Hundre års ensomhet

– Ja, ja, her er vi.

Den prisvinnende forfatteren, poeten, dramatikeren og journalistutdannede Niels Fredrik Dahl lener seg lett bakover i stolen, tar en slurk av iskaffen, han er visst nok helt avhengig, og ser på meg.

– Du er ikke så glad i å bli portrettert har jeg inntrykk av?

– Ja, jeg har sagt at jeg ikke vil gjøre portretter. De kan være gøy å lese, men jeg ser ikke på meg selv som et egnet objekt. Jeg føler ikke at jeg har noen historie å gi deg. En av grunnene til at jeg skriver romaner er fordi jeg forsøker å få øye på meg selv i verden, og verden i meg. Og hva er egentlig et portrett?

Niels Fredrik Dahl venter ikke på et svar.

– Det er som en liten roman, med en begynnelse, en midt og en slutt. Og alt dette skal gå opp.

Ny slurk av kaffen.

– Det å leve er jo å lage historier om oss selv og andre, sånn som jeg som forfatter gjør. Med «Fars rygg» har jeg forsøkt å lage et portrett av faren min. Men det er også å redusere han. For det er et resultat av mange valg. Det er manipulert. Snudd opp ned. Og jeg vet hvor mye som velges bort.

– Faren din har sagt at han ikke likte ditt behov for oppmerksomhet? At dåren skriver sitt navn over alt?

– Jeg tror aldri han sa det, men faren i boka sier at «dåren skriver sitt navn over alt».

– Visste han før han døde at du skulle skrive en bok om han?

– Han lurte nok litt på det, ja. Og jeg spurte om å intervjue han en gang, noe han sa ja til, men på premisser jeg ikke godtok.

– Han ville ikke snakke om de vanskelige tingene?

– Riktig. Og hvis ditt neste spørsmål er hva han ville syntes om boka?

– Ja …

– Så har jeg ingen formening om det. Men den er skrevet med kjærlighet og nysgjerrighet, to egenskaper jeg forbinder med han. Så jeg håper jo han ville sett det hvis han kunne lest den.

Niels Fredrik Dahl (66)

---

• Gift med Linn Ullmann. Bosatt på Torshov i Oslo.
• Har barna Kasper (34), Dagny (30), Hanna Vilhelmine (19), barnebarnet Sonja (3) og hunden Leo.
• Vokste opp på Hoff i Oslo, som bibliotekarsønn og med to eldre søstre.
• Har utgitt romaner, noveller, dikt, gjendiktning og skuespill.
• Ga i 2017 ut romanen «Mor om natten». I høst kom romanen «Fars rygg».
• Debuterte med diktsamlingen «I fjor var litt av en natt» i 1988.
• Hans debutroman «Journalisten» utkom i 1997.
• For romanen «På vei til en venn» ble han tildelt Brageprisen i 2002, og nominert til Kritikerprisen og P2-lytternes pris.
• For skuespillet «Som torden» fikk han i 2002 Ibsenprisen og Fringe First Award i Edinburgh.
• Dahl har også skrevet manus til flere TV-serier, blant annet «Hotel Cæsar» og «Soria Moria».

Kilde: Wikipedia

---

Niels Fredrik Dahl har kledd seg i svart. Det er gråstenk i de kortklipte krøllene. Han er bibliotekarsønnen som ble poet som ble journalist som ble romanforfatter. Nå sitter han her i tredje etasje på 90 kvadrat på Torshov med slipte tregulv og høyt under taket og kunst på veggene og utsikt mot parken. Ja, han er gift med Linn Ullmann, og det er selvsagt bøker over alt.

De plaget forresten vettet av han i barndommen. Krøllene, altså. Han sov med lue og tapet dem fast til kinnene, men nå er han blitt 66 år, tynnere i håret og barndommen har han gjort seg ferdig med for lenge siden, bare så det er sagt. Arvelig belastet, jo da, på så mange måter, og ikke minst er han oppkalt etter farfar Niels. Det er han som blir kalt Dommeren i Niels Fredrik Dahls nye bok om farens eventyrlige og ensomme liv i Egypt.

