopp, Luxembourg. Med en karakteristisk skigåingsdans, side om side i taktfast stavgang. Ja, det var et uforglemmelig øyeblikk, selv om Europa sendte jentene ned på en skuffende 17. plass.

«Klart vi er forbannet (…) Nå kaster vi fillene og satser på opera og heavyrock!» kunne man lese i VG neste dag.

Men nå går vi for fort fremover.

Vi har kommet oss inn i varmen ved Oppsal-senteret, bestilt suppe og kjørepils og Ingrid Bjørnov har testet lyden på intervjuopptaket («ett, to, ett, to, hva vil du ha å drikke»).

– Du må ikke finne på å høre på hele opptaket.

– Og det meste er vel sagt?

– Ja. Det meste er sagt. Sånn er det jo.

Men nå må vi altså en kjapp tur tilbake til kjellerstua hos familien Adrian på andre siden av rekkehustunet på Oppsal. Det er midten av 70-tallet. Benedicte har fått orgel, ABBA vinner Grand Prix og jentene begynner å opptre på skoleavslutninger.

Og etter oppfordring fra moren til Benedicte sender jentene inn en kassett til radioprogrammet «Etter skoletid».

– Og da ble vi oppdaget.

– Hva hadde dere spilt inn?

– 13 overstyrte Kate Bush-låter, for da hadde vi oppdaget henne, hun har fremdeles heltestatus for oss begge. Og én ABBA-låt. Og det var nok bare ABBA-låta som ikke var helt teknisk ødelagt, haha!

DB Records tok kontakt. Der jobbet Ole A. Sørli. Han skulle bli viktig for dem. NRK tok kontakt. Og de ville ha jentene på «Halvsju».

– Det ble et program som har mye historikk i seg. Det var Ivar Dyrhaugs første sending og Trond Viggo Torgersens siste. Trond Viggo sang Hjalmar. Jahn Teigen var med. Og vi ble kompet av Sambandet, bandet til Åge Aleksandersen.

– Skjønte du var stort det var?

– Nei. Ikke i det hele tatt.

Det var høsten 1979. Jentene var 15 år. Halvannet år senere gir de ut sitt første album. Det blir gullplate og spellemannspris.

– I et gammelt intervju sier du at du angra på at dere ikke slutta på skolen og satsa alt?

– Sa jeg det, ja? Nei, jeg vet ikke. På de tidligere opptredenene våre kan man tydelig se at vi var to venninner som hadde spilt litt på skoleavslutninger. Det var første senere at vi ble artister. Og hadde vi slutta på skolen hadde vel alt rakna sosialt. For jeg synes vi hadde en normal ungdomstid. Men det var jo en drømmestart.

Ingrid Bjørnov ser på meg.

– Men du?

– Ja?

– Kommer vi snart til nåtiden?

Hun ler den korte karakteristiske latteren sin.

La oss spole kjapt gjennom.

For det er altså gått nesten 40 år siden Ingrid Bjørnov gjorde intervjuet med Aftenposten og snakket om artistkarrieren. Jentene var da blitt 21 år gamle, og nærmest seniorer i bransjen med en historisk spellemannspris som tidenes yngste vinnere, 16 år gamle.

Det er over 30 år siden studioalbumet «Which Witch» ga dem nok en spellemannspris, det gikk oppover og oppover, men musikalen som ble satt opp på West End i London noen år senere, sendte dem ned i et bunnløst sluk av milliongjeld og rettssaker. Ingrid Bjørnov var gjeldstynget, saksøkt og i økonomisk uføre i mange år.

Hun kan fremdeles huske utenat noen av anmeldelsene i den britiske pressen. I mange år var hun livredd for åpne e-posten sin.

Og mens hun fremdeles fylte halv tank på bilen sin på begynnelsen av århundreskiftet, og hadde tvangstrekk på lønna, steg versjon 2.0 av Ingrid Bjørnov fram på scenen. Som humorpianist med satirisk talent, og et særdeles skarpt blikk for livets pussigheter, sånn som korte perronger på Østfold-banen. Ja, hun og mannen bor på et småbruk i indre Østfold, vi kommer til de straks.

Men i hvert fall, soloshowet «Klassisk hærverk» var intet mindre enn en suksess, Bjørnov kunne innkassere flere priser – og siste rest av gjeld til namsfogden.

«Ingrid Bjørnov lever det gode liv på landet», kunne man lese i pressen.

– Men hvorfor flytta dere til Østfold, egentlig?

– Det var etter at vi begge hadde forsøkt å jobbe oss i hjel på hvert vårt felt. Siden vi ikke har barn, hadde vi verken vært tvunget til å legge om verken rutiner eller livsførsel.

Og så døde Marius Müller i en bilulykke i 1999. Han var en nær venn av Ingrid, og betydde mye både profesjonelt og privat.

– Det var en brutal oppvåkning om hvor skjørt livet er. At du ikke må utsette de tingene som er viktig for deg.

Det tok noen år, men så solgte de to innfødte osloboerne til slutt leiligheten i femte etasje på Vålerenga i Oslo og byttet det ut med livet på landet. Et småbruk med 11 mål i Tomter i indre Østfold, fire mil sør for hovedstaden.

– Det var ikke gitt at vi skulle få til livet på landet, Terje er fra Bislett og jeg fra Oppsal. Men det har vi fått til, altså.

– Har dere forresten noen dyr på småbruket?

Ingrid Bjørnov ser megetsigende på meg, det lyser av hele henne at her er det åpenbare hull i journalistens research, før hun sier med trykk på hvert eneste ord.

– Vi har jo katten Truls.

Så forsvinner hun inn i mobilen på jakt etter kattevideoene hun vil vise av den tannløse arveprinsen på 12 år.

– Ja! Her er han. Jeg blir helt tussete. Seks og en halv kilo. Han har labber som en golden retriever! Se!

– Skjønn. Har dere noen andre dyr?

– Nei. Den ene naboen har rideskole med 40 hester, og den andre naboen driver en svær økologisk gård, så vi er omringet av dyr. Og vi drømmer om høner og ender og sånn. Men det blir ikke noe av, med all reisingen i livet.

Og nå, nå er vi endelig kommet til nåtida.

For akkurat nå mens du leser dette, er Ingrid og mannen utenlands. Bortreist på hemmelig sted. Denne uka fylte nemlig Ingrid Bjørnov 60 år. Det ble feiret, ja. Før hun reiste, rakk hun to utsolgte konserter i Oslo Konserthus med Kringkastingsorkesteret og TV-opptak, opptreden på Lindmo der de klarte å oppsummere karrieren på intet mindre enn 14 minutter, og hun har selvsagt fått laget et helt nytt album i anledning jubileet. «Symfoniske sidesprang», der en rekke av hennes mest kjente låter får følge av strykere og blåsere. Det går rykter om at hun la seg bak kontrabassen på prøvene, fordi hun mener det låter aller finest der.

– Du sa i en podkast at du tenkte å droppe å feire seksti, fordi du feiret femti så grundig. Hvordan synes du det gikk, egentlig?

– Hahaha, nei, sånn gikk det jo ikke. Det er flere grunner til det. Og den største grunnen er vel at det dukka opp denne mulighet for å gjøre noe med Kringkastingsorkesteret. Jeg fikk vende litt tilbake til musikken. Det er ikke det at jeg har forlatt musikken, men jeg har brukt veldig mye tid på å prøve å være morsom de siste tjue årene.

– Hvordan føles det å fylle seksti, da?

– 50-åra var, om ikke et tordenvær, så har det i hvert fall vært stiv kuling. Nå har jeg landet mer i seniorrollen. Jeg føler i hvert fall det selv.

– Du har sagt du skulle bli en sølvrev og en alfa?

– Sølvrev har jeg vært en stund. Jeg måtte farge det grått i starten. da! «Her kommer sølvreven», tenkte jeg, og klippet håret da jeg var i førtiåra. Og så var det bare to grå dotter. Alfa jobber jeg med.

– Hvordan da?

– Nå ser jeg at alle familier trenger en barnløs tante på landet. Min rolle som slektning har stabilisert seg på en annen måte.

– Hva mener du?

– Jeg har nok vært et litt upålitelig familiemedlem. Den du aldri visste om du kunne regne med, for plutselig dukket det opp et TV-oppdrag eller en bedre betalt jobb. Som frilanser er du er ikke trygg nok på at du vil overleve neste år, og det er en frykt som sitter i. Så du sier aldri nei. Men når moren min fyller 90 i 2025? Da kan jeg den dagen.