En farfar som styrte farens oppvekst med kjølig, egenrådig hånd.

– Boka ligger ikke ligger så tett opp mot virkeligheten som «Mor om natten». Dette er mye mer en roman. Både fordi det går så langt tilbake i tid og fordi jeg visste så forsvinnende lite om fars historie. Underveis i skriveprosessen ble det tydelig for meg at jeg måtte ta meg selv ut av historien, for å snu far mot meg. Jeg så bare ryggen hans først.

– Hvorfor?

– Han har vært et mysterium for meg. Han vokste opp helt alene, og slet med et mørke og tungsinn hele livet, men også en nysgjerrighet på livet, en form for ydmykhet, som jeg først i godt voksen alder tror jeg skjønner litt mer av.

Dahl kaster et blikk ned på telefonen som ligger mellom oss.

– Du tar opp nå, eller?

– Ja.

– Jeg har måtte skrive om noen intervjuer.

Niels Fredrik Dahl smiler lett avvæpnende.

– Men jeg er ganske hyggelig, altså.

[ Avslutter familiesagaen med et ømt kvinneportrett (+) ]

Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle bilder har han satt sammen fortellingen om farens barndom. Han har jobbet nærmest som en etterforsker, sa han selv i et innslag på Dagsrevyen.

For jo da, det hender Niels Fredrik Dahl gjør intervjuer så lenge det handler om bøkene hans, utsikten fra leiligheten mot parken er beskrevet flere steder tidligere. Det er forresten Torshovparken, hvis du lurer. Før likte de å flytte litt rundt. Ett år bodde de for eksempel på Fårö, Ingmar Bergmans øy. Når Dahl drømmer seg bort, tenker han at han skulle vokst opp på et sånt sted. Et helt stille sted. Uansett, kona hans oppdaget plutselig denne boligannonsen med et helt spesielt lys, og med mulighet for å leie et rom på loftet. Der man kan sitte og skrive for eksempel. Så da ble det Torshov. De trives.

– Har dere en turnusordning på den skrivestua oppe på loftet her?

– Ja. Det vil si, den som trenger den, får den.

Niels Fredrik Dahl har skrevet på boka om faren siden 2018. Han leverte den inn til forlaget nå i høst.

Fem år hvor han hver eneste dag har bestemt seg for at i dag skal han skrive. Det må være sånn, hvis ikke blir det ingen skriving, ingen bok, ingenting, han eier ikke selvdisiplin, mannen er kjent for sine skrivesperrer, og det nytter ikke å gå tur med bikkja og bare tenke på boka. Selv om han gjør det, også. 12 000 skritt om dagen, det er en slags mestringsstrategi, han har flere av dem, vi kommer til det.

– Du har sagt at alt du kan er å skrive?

– Har jeg sagt det? Hehe.

Dahl ler litt beskjemmet.

– Ikke at jeg kan så mye annet. Jeg er ikke handy eller noe. Men det var jo litt for kjekt å si det, da! Det visste jeg nok da jeg sa det, også. For jeg må begynne på scratch. Hver eneste gang. Det finnes ingen oppskrift for den som skriver. Det er aldri sånn: nå vet jeg hvordan det gjøres, for dette har jeg gjort tusen ganger før. Det er like vanskelig hver gang.

– Føler du deg helt tom etter å ha skrevet en bok? At du aldri kommer til å skrive en roman igjen?

– Nei, denne gangen var det ikke sånn. Men underveis i skrivinga. Da tenkte jeg at dette får jeg ikke til. Jeg er ferdig som forfatter.

– Hvordan er skriveprosessen din?

– Jeg kan ikke svare for fem-seks år. Det har vært perioder jeg ikke har skrevet. Men det jeg vet er at hvis jeg ikke skriver, blir det ikke skrevet. Kunsten er å bli sittende ved macen selv når det ikke går. Å tørre å skrive dårlig, sånn at jeg kan komme til noe som kan brukes.