– Og så var det jo lenge jeg var redd for å ikke fylle seksti i det hele tatt. Og det forandrer hele perspektivet.

11. januar 2018 var det igjen alvor i overskriftene i mediene. «Ingrid Bjørnov har kreft med spredning». Et halvt år tidligere: «Ingrid Bjørnov avlyser flere konserter».

Hun sto i åkeren hjemme på småbruket da legen ringte. Hun har tidligere beskrevet det som at hun visnet. Hun kjente ikke en følelse i kroppen. Hun hadde oppdaget en føflekk som blødde litt på ferie. Nå forteller legen at hun har en malignt melanom. En hissig føflekkreft. Hun blir operert i leggen, så i lysken, så et par-tre ganger til. Og ja, hun trodde hun skulle dø.

– Det gjør veldig mye med frykten for å bli gammel. For frykten er jo å ikke bli gammel.

– Og her føler jeg at jeg kan bidra med noe. For når du får kreft, trenger man å bli minnet på at man kan bli frisk. For alle tror de skal dø.

– Du er frisk?

– Ja, jeg er helt frisk. Jeg har vært behandlingsfri i fire år. Jeg kontrolleres fremdeles hver fjerde måned, jeg er ikke skrevet ut. Men jeg ble helt frisk med immunterapi. Og hvis jeg først skal bruke det kjente ansiktet mitt på noe, så føles det fornuftig å bruke det på dette.

– Men vær så snill å ikke lag click bait av meg. Jeg orker ikke at alt skal handle om kreft.

– Hva er du egentlig mest lei av at journalister spør om?

Lang tenkepause.

– Nå veier jeg mine ord her. Topp tre må være: Hvorfor har du ikke barn? Hvorfor ble det ikke noe av samarbeidet med Andrew Lloyd Webber. Og penger. Jeg har snakket nok om penger for et helt liv.

– Mannen din sa til VG i 2014 at Ingrid snakker ikke lenger med pressen om økonomi og penger. Han tok støyten for deg?

– Absolutt! Mye av driftssjefens stilling er jo å smøre hjørner og få det til å gå opp når kona er i en litt ugrei fase.

– Men du på din side la ikke merke til at han hadde sluttet å røyke?

– Ja, jeg skammer meg fremdeles. Terje hadde sluttet å røyke mens jeg var på turne. Jeg var hjemom tre dager i uka, og etter noen uker spurte han om jeg merket noen forandring. Da lurte jeg på om han hadde klippet seg. Men det ble en låt av det også. «Hus forbi»!

Bjørnov ler, før hun legger ansiktet tilbake i alvorlige folder.

– Vi er et veldig bra arbeidslag. Og når en av oss må synge og spille, må den andre grøfte, gjerde, felle trær og bygge hus. Og snekre xylofonstativer til kona. Det er ikke tull, altså!

– Hvordan møttes dere?

– Terje er kokk av utdannelse, men ble lydtekniker ganske tidlig, og vi møttes på turne. Så vi var helt sikre på at det kom til å bli slutt da vi kom hjem. Og hvis du synes jeg er veldig ordknapp nå, så er jeg det.

– Ja, du ville ikke ha noe «hjemme hos-intervju»?

– Nei, jeg har ikke tatt dyden på det småbruket, altså. Det er deilig å ha det privat. Jeg legger ut mye grønnsaker på sosiale medier, da! Jeg er en ivrig gartner. Og så strømmer jeg derfra hver søndag klokka ni. Noen ganger i opptak, det må innrømmes.

– Men den sangen «friluftsmann og frysepinn», det er du og mannen din?

– Ja ja ja. Og det der er helt utrolig altså. Vi feirer sølvbryllup neste år, og på en del områder blir vi likere og likere, sånn som at en av oss må gå inn igjen og skifte, ellers går vi ut i samme jakke. Men en ting blir vi ikke enige om, og det er hva som er passe varmt. Om det er i bilen, på et hotellrom eller hjemme. Når er det passe varmt? Når er det lufting og når det er trekk?

– Apropos trekk … Den låta di «Syk mann»? Om han som tror han nærmest skal dø på sofaen etter at du glemte å lukke kjøkkenvinduet … er det også han?

– Haha. Nei, syk mann har en lang historikk. Jeg jobbet jo 19 år i radio i «Herreavdelingen», med Finn Bjelke og Yan Friis. Som aldri var helt i form! Og med det som utgangspunkt, lagde Terje og jeg en liste over sykdommer bare menn kunne få. Og der kom betennelse i håret, grønne hunder, sokkestrekk og helvetestørst inn som diagnoser.

Selv lider Ingrid Bjørnov mest av søvnløse netter, overtenkning og selvsensur. Hun har prøvd å jobbe seg i hjel flere ganger. Første gangen var da soloforestillingen «Klassisk Hærverk» tok av. Det var doble forestillinger. Spising stående, spising i bilen. Løping opp trapper. Alltid på vei et sted.

– Bilen min lukta mat! Jeg sa ja til alt. Jeg sprengte kalenderen. Fordi jeg var redd for at det skulle forsvinne. Det var jo det jeg var vant til i de første årene av karrieren. Opp som en løve, ned som en skinnfell. Opp med «Første akt», ned med andre og tredje skive. Opp med «Lenge leve livet», ned i finalen. Opp med «Which Witch», ned og rett i skifteretten. Det er sånn det har vært.

– Du gikk på en smell?

– Smell og smell. Men du har jobba deg helt ned på overlæret. Du sover dårlig. Du tar ikke vare på deg selv. Om jeg så skulle spille en forestilling med to fingre, så skulle jeg gjøre det. Jeg ble en skjelvende klump, som ikke spiste riktig og ikke trente.

– Finn Aamodt sier jo at man kan brenne bort 80 prosent av spøkelsene med trening.

– Han er coachen din?

– Ja, han er helt fantastisk. Jeg har vel kjent han i snart tjue år, han har vært coachen min i ti av dem. Men han brukte flere år på å få snudd meg. Jeg gikk på den samme smellen med forestillingen «Til Elise?», også.

Vi er nødt til å runde av, Ingrid Bjørnov må straks komme seg tilbake til Østfold, det er hun som har bilen og hennes tur til å hente mannen på stasjonen. Hun har overnattet i byen. Dagen i forveien var det leseprøver på en ny musikal hun lager sammen med Are Kalvø. Den heter «Spynorsk» og skal settes opp til våren. Det er travelt, ja.

For ikke å snakke om hvor hektisk det er å fylle seksti. Det blir lange dager, ustøe netter og lite soving.

– Etter en del år med coaching har jeg større forståelse for at dette ikke kan omgås. Jeg kan ikke forvente åtte rolige timer nattesøvn rett foran TV-opptak med Kringkastingsorkesteret. Men jeg har vel kommet fram til at det er i nervene det kreative bor. Hadde jeg vært stinn av sinnsro hadde jeg drevet med noe annet. Og når det er mye som koker, går jeg egentlig på et adrenalinnivå som er ganske kreativt.

– Driver du forresten fremdeles med disse gule post-it-lappene med ideer?

– Nei, nå har jeg det på mobilen. Det er hundre ganger mer effektivt!

Bjørnov ser rent oppglødd ut mens hun skroller på telefonen.

– 517 notatlister!

– Oi. Er det bare ideer?

– Nei. Ting mor trenger, handlelister. Og se her. Her er et diagram jeg har laget. En forventet formkurve gjennom en prøveperiode på nyskrevet musikal, utarbeidet i perioden 1992 til 2015.

– Hæ?

– «Ni grader av panikk» har jeg kalt dette analyseskjemaet. Det inneholder både uro, håp, kontroll og bange anelser. Jeg sender det til deg nå. Kanskje du kan bruke det til noe?

– Tja.

– Jeg tegner ofte sånne diagrammer. Skriblede ordskyer på svære ark. Finn Aamodt sier at jeg egentlig burde gå meg en tur i stedet.

– Har du prøvd det, da?

– Ja. Og vet du hva? Det fungerer egentlig så mye bedre.

---

Fem favoritter

• Bok: Lars Mytting – Svøm med dem som drukner. Traff meg midt i trerota. Og hjerterota.
• Film: Evig solskinn i et plettfritt sinn. Snodig, sår, suveren.
• Musikk: Tim Christensen- Honeyburst. Et album som nesten ga meg lyst til å spille gitar. Nesten.
• Sted: Bundeena, NSW, Australia. Vi snublet innom i 2006 via en tjukk reiseguide i papirutgave, og har lengtet tilbake siden.
• Mat: Vitello tonnato. Stadig oftere. Ute og hjemme.

---