– Du er nærmest kjent for skrivesperrene dine?

– Er jeg? Jeg ga ut «På vei til en venn» i 2002. «I fjor sommer» skrev jeg på noen måneder etter det. Men så kom «Herre» seks år etter det igjen. Da hadde jeg begynt å kjenne på skrivesperre, ja.

– Men nå har jeg kommer til at skrivesperre – det at det fortoner seg som umulig – er en del av skriveprosessen. At det er helt naturlig. Det er vanskelig.

[ Niels Fredrik Dahl skriver musikalsk om menneskets nattsider (+) ]

Han trenger en iskaffe til. Kaffemaskinen durer før Dahl er tilbake ved spisebordet. Plasserer glasset oppå en diktsamling av Gunvor Hofmo. «Jeg glemmer ingen». Det er visst litt følsomt. Eikebordet, altså.

– Noen har sagt at teksten skal åpne sitt øye og se på deg. Det er vanskelig å finne det som er levende. Det er et fint sitat av Alice Munroe. «Det som skal skrives må komme fra et sted som er levende i den som skriver».

– Hva betyr egentlig det?

– Du må forbi alle slørene, alle skallene. Veggene. Det er en øvelse i egoknusing, eller i hvert fall en egominimalisering som må til, for at teksten kan bli fri. Der du også kan bli fri som forfatter.

– Hvordan blir man det?

– Man må slippe ideen om at nå må jeg skrive god litteratur, nå trenger jeg den og den scenen. Ideer er livsfarlige for forfattere. Jeg tror det var Sandemose som sa at man skal være troløs mot sine egne ideer. Litteratur handler ikke om å ha en god idé. De beste bøkene jeg har lest – jeg kan ikke gjengi plottet eller ideen. Det er noe med stemmen, tonen, syntaksen, erfaringen som slår meg i bakken. At det føles sant. Det er en lang prosess.

– Har du tenkt «nå gir jeg opp»? Jeg begynner med noe annet?

– Ja, mange ganger. Jeg kan for eksempel tenke: Hadde jeg visst dette jeg nå vet, hadde jeg tatt meg en utdannelse.

– Du har jo journalistutdannelsen?

– Ja, men det gikk jo ikke så bra. Jeg var altfor selvopptatt for yrket. Men dette er sånn jeg tenker når jeg ikke får til å skrive. Da kan jeg være ganske fortvilet. Jeg har det ikke sånn nå. Og siste året med «Fars rygg» har bare vært en glede.

Han ser med ett litt lettere ut til sinns.

– Og så er jeg så heldig at jeg lever med verdens beste leser.

– Hva sa kona di om boka?

– «Dette kan bli utrolig fint. Men denne boka har mye større potensial. Så du må gjøre dette en gang til». Og siden jeg alltid gjør som hun sier, så skrev jeg den en gang til.

– Er det sant?

– Ja, omtrent sånn. Jeg har lært meg til at hun alltid har rett når det kommer til litterære vurderinger.

I «Fars rygg» står det på siste side:

En særlig takk til Linn Ullmann, min førsteleser i dag og alle dager. Uten henne, ingen bok – og ikke så mye annet heller egentlig.

– Det er veldig romantisk?

– Hehe.

Dahl drar litt på det.

– Men du er en romantiker?

– Men hva er det å være en romantiker? Jeg tror jo at det finnes lyse og mørke krefter. Og jeg tror at man må være på den gode siden, velge den gode siden, så hvis det er å elske den man er gift med er å være en romantiker, så ja, da er jeg en romantiker. Jeg tror på kjærligheten. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg har kjærlighet i livet mitt.

– Kan jeg spørre om hvordan dere møttes?

– Det var en påskeaftenmiddag hos Geir Gulliksen.

– Redaktøren din?

– Ja. Han ringte meg og spurte om hvem han skulle invitere. Da sa jeg at han i hvert fall måtte invitere Linn Ullmann.

– Og det er mitt bidrag til den historien.

Begge hadde vært gift tidligere, og begge hadde barn fra før. Sammen har de datteren Hanna Vilhelmine, som nå er 19 år og bor og går på skole i København.

– Hva gjør man for å lykkes i ekteskap nummer to?

– Jeg er mye sammen med kjæresten min. Vi er veldig tette og gjør veldig mye sammen. Man må kanskje gjøre en ekstra innsats for å ta et skritt ut i livet.

– Hvordan da?

– Man blir minnet om at det finnes et liv utenfor en selv. Det er jo det som er med depresjoner og rus, man blir så utrolig selvopptatt. At det aldri skal gå over. Og man tenker at man er den eneste som har det sånn.

– Ja, og så ser alle andre så lykkelige ut?

– Ja. Og sammenligner du ditt eget indre mot andres ytre, er du dømt til å tape.

Depresjonene i kroppen har han kjent siden han var liten gutt, før han kunne sette ord på hva det var. Fysiske fornemmelser som sitter i kroppen. Tunge depresjoner. Han brukte alkohol som selvmedisinering. Lenge.

– Boka «På vei til en venn» handler om en gutt som ikke vil være hjemme. Den er nokså selvbiografisk. Han hadde sånne steder han satt bare for å få tida til å gå.

– Og det hadde jeg, også.

– Hvor satt du?

– Rundt omkring. Jeg sa jeg var hos venner. Men jeg satt mye rundt omkring alene og ventet på at tida skulle gå sånn at jeg kunne gå hjem og legge meg. Det var ikke noe gøy å være hjemme.

– Men skjedde dette hele tiden, eller noen ganger? Det vet jeg ikke. Ting man husker fra barndommen er vanskelig å stole på.

– Hadde du en utrygg barndom?

– Det jeg har å si om min barndom står i bøkene mine. Jeg er voksen nå. Og hvem har egentlig hatt en trygg barndom?

– Si det …

– Det å være barn, man er temmelig utsatt, altså.

– Alle snakker om dysfunksjonelle familier. Men vis meg en funksjonell familie! Den ene søstera mi sendte meg en vitsetegning en gang forresten.

– Ja?

– En forfatter sitter og signerer bøkene sine i en bokhandel, og ved siden av står moren som sier noe sånt som «hvis vi hadde visst at du skulle bli forfatter, så hadde vi behandlet deg bedre».

– Hehe, ikke sant.

– Etter at foreldrene mine døde, er det mulig å se på dem som hele mennesker. Det er sårt, det skulle jeg gjort mens de levde. Men gjennom bøkene føler jeg at jeg har kommet nærmere dem. Jeg har gitt dem en plass jeg ikke ga dem da de levde.

– Er det virkelighetslitteratur du skriver?

– Jeg ville kanskje ikke brukt det ordet. Det er så reduserende. Skriver Rachel Cusk, Ia Genberg, Lydia Davis og Deborah Levy virkelighetslitteratur? Skrev Strindberg virkelighetslitteratur? Eller Virginia Woolf? Eller Montaigne? Forfattere har alltid brukt egne erfaringer, egne liv, egne historier for å si noe om, ja, virkeligheten. Verden vi lever i. La meg heller prøve å svare på spørsmålet ditt på en annen måte: Jeg vil heller skrive virkelighetslitteratur enn u-virkelighetslitteratur. Og da mener jeg at jeg som forfatter har en plikt til å forholde meg til virkeligheten. Man skriver ikke i en boble. «Fars rygg» er først og fremst en skildring av en gutt og etter hvert en ung mann på vei gjennom det tjuende århundre, en voldsom tid med krig, vold og ødeleggelser, den lille familien, den store verden var sårbare steder, det var ingen steder som opplevdes som trygge – og akkurat sånn er det vel nå også – faren min levde i en tid som på mange måter ikke var særlig ulik den tiden vi lever i nå: Følelsen av utrygghet, manglende fellesskap, brutaliseringen av samfunnsstrukturer, opplevelsen av at fremtiden er virkelig truet.

Han vokste opp på Hoff i Oslo, vest for Skøyenparken, sør for Smestad. I et litterært hjem i en rød lav teglstensblokk, med to eldre søstre, mor og far. Begge foreldrene var bibliotekarer, selv drømte han om å bli arkeolog. I boka «Mor om natten» beskriver Dahl en avvisende mor med dype depresjoner og sterke migreneanfall.

– Hvordan var faren din?

– Far var kjærlig og omsorgsfull, det var for så vidt mor også, men de var fremmede for meg. Far vokste opp helt alene, og slet med et mørke og tungsinn.

– Hva visste du om din fars spesielle oppvekst da du var liten?

– Det var mange egyptiske gjenstander hjemme hos oss. Og fotografier. Alt dette syntes jeg var veldig spennende. Hos farfar var det også sånn.

– Kjente du farfaren din?

– Han døde da jeg var ni år. Jeg husker han som veldig autoritær, og jeg var redd for han. Men jeg vet også at jeg sikkert er urettferdig mot han i boka jeg har skrevet.

– Når skjønte du forresten at du ville skrive?

– Jeg ville hele tiden skrive.

– Og når skjønte du at du kunne skrive?

– Man skal gjennom mange faser før man kan skrive noe eget. Noe bra. Noe enkelt. Noe sant. Jan Kjærstad har sagt at en forfatter føler seg som et null og en verdensmester på samme tid.

Dahl tenker seg om.

– Jeg gikk vel fra å være kunstnerspire til å skrive noe ekte. Men det er så lenge siden! Jeg vet ikke om jeg klarer å si noe sannferdig om det.

Han har hatt en dragning mot kunstnermyten så lenge han kan huske. Det var en idé om frihet. En klassisk vestkantraddis med lua tredd ned over de høye krøllene og lange skjerf rundt halsen. På jakkeslaget sto det «Seier for FNL». De gikk fremst i demonstrasjonstoget mot USAs krigføring i Vietnam.

Og så gikk de selvsagt på Forsøksgym. Den alternative skolen som var en slags fristat, der man selv kunne velge om man ville gå i timene eller sitte på gangen å spille gitar. Det var «tantene» eller «gangsitterne». Det vil si, først søkte Dahl seg til dramalinja på Nissen. Krangla seg inn selv om karakterene var for dårlige.

– Hvorfor?

– Det var mest for å glede mine foreldre, egentlig. Begge storesøstrene mine gikk siste året på Forsøksgym, og de hadde sett hvor vanskelig det var å holde oppe karakterer og skolearbeid. De var redde for at det skulle skje meg. Med god grunn egentlig.

– Men det ble ikke Nissen likevel?

– Nei. Det ble verken Nissen eller artium.

For han kom også inn på Forsøksgymnaset, og da han møtte opp den første dagen, skjønte han at det var der han måtte være. Jokke & Valentinerne ble starta på den skolen. Big Bang. Gateavisa. Det finnes en rekke kjente elever. Camilla Stoltenberg. Kristopher Schau, Harald Eia, Anders Giæver. Shabana Rehman. Mira Craig. Og så videre. Og så videre.

– Jeg har hørt at på Forsøksgym var man enten dropout eller flinkis?

– Jeg var nok noe midt imellom. Tror jeg. Men jeg ville ikke ha noe ansvar. Og det var vel mye av grunnen til at jeg søkte meg til Forsøksgym. Det var ikke oppmøteplikt, ikke lekser.

– Kollegaen min gikk året under deg på skolen. Hun husker deg som kjekk og utilgjengelig?

– Haha! Jeg var nok i hvert fall utilgjengelig, ja.

– Så hvem var du egentlig?

– Hvem er man når man er 16–17 år? Jeg var en bråkete type. Og jeg tror ikke jeg var så snill kanskje, som jeg kunne vært mot de som var litt stillere enn meg. Men egentlig var jeg veldig redd og usikker. De årene der er rare.

– Du skrev dikt allerede da?

– Ja. Jeg var med i et slags litterært miljø som sprang ut av Forsøksgymnaset. Tor Ulven, Jón Sveinbjørn Jónsson, Lars Saabye Christensen. Han gikk ikke der, men kom også inn i miljøet. Vi lagde et blad som het «Dikt og datt». Det var flere av oss som ble forfattere senere.

«For de som ikke vil bidra til den etablerte kulturen» sa Saabye Christensen i et intervju i Dagbladet om lyrikkmagasinet i 1974. Undergrunnsmagasinet «Dikt og datt» så på seg selv som et motkulturelt organ.

– Jeg var veldig opptatt av kunstneren, men etter hvert ble jeg faktisk mer opptatt av kunsten. Jeg skjønte at jeg måtte legge vekk alpelua og sette meg ned å skrive.

– Vi har lett for å romantisere kunstnermyten?

– Ja. Sikkert. Jeg har lurt på hva det var jeg var tiltrukket av, var det drikkinga eller var det kunsten?

– Du har sagt at alkoholen nærmest ødela forfatterskapet til Hemingway og Faulkner? At det var ikke sånn som mange tror – at de skapte kunst ut av sitt stormfulle forhold til alkohol?

– Ja. Når man går nærmere inn i den historien der, så ser man det. Og det har jeg erfart selv også. Det ble vanskelige og vanskeligere, og til slutt nesten umulig å skrive.

– Men det er lenge siden jeg hadde en romantisk forestilling om det der.

– Du har slutta å drikke?

– Ja, det tok en altfor stor plass i livet mitt.

– Når skjønte du at du måtte slutte?

– Du skal komme ganske langt ned før du skjønner at dette vil du ikke mer.

Dahl nøler litt.

– Jeg kunne heller gjort et intervju om alkoholisme en gang, da kunne jeg sagt mye mer. Men det er viktig å si at dette har jeg ikke fiksa alene. For eksempel. Jeg trengte hjelp.

– Hvor lenge har du vært edru?

– Snart 13 år. Og jeg synes fremdeles ting er vanskelig. Kjempevanskelig. For det letteste i verden er å drikke. Og jeg har ingen fluktmuligheter lenger.

– Hva gjør du for å holde deg frisk?

– Jeg trener. Jeg løper. Gjør yoga. Mediterer. Jeg går 12 000 skritt hver dag. Å være ute i naturen er viktig, det viktigste. Og så er jeg ikke helt frisk, da. Jeg fikk en kreftdiagnose for noen uker siden, samme dag som «Fars rygg» kom ut. Jeg skal igjennom en tøff behandling, men prognosene er gode, og det er jeg takknemlig for.

Iskaffen er drukket opp. Vi runder av. Niels Fredrik Dahl skal ut å gå sine daglige tilmålte skritt, han har allerede vært inne i garderobeskapet og fått på seg et par svarte joggesko med tjukke hvite såler. Et grått skjerf i halsen. Hunden Leo, med hvite og brune krøller, står klar ved døra. Novemberregnet venter utenfor.

– Før var det bare tøys. Bare drikking. Det var bare det som betydde noe. Men nå er jeg i livet. Nå får jeg til å leve et ordentlig liv.

– Opplever du det som at du har fått en sjanse til?

– Ja, det har jeg. Selv om jeg ville nok ikke brukt akkurat den formuleringen.

Fem favoritter

• Mat: Linns hjemmebakte brød med smør og geitost.
• Film: Har aldri fått til å lese Murakami, men den seneste filmen jeg virkelig elsket var «Drive my car» fra 2021, basert på et par av hans noveller.
• Musikk: Er veldig, veldig glad i canadiske Frazey Ford, som soloartist og sammen med resten av «The Be Good Tanyas».
• Bok: Tove Janssons «Pappan och havet».
• Sted: Torshov